torsdag 3. mai 2012

Kornelius


Historien om Kornelius er en historie om et eventyrlig og spennende liv, men også et hardt og ensomt liv, en kamp for å overleve i Canadas villmark.

En særprega og interessant person i min barndom, var Kornelius.
Han bodde i et lite hus han selv hadde bygget, ikke så langt fra mitt barndomshjem.
Han  var født i 1891, og drog til USA, i begynnelsen av første verdenskrig.
Derfra drog  han til Canada, hvor han drev som pelsjeger og fisker.
Han kom tilbake fra Canada etter andre verdenskrig, i 1946.
Det første jeg kan huske om han, var at han bodde  for seg selv i en stor motorbåt, med kahytt,  i en liten ubebodd vik. Etter mange år i Canadas villmark hadde han problemer med å tilpasse seg sivilisasjonen. Etter noen år fikk han akklimatisert seg  så mye at han fikk bygget seg et hus  i nærheten av bebyggelsen.  Huset var preget av canadisk byggemåte. Han fikk også laget seg noen flatbunnede canadiske prammer, som han  brukte til å fiske med.

Han  greide ikke helt å vende tilbake til det norske språket etter årene i Canada, derfor ble det en blanding av engelsk og norsk.  Det kunne av og til by på problemer når han møtte folk som ikke var så stiv i engelsk, som da han skulle kjøpe materialer til huset,
og fortalte at han skulle ha et bestemt number of planks, et vist antall skulle være two by four, and resten two by six.
Ofte fornorsket han engelske ord på en slik måte at en ble usikker på hva han mente, Han kunne si: ”vel, du er en lykkelig mann”, han mente da en heldig mann
(a lucky man)
Språket hans, blandingen av engelsk og norsk, sammen med alle historiene han fortalte fra pelsjegerlivet, og fiskerlivet i Canada ble ofte svært god underholdning.
Og derfor hadde nok historien blitt best hvis deler av den ble fortalt på hans blanding av norsk, engelsk og dialektord, men det blir fort litt for komplisert  og uryddig.

Jeg skulle  ha skrevet ned det han fortalte for mange år siden. Jeg har glemt mye av det  nå.  Men jeg  vil prøve å trekke fram av hukommelsen, det jeg enda husker, samt forsøke å følge fotsporene hans ved hjelp av bilder, litt historie og små videosnutter, for å hente fram litt informasjon om de stedene der han oppholdt seg.

Kornelius levde et så uvanlig og spennende liv, at det burde blitt skrevet en bok om han. Når det ikke ble gjort, så vil jeg prøve med denne enkle bloggen å skrive et kort resyme over livet hans.
Huset til Kornelius lå slik til at han måtte gå forbi et lite båtbyggeri. Det ble ofte en pause fra arbeidet når Kornelius stakk innom, som her en varm sommerdag på 60 tallet. Kornelius med grå hatt.

Fra 1880 årene til første verdenskrig, i den tiden Kornelius vokste opp, var det svært mange fra min hjembygd, i Sunnhordland, som drog til Amerika.
Min bestefar var en av disse. Han bodde elleve år i Dell Rapids i Sør Dakota.
I 2001 var jeg en tur til Midtvesten og besøkte slektninger der, da var jeg innom Dell Rapids. Vi  kom dit på kvelden og stakk innom et museum i hovedgata,  Vi fikk vite at museet skulle stenge om en halv time, men dama bak skranken ble svært begeistret da jeg fortalte at vi kom fra Norge, og at min bestefar hadde bodd i byen fra 1889 til 1900.
Hun skulle holde åpent så lenge vi hadde interesse av å være der.
På museet  fant jeg bilder og informasjon som viste at en ikke liten del av befolkningen fra min hjemplass bodde her i disse bygdene i Midtvesten på denne tiden.

Kornelius drog til Nord Dakota, til et lite norsk bygdesamfunn, for å arbeide på farmen til en utvandret nabo som trengte arbeidskraft.
Dette var som før nevnt i begynnelsen av første verdenskrig.
Etter en tid kom USA med i krigen, og en del unge amerikanske menn vervet seg til de amerikanske styrkene.
Men USA trengte mange soldater, og alle unge menn, som ikke hadde statsborgerskapet i orden fikk valget mellom å dra hjem, eller ble tvangssendt til Europa for å delta i krigen.
Kornelius var en av disse, som ble innkalt til krigsinnsats i Europa.
Kornelius var en innbitt pasifist, jeg husker at han ble høyrøstet når han kom inn på slike personer som presidenter, konger og keisere som startet krig.  Han mente at de burde fått utlevert hver sin kniv, eller skytevåpen, og så kunne de gått løs på hverandre, istedenfor å sende en mengde ungdommer i døden.

Kornelius og en kammerat fikk tak i hver sin sykkel, de smurte godt med niste, og så syklet de over grensen til Canada.

De drog nord til byen Edmonton i provinsen Saskatchewan.
Edmonton  var den gang en pioner by, og ble kalt ”the Gateway to the North
Herfra drog pelsjegere nordover til den canadiske villmarken, og her ordnet de med lisenser og utstyr.
I tiden fra 1900 til første verdenskrig hadde Edmonton hatt en sterk oppgangsperiode der folketallet var kommet over sytti tusen, men oppgangen stoppet opp rett før første verdens krig, og folketallet sank til  nærmere femti tusen i løpet av krigen.
Så det var ikke lenger oppgang og jobbetider når Kornelius og kammeraten kom til byen.
De  stilte opp i køen på et arbeidskontor en dag.
Mannen i luka spurte”  Can you mix mud?”
Engelskkunnskapene til Kornelius var minimale, siden han hadde bodd i et norsk samfunn i Midtvesten, de begrenset seg til ”yes” og ”no”
Han tok sjansen på å si ”yes”, og ble geleidet ut på en byggeplass, der han skulle blande sement.
Det som kanskje gjorde at det var behov for denne type arbeidskraft, var at Canada var kommet med i krigen, og  en stor del av de unge menn i byen var sendt til fronten i Europa.

Der på byggeplassen i Edmonton, jobbet han en hel sommer og lærte engelsk etter naturmetoden. Da høsten kom var engelsken ganske god, fortalte han.

Han jobbet en periode i byen, og området rundt, og la seg opp noe penger.
Pengene investerte han i et landområde for å bygge seg et ”homestead”, en farm.
Jeg husker ikke lenger navnet på stedet han slo seg ned, men jeg mener at det var i Manitoba i nærheten av Churchill river, en elv som ender ved eskimobyen Churchill ved Hudson bay.
I dette området som lå langt mot nord var det billig land å få kjøpt.

Som en kuriositet kan jeg nevne at i dette området nord for Lake Winnipeg, ligger et reservat for  Cre indianere med navnet Norway house.
I 1816, bygde en engelsk lord, Tomas Selkirk, en vei i dette området, med en gjeng norske straffanger. Trolig norske sjømenn som var tatt til fange under Napoleons krigen.
Denne veien var et forsøk på å forbedre framkommeligheten fram til Nelson river, en  elv som var den eneste forbindelsen til Hudson bay kompaniet sin viktige handel stasjon, York Factory  ved Hudson bay.
Jeg vil komme litt tilbake til Hudson bay kompaniet senere.

Gammel canadisk låvebygning

Farmen Kornelius bygde bestod av en tømmerkoie, og en enkel låvebygning, også av rundtømmer.
Han greide også å skaffe penger til en  buskap, noen kyr, og  et par engelske shire hester. Han forsøkte seg også med korndyrking, men landet lå for langt mot nord, slik at resultatet ble dårlig.
Etter en tid fikk han sykdom på dyra, og buskapen måtte slaktes.

Etter dette forsøkte han å livberge seg ved å drive fiske i innsjøene der, og  jakte pelsdyr.
Pelsskinn var godt betalt, og ble den beste inntektskilden.
Etter hvert ble det mer og mer pelsdyrjakt der han brukte feller.



Pels av hvitrev, eller polarrev var ettertraktet og godt betalt på den tiden.
Derfor forlot han  farmen, og drog nedover Churchill river til kysten ved Hudson bay, der fangstforholdene for hvitrev eller polarrev var var bedre.  
https://www.youtube.com/watch?v=Tf-yK60JuYM



Churchill river

Han slo seg ned i Churchill, en liten by grunnlagt av Hudson bay kompaniet i 1717,  oppkalt etter en av Winston Churchill sine forfedre.
Hudson bay kompaniet hadde handelsstasjon der, som ble drevet av skotter,
Byen hadde en katolsk misjonsstasjon som var drevet av franskcanadiere. Ellers var det få hvite som bodde der den gang, kun en handfull pelsjegere i perioder.

Hudson bay kompaniet drev med oppkjøp av skinn fra eskimoene. og indianerne,
Og solgte også geværer og ammunisjon, kniver, mekaniske feller (Revesakser osv.)
og andre varer som eskimoene trengte.
I 1929 kom jernbanen fram til Churchill, og de begynte utbygging av en havn
i begynnelsen av 30 åra, noe som førte til at flere hvite slo seg ned i byen.

Jeg vet ikke det eksakte årstallet da Kornelius kom dit, men det må ha vært rundt 1920 , da byen fortsatt var en liten eskimo by. Han ble boende blant disse eskimoene i Churchill i 12 år.
Han fikk satt opp en enkel bolig, trolig noe i samme stil som eskimohusene.
Han drev jakt sammen med disse, lærte fangstmetoder, og adopterte måten deres å kle seg på. Eskimoene lagde klær av  doble reinsdyrskinn, der hårene vendte både innover og utover.  Disse skinndraktene holdt godt på varmen på kalde vinterdager.
Temperaturen i Churchill  kan om vinteren gå ned i 50-60 minus grader Celsius.
Gjennomsnitts temperaturen i januar er på – 26 grader Celsius,  og i juli/august måned ca 11 grader.
Kornelius fortalte at om vinteren pakket eskimokvinnene spedbarn og småbarn ned i doble skinnposer av reinskinn, som de bar på ryggen. Om våren ble ungen tatt ut og vasket, og posen rengjort for avføring.

Han trivdes godt sammen med eskimoene, de var skvære og vennlige folk.
Han fisket og drev jakt sammen med dem på havisen utenfor Churchill.
De kunne også jakte rein inne på tundraen, men mest drev Kornelius for seg selv som pelsjeger.
Tilgangen til mat for eskimoene kunne variere sterkt. I enkelte perioder kunne jakten slå feil, og det ble sult og tomme mager. Andre ganger, særlig når de hadde harpunert en kval, var det fest i dagevis.
Den første tiden han bodde i Churchill, ble han invitert til slike festgilder etter en god fangst, der han fikk servert store slintrer med rått spekk.
Han greide aldri å få seg til å ete dette, derfor fikk han heller aldri et nært og godt bordfellesskap med disse eskimoene.

Et bilde av en eskimofamilie, tatt rundt 1910.

Filmsnutt med gamle bilder og sang av Hudson bay eskimoer

I skogsområdene innenfor tundraen var det bosetninger av Chipewyan indianere.
De også drev jakt på rein og pelsdyr.  Men Kornelius var ikke begeistret for indianere. Det var et folkeferd man ikke kunne stole på, mente han. I en indianerlandsby inne i skogsområdet, hadde en franskcanadier en liten butikk. Da denne handelsmannen måtte reise bort noen uker, fikk han Kornelius til å styre butikken mens han var borte.  Indianerne drev å tigget, de var pågående og frekke.
Disse indianerne manglet ofte penger, og måtte handle på krita. Han hadde et kartotek med lapper der han førte opp hva de skyldte. Kornelius opplevde stadig at enkelte indianere drev og avledet oppmerksomheten hans, mens andre forsøkte å komme seg unna betalingen, ved å stjele  disse lappene.

En indianerfamilie  utenfor vinterteltet sitt i Hudson bay området, 1936


Eskimoenes og indianernes  fangstmetoder, var primitive snarer og feller.
Men i praksis brukte de ikke disse lenger, men den hvite manns mekaniske feller, (revesakser osv.) som de fikk kjøpt på Hudson bay kompaniets handelsstasjon.
Men for å drive som pelsjeger var det mye å lære av de innfødtes kunnskap om dyras vaner og særegenheter.

Indianske snarer og feller.

Kornelius, drev som pelsjeger i det samme området, og den samme tidsepoken som den norske juristen, forfatteren og eventyreren Helge Ingstad.
Ingstad drev som pelsjeger i Canadas villmark fra1926 til 1930.


Som 26 åring sluttet Helge Ingstad som advokat i Levanger, brøt over tvert, og drog til Canadas villmark som pelsjeger. Han dro som Kornelius, til Edmonton. Der traff han en  annen norsk eventyrer, Hjalmar Dale, som også en periode drev som pelsjeger med base i Churchill
Dale hadde vært pelsjeger og oppdager i Canadas villmark tidligere, så disse to slo seg sammen og dro nordover, først med elvebåt, deretter med kano, til området øst for Great Slave Lake.
Ingstad og  Dale var sammen i et år
Deretter var han sammen med andre pelsjegere, og en tid alene. En periode jaktet han sammen med en  indianerstamme som ble kalt Caribou Eaters (Villrein etere)
Da han kom hjem skrev han boka som ble en bestselger:

Pelsjegerleiren til Ingstad ved The great Slave lake i Canada.

Å lese denne boka til Ingstad, er også å lese om Kornelius sitt liv.
Han  var pelsjeger litt lenger øst i det samme området, møtte mange av de de samme menneskene og det samme miljøet.
Kornelius drev som pelsjeger i mange flere år, og hadde han vært like skrivefør som Ingstad, så kunne en bok fra ham, blitt svært spennende lesning.

Helge Ingstad forteller her i denne linken en episode om hvordan  dette pelsjegerlivet kunne arte seg en kald vinterdag.

Rundt Churchill er det Tundra, golde og øde områder med permafrost. En måtte dra rundt seks norske mil innover i landet, før en når skogsgrensa. Til å begynne med er det en blanding av skog og åpne områder med tundra. Etter som du reiser innover i landet blir skogsområdene mer dominerende.
Når Kornelius skulle ut på jakt etter hvitrev, måtte han inn i disse skogsområdene, og han måtte bruke hundespann.
Han kunne ikke bruke det samme utstyret og sledene som eskimoene brukte når de jaktet ute på havisen. Da brukte de sleder med meier. Når han jaktet hvitrev i skogene, måtte han bruke flatbunnede sleder slik indianerene brukte.
På sleden måtte han da laste ned mat nok til seg og hundene. Han måtte ha med gevær, amunisjon, revesakser og nok åte til saksene , telt, sovepose og diverse kokekar og fyrtøy.
Når han jaktet rev med revefeller, måtte han dra inn i områder der det var godt med dyr. Av og til måtte han reise lange strekninger. Han slo opp teltet og satte revefellene rundt i et stort område. Dette holdt han på med noen dager til det minket med rev i fellene, så reiste han til et nytt område og satte ut fellene på ny.
Denne revejakten foregikk kun på vinteren når reven hadde vinterpels.
Det kunne bli lange turer  over store avstander i kalde vinterdager, og enda kaldere netter der han hørte ulvehylene ofte ganske nære, mens nordlyset flammet inn gjennom teltåpningen. https://www.youtube.com/watch?v=GVfLfOr4aNA

Når han kjørte hundespann ute i villmarken om vinteren, festet han hundene utenfor teltet om natta. Hundene kveilet seg i groper i snøen, Når det var kaldt og blåste var hundene dekket av snø om morgenen, bare nesa stakk opp av snøen.
Han fortalte om  to pelsjegere han hadde  mye kontakt med en periode. En natt de hadde slått leir, og gått til ro i teltet, merket de at hundene ble svært urolige. Den ene pelsjegeren krøp da ut for å se hva årsaken var, i det han stakk hodet utenfor teltduken, satte en polarulv tennene i strupen på han, og tok livet av han.

En gang på vei hjemover fra disse fangstturene etter hvitrev, han var fortsatt langt fra folk, en dagsreise til nærmeste bosetning.
Plutselig ble hundene urolige, trolig fikk det teften av en reinflokk i nærheten.
Hundene var nok sultne.  På slutten av disse turene kunne maten til hundene ta slutt, hvis han da ikke fikk skutt noen byttedyr.
Hundene slet seg løs i det han skulle feste seletøyet. Han grabbet tak i førerhunden, resten av kobbelet jaget av sted med seletøyet på. Han så aldri hundene igjen.
Trolig hengte seletøyet seg fast i skog eller kratt, og hundene ble ulvemat.
Det kunne stå om livet hvis en mistet hundene ute i ødemarken
Han måtte nå komme seg til folk med den ene hunden han hadde igjen.
Han spente den for sleden. Det ble en strabasiøs tur for begge to.
De kom til et skogsområde, og Kornelius ville ta snarveien gjennom skogen, men hunden nektet å adlyde ordre. Han forsøkte å tvinge hunden, men da røk hunden på han.
Han lot da hunden få bestemme. Den tok en lang omvei utenom skogsområdet i et tereng der snøen var fast og hard. Han forstod da at hunden var klokere enn han selv. Hadde de tatt veien gjennom skogen, hadde de måttet dra sleden mange timer i dyp  og tung snø.


En vinterdag Kornelius jaktet sel på  havisen i Hudson bay
Oppdaget han en isbjørn som kom mot han på ca 30 meters avstand.
Isbjørnen hadde sneket seg langs en isskavl,  uten å bli oppdaget.
Isbjørnen kom  raskt på. Han fikk opp geværet  og fikk sendt av gårde et skudd.
Det gikk et rykk gjennom isbjørnen, før den segnet om. Hadde han bommet, hadde han neppe overlevd.


En del av året drev eskimoene jakt etter sel på havisen.
En dag var han på seljakt sammen med en eskimo,  som i følge Kornelius var en “half breed”  en halv eskimo med navn Johnny.
Isen hadde råk og åpninger, som fungerte som pustehull for selen, og det var sel som lå ved disse råkene de jaktet på.
De oppdaget en stor sel et stykke unna, som lå å beveget seg og slo med luffene i isen.
De la ann begge to og skjøt. Plutselig ble selen forvandlet til en mann som reiste seg opp på isen og skrek. Det var en eskimo, som lå på isen og agerte sel , for å lokke  sel opp på iskanten. Mannen var skadeskutt, og blødde fra skulder og rygg.
De fikk fraktet han til Churchill , der han fikk en form for bandasjering og behandling.
Det var kun Johnny, halv-eskimoen som hadde skutt. Kornelius glemte å ta av sikringen på geværet. Det var noe han vanligvis ikke glemte, så han så på det som et lite mirakel.
Vel, hadde jeg også skutt, hadde nok mannen vært død, sa han
Kornelius fortalte at eskimochifen sammlet alle mennene i Churchill til  et møte, der Johnny måtte stå skolerett for forsamlingen.  Han ble grundig utspurt om hendelsen.
Om han manglet kunnskap og evne til å se at det var en mann, og om han ikke viste at dette var en vanlig jaktform blant eskimoene å ligge på isen og agere sel.
Deretter ble han skjelt huden full , han ble således tatt nedått, sa Kornelius.
Johnny gråt og lovte bot og bedring, men han ble degradert fra all jakt, og måtte holde seg hjemme sammen med kvinnene.
En stor ydmykelse og skam i dette jakt og fangst miljøet


En sommer var Kornelius med et fangstlag, helt nord til Southamton øya med båt,
der de jaktet hvalross.
Denne filmsnutten viser litt av dyrelivet ved denne øya.

Hovedstasjonen for pelshandelen til Hudson bay kompaniet ved  Hudson bay kysten, var lenge York Faktory ved utløpet av Nelson river, ca 20 norske mil øst for Churchill. Denne stasjonen ble lagt ned i 1957.
Den eneste adkomsten til denne haldelstasjonen, var i lange tider kun mulig med skip.  Skipene måtte seile nord for New Foundland mellom isfjell og driv is, om sommeren når havet var åpent.
Etter hvert fikk en byget vei fra Lake Winnipeg , fram til Nelson river, og fraktet varene nedover på elva, med noen farkoster som kaltes “York boats”
Elva hadde flere stryk, der varene måtte fraktes over land (såkalte portage) fram til neste båt.
I 1912 begynte den Canadiske staten arbeidet med en havn, og en jernbane fram til Port Nelson ved York factory. På grunn av de ekstreme værforholdene, og de vanskelige havneforholdene ved utløpert av Nelson river, ble dette arbeidet oppgitt i 1918. Senere ble det bestemt at en havn skulle bygges i Churchill, og at jernbanen skulle føres dit.
Jernbanen kom dit i 1929, et av de siste årene Kornelius bodde der.

Også varetransporten til Hudson bay kompaniet sin handelstasjon i Churchill ble fraktet på elven Churchill river, om sommeren, fram til 1929, da jernbanen kom.
Denne elva hadde også et farlig parti et stykke ovenfor Churchill, der strømmen gikk ganske stri, og der gikk det ofte galt for de som drev med varetransport.
Kornelius ble engasjert i denne transporten om sommerene, og ble etter hvert svært dyktig til  å manøvrere i dette farlige strømområde av elva.
Pågrunn av dyktigheten i dette arbeidet for å skaffe byen forsyninger, ble han flere år senere utnevnt til æresborger av Churchill.

Fly foto av Churchill med Churchill river

Når Kornelius kom til Churchill var han rundt 30 år.
Som pelsjeger ble det et ensomt liv , uten særlig kontakt med kvinner.
Det var nok total mangel på hvite kvinner i dette miljøet.
Som dyktig jaktmann i sine beste år, kunne han nok funnet seg en eskimojente, og det var enkelte pelsjegere som fant seg en ektemake blant indianere og eskimoer.
Enkelte av Hudson bay kompaniets folk fikk barn med eskimojenter, uten å ta noe ansvar for jenta og barnet.
Det vokste opp i byen flere “half breed” som Kornelius kalte dem.
En av Hudson bay folkene hadde holdt seg med kona til en av eskimoene.
Da dette ble oppdaget samlet flere eskimoer seg på han, det ble ett skikkelig basketak. Vel, sa Kornelius, de ville aldeles tyne han.

Når det ikke ble noe eskimoekteskap for Kornelius, så hadde nok det noe å gjøre med kulturforskjellen, ikke minst maten eskimoene åt.
En annen side var kampen for eksistensen. Hudson bay kompaniet tok seg godt betalt, så en la seg ikke opp mye penger som pelsjeger.
Han fortalte en gang at han hadde en tid tenkt litt på ekteskap,
men, sa han, kona kunne blitt syk, og da ville jeg fått utlegg på henne.

Churchill i dag.

Noen filmsnutter fra Churchill i dag


Sightseeing på tundraen rundt Churchill i dag.

Kornelius gjorde noen erfaringer med Hudson bay  kompaniet, når det gjaldt behandlingen av eskimoene.
Men først vil jeg si litt om historien til dette handelskompaniet.

For de første amerikanske emigrantene var pelshandelen med Europa viktig.
Beverskinn var kommet på moten i Europa, og var svært ettertraktet.
For franske pelsjegere og settlere som slo seg ned langs St. Lawrence elva i øst Canada, var pelshandelen selve livsgrunnlaget.
Pelsjegerne måtte etter hvert lengre øst for å finne nok pelsdyr.
Det var også vanskelig å seile oppover St Lawerence elven, og komme østover den vegen
Konflikt mellom engelskmenn og franskmenn, gjorde det særlig vanskelig for engelskmennene å komme fram til områdene der jakten og pelshandelen foregikk.

I 1668 seilte en engelsk kaptein ved navn Radisson fra England over Atlanteren,
gjennom innseilingen til Hudson bay.
To år senere ble Hudson bay kompaniet opprettet, som et handels kompani som handlet skinn og huder med eskimoer og indianere, og etter hvert også med hvite pelsjegere.
De bygget noen fort, og opprettet flere handelsstasjoner langs Hudson bay kysten.
Hovedstasjonen ble som før nevnt York Factory
Hudson bay kompaniet opprettet også en handelsstasjon i Churchill lenger vest på kysten, og bygget et fort også der,  the Prince of Wales fort.


En liten filmsnutt som viser fortet i dag

Konflikten mellom engelskmenn og franskmenn om herredømmet over Canada, førte til at disse fortene og handelsstasjonene skiftet nasjonalitet flere ganger. De tilhørte vekselsvis England og Frankrike i perioder.
Tilslutt vant England krigen i 1763, og Hudson bay kompaniet fikk monopol på pelshandelen i hele Canada, og ble et av verdens mektigste handels foretak.

Raddisons skip ved iskanten i 1668

Hudson bay kompaniet dekket til slutt et område, som strekte seg helt til Stillehavskysten. Dette området ble i store trekk utgangspunktet for det som i dag er blitt til nasjonen Canada.
På handelsstasjonene i den canadiske villmarken, ansette HBC, stort sett folk fra Aberdeen og Orknøyene. De var hardføre folk som tålte livet i Canadas villmark.

Noen filmklipp om pelsjegerlivet fra arkivet til Hudson bay fra 1919

Landområdet der Hudson bay kompaniet hadde monopol på pelshandelen.

Pelslageret på en HBC handelstasjon.

Ingstad forteller i boka ”Pelsjegerliv” om indianeres trang til å kjøpe pyntegjenstander, glassperler og røde skjerf, når det handlet med HBC sine handelsmenn.
Eskimoene i Churchill hadde heller ikke stor kunnskap om verdisystemet til den hvite mann, derfor kjøpte de ofte ting av liten verdi, og ting de ikke hadde bruk for.
Men Kornelius oppdaget at de også fikk mye mindre betalt for skinnene, en det han og andre hvite pelsjegerne fikk.
Kornelius var åpen og rett fram i sin væremåte, han reagerte på urett.
Han fortalte eskimoene at de fikk forlite betalt, og hva han fikk.
En dag ble han kalt inn til Hudson bay kompaniets representant, som gav han klar beskjed om at han hadde ingenting med å informere eskimoene om HBC sine priser på skinn. Det ble en hard diskusjon imellom Kornelius og  handelsmannen.
Handelsmannen sier da, hvis du fortsetter å informere eskimoene, skal vi få tatt deg av dage, det har vi gjort før.
Kornelius oppfattet at dette ikke var en tom trussel.
Han ble ofte ganske høyrøstet når han snakket om folkene i Hudson bay kompaniet.

En liten filmsnutt om hvordan Hudson bay kompaniet utnyttet og bedro indianere og eskimoer

Hudson bay kompaniet er fortsatt et stort selskap i Canada.
Men hovedgeskjeften i dag er ikke pelshandel.

Men pelsvirksomheten er fortsatt viktig for mange i nordområdene i Canada
Minst 3 millioner pelsdyr blir fanget årlig i  den nordlige delen av landet, og det er rundt 60 tusen aktive fangstmenn. Halvparten av disse er indianere og eskimoer, som har dette som levevei. Samtidig er det i dag, en bevegelse i vekst i storbyene som vil forby denne type fangst med feller, pga. lidelsen til dyra.
Så her er det en kulturkonflikt på gang, som har vart i mange år. Konflikten ser ut til å øke, og bli sterkere for hvert år.

Fangsthytte som brukes av pelsjegere i dag ved Great Bear Lake

En gang jeg besøkte Kornelius på slutten av 70 tallet, kom han med et  Bergens Tidende der han viste meg en artikkel om isbjørnsituasjonen i Churchill på den tiden.
I hans tid som pelsjeger, var det ikke så mye bjørn der, for den gang hadde de lov til å skyte isbjørn.
Nå var bjørnen fredet, og hadde øket kraftig i antall, og en mengde isbjørn hadde samlet seg på en søppelplass utenfor Churchill.
Når bjørnen ikke fant mat der brøt de seg inn i husene, og folk  ble kriplet, sa han.
(cripples -krøplinger)
Han fortalte at den canadiske stat hadde prøvd å løse problemet ved å bedøvet bjørnene med bedøvelsespiler, og fraktet hele bjørnestanden flere mil av garde.  Etter noen få dager var bjørnene til bake.



I dag står det varselskilt rundt Churchill, som nå kalles: ”The polar bear capitol of the world,” og da folket i Churchill ikke har lov til å skyte isbjørn utenfor byen, forsøker de å tjene penger på han, ved å arrangere isbjørnsafari på tundraen ved hjelp av kjøretøyene vist nedenfor.




En liten video som viser at de fortsatt har problemer med en del nærgående isbjørner som de sperrer inne i et slags isbjørn fengsel,  før de blir bedøvet og fraktet bort. De blir nå fraktet langt av gåre.



Fra Churchill, til Prince Rupert på Stillehavskysten.

Gammelt canadisk jernbanekart.

Engang i begynnelsen av 1930 åra, dro Kornelius fra pelsjegerlivet ved Hudson bay, til Prince Rupert ved stillehavskysten.
Pelsjegerlivet var hardt og strabasiøst, et slit, uten de store inntektene, og en dag hørte han fra noen nykommere i byen, at det foregikk et eventyrlig laksefiske på Vestkysten, der folk tjente gode penger.
Han bestemte seg for å dra vestover. Han solgte alle eiendelene sine, og fikk skrapt sammen til en togbillett til Prince Rupert.
Han kjente lite til Prince Rupert, og han kjente lite til fisket som ble drevet der.
Da han kom fram til byen, orienterte han seg så godt han kunne om fisket etter laks.
Han fikk lånt seg en båt. Han hadde ikke nok penger til å kjøpe en båt.
Da han begynte å fiske var det utenom laksesesongen. Det ble et magert fiske.
Det ble en hard periode uten noen bopel. Han måtte dra båten opp om nettene og sove under den. Men dette var ikke så veldig forskjellig fra livet han hadde levd som pelsjeger.

Etter en tid greide han å komme ut av uføret,  Laksesesongen begynte og fisket gikk bra for Kornelius.
Han fikk kjøpt seg båt, han fikk etter en tid kjøpt en større båt med kahytt som han bodde i,
og etter noen år fikk han også bygget seg et lite hus utenfor Prince Rupert.
Han fortalte mange historier fra tiden her, som mer eller mindre har gått ut av minnet nå.
Han nevnte og navn på andre nordmenn som drev med laksefiske her.
I Prince Rupert var de fleste hvite, bortsett fra en liten gruppe indianere.
Det var en god del alkoholisme blant disse indianerne. De hadde alkoholforbud, og ingen hvite hadde lov til å selge eller skjenke de alkohol.
Vel, de ble helt galne når de drakk, sa Kornelius

Prins Rupert før 1. Verdenskrig.
Byen hadde nok ikke forandret seg så mye da Kornelius kom her 20 år senere.

Jeg husker fra min tid som sjømann, første gangen jeg kom til Vancouver som ligger litt sør for Prince Rupert.
En kveld vi vandret gjennom en lang gate som heter Hasting Street, hadde vi en  sjokkerende opplevelse i møte med alle de alkoholiserte indianerne som oppholdt seg der. Jeg husker noen unge vakre indianerjenter, som var sterkt preget av alkoholisme.
Alkoholskadde indianere var noe vi ofte møtte på her i denne delen av Canada.
En skulle tro at den hvite manns sivilisasjon skulle hjelpe indianerne til et bedre liv, men sannheten er den motsatte. Møte med den hvite manns kultur, har ført til alkoholisme, nye sykdommer, og ødeleggelse av kulturen for mange urfolk rundt om i verden.
Samtidig som de ikke har greid å tilpasse seg den hvite manns levemåte.


Da Kornelius var i Churchill, hadde han liten brev kontakt med familien hjemme, men han skrev engang et brev hjem til foreldrene, og fortalte at han hadde planer om å komme hjem til Jul..
Det ble fortalt at far hans da gikk hver kveld til dampbåten for å se om han kom.
Mismotet  stod å lese i farens ansikt, da han ikke kom med den siste båten før Jul.
Nei, han kommer nok aldri, sa han.
Økonomien til Kornelius  var nok ikke slik at han var i stand til å reise hjem da.

I Prince Rupert bedret den økonomiske situasjonen seg, og han fikk lagt opp litt penger.
Han fikk pr. brev også litt mer kontakt med familien hjemme. Men så kom
2. Verdenskrig, med fem års taushet fra hjemlandet.
I 1946, solgte han alt han eide i Prince Rupert og dro hjem til Norge.
Hans yngste bror tok i mot han på dampskipskaien, og kunne fortelle Kornelius, at deres mor var død få dager tidligere. Faren hadde da vært død i mange år.

Utsyn mot Prince Rupert slik byen er i dag.
Naturen her i British Columbia, minner sterkt om Norge.

En liten  video om byen i dag

Kornelius var 55 år da han kom hjem til Norge.
Han kjøpte seg en overbygd motorbåt som han bodde i den første tiden, og drev som småfisker. Norge var rett etter krigen fortsatt et fattig land. Etter hvert ble det mer arbeid å få. Da han hadde bygget seg hus, ble det en del sesongarbeid.
Han jobbet litt med sildearbeid i Haugesund, og som sildefisker på Austevoll båter.
Han arbeidet også litt på en hermetikkfabrikk i bygda, men mesteparten av tiden som småfisker fra egen båt. Livet i Canada hadde preget han slik at han trivdes best med sesong arbeid.
Den lengste perioden med fast arbeid var et par år på aluminiumsverket i Tyssedal.

Det var noen ungdommer som skulle inn og plukke epler i Hardanger, som fikk lokket han med inn der. Han fant fort ut at epleplukking ikke var noe givende arbeid.
Han stakk innom aluminiumsverket i Tyssedal og fikk jobb der, og der holdt han ut ganske lenge.
Han fortalte en del historier fra tiden der, han hadde sin egen spesielle fortellermåte.
En sommer hadde han jobbet sammen med en student som var ferievikar. Denne ferievikaren var veldig plaget av alt støvet i ovns-hallene, som ikke bare la seg utvendig, men trengte inn i nese og munn.
Han hadde spurt Kornelius  om hva han gjorde for å bli kvitt dette støvet. 
Vel, svarte Kornelius, jeg tar en shower, da blir jeg ren utvendig.
Så tar jeg en bayer øl, da blir jeg ren innvendig.
Men, sier ferievikaren, jeg er avholdsmann.
Vel, sier Kornelius, da får du betterdø beholde dritten.

På slutten av 1970 tallet da jeg var lærer på en videregående skole i en nabokommune, besøkte jeg ofte Kornelius. Han nærmet seg da 90 år, og hadde vært pensjonist lenge.
Han var klar i hodet, og i god form. Men han hadde fått grønn stær, som plaget han en del. En hjemmesykepleier kom og dryppet øynene hans hver dag.  Men synet var svekket. Han klaget på at det var mye tåke og gråvær når han kikket ut vinduet.
En kveld jeg og en nabo av Kornelius, satt i stua hans, ble vi invitert til å spise kvelds sammen med han. Han hadde kokt kaffe og steikt vafler. Naboen fikk det plutselig travelt og måtte hjem, men jeg takket ja. Vaflene smakte greit, men når han serverte kaffen fikk jeg problemer. Det var tydelig at synet var svekket. Kaffekoppen hadde et tykt brunt lag både utvendig og innvendig. Det var helt umulig å drikke fra koppen. Da han var ute fra kjøkkenet en kort tur, fikk jeg tømt kaffen i vasken.
Engang jeg besøkte han, kunne han fortelle at han hadde arvet en del av et utmarksområde fra en avdød bror. Selv om han nærmet seg 90, hadde han store planer for denne eiendommen. Vel, sa han, jeg har to muligheter. Jeg kan spekulere, og selge land. Jeg kan også even brekke land, sa han (break land – dyrke)
Brekke land, var i grunnen en god beskrivelse, for utmarksområdet bestod for det meste av hauger og berg.

Kornelius fulgte godt med på nyhetene. På slutten av 70 tallet var Etiopia i krig med Somalia, etterpå tok kommunistene over styringen, og det ble drap og myrderier av opposisjonelle .
Han hadde fått med seg at en dame fra bygda skulle reise til Etiopia som misjonær.
Det skjønte han lite av. Vel betterdø, hun må tjene grovt med penger, mente han, når hun kunne finne på å våge livet på den måten.

I alle årene i Canada, hadde han vært lite i kontakt med kirke og kristendom,
derfor ble jeg litt overrasket en dag jeg besøkte han, og oppdaget en Bibel som lå på en stol under bordet.
Jeg tok opp Bibelen, og sier, Jeg ser du har en Bibel liggende her.
Han ble litt brydd,  og sier, vel, jeg kjøpte den engang jeg var i Bergen.
Det er jo fint, sier jeg, leser du i den. Ja, han hadde lest en god del, særlig hadde han lest i Johannes evangeliet, men på grunn av synet hadde det blitt vanskelig i den senere tid.
Vi ble sittende å samtale om Johannesevangeliet. Han kom inn på Jesu død og korsfestelse. Det var fryktelig hvordan de for med han, sier han. Hvorfor i all verden måtte de behandle han slik.
Hver gang jeg besøkte han, samtalte vi litt om Bibelen. Jeg merket at han var veldig fremmed for budskapet i evangeliet, selv om jeg forsøkte å forklare det så enkelt jeg kunne.

Sangevangelistene Marit og Irene hadde møter i kirken på den tiden. En dag spurte jeg om han hadde lyst til å bli med i kirken en kveld. Han svarte ja.
Da han satt i kirken og hørte Marit Stokken tale, merket jeg at han ble litt mutt.
På hjemveien var han taus, litt uvanlig til å være han, det var tydelig noe som ikke stemte.
Hvor var presten, spurte han etter en stund. Han satt nede i kirken, sa jeg
Men var det der han skulle være, sier han
Jeg forklarte at det var denne dama som var taler i kveld.
Han sa ikke noe mer på hjemveien.

Fjorten dager senere besøkte jeg han på nytt.
Idet jeg skulle til å banke på, hørte jeg han talte høyt med hjemmehjelpen inne i stua.
”Jeg var med Jan Sandvik i kirken. Det var et kvinnfolk som talte, sa han
 presten satt nede i benkeraden, og åpnet ikke kjeften.”
Jeg ventet litt til samtalen hadde gått over på et annet tema, før jeg banket på.

Jeg forstod at for folk av hans årgang, hadde presten en viss autoritet. Det var ingen kvinner som forkynte i kirken i hans barndom, og ungdom.
En dag jeg møtte presten, spurte jeg om han besøkte Kornelius noen gang. Han hadde faste andakter på gamlehjemmet og sykehjemmet, men han hadde ikke vært hos Kornelius.
Noen uker senere kom jeg på besøk.
Straks jeg var kommet innenfor, sier Kornelius:
Presten var her, han satt i den stolen der like a common man (som en vanlig mann)
Det var helt tydelig  at han satte stor pris på besøket til presten.
Presten hadde invitert han til å komme på gudstjenestene i kirken, men det var ikke så enkelt for han. Han trengte noen til å kjøre seg, skulle han komme seg dit.

Senere hørte jeg at en predikant som hadde møter på bedehuset, hadde tatt en tur ut til Kornelius en dag , og snakket nokså utførlig med ham om hva det ville si å bli en kristen. Denne predikanten, hadde gått nokså rett på sak, og stilt han en del spørsmål om hva som måtte til fra vår side.
Hva må vi gjøre for å bli frelst? Må vi gjøre så godt vi kan, spurte predikanten.
Ja mente Kornelius, det måtte vi.
Predikanten fortalte da om Guds målestokk, at Gud krevde fullkommenhet av oss, i tanker, gjerninger og ord, og at det ikke var et menneske på jord som var i stand til å møte Guds krav, at vår eneste redning var Jesu død og soning for vår synd.
Kornelius hadde blitt sittende nokså taus etterpå.

På grunn av skifte av jobb, ble det til at jeg ikke besøkte Kornelius på en ganske lang stund.  Da jeg neste gang besøkte han var han blitt over nitti år, og var kommen på sykeheimen. Han var fortsatt klar i hodet, men helsen var dårlig. Vi satt en stund og snakket sammen, så spurte jeg om jeg skulle lese litt fra Bibelen.
Han svarte ja.
Mens jeg leste merket jeg at han lyttet intenst.
Jeg leste flere enkle bibelord som, Jesaja 53:5  Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulde ha fred
og Romerbrevet 10:13 for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Dette ble siste gangen jeg besøkte han, han døde en kort tid etter.