fredag 13. april 2012

Hvorfor jeg ikke er sosialist!


(Dette innlegget ble til i 2006 i en bibelgruppe, der det var stor spredning i deltakernes politiske syn.  
Vi sporet ofte av fra bibelstudiene, og havnet i politiske meningsutvekslinger. 
Vi bestemte da at vi skulle prøve å gjøre oss ferdig med politikken, ved å ta en kveld der vi kun diskuterte politikk.
Dette var mitt bidrag til diskusjonen denne kvelden)



Alle ideologier har sine svakheter. Men bortsett fra Nazismen, kommer få ideologier dårligere ut enn Sosialismen.

Jeg vokste opp i 50 åra, da Gerhardsen var landsfader, og Arbeiderpartiet regjerte eneveldig. 
Jeg hadde vel den samme opplevelse som de fleste, at Arbeiderpartiet var det tryggeste alternativet, 
og det partiet som kjempet for de små i samfunnet. Dette siste var nok ikke helt usant.
Norge var før 2. verdenskrig et klassesamfunn, og endel holdninger fra dette klassesamfunnet levde fortsatt i min barndom på 50 tallet.
Jeg har et par minner fra den tiden, som avspeilte litt av disse holdningene.
Den første galdt en skomaker og kona som hadde hatt en stor feiring av gullbryllupet. Denne skomakeren hørte til det lavere skikt i bygda, og hadde alltid hatt dårlig økonomi. Jeg husker en eldre lærerfrue som uttrykte:
”Det var svært til feiring til fattigfolk å være” en merket ironien i ordet ”fattigfolk”
Jeg minnes også en sjøkaptein som fortalte om en utrivelig opplevelse han hadde hatt.
Han hadde leid in to rørleggere til å gjøre noe arbeid i huset. Midt på dagen hadde disse tatt fram nistepakken og hatt en lengre matpause. Han reagerte på lengden på matøkten, og gav karene en kraftig reprimande, med det resultat at de rolig pakket sammen verktøyet, drog sin vei, uten å komme tilbake.
Kapteinen var rystet over tilstanden, at det ikke lenger var tillatt for en arbeidsgiver å irettesette sine arbeidere.
Slik sett forstår jeg godt Arbeiderpartiets sterke stilling på 50 tallet.

I de senere år har diskusjonen om klassesamfunnet dukket opp igjen, på grunn av
lønnsforskjellene mellom folk, og den økende avstanden mellom såkalte fattige og rike. Disse forskjellene vi opplever i dag har likevel lite å gjøre med det klassesamfunnet vi opplevde tidligere. Jeg leste et gammelt brev, skrevet av en husmannsgutt som reiste til USA på slutten av 1800 tallet. Han var fortsatt en fattig arbeider der borte, men følte likevel at klasseåket var falt av.. Der borte ble han vurdert ut fra sin innsats, og det han ellers stod for, og ikke ut fra det forhold at slekta hans var husmenn.
Klassesamfunnet vi opplevde i Europa i tidligere tider, hadde ikke så lite til felles med kastesystemet i India. Det bestemte din status og plassering i samfunnet.

Dette klassesamfunnet ble på mange måter en forutsetning og et fundament for Arbeiderpartiets makt. Ved å appellere til folks status som arbeidere og lønnsmottakere, beholdt vi mye av denne klassetenkningen utover på 50 og 60 tallet, 
Ja, faktisk henger det en god del igjen enda hos den eldre generasjon. Det ble vel etter hvert mer et særinteresse samfunn. Lønnsmottakere identifiserte seg med Arbeiderpartiet. Bønder med Senterpartiet, folk som hadde formue og penger i banken stemte Høgre og kristenfolket stemte KrF.
I dag har både Arbeiderpartiet og de andre partiene, mistet mye av dette grepet.
De unge har mistet forståelsen av sin plass i dette klasselandskapet.
Det er i dag mer sakene som engasjerer og bestemmer partivalget.

                                                  ____________________
I nærmiljøet der jeg vokste opp stemte folk KrF og Senterpartiet, noen også Venstre og Arbeiderpartiet. Det var få som stemte Høgre.
Ja, jeg hadde ofte en følelse av at det var umoralsk å være Høgremann.

Så langt jeg husker, var det svært lite Høgrepåvirkning på heimplassen.
Lokalavisene var for en stor del Venstreaviser, og  NRK med sin monopolstilling var styrt av Arbeiderpartiet fra topp til bunn. Dette gjorde at partiet hadde full kontroll i eteren, og kunne styre den politiske dagsorden. Dette siste ble veldig synlig under abortstriden et par tiår senere på 70 tallet.

Jeg opplevde en ganske stor forandring i den politiske påvirkningen da jeg  reiste til sjøs som 16 åring i 1959.
Bergensrederen som eide de to første båtene jeg seilte på, hadde stor omsorg for at de ansatte skulle få mye og godt lesestoff, så han sendte ombord aviser og blad som
Morgenbladet, Aftenposten, Farmand og Frisprog.
Jeg var glad i å lese, og i mangel på annet lesestoff , ble det endel lesing i disse bladene. Jeg opplevde ofte at det jeg leste der kom i konflikt med det jeg tidligere hadde fått innpodet som politisk rett og sant.
Noen politisk oppvåkning førte det ikke til, men denne litteraturen gjorde nok sin gjerning. Den politiske interessen våknet litt senere på 60 tallet.

Begynnelsen av1960 tallet var en veldig spesiell periode. Det var som om den politiske interessen  eksploderte i hele Norge.
Det hele startet med Kingsbay ulykken i 1962, der regjeringen sin innsats for sikkerheten i kullgruvene på Svalbard fikk sterk kritikk.
Dette medførte at SF’s to representanter i Stortinget stemte for de borgelige mistillitsforslaget, og felte Arbeiderpartiregjeringen i august 1963
Vi fikk regjeringen Lyng, som bestod av Høgre, Senterpartiet, KrF og Venstre.
Denne regjeringen satt bare noen få uker, og røk ut allerede i tiltredelseserklæringen
Jeg husker spesielt kommunevalget etter regjeringsskiftene i 1963.
Jeg gikk på Maskinistskolen i Haugesund dette året.
På valgdagen kom det stormende folk inn i klasserommet, og spurte om det var her de kunne stemme Arbeiderpartiet. Det var tydelig at partiet hadde fått fram budskapet til folket. Arbeiderpartiet gjorde et brakvalg. Arbeiderpartiledelsen pustet lettet ut, og trodde at alt var ved det gamle, men de gamle tider var over.
De borgelige partiene hadde ikke bare vist at de var et regjeringsalternativ, den korte perioden de var i regjering hadde de også gått i arkivene i regjeringskontorene og skaffet seg innsikt og ammunisjon, særlig i Arbeiderpartiets håndtering av endel industrisaker.
Disse industrisakene kom nå opp i Storting og aviser i tur og orden fram mot valget i 1965, og skapte mye problemer for Arbeiderpartiet.
Jeg husker at mange arbeiderpartivelgere jeg kjente, begynte å tvile.
Denne tvilen ble nok avgjørende også  for mitt politiske veivalg.
Jeg var i denne perioden en ivrig leser av de to politiske ukebladene vi hadde den gang, Aktuell og NÅ. 
Aktuell, ble utgitt av LO/Arbeiderpartiet, og NÅ, ble utgitt av Libertas/Høgre.
I Aktuell leste jeg Axel Sandemose sine kronikker, og der ble jeg innpodet viktigheten av at sosialdemokratiet styrte den samfunnsmessige utviklingen, der staten skulle være hovedaktør, og sikre borgernes rettigheter og behov.
I NÅ derimot, ble det brukt mye spalteplass på å vise at sosialistisk politikk på det praktiske plan ikke virket.
I dette ukebladet ble det kjørt hardt ut mot politikken både i de kommunistiske land, og de vestlige sosialdemokratiene. Argumentasjonen der,  overbeviste meg om at sosialismen på svært mange områder tapte i konkurransen med kapitalisme og liberalisme.
At de kommunistiske land ikke var noe eksempel til etterfølgelse, hadde de fleste nordmenn oppdaget på 50 og 60 tallet.
Nå er det likevel et tankekors, når en ser på politisk teori og virkelighet, at kommunistene tross alt hadde et manifest og et program som bygde på ider som opplevdes som riktige og gode av folk flest,  som likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og utbytting,
for menneskeverd og rettferdighet, mens man i praksis i disse statene, opplevde ufrihet og blodig undertrykkelse.
Nå ser vi kanskje en lignende parallell i kristendommens historie, med korstog og inkvisisjon. Men vi vet at det ikke er denne kristendom som blir forkynt oss i Det nye testamentet. Og vi er også alle i stand til å se eksempler på nytestammentelig kristendom i verden.
En slik argumentasjon hørte vi av og til også når det galdt sosialismen.
Det ble hevdet at vi hadde tross alt sett en sosialisme som fungerte i de vestlig sosialdemokratiene.
Det som ble klart for meg denne perioden, var at sosialdemokratiene i den vestlige verden fungerte dårlig de også, særlig mht industriutvikling og verdiskapning, og denne overbevisningen har forsterket seg i årene som har gått.
Historien viser at de sosialdemokratiene som fungerte best, var de som utøvde minst sosialisme i sin praktiske politikk.

Det har oppstått en slags nostalgi omkring sosialdemokratiet og Gerhardsens regjeringsperiode på 50 tallet.
Jeg leste i en avis et innlegg av en mann som uttrykte sin store skuffelse over at
kong Olav ble valgt til århundrets mann i 2005, og ikke Gerhardsen, som hadde brakt dette landet fra fattigdom og elendighet fram til rikdom og velstand.
Gerhardsen hadde nok sine sterke sider, men en ting som er blitt klart for meg, er at industripolitikken ikke var blant disse, og at han og partiet ikke kan ta æren for særlig mye av den velstandsutviklingen partiet i dag prøver å påberope seg. Jeg vil bruke noen linjer på å underbygge min påstand her.

Som før nevnt, ble Arbeiderpartiets industripolitikk sterkt debattert her i Norge på 60 tallet. 
Vi fikk Norsk Jernverk og Norsk Koksverk i Mo i Rana, som gikk med dundrende underskudd i noen ti år før de ble avviklet.
Noen annen industri skapte ikke Arbeiderpartiet.
Den industrien vi levde av ble skapt av det private næringsliv.

De Skandinaviske land satt etter krigen med all sin industri intakt. Særlig galdt dette Sverige, men også Danmark og Norge.
I Norge var det også av tyskerne under okkupasjonen bygd flere store aluminiumsverk i norske Vestlandsfjorder, og store veiprosjekter var gjennomført ved hjelp av krigsslaver fra Østeuropa, og ved utkalling av arbeidsledige nordmenn.
Så infrastruktur og industri var forbedret i Norge under disse krigsårene, i motsetning til mange land ellers i Europa, som satt igjen med utbombede og ødelagte byer,
havner, veier og industrianlegg i ruiner.
Norge hadde riktignok fått brent ned fiskeværene i Finnmark, og mistet en stor del av sin handelsflåte, men denne handelsflåten hadde også tjent inn store inntekter som var samlet i det statlige Nortrashipfondet.
Dette Nortrashipsfondet gav Norge en fordel sammenlignet med flere europeiske land de første årene etter krigen, for import av viktige varer for utbygning av industri og samfunn
I årene etter krigen ble den norske handelsflåten bygd opp igjen, og det var først og fremst denne handelsflåten som på 50 og 60 talet gav Norge valutainntekter,
og det var norske redere som sto for en stor del av industriutbygningen disse årene, og skapte arbeidsplasser som Rosenberg, HMV og Stord Verft, som vi kjenner fra vår kant av landet.

I et innlegg i VG  07.05.2005, etterlyser Thor Meier Ellefsen kompetente personer som kan avlive myten om Gerhardsen-epokens store betydning for landet. Han hadde selv  kommet til at den økonomiske politikken i denne perioden ikke var så vellykket.
I et innlegg i VG en måned senere (07.06.2005) får han svar fra Kåre Willoch, som skriver at å komme utenom Gerhardsen som en stor leder og statsmann er vanskelig.
Det var ikke uten grunn han vant så mange valg. Han peker spesielt på hans lydhørhet overfor opposisjon og mindretallet i befolkningen.
I resten av innlegget  gir han en godt underbygget støtte til Ellefsen’s syn.
Det som gjør innlegget interessant er statistikken han bruker fra 50 og 60 tallet.
Norge var blant de landene i Europa som hadde tapt minst av sin produksjonsevne under krigen, derfor ble nasjonalinntekten i Norge større i 1946, etter den tyske okkupasjonen, enn i 1939, før okkupasjonen. Han mener at en måte å vurdere den norsk politikken på de første tiårene etter krigen, er å sammenligne statistikk for denne perioden, med andre europeiske land. På grunn av krigens ødeleggelser var resultatene  svært forskjellige rundt i Europa de første årene etter krigen. En rettferdig sammenligning mellom de europeiske landenes resultater vil en få ved å se på statistikken for perioden 1950 – 65.
I denne perioden lå de skandinaviske land som var styrt av sosialdemokrati og planøkonomi med en vekst i bruttonasjonalproduktet på ca 3 %. De land i Europa som i denne perioden hadde en liberalistisk markedsøkonomi hadde dobbel så stor vekst.
Tyskland reiste seg fra ruinene og vokste til en økonomisk stormakt i denne perioden.
Her var det den liberalistiske samfunnsøkonomen Ludwig Erhard som styrte økonomien,
England fikk en Arbeiderpartiregjering etter krigen, som satset på statsdrift og statsdirigering, og selv om de konservative styrte noen perioder i denne tidsperioden, så var det Labour sin politikk som preget England disse årene, med sterk statelig styring, dominert av fagbevegelsens makt i beslutningsprosessene.
I hele denne perioden var England Europas syke mann.
Uansett hva man mener om Margaret Tacher, så var det hennes liberalistiske politikk på 80 tallet som på ny brakte orden i økonomien i England. Det engelske Arbeiderpartiet under Tony Blair førte i store trekk den samme liberalistiske politikken som Tacher.

Nå er det mange som vil hevde at en kan i hvert fall ikke se bort fra Gerhardsen og Arbeiderpartiets innsats når det gjelder velferdspolitikken.
Og i hver eneste valgkamp blir vi fortalt om velferdstaten som Arbeiderpartiet har skapt, kan gå til grunne hvis de borgelige partiene får styre.
Et tilbakeblikk på denne perioden viser at selv om de Skandinaviske land lå i front på dette området, så hadde vi i store trekk den samme utvikling mht. velferdspolitikken i hele Vest Europa, også i de konservativt styrte Tyskland.
Selve grunnlaget for velferden kan som nevnt, ikke Gerhardsen og Arbeiderpartiet ta mye av æren for. Vi fikk en sterk oppgangstid over hele Europa etter 2. verdenskrig, der de store lokomotivene var USA og Tyskland, med sin liberalistiske markedsøkonomi.

Når det gjelder velferdspolitikken så har nok fagorganisasjonene sin frie stilling i de vestlige demokratiene spilt en viktig rolle. Her kan en godt gi sosialistene litt kreditt,
da de tross alt har vært i front når det gjelder kampen for lønnstakernes kår, men dette fungerte best i de land som var styrt av ikke sosialistiske regjeringer. Her i Skandinavia var LO forbundene stort sett infiltrerte medspillere i de sosialdemokratiske regjeringene, noe som her i Norge ble spesielt synlig under Kingsbay saken. Det var ingen kritikk fra LO av regjeringens forsømmelse av sikkerheten i gruvene på Svalbard.
Som medlem i ”Jern og Metall” i ungdommen, opplevde jeg også den totalitære ånd som rådde i LO, som ikke tålte noen diskusjon innad, eller kritikk av LO, og fagforbundene.
I England fikk de forskjellige fagforbundene slik makt over det Engelske arbeiderpartiet, at de fikk innført lover som stanset all nytenkning og utvikling i deler av arbeidslivet.

Det er likevel et område innen velferdspolitikken som Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i Skandinavia kommer godt fra, der de skilte seg positivt ut fra de andre partiene i sin første tid ved makten, og det var i trygdepolitikken.
De fikk blant annet innført alderstrygd, og etter hvert endel viktige trygder.
Men her var det tross alt lagt et fundament av en helt annen bevegelse på forhånd.
I memoarene til Tage Erlander, skriver han litt om grunnlaget for den sosiale utviklingen i Sverige under hans mange år som sosialdemokratisk statsminister.
Grunnlaget for denne utviklingen, skriver han, var de store kristne vekkelsene som gikk over Sverige på slutten av attenhundretallet og rundt århundreskiftet.
Her i Norge startet denne utviklingen med Hans Nilsen Hauge. Denne vekkelsen og de etterfølgende vekkelsene skapte noen av disse grunnholdningene hos det norske folk som sosialdemokratene senere kunne bygge sin sosialpolitikk på.

I andre land uten denne kristne grunnholdningen i folket, fikk sosialistisk politikk helt andre utslag mht. sosial utvikling og demokrati.
Da den tyrkiske sosialdemokraten Bulent Echevit forsøkte å kopiere den Skandinaviske politikken på 60-tallet, fikk han ikke utrettet noe som helst.
Grunnlaget for en slik politikk manglet i folkets holdninger og kultur                            

Sosialistisk ideologi.


Når det gjelder det å styre et land ut fra en sosialistisk ideologi, har jeg lyst til å bruke Østtyskland som eksempel. Her fikk vi kanskje den sosialismen som lå nærmest det teoretiske idealet.
Hvis vi ser bort fra de sterke negative sidene som overvåkning, angiveri og fengsling av annerledes tenkende, og spesielle privilegier for medlemmer av kommunistpartiet, så var dette en stat som tok hand om sine innbyggere fra vugge til grav.
Den som ikke la seg ut med regimet ble tatt hand om hele livet igjennom.
De hadde full materiell trygghet. Allerede i småskolen ble dine evner og anlegg vurdert, og utdanningen ble lagt opp slik at den passet dine evner, og samfunnets behov.
Etter endt utdanning fikk alle en jobb. Etter et vist antall år ble du tildelt leilighet.
Den som ønsket det, kunne deretter stille i kø i 7-8 år for å få en bil (Trabant)
Varetilbudene i forretningene bestod av det nødvendigste av mat og klær.
Godene ble fordelt rettferdig og likeligt blant det store flertallet av folket.
(Her så vi SV’s slagord ”Del godene” i praksis)
Alle hadde materiell trygghet, men svært liten frihet.
Beslutningene ble tatt av politikere og byråkrater. Resten av folket gjorde det de fikk beskjed om.
Folk med drømmer, ideer og initiativ opplevde dette samfunnet som et fengsel.
Hundretusener av de dyktigste folkene i landet rømte til Vesten.
Initiativ, kreativitet, nyskapning og engasjement manglet blant de som ble værende.
Mekanismen for å slippe disse kreftene til, var ikke tilstede i dette samfunnet.
Etter hvert stagnerte hele samfunnet og endte opp som et konkursbo.
Dette galdt alle sosialistlandene i Øst Europa.
Det underlige var at det var ikke bare økonomien som ikke fungerte, men sosialpolitikken, og omsorgen for de svake i disse statene fungerte ikke den heller.
Det virket som om den sosiale samvittigheten ble borte..
Jeg har jobbet noen år med en kollega (dataingeniør) som er aktiv sosialist.  
Da sosialismen i Øst Europa falt, la han sin elsk på Fidel Castro og Cuba.
Han bestemte seg for å lære landet å kjenne, og hadde planer om å slå seg ned der når han ble pensjonist. Han tok flere turer til Cuba, og en dag overhørte jeg en samtale mellom han og en annen SV’er.  Han fortalte da at han hadde droppet planene om pensjonisttilværelsen på Cuba. Det er ingenting som fungerer der, sier han. Det som burde fungere i en sosialistisk stat, det fungerer ikke det heller.
Da jernteppet falt i Øst Europa, kom det til syne en sjokkerende virkelighet, når det galdt sykehus og eldreomsorg i disse statene, og vi fikk se groteske bilder fra barnehjem og institusjoner for psykisk utviklingshemmede.

De sosialistiske trossetningene
Politisk debatt er sjelden styrt av rasjonell argumentasjon om hva som virker og ikke  virker. Når en i en valgkamp skal tegne et bilde av det samfunnet en ønsker, så blir det veldig ofte en debatt om verdier, 
og dette har alltid vært sosialistenes styrke. Sosialistiske argumentasjon har alltid vært spekket med slagord om solidaritet og fellesskapsløsninger, sosial og økonomisk utjevning osv.
Jeg vil nevne noen av venstresidens slagord fra endel valgkamper (etter hukommelsen):
”Nei til skattelette for de rike på bekostning av syke og gamle”, 
”Ja, til enhetsskolen - Nei, til eliteskoler”  
”Mot grådighetskulturen –for rettferdig fordeling” 
”Mot individualisme/egoisme – for solidaritet” 
” For menneskelige relasjoner – nei til markedskreftene”
” De eldre er samfunnets ansvar - nei til å sette bestemor ut på anbud”

Det blir på en måte så fint og riktig. Det går rett inn hos en stor del av folket !
Det nytter liksom ikke for konservative og liberalister og komme med sine verdier, som
”Ja til valgfrihet” ”Ja til et fritt marked” ”For individets frihet – mot formynderstaten”
Alt dette får straks et usolidarisk, egoistisk skjær.
Men hva er det egentlig som har vist seg å fungere ?
Valgfrihet, fritt marked og individets frihet er de viktigste bærebjelkene i et fritt samfunn. Uten disse verdiene, havner vi i en totalitær stat.

Som jeg har vært inne på tidligere i innlegget, så har sosialismen blitt prøvd i et utall  forskjellige utgaver de siste 100 år, både i form av totalitære og sosialdemokratiske regimer. Resultatet kan en trygt si har vært lite oppløftende. I dag ligger hele ideologien med brukket rygg. Det er bare slagordene igjen, men ideologien nekter å dø.
Tankegodset er på en måte vakkert, og fungerer som en religion for mange mennesker,
og det er disse døde tros-setningene i denne sosialistiske religiøsiteten som seiglivet lever videre, og stadig får oppslutning, og tilhengere.
Men i praksis så har sosialdemokrater og sosialister sluttet å føre sosialistisk politikk. Det er den frie konkurranse og markedskreftene som rår. I økonomisk politikk er det liten forskjell på en sosialistisk og en konservativ regjering i dag.
Det er liten forskjell på budsjettpolitikken til sosialister og konservative
Sosialister i Europa og ellers i verden har innsett at sosialisme og lovene for en sunn  økonomi  ikke går sammen.
Jeg nevnte tidligere i innlegget Tony Blair’s regjering i England. Jeg kan også ta med Schrøder da han styrte i Tyskland, og Person i Sverige, og ikke minst kommunist regimet i Kina.

I Norge var det Gro Harlem Brundtland som avsluttet den sosialdemokratiske æra.
Senere kom Jens Stoltenberg og privatiserte Telenor og Statoil.

Enno er det i SV og venstresiden i Arbeiderpartiet, samt noen få i SP, som fortsatt ivrer for en sosialistisk industripolitikk, at staten må gjøre sin innflytelse gjeldende i de bedriftene der staten sitter med aksjemajoriteten, de snakker om et aktivt statlig eierskap.

I en kronikk i Dagbladet 23.11.2006 skriver Lærer ved BI og arbeiderpartimedlem
Sverre A. Christensen, følgende:
Et aktivt statlig eierskap vil kunne få katastrofale følger: - ved en formidabel formuesflytting over på private hender i Norge.
(Da industriminister Dag Terje Andersen, i den rød-grønne regjeringen begynte å antyde større kontroll med styret i Telenor, falt aksjeverdien med 5 milliarder)
Christensen sier videre: Noe av problemet for politikerne er at de lever av og for tilslutning fra velgerne og derfor har vanskelig for å foreta upopulære avgjørelser,
som omstrukturering og nedlegging av arbeidsplasser. Statlige industrielle ambisjoner ender derfor opp i industriell konservering og industridød.

Men selv om sosialistisk politikk på det industrielle og økonomiske området i praksis har avgått ved døden, så er skillelinjene mellom konservativ og sosialistisk ideologi i høyeste grad fortsatt til stede når det gjelder individets frihet.
Vi kan se litt på Kina her.
Kina er i dag på det økonomiske området en kapitalistisk stat, der markedskreftene rår.
De opplever en kolossal ekspansjon innenfor industri og jobbskaping.
Men samtidig er de en sosialistisk stat, gjennomsyret av totalitær tenkning,
der staten bestemmer den påvirkning folk skal få, mht kultur, religion og politikk.
Det foregår hele tiden en sterk ensretting av folks tanke.
Det er her de virkelige skillelinjene i dag går mellom sosialisme og konservativ politikk, også i vårt land

Men før jeg går videre her vil jeg vil ta med noen sitater fra innlegget
”En politisk reise”, av tidligere SV politiker Paul Chaffey i Dagbladet 16.11.06
Bortsett fra en litt opprørt kommentar i ”God morgen Norge” i TV2,
ble dette innlegget fullstendig fortiet i media etterpå.
Innlegget gikk over to sider og var et oppgjør med SV og hans egen sosialistiske fortid.
Jeg har lyst til å ta med noen korte sitat av synspunktene hans i innlegget:
Han spør der om hvorfor endel unge mennesker ble sosialister under høyrebølgen på 1980 tallet ?
Han skriver:
”- Sannsynligvis fordi venstresiden har en helt unik troverdighet når det gjelder arbeidet for et mer rettferdig samfunn. Den har et ”godhetshegemoni”. Mens andre kjemper for egne inntresser, og dermed er egoister, jobber venstresiden for det de kaller solidaritet og fellesskapsløsninger.
- SV var opptatt av noe som var mye større og viktigere: De representerte det gode.
Ikke minst galdt denne forståelsen innen endel yrkesgrupper som er viktige meningsbærere i samfunnsdebatten, som journalister, samfunnsforskere og lærere.
- Dermed har SV et verdimessig hegemoni i den politiske debatten som går langt utover egen velgeroppslutning.
- Nå er det mange som tilhører denne venstresiden som også er mest opptatt av egne inntresser. Det gjelder for eksempel fagorganisasjoner, grupper i offentlig sektor og grupper som er helt avhengige av økonomiske tilskudd fra det offentlige.
Men det geniale er at venstresiden har klart å omdefinere disse gruppenes egeninteresser til å være samfunnsinteresser og solidaritet. Mens for eksempel bedrifters behov for konkurransedyktige rammevilkår, slik at de kan ansette folk og betale skatt , er definert som egeninteresser og grådighet.

I november 1989 falt Berlinmuren, og delingen av Europa var slutt
Venstresiden burde feiret i gatene for de nye muligheter et samlet Europa skaper.
Problemet var at det var kapitalismen som vant den kalde krigen.
Sosialismen brøt samme for di den ikke virket.

- En litt skremmende side ved å delta sentralt i SV er at man får anledningen til å stifte bekjentskap med SV’s internasjonale venner.
I min tid på Stortinget hadde jeg den tvilsomme gleden av å delta på noen internasjonale møter i dette redselskabinettet av antiliberale og antidemokratiske krefter fra Europa, Nord-Afrika og Midt-Østen. En bedre vaksine mot sosialistpartier finnes neppe.”
Så langt Chaffey.

Totalitær sosialisme i dagens Norge.

De sosialistiske parolene er ikke de samme i dag som på 50 tallet.
Men ensrettingen og den totalitær tenkningen hos sosialistene er den samme.
Som eksempel kan nevnes en kvinnelig AP politikers utfall mot et større bokforlag, fordi de hadde gitt ut et jenteleksikon og et gutteleksikon. Ideologien i det som utgis må være riktig sett fra sosialistenes side, og må følges, selv om mange av disse tankene kolliderer med nyere kunnskap om mann og kvinne. Det disse politikerne ikke liker, må forbys. Istedenfor fornuften blir det ideologien som styrer. Private helsetilbud skal fases ut, og ikke lenger brukes, selv om dette medfører at helsekøene øker.
LO leder Valla måtte bruke et privat helsetilbud etter at hun brakk ryggen. Hun trøstet seg med at det var en stiftelse, og ikke et kommersielt foretak. Ideologien er viktig.
Det spiller ingen rolle om disse dekker et behov og er etterspurt. Jeg var på Haugen hotell for noen år tilbake og fikk en innføring i hvordan et privat rekreasjonstilbud, som var sterkt etterspurt av leger og pasienter ble stoppet av Arbeiderpartiet av ideologiske grunner.

Valgfriheten må begrenses. Partiet og politikerne skal velge for oss.
Ikke minst ser vi dette i skolepolitikken. Selv om svært mange ønsker å sende sin barn til private skoler, og har full støtte for dette i FNs, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, konvensjoner som Norge har skrevet under på,
så jobber likevel sosialistene for å begrense, aller helst stanse private skoler.

I Dagbladet 24.11.2006, kunne vi lese følgende:
”KRISTNE ER BEST: Elever på kristne privatskoler, som Kristelig Gymnasium i Oslo, lærer mer enn elever i den offentlige skolen, viser ny stor forskningsrapport.
Elever på private skoler lærer mest. Og elevene er ikke fra overklassen.
Et stort forskningsprosjekt har kartlagt de private skolene og foretatt den mest omfattende sammenligningen av elevresultater som er gjort i Norge.
Den viser at elever på private skoler lærer mer enn elevene i den offentlige skolen, både i grunnskolen og i den videregående skolen. Aller mest lærer elver på de kristne skolene og på idrettsskolene, skriver Dagsavisen.

En tilsvarende undersøkelse, med samme resultat, ble gjort i Sverige for noen år tilbake.
Likevel holder sosialistene fast på at skolen skal være offentlig, og under politisk styring, slik at politikerne, gjennom pensumplanene, kan forme tankene og holdningene til den oppvoksende slekt.
Denne trangen til å styre andres tro og tanke, er ikke bare sosialistisk. Den har dype røtter i europeisk historie, der keisere og konger bestemte over undersottenes religion og tro.
Sosialismen har dype røtter i denne totalitære europeiske tradisjon.
I Norge med sin sterke enhetskultur, har disse holdningene vært rådende helt fra viking tiden. Da Islendingene på Tingvellir i år 1000 innførte kristendommen som religion, ble den gamle Åsa trua ekskludert og gjort ulovlig. Det var utenkelig at to religioner skulle leve side om side. Kun en tro, flertallets, skulle råde grunnen alene.
I Norge har denne trangen til å styre andres tro fortsatt gjennom hundreårene, og kom i sin tid sterkt til syne i Statskirkens kamp mot haugianere og dissentere.
Da arbeiderpartiet tok over makten i landet, overtok de etter hvert Statskirkens rolle, som trosformidler, for å innføre sin sosialistiske og humanistisk tro.
Denne ble de første ti årene etter krigen gradvis innført i skole og samfunn, av menn som Helge Sivertsen og Karl Evang, og fortsatte under senere arbeiderpartiregjeringer.
Det er denne kampen for den rette tro, sosialistiske politikere kjemper også i dag, 
det var lenge ikke rom for et pluralistisk samfunn med trosretninger og ideologier som lever side om side. (Nå har dette forandret seg litt de senere år pga. Innvandringen, der andre religioner er gitt plass i ERL faget i skolen, for å svekke kristendommens stilling)

Det er når det gjelder individuell frihet, at Europa og USA skiller seg så sterkt fra hverandre.
Vi kan ta som eksempel et fenomen i USA, Amishfolket som lever sitt eget liv utenfor det amerikanske samfunnet. De er ikke registrert i noe manntall eller noen form for jordisk register, og de får lov til å leve sitt liv slik som de ønsker. De betaler ingen skatt, men mottar heller ingen goder fra samfunnet. De har sine egne skoler der de lærer barna kristendom, samt litt regning og tysk (Bibelen leser de på gammel tysk)
Dette ville aldri blitt godtatt eller tolerert i Norge. Vi kan jo tenke på behandlingen taterne fikk i Norge etter krigen, med plassering i leire, fratatt barna og tvangssterilisert.
Dette ble satt i system av Arbeiderpartiet og Statskirken (Misjon for hjemløse)
Eller fornorskingsprosessene samene ble utsatt for, av de samme aktørene.
Uten å idealisere alle sider ved USA (som for eksempel de fargedes problemer og mangelen på sosial sikkerhet for enkelte grupper), så er det likevel noe ved den amerikanske frihetstanken som fascinerer meg. De våger å la folk ta sine egne valg.
Innvandrere må ikke integreres, de får beholde sine skikker og sin kultur.
I et par TV programmer i TV2 for en tid siden, så vi hvordan innvandrere og flyktninger opplever USA i forhold til Europa. En tyrkisk dame som kom fra Tyskland opplevde det kollosalt positivt å komme til USA, både i jobbsammenheng, og i nabolag, i forhold til Tyskland. Det samme galdt somaliske flyktninger i USA som hadde slektninger i Norge.
USA har vært flinkere til å skape en stat der de forskjellige nasjonalitetene får leve sitt eget liv, og samtidig preges mange av disse innvandrerne av en ny nasjonalfølelse og stolthet ved å være amerikanere, i motsetning til det vi opplever i Europa i dag.
Et godt eksempel på sosialistenes måte å løse etniske problemer på var Titos Jugoslavia, som forsøkte å forene de forskjellige kulturene i landet ved tvang.. Der muslimer, ortodokse og katolikker ble tvangsintegrert på samme skoler. Det endte ikke særlig godt. Likevel er dette norske sosialisters oppskrift på integrering.

Sosialistisk omsorg

I all sosialistiske ideologi, også den sosialdemokratiske,  ligger det at staten skal ta hånd om velferd, utdanning, helse og omsorg.
Det er i grunnen nødvendig at politikerne styrer trygdeordningene, og finansieringen av disse gjennom skatteinnkomsten.
Men når det gjelder utøvelsen av disse tilbudene har vi opp gjennom årene sett veldig mye av det som må kalles offentlig innkompetanse.
På slutten av 1970 tallet, gikk jeg på pedagogisk seminar i Oslo. Under en praksis uke på skolen, fikk jeg og to andre i oppgave å ta en tur på byen, for å kartlegge narkotikaomsorgen i byen, og skrive en rapport etterpå.
Dette ble en sterk opplevelse av offentlig vannmakt.
Vi var rundt hos flere forskjellige instanser som jobbet med rusomsorg. Vi fikk ganske snart et bilde av hjelpeløsheten hos det offentlige.
En diakon som hadde jobbet på flere av disse institusjonene kunne fortelle at Oslo kommune hadde åpnet et akutt mottak for narkomane på den tiden, som skulle ta seg av de verst stilte. Men klientellet var svært tungt å jobbe med, og tilbudet brøt sammen og ble stengt, pga. strid og uenighet blant de tilsatte om behandlingsmetoder og opplegg.
På 1990 tallet forsøkte Staten seg med et tilsvarende tilbud som ble lagt til Bærum. Det ble brukt 50 millioner for å bygge opp dette tilbudet, og det brøt sammen pga. strid og uenighet, før det var kommet skikkelig i gang.
Samtidig har vi vært vitne til arbeidet til Ludvig Karlsen, hva han har klart og utrette gjennom Evangeliesentrene. Likevel har dette arbeidet aldri fått aksept hos sosialistene.
I de kretsene ble han sett på som en kvakksalver, og utsatt for svertekampanjer i media.

Det er mange forhold innenfor offentlig omsorg som kunne vært nevnt her, som situasjonen for en gammel dame på et eldrehjem som ble vist på TV for en tid tilbake. Hun ble sittende på rommet sitt hele dagen på en offentlig institusjon. Hun hadde så lyst til å komme bort på arbeidsstua og fellesskapet der noen timer om dagen. Denne arbeidsstua låg 50 meter unna, men hun kunne ikke trilles i rullestol bort der. Verneombudet hadde kommet til at dette var en for stor belastning på de ansatte. Løsningen var da at kommunen hentet henne i minibuss, men dette ble for dyrt.
Her ble det ridd regelverk og prinsipper, i stedet for å finne løsninger.

Samfunnet trenger å slippe til ildsjelene og de brennende hjerter. Samfunnet trenger at folk med virketrang, ideer får lov til å realisere disse, og at dette slippes løs i samfunnets tjeneste selv om det medfører at enkelte blir rike. Vi greier aldri å få et idealsamfunn her på jord.






mandag 9. april 2012

The truth about the Palestinian people!


Newt Gingrich made waves in des. 2011, when he referred to the Palestinians as an “invented” people.

“Remember, there was no Palestine as a state. It was part of the Ottoman Empire. We have invented the Palestinian people, who are in fact Arabs and are historically part of the Arab people, and they had the chance to go many places,” said Newt Gingrich in an interview with the Jewish Channel.

The remarks drew broad criticism from the left and the right.
However, Daniel Pipes insists Gingrich was right in what he said.
Republican presidential candidate Newt Gingrich came under fire for saying 
that Palestinians are an “invented” people. (Charlie Neibergall - Associated Press)


Some facts about the situation in Palestine and the Arab world, before the British took over after the World War I.
In Ottoman times, 80-90% of the Arab people were illiterate.
Before 1900 there was only one newspaper in the Arab world, which was produced in Paris and was released in Beirut.
The part of the population
who could read and write were wealthy families who lived in Beirut, Damascus, Baghdad, Jerusalem and Cairo.
The dominant families in Jerusalem was the Husayni and Nashashibi families, and some few families more.
These families sent their sons to school in England and France.
Another influential family were the Hadi family in Nablus.
These families became politically active after the World War I.
According to people who traveled the country in Ottoman times, the rest of the people were Bedouins and poor villagers.
Mark Tvain traveled through Palestine in 1867, and experienced a sparsely populated country, with impoverished villagers and much disease. One can read about his journey in the book "The Innocents Abroad" that can be read on the internet.
In addition to Mark Twain, there are many travelers who gives a similar description of the country, as Samuel Manning who traveled the country in 1874 and Colonel CR Conder who traveled through Palestine in 1872 and in 1880.



The British mandate period.
In 1919, some members of these wealthy families in Jerusalem, led by Haj Amin al-Husseini attended the Pan-Syrian Congress held in Damascus, where they supported Emir Faisal from Mecca, as King of Syria.
The idea then, was not a Palestinian state with Jerusalem as its capital, but an Arab state, with Damascus as its capital.

From being Ottoman land without borders, the area was divided between England and France after World War I. The French and British mandates in
the Middle East, with Arabic culture and language 
became four independent Arab states in the 1940s. 
From 1881 a large number of Jewish refugees from Eastern Europe settled in Palestine. In 1917 the Balfour Declaration gave the Jews the right to a national home in Palestine. In1922 the Balfour Declaration was approved by the League of Nations.

But this idea of ​​a Jewish state in this Muslim area, was never accepted by the leading Arab families in Palestine and the arab world.
In particular the idea met strong resistance from Haj Amin al-Husaini,
who later collaborated with Hitler in Bosnia during WW II
Much of the unrest 
and revolt that occurred in Palestine in the years from1920
to 1940, was caused by him

In 1937 the Peel Commission of Inquiry set out to propose changes to the British Mandate for Palestine following the outbreak of the 1936-1939 Arab revolt in Palestine.
One of the grievances of the Arabs to the Peel Commission, was that the Jews acquired Palestinian land.
It was the rich Arab landowners families who sold land to the Jewish National Fund.
According to the Peel Commission report, Arab allegations regarding Jewish land purchase were unfounded. "Much of the land now carrying orange groves was sand dunes or swamp and uncultivated when it was purchased...There was at the time of the earlier sales little evidence that the owners possessed either the resources or training needed to develop the land." The land shortage decried by the Arabs "was due less to the amount of land acquired by Jews than to the increase in the Arab population. (The latter was to a large extent due to immigration from neighboring countries, because the Jews and the British, created employment and higher living standards in Palestine, than in the surrounding areas of The Middle East)

But this Palestinian state could be established as early as 1937, when the Peel Commission raport recommended that the Mandate be eventually abolished, and the land under its authority (and accordingly, the transfer of both Arab and Jewish populations) be apportioned between an Palestinian arab and Jewish state
The report recommended that sooner or later there should be a transfer of land and, as far as possible, an exchange of population
The 1923 population exchange between Greece and Turkey was cited as a precedent.

The Arab spokesman Auni Bey Abdul Hadi, of the Palestinian delegation to the London Conference was strongly against the conclusion of the Peel Commission, and rejected totally the idea of ​​a Palestinian state.



On 29 November 1947 the UN General Assembly adopted a resolution recommending the adoption and implementation of the UN Partition Plan for Palestine.
The proposed plan was accepted by the leaders of the Jewish community in Palestine, through the Jewish Agency.
The plan was rejected by the states of the Arab League




What is interesting here is that the Arab states rejected the idea of ​​a Palestinian state, and after the war between the Arab states and Israel in 1948-49, Jordan and Egypt occupied what was left of the Palestinian Arab state, the West Bank and Gaza.


In 1946, prof. Hitti was the first Arab-American witness at the Anglo-American Committee of Inquiry on Palestine.
An American member of the committee, recalled that Hitti, explained that there was actually no such entity as Palestine- never had been; it was historically part of Syria, and "the Sunday schools” have done a great deal of harm to us because by smearing the walls of classrooms with maps of Palestine.

I will also quote another prominent Arab politician, Ahmed al Shukariy, a heavyweight in Arab and Palestinian politics
Born in south Lebanon and studying law in the Hebrew University of Jerusalem, he became a prominent lawyer in British-Palestine and a member of the Syrian delegation to the United Nations from 1949 to 1951.
He was an assistant Secretary General for the Arab League from 1950–56, Saudi ambassador to the United Nations from 1957 to 1962. 
At the 1964 Arab League summit (Cairo), he was given a mandate to initiate contacts aimed at establishing a Palestinian entity. In May 1964, he was elected the first Chairman of the PLO.
In the 1950s, he says the following about the nation of Palestine:

In the1950s, there was never an attempt to create a Palestinian state, from any Arab politician. The question was how to destroy Israel. 
From 1964 on, the Arab side began to explore the possibility
of creating a Palestinian national identity in the West Bank and Gaza
But it was only after the Six Day War in 1967, that a Palestinian state became Arab politics.


But the story we are told today, is that the Palestinian Arabs lost their land. Palestine.
The Western powers and the UN, gave it to the Jews.

Let's take a look at this map, and also a brief look at the history 
of the British mandate of Palestine, although I do repeat myself a little.




When General Alenby conquered Jerusalem Dec. 1917, and later conquered what became the British mandate of Palestine, this land had been ruled by the Turkish Ottoman Empire for four hundred years.
It was a thinly populated country, where the rural population for the most part were Bedouins. in the towns and villages, the population consisted of different religions and nationalities. Most were Muslim and Christian Arabs, but there were also many Jews, Armenians, Circassian from the Caucasus etc.

Because of the persecution of Jews in many European countries, and because the Jewish people had their roots in Palestine, they were promised a national home in the British mandate in Palestine. 
This right to a national home in Palestine became international law when the League of Nations approved the Balfour Declaration in 1922, It happened after the great powers at the time approved the Balfour Declaration in San Remo in 1920.

But the area of Jewish settlements were greatly reduced in 1922, when Winston Churchill split the mandate into two states, one Arab, which covered more than 70% of the mandate, three-quarters of the land was given to the Arab population, and a much smaller area where the Jews were allowed to settle.
Emir Abdullah from Mecca, was appointed by the English, to be king in the Arab section of the British Mandate, which was later named Jordan.

The part of the mandate that the Jews were allowed to settle, was in 1947, divided once again, into one Arab and one Jewish state.
Then, the Arab population had been awarded with more than 80% of the land, so it should be enough space for the Arab population.

Nevertheless, five Arab nations launched a war in 1948 to remove the tiny Jewish state, and created the Palestinian refugee problem.
The Palestinians, who fled to Gaza and the West Bank, were placed in refugee camps in their own country, the areas the UN had intended to become an Arab Palestinian State. The Arab countries' treatment of the Palestinian refugees should really be considered a criminal act.

The problem with the Arab population living in areas that were intended for the Jews could easily been solved with a little Arab cooperation.
In the 1923 population exchange between Greece and Turkey
500,000 Muslims in Greece, and 900,000 Orthodox Christians (including 50,000 Armenians) from Turkey was exchanged.
And some millions Hindus and Muslims were exchanged between India and Pakistan in 1949, with acceptance from the Muslim states in the UN.

Approximately 700,000 Palestinian Arabs chose to flee the fighting in1948-49. 
At the same time 850,000 Jews chose to leave the Arab countries because of Arab hostility and massacres. 600,000 of them fled to Israel. 
These Arab Jews must also be included in the refugee list.

Let's do a little summary of the international community's efforts to create a Palestinian state:
In 1922, the English government laid the foundation for a Palestinian Arab state, Jordan.
In 1937, the Peel Commission attempted to form a Palestinian state, which was rejected by the Arabs
in 1947, the international community tried to create a third Palestinian Arab state , which was rejected and destroyed by the Arab countries.

In 2000, President Clinton invited Arafath and Ehud Barak to negotiations in Camp David, 
in an attempt to create a Palestinian state on the West Bank and Gaza. The same Palestinian state the Arabs rejected in1947.
Barak was willing to cede 95% of the West Bank and 100% of Gaza to establish a Palestinian state.
The Palestinians could have had this state by now, but Arafath said no!

Probably Arafat was unable to make peace with Israel. He would quickly become regarded as a traitor by the majority of Palestinians and Muslim countries. and he would have the same fate as President Sadat of Egypt.

Today, the Arabs have more than 20 countries and the truth is that the Palestinian Arabs already have a country.




Jordan is Palestine, said king Hussein of Jordan.
But the truth also is, that if the Palestinian accept Jordan as a Palestinian state, then it will be difficult for the Muslim world to fight on to eliminate Israel.
So the creation of a Palestinian national identity is only a pretext to continue the struggle against Israel.


It's nice when people tell the truth, like Zuheir Moshen do.
The Palestinian sense of identity is not very strong, according to him

This lack of Palestinian identity is made ​​highly visible by the Hamas minister of the interior and of national security, Fathi Haamad
He appeared on Egyptian television, and spoke clearly that large numbers of the Palestinian people had immigrated from Egypt and other Arab countries, and this consciousness was still strong among Palestinians. March 23. 2012.

What unites the people of the Middle East is an Arab identity, and perhaps even more, 
a Muslim identity

The conflict in the Middle East is mainly a religious conflict. This is not difficult to recognize  when you see the commitment from the entire Muslim world,
and Hamas openly acknowledge this in their charter

 The Muslim world is trying to deny Israel's historical connection to Jerusalem and Palestine. 
Arafath claimed during the Camp David negotiations, that it never ever had been a Jewish temple on the Temple Mount.
But recently we have seen that they do not just try to deny the Jewish connection to the land, but that they even try to usurp the Jewish religion as well,

On this video Dr. Omar Jaara at the University of Nabulus says, that
Moses led the Muslims out of Egypt, and started the first fight for a Palestinian homeland.



The truth about Palestine  (Power Point Presentation)
A visual journey through the country before the Jewish emigration began (1860 – 1880)