FINNES DET EN ÅNDELIGE LOVMESSIGHET?

Universet styres av fysiske lover, og disse fysiske lovene er lette å registrere,

for eksempel Newtons 2. Lov, gravitasjonskraften G = m . g 

En mann som levde for tusen år siden ville ikke kunne sette opp noen formel for denne loven, men ville likevel være i stand til å registrere tyngdekraften og innrette seg etter denne fysiske loven.

Han ville ikke hoppe ut fra en fjellskrent eller et stup.
Finnes det en tilsvarende åndelig lovmesighet?

I Romerbrevet står det:

Her taler  Paulus om to åndelige lover, livets Ånds lov, og syndens og dødens lov.

Syndens og dødens lov er lenger framme i Romerbrevets kapitel 7, skildret av Paulus, som synden som bor i oss, vår synde natur.

Livets Ånds lov, trer i kraft når et menneske tar sin tilflukt til Jesus Kristus.

La oss sammenligne denne åndelige lovmessighet som ligger i disse versene i Romerbrevet, med noen av de fysiske lovene vi kjenner.

Vi kan igjen bruke tyngdekraften, og sammenligne syndens og dødens lov med denne.

Og la oss videre sammenligne tilstanden i Jesus Kristus, med det å sitte i et fly, de fysiske lovene som da gjelder.

F = masse x akselerasjon

G = masse x gravitasjon

Hvis flyet var prisgitt tyngdekraften ville det falle til jorden.

Men nå er flyet også utsatt for en annen kraft, motorkraften

(vi kan kalle denne kraften F) Den resulterer i at aerodynamiske lover trer i funksjon, som overvinner tyngdekraften.

Dette gjelder også passasjerene i flyet, de samme lover som gjelder for flyet gjelder også for dem.  De som er ”i flyet” har fått et annet mål og en annen retning for reisen enn det tyngdekraften ville gitt dem. Men tyngdekraften er fortsatt en realitet for passasjerene, den trykker dem mot sete, men bestemmer ikke retningen for reisen.

Det samme gjelder også for en kristen, han vil også merke syndens og dødens lov i sitt legeme, men denne loven styrer likevel ikke endemålet for livet hans.

La oss tenke oss at en person er falt ut av flyet.

Han er da helt og fult i tyngdekraftens vold. Vi kan godt si at han er fortapt.

Skal han komme inn i flyet igjen må det skje et under. Samme hva han gjør og hvor mye han strever, han er like prisgitt tyngdekraften.

Det må en kraft til utenfra for å få han inn i flyet igjen.

Slik er det også med et menneske som er utenom Kristus, han er prisgitt syndens og dødens lov.

Det hjelper ikke hva denne personen foretar seg, om han prøver å leve som en kristen, være med i kristne aktiviteter,  kristne sangkor og lignende. Om han prøver å holde Guds bud, strever og gjør så godt han kan.

Ikke noe av dette gjør denne personen til en kristen, selv med all denne aktiviteten er han like fortapt som den som var falt ut av flyet, og skal han reddes så må det skje et under, en ytre makt Den Hellige Ånd må plassere denne personen ”i Kristus”

Han må fødes på ny (Johannes evangeliet kapittel 3)

Guds ord sier riktignok at den som holder hans bud skal bli frelst.

(3. Mosebok kapittel 18.5 og Lukas evangeliet kapittel 10.28)

Mange mennesker tror at denne veien er farbar, at det er våre gjerninger som avgjør vår skjebne i evigheten. Ja, dette er religionenes vei, å prøve å frelse seg selv.

Dette gjelder også mange religiøse mennesker innen kristendommen.

Men Bibelen viser oss at på grunn av syndens og dødens lov, så er denne veien like umulig som å gå mot tyngdekraften og ta seg inn i det flyet man er falt ut av.

Hvordan opplever vi denne syndens og dødens lov i våre liv?

De fleste av oss opplever ikke seg selv som grove syndere, men symptomene på denne syndens og dødens lov har vi alle opplevd, som skyldfølelse og vond samvittighet.

Jeg vil ta med et lite utdrag av en bok av Dr. Einar Lundby, der han snakker om skyldfølelse:

Det finnes noe som heter falsk skyldfølelse. Den kan ha sitt utspring i noe annet enn synd, som sykdom, overanstrengelse, eller ting som ligger helt tilbake i barneåra.

Men vi skal være klar over at det finnes en skyldfølelse som ikke kan fjernes hverken med hvilehjem eller sovemikstur, heller ikke med psykoanalytisk kur. Det er den ekte skyldfølelse, den som ligger på det moralske plan. Enhver forgåelse mot de moralske lover, Guds bud, som jo til syvende og sist ikke er noe annet enn uttrykk for livets egne lover,  følges normalt av skyldfølelse hvis da  ikke vedkommende er abnorm. Når en forbryter ikke kjenner noen som helst skyld eller anger, blir han underkastet en rettsmedisinsk psykiatrisk undersøkelse, og hvis han da viser seg overhodet ikke å føle anger for sin ugjerning, trekkes den slutning at han er en psykopat. En psykopat er en som ikke har normale reaksjoner når det gjelder sjelslivet og følelseslivet.

Rettsvesenet vårt erkjenner altså at til en forbrytelse, til en synd for å bruke den kristne betegnelsen, hører det normalt skyldfølelse. Det er jo nettopp dette som bevarer menneskene fra å gå i moralsk oppløsning. Her er noe Gud har rustet oss med, for å bevare oss fra forfall. Det er mange i dag som mener at vi må få bort skyldfølelse og alt som smaker av moral, da vil menneskene bli lykkelige. Det er ikke sant. La meg bruke et bilde: Forgår vi oss mot medisinske livslover hevner det seg. Huden på min hånd tåler ikke 100 grader Celsius. Det er en fysisk lov. Hvis vi ikke bøyer oss for den får vi betale for det. På samme måte er det med syndserkjennelsen, skyldfølelsen, den er det vi medisinere kaller en salutær foreteelse. Akkurat som smerten bevarer oss og varsler at det er fare for livet, slik varsler samvittigheten oss om at vi holder på å begå noe som kan koste oss meget. Det er farlig å fortrenge sin samvittighet, da kommer vi galt  avgårde.  Skyldfølelsen ligger der i vår underbevissthet og  gjør sin gjerning.

Men hva med ”Livets Ånds lov” hvordan erfarer vi den?

Jeg leste et vitnesbyrd fra en dame for noen år tilbake.

Hun var tilstede på et kristent møte der temaet var ”bevis for Guds eksistens”

Hun satt og hørte på mange sterke historier om helbredelser og Guds ledelse.

Og hun tenkte på sitt liv som kristen, og kom til at det sterkeste bevis på Guds eksistens hun hadde opplevd, var da hun fikk fred med Gud.

Som et religiøst menneske hadde hun strevd med å leve slik at Gud kunne gi henne sin fred, men den opplevde hun ikke. Hun opplevde at synden ble mer levende jo mer hun prøvde å kjempe mot den. Hun opplevde at Gud var langt borte, og hun stod helt fast.

Men en dag ble hun minnet om at Jesus er vår fred (Efeserbrevet 2:14)

Når du opplever det å få fred med Gud, skriver hun, da spør du ikke andre om Gud er til, da vet du det.

I Jesaja 53:5 står det: Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulde ha fred. 

I Johannes evangeliet 3.16 står det: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dette kan også uttrykkes slik:

For så høyt har Gud elsket deg, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at du som tror på ham (som tar sin tilflukt til ham) ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Romerbrevet 8,1: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.