Israel og folkeretten

Vi hører svært ofte at Israel bryter folkeretten, men lite om andre lands til dels grove folkerettslige brudd.

Hvorfor er det så mye fokus på Israel?

Av og til  blir den enorme oppmerksomheten Israel får her i Norge,  nærmest å ligne med en kollektiv nevrose.

 VG journalist Astrid Meland hadde14. Mai 2012 et innlegg i VG, om den sterke aversjonen mot i Israel i norske medier, og på norsk venstreside.

Artikkelen finner du på http://jansandvik.blogspot.no/2012_06_01_archive.html

Hun viste til 1. mai togene med plakater for boikott av Israel, der LOs 1. mai taler i Trondheim, ropte ut: Israel er det verste landet i verden.

Astrid Meland, mener at sikringene må ha gått når Israel blir kalt verdens verste land.

Det var ingen kritikk av noe annet land, ikke Syria, ikke Nord Korea, Sudan osv.

Også kvinnedagen ble brukt til Israelskritikk.

Fagforbundet og Norsk folkehjelp har nylig brukt store resurser på å lage en rapport som kartlegger norske investeringer i internasjonale selskaper, som har forretningsdrift i israelske bosetninger på Vestbredden. Dette engasjementet er noe som er helt utenom Fagforbundet og Norsk folkehjelps naturlige virkeområde. De går i denne rapporten hardt ut mot Israel, som de mener bryter folkeretten.

Det ville vært naturlig at Fagforbundet og Norsk folkehjelp også hadde med noen ord om

menneskeretts-situasjonen  på Vestbredden og på Gazastripen, hvor de palestinske selvstyremyndighetene stadig bryter menneskerettene. Se http://articles.cnn.com/2011-04-06/world/mideast.palestinian.journalists_1_palestinian-security-forces-hamas-security-pro-fatah?_s=PM:WORLD

Men vi hører ingen ting om dette.

Meland sier i artikkelen, at brudd på folkeretten er blitt en vekstindustri for aktivister, man kan legge i dem det man ønsker. Aktivistene bruker nok ikke folkeretten for å vise hva som er reell folkerett, men til å fremme egne synspunkter. 

Folkerettsspørsmål er ingen enkel materie.

Jeg har fulgt med på denne konflikten i mange år. Jeg har også i flere år prøvd å sette meg inn i de forskjellige FN resolusjonene og de folkerettslige sidene ved denne konflikten.

I denne bloggen vil jeg prøve med litt historikk om Folkeretten og Israel.

Jeg vil underbygge historien med  linker  til Wikipedia og andre nettsteder som gir faktainformasjon, for de som vil kontrollere innholdet og bruke lit tid på folkeretten og på Israels historie.

Nå er det slik at Wikipedia har mange forfattere av forskjellig politisk farge, og få er pro-israelske. De engelske Wikipedia sidene er nok de beste når det gjelder saklighet og balanse, de har også mest informasjon, og gir den beste oversikten. De blir også underlagt størst kontroll .

Kort om folkeretten.

Opp gjennom historien har stater gjort avtaler i tvistespørsmål, inngått fredsavtaler osv.

Etter 1. Verdenskrig kom seierherrene sammen til en fredskonferanse i Versailles utenfor Paris. Der ble et folkerettslig organ Folkeforbundet , grunnlagt 25. Januar. 1919, som en del av fredstraktaten etter 1. verdenskrig, også kalt Versailles-traktaten.

 Seierherrene etter 1. Verdenskrig samlet i Versailles.

Folkeforbundet ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning.

Men Folkeforbundet var ikke i stand til å hindre den 2. Verdenskrig. Derfor ble et nytt folkerettslig organ, De forente nasjoner  (FN) opprettet 26. juni i 1945.

En svært viktig del av folkeretten er menneskeretts erklæringene, retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Eleanor Roosevelt, en av grunnleggerne av  FNs Menneskeretts kommisjon med Verdenserklæringen om menneskerettighetene i 1948.

I tillegg til menneskerettighetene, har vi også Genève konvensjonene, som er en viktig del av humanitær folkerett. (Se Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene og sedvanerett)

Det var Henri Dunant, sine opplevelser av Slaget ved Solferino, som gav støtet til opprettelsen av Genève-konvensjonene av 1864, et regelverk for hvordan stater skal oppføre seg i krig.

Henri Dunant er også grunnleggeren av  Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC)

Nye tillegg til Genève konvensjonen kom i 1899 og 1907.

I 1949 ble det en større revisjon av denne konvensjonen. (Vist i linken nedenfor)

http://www.lovdata.no/traktater/text/tra-19490812-004.html

Tilleggsprotokoller kom til i 1977 og 2005. (Linken nedenfor viser en total oversikt)

http://www.ub.uib.no/fag/rettsvit/folktekster-IV.htm

Det er FN, sammen med domstolen i Haag, som i dag håndhever folkeretten. 

Nye folkerettslige lover må opp i lovkommisjonen (ILC) i FNs Hovedforsamling (Generalforsamlingen).

Dette er en prosess som kan ta mange år. (Eksempel: konvensjonen mot klasevåpen. Convention on Cluster Munitions)

Men FNs Hovedforsamling er ikke et verdenspoliti eller internasjonal namsmyndighet. Vedtak - resolusjoner i FNs hovedforsamling er ikke bindende for noen nasjon. Nasjoner kan la være å undertegne traktater de ikke er enige i. Det er kun Sikkerhetsrådet i FN som kan vedta bruk av sanksjoner, og beslutte bruk av makt for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, utfra artikkel 41 og 42 i FN pakten.

FNs medlems stater kan bringe stridsspørsmål inn for domstolen i Haag, via FNs Hovedforsamling, (Generalforsamlingen),

Når de gjelder domstolens behandling av slike stridsspørsmål fra FNs hovedforsamling, så er en dom her kun rådgivende. De forplikter ikke de berørte parter.  Dette har med Hovedforsamlingens mandat å gjøre.

Dette var kort om folkerettens traktater og konvensjoner.

I dag er det mange land som bryter Folkeretten, til dels begås det svært grove brudd. Det gjelder land i Afrika, Asia, land på det Amerikanske kontinent og i Europa. 

Hvordan ligger så Israel an i dette selskapet av  folkerettslige lovbrudd.

Israels forhold til folkeretten?

Det er fem områder som skaper folkerettslig strid om Israel i dag.

Lovligheten av de israelske bosetningene i de palestinske områdene.

Israels annektering av Øst-Jerusalem.

Det israelske sikkerhetsgjerdet rundt Vestbredden.

Hvordan juridiske grenser bør avgjøres mellom Israel og en palestinsk stat.

Og den rettslige status for de palestinske flyktningene fra 1948.

Det er særlig bosetningene på Vestbredden, som av mange i dag blir oppfattet som brudd på Genève konvensjonen.

(Se link til Genève konvensjonen, siste setning i artikkel 49)

http://www.lovdata.no/traktater/text/tra-19490812-004.html#map055

Disse bosetningene blir i dag av mange sett på som et hinder for fred i Midtøsten.

Men det er ikke bare disse bosetningene Israel anklages for. Det er vel ikke noe land i verden som har fått så mange FN resolusjoner mot seg som Israel. Jeg vil komme tilbake til noe av årsaken til disse forskjellige resolusjonene.

(Her er vist en oversikt over alle resolusjonene mot Israel)

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_United_Nations_resolutions_concerning_Israel

Ikke noe land i verden har større lovlig eksistens beretigelse enn Israel, sier folkerettseksperten Alan Derschowitz som er professor på Harvard law school.

https://www.youtube.com/watch?v=12KJa4a0d64

FNs hovedforsamling United Nations General Assembly

Det kan være hensiktsmessig å få en kronologisk oversikt over Israels nyere historie før vi fortsetter.

1517-1917	Ottomansk styre, over de arabiske landområdene i Midtøsten. Etter den Ottomanske (tyrkiske) erobringen i 1517, ble Palestina delt inn i 4 distrikt, som ble administrert fra Damaskus, og styrt fra Istanbul.
1520-1564	·                            Under Sultan Suleiman den store (the magnificent)                 var det  stor innvandring av jøder til Palestina.                 De slo seg ned i byene Safad, Tiberias, Jerusalem og                Hebron. ·                           Safad med en jødisk befolkning på 10.000                  ble et jødisk senter for jødiske lovstudier. (Shulhan Arukh)
1850  1860	·                            Moses Montifiore, britisk jøde, bygger jødiske                 institusjoner i Jerusalem,  jødisk skole, sykehus,                 fattighus og jordbruksskole. (Avraham's Vineyard) Den første jødiske bydel Mishkenot Sha'ananim, bygges utenfor Jerusalems murer
1882-1903	Den første aliya (storskala innvandring av jøder til Palestina) hovedsakelig fra Rusland. Dette skyldtes store progromer (forfølgelser av jøder) i Tsarens Russland på den tiden.
1878  1897	Første jødiske jordbrukskolonien Petah Tikva, bygges nord øst for Jaffa Den første Sionist kongressen ledet av Theodor Herzel ble holdt i Basel i Sveits. Der ble den Sionistiske organisasjonen grunnlagt.
1904-1914	Den andre aliya, innvandring av jøder til Palestina fra Russland og Polen.
1909	Den første kibbutzen Degania, og den første heljødiske byen Tel Aviv blir grunnlagt.
1917	400 år med ottomansk styre tar slutt, med General Allenbys inntog i Jerusalem desember 1917. Den britiske regjeringen lover jødene et nasjonalt hjem i Palestina (Balfour erklæringen)
1918-1948	Britisk styre i Palestina. Britene styrer område etter mandat fra Folkeforbundet (Palestina mandatet)
1919-1923	Den tredje aliya, innvandring hovedsakelig fra Russland
1920	Histadrut (Den Jødisk arbeidsorganisasjonen LO) og Haganah (Jødisk forsvarsorganisasjon) ble grunnlagt Vaad Leumi (Nasjonalt råd) opprettet av det jødiske samfunnet i Palestina.
1922	·                            Storbritannia deler Palestinamandatet i to, 3/4 til araberne                 og 1/4 til jødene. ·                           Balfour erklæringen godkjennes av Folkeforbundet                (blir folkerett) ·                           Jewish Agency representerer det jødiske samfunnet                vis-a-vis de britiske mandat myndighetene.
1924	Technion, det første jødiske teknologiske universitet grunnlagt i Haifa.
1924-1932	Den fjerde aliya, innvandring hovedsakelig fra Polen.
1925	Hebrew University (Det hebraiske universitet) grunnlagt på Scopusfjellet i Jerusalem.
1929	Massakren på jødene i Hebron, utført av arabiske terrorister som var inspirert av stormuffetien i Jerusalem, Mohammad Amin al-Husayni
1931	·                             Etzel, jødisk undergrunnsorganisasjon grunnlagt
1933-1939	Den 5. Aliya, jødisk innvandring hovedsakelig fra Tyskland. Da Hitler kom til makten ble det farlig å være jøde i Tyskland.
1936-1939 1937	·       Det arabiske opprøret i Palestina. ·       Stormuffetien i Jerusalem, Mohammad Amin al-Husayni må rømme landet, havner til slutt i Nazi Tyskland. ·       Peel kommisjonens delingsplan for Palestina.
1939	Den Engelske hvitboken, som begrenset jødisk innvandring til Palestina, i en tid da jødene måtte komme seg ut av Tyskland, og grensene ble stengt til andre europeiske land.
1939-1945	2. Verdenskrig; Holocaust i Europa.
1941	Den jødiske undergrunns organisasjonen Lehi, og  Haganahs spesialstyrke Palmach, ble opprettet, for å bekjempe arabisk terror mot de jødiske samfunn i Palestina.
1944	”The Jewish Brigade” ble opprettet som en del av de britiske styrkene. De kjempet i noen av de hardeste kampene under 2. Verdenskrig, bl.a i Tobruk i Nord Afrika, og Monte Casino i Italia.
1947	FNs delingsplan for Palestina (Palestina deles på ny i en arabisk og en jødisk stat)
1948	STATEN ISRAEL OPPRETTET Slutt på det britiske mandatstyre (14 Mai)  Staten Israel opprettet (14 Mai). Israel invadert av fem arabiske stater (15 Mai) Den israelske frihetskrigen (Mai 1948-Juli 1949) Den Israelske hær (IDF) opprettet
1949	Våpenhvilelinjen (the green line) undertegnet med Egypt, Jordan, Syria, Libanon. Jerusalem delt mellom Israel og  Jordan. Det første Knesset valgt (det første parlamentsvalg i Israel) Israel opptatt i FN som medlem 59.
1948-1952	Masseimmigrasjon av jøder til Israel fra Europa og arabiske land.
1956	Sinai kampanjen  På grunn av stadige geriljaangrep over grensen fra Egypt, gikk Israel sammen med England og Frankrike da det kom til en konflikt med Egypt om kontrollen av Suez kanalen. I løpet av en åtte dagers kampanje, erobret Israel Gaza og hele Sinai halvøya, og stanset 16 km øst for Suezkanalen. FN utplasserer fredsbevarende styrker i Sinai og i Gaza.
1962	Adolf Eichmann stilt for retten og dømt for sin medvirkning i Holocaust.
1967	Seksdagerskrigen. Øst og vest Jerusalem gjenforent.
1973	Yom Kipur krigen. Israel angrepet av Egypt og Syria
1975	Israel blir medlem av det europeiske fellesmarkedet.
1977	Likud danner regjering etter valget som ender 30 år med Arbeiderpartistyre. Egypts President Anwar Sadat besøker Jerusalem.
1978	Det første Camp David  møte som utarbeider et rammeverk for en omfattende fred i Midtøsten, med forslag om  Palestinsk selvstyre.
1979	Fredsavtalen mellom Israel-Egypt signert. Statsminister Menachem Begin og President Anwar Sadat får Nobel fredspris.
1981	Israels flyvåpen ødelegger Iraks atomreaktor
1982	Israel's tre trinns tilbaketrekning fra Sinai utført. Operasjonen ”Fred for Galilea” fjerner PLO (Palestine Liberation Organization) sine terror-styrker fra Libanon.
1984	Nasjonal enhetsregjering (Llikud og Arbeiderpartiet) dannet etter valget. Operasjon Moses, immigrasjon av jøder fra Etiopia.
1985	Frihandelsavtale med the United States of America.
1987	Omfattende opptøyer (intifada) starter i de israelsk administrerte områdene.
1989	Masseinnvandring av jøder fra den tidligere Sovjetunionen starter
1991	Israel angrepet av Scud raketter under Gulf krigen. Fredskonferanse om Midtøsten i Madrid Operasjon Solomon,  luftbro med jøder fra Etiopia.
1992	Diplomatiske forbindelser opprettet med Kina og India. Ny regjering dannet av Yitzhak Rabin fra Arbeiderpartiet.
1993	Oslo avtalen Prinsippene og avtalen om palestinsk selvstyre undertegnet av Israel og PLO.
1994	Innføring av palestinsk selvstyremyndighet på Gaza stripen og i Jeriko Fulle diplomatiske forbindelser med. Marokko og Tunis. Fredsavtalen mellom Israel-Jordan signert. Rabin, Peres, Arafat får Nobels fredspris.
1995	Utvidet palestinsk selvstyre på Vestbredden og Gaza. Statsminister Rabin myrdet av ortodoks jødisk student. Shimon Peres blir statsminister.
1996	Operasjonen ”Vredens druer mot Hizbullahs terrorisering av det nordlige Israel. (raketter over grensen) Handelsavtale med Oman og Qatar. Likud danner ny regjering etter valget. Benjamin Netanyahu blir statsminister. Omansk handelskontor åpnet i Tel Aviv.
1997	Hebron Protokollen signert av Israel og PA. Utenlandske observatører skal overvåke konflikten mellom israelere og palestinere i Hebron.
1998	Israel feirer 50 år som stat. Israel og PLO signerer Wye River avtalen. Et forsøk fra president Clinton på å presse Netanyahu og Arafat til å overvinne gjenværende hindringer i Osloavtalen.
2000	·                           Fredsforhandlinger i Camp David, USA. ·                         Arafat avslår president Clinton’s forsøk på å få til               en fredsavtale,                etter at Israels statsminister Barak var villig til å avstå 95%                av Vestbredden og 100% av Gaza til en palestinsk stat. ·                        Arafat starter en ny intifada.
2005	·                        Israel evakuerer de jødiske koloniene i Gaza, ·                        Palestinske aktivister starter oppskyting av              Kassam raketer fra Gaza mot israelske tettsteder.
2006	·                       Hezbollah krigen i Libanon, massive rakettangrep              mot det nordlige   Israel
2009	·                      Gaza krigen (Cast led) etter flere år med rakettskyting             fra Gaza

La oss begynne med det aller første folkerettslige dokument som omhandler Israel. Balfourerklæringen, som i 1917 lovte det jødiske folk et nasjonalt hjem i Palestina. ( se også Balfour Declaration)

 Britisk utenriksminister 1917, Arthur Balfour

Balfourerklæringenn

Det var den britiske regjeringen som stod bak traktaten,  etter at General Edmund Allenby hadde erobret Jerusalem under 1. Verdenskrig. 

Englands regjering hadde ikke noen myndighet til å utstede folkerettslige traktater, men denne traktaten ble et folkerettslig dokument under  San Remo konferansen i 1920, og endelig bekreftet av Folkeforbundet i 1922. (Se også San Remo conference og Mandate for Palestine, samt British Mandate for Palestine (legal instrument))

Litt om forholdene i Palestina og araberverdenen, før britene tok over.

I ottomansk tid var 80-90% av det arabiske folk analfabeter.

Før 1900 var det bare en avis i den arabiske verden, som ble produsert i Paris og ble utgitt i Beirut.

Den delen av befolkningen som kunne lese og skrive var velstående familier som bodde i Beirut, Damaskus, Bagdad, Jerusalem og Kairo.

De dominerende familiene i Jerusalem var Husayni  og Nashashibi familiene. Samt noen få familier til. Disse familiene sendte sine sønner på skole i England og Frankrike.

En annen innflytelsesrik familie var Hadi familien i Nablus.

Disse familiene ble politisk aktive etter den 1. verdenskrig.

Ifølge folk som reiste i landet i ottomansk tid var resten av folket beduiner og fattige landsbybeboere.

Mark Tvain reiste gjennom Palestina i 1867, og opplevde et tynt befolket land, med lutfattige landsbybeboere, og mye sykdom. En kan lese om reisen hans i boka ”The innocents abroad” som kan leses på internett.

I tillegg til Mark Twain, er det mange reisende som gir en lignende beskrivelse av landet, som Samuel Manning som reiste i landet i 1874  og oberst C.R. Conder som reiste gjennom Palestina i 1872 og i 1880. Jeg vil også ta med en bok av den norske presten Frimann Koren: En reise i det Hellige land 1881. Han skriver:

Der er så vemodsfult stille, kun en og annen enslig ussel landsby, eller en beduinleir. Forøvrigt er menneskerøsten forstummet i de folketomme daler.

Når man drager igjennom de nu så mennesketomme egne, får man et sterkt inntrykk av, hvilken evne de har til å føde en stor befolkning.

Der synes meg å hvile en gribende vemod over dette lands natur..

Oppfølgingen av fredsprosessen etter 1. Verdenskrig ble administrert av  Folkeforbundet. Det gjaldt også britenes overtagelse av ottomansk land i Midtøsten.

I 1922 ga Folkeforbundet enstemmig mandatmyndighet til Storbritannia for det geografiske området Palestina. Storbritannia skulle gi landområdet slike politiske, administrative og økonomiske forhold at det ville sikre etableringen av et jødisk nasjonalhjem. Det skulle også bli tilrettelagt for jødisk innvandring.

(Se Folkeforbundets mandat ) Dette mandatet gjelder fremdeles, også for de omstridte områdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Da FNs charter ble vedtatt, skulle artikkel 80 sikre at tidligere inngåtte rettigheter i Folkeforbundet til stater og folk, ble videreført.

Se San Remo -Israels Magna Carta.

http://www.youtube.com/watch?v=ijS8mFP4I1A&feature=youtu.be

Nå hører en ofte fra arabisk hold og etter hvert har dette synet fått støtte fra et flertall av FNs medlemsland, at jødenes rett til Gaza og Vestbredden opphørte da FN delte område i en arabisk og en jødisk stat i 1947. Nå godtok ikke araberne FNs delingsplan.

Jeg kommer tilbake til delingsplanen for Palestina.

Fredsforhandlingene i Paris etter første verdenskrig varte i flere år. Flere store imperier hadde gått under, Det tyske keiserriket, Habsburgerriket, det Ottomanske riket og det russiske tsarriket. Nå ble europakartet mer eller mindre trukket opp på nytt. Grenser ble justert, og nye stater kom til. Også jødene ble et tema i disse forhandlingene.

På grunn av de voldsomme forfølgelsene og myrderiene jødene hadde blitt utsatt for i tsarens Russland, fra 1881 til 1. Verdenskrig, var over tre millioner jøder flyktet fra Øst Europa, ca en million til Vest Europa, over to millioner til USA og Canada, og ca 70.000 til Palestina. Fordi jødene hadde et historisk og religiøst forhold til Palestina, ble Balfourerklæringen, godkjent som et folkerettslig dokument av Folkeforbundet.

I følge Folkeforbundets mandat , var det ikke satt opp noen grenser for hvor jødene hadde rett til å slå seg ned i det britiske Palestinamandatets område.

I 1921, da sir Winston Churchill var britisk koloniminister, delte han mandatområdet i to, og gav området øst for Jordan elva, som utgjorde 77%, til den arabiske befolkningen i landet, og jødene fikk da lov til å slå seg ned i den vestlige delen, som da utgjorde 23%.

Senere innsatte britene  Prince Abdullah fra Mekka som konge av Jordan.

Ingen jøder fikk lenger lov til å slå seg ned øst for Jordanelva, mens det i hele den britiske mandatperioden foregikk arabisk innvandring fra øst, nord og sør til området vest for jordanelva, som var tiltenkt jødene.

På grunn av jødisk og britisk  aktivitet innen jordbruk og industri, var det bruk for arbeidskraft i det vestlige Palestina, og det kan dokumenteres periodevis stor innvandring av arabere fra naboland, bla. fra bøker, brev og avisartikler skrevet i denne perioden i Palestina. Denne innvandringen er også bekreftet av britiske undersøkelses rapporter på 1930 tallet, som Hope Simpson rapporten.

Men denne innvandringen er i dag et politisk svært brennbart emne.

Prøver en å finne folketallet i Palestina for perioden 1880 – 1931, så spriker tallene ganske mye, alt etter hvilke kilder man bruker. Også i Wikipedia er denne striden mellom Israel og Araberstatene svært synlig. I en artikkel fra en Philadelphia-baserte tankesmie,  The Middle East Forum, som tar for seg arabisk immigrasjon til Palestina (Se link nedenfor), kan vi lese:

Palestinsk demografi fra slutten av det nittende og tidlig tjuende århundre har aldri vært bare et spørsmål om tall. Det har alltid vært et våpen som brukes i en kamp på liv og død mellom to konkurrerende ideologier og konkurrerende krav på den territoriale arven og rettighetene til Palestina.

http://www.meforum.org/522/the-smoking-gun-arab-immigration-into-palestine

Se også artikkelen: Hvem er palestinere.

https://dl.dropbox.com/u/42112022/Hvem%20er%20de%20palestinske%20araberne.docx

Artikkelen (Hvem er palestinere) underbygges av et svært interessant videoklipp, der Hamas sin innenriksminister, Fathi Hamad, utøser sin frustrasjon over Egypt, som ikke er villig til å hjelpe folket i Gaza, på tross av at de er arabere fra store deler av den arabiske verden. Han sier her, at palestinere i Gaza og over hele Palestina har røter i Egypt, Saudi Arabia og andre arabiske land.

https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=CbuM91PeSOs

Kartet nedenfor viser hele det britiske palestinamandatet, og delingen av mandatet i 1921.

Utviklingen i det britiske palestinamandatet

Det bodde noe i underkant av hundre tusen jøder i Palestina før 1. Verdenskrig.  I de første fem årene etter 1. Verdenskrig kom det like mange nye jøder til Palestina.

Den britiske mandatperioden ble en oppgangstid med industribygging og jobbskaping.

Men det ble også etter hvert mye politisk uro, isenesatt av denne mannen på bildet, stormuftien av Jerusalem Mohammad Amin al-Husayni

Amin al- Husayni (1929)

Grand Mufti of Jerusalem

I 1919 kom medlemmer av de velstående familiene i Jerusalem, ledet av Mohammad Amin al-Husayni  til den Pan-syriske kongress i Damaskus ( Se Pan-Syrian Congress) der de støttet Emir Faisal fra Mekka, som konge over Syria.

Arabernes krav var et stort arabisk kongedømme, som strakte seg fra Tyrkia i nord, til Rødehavet i sør. Fra Persia i øst, til Middelhavet i vest. 

Emir Faisal  viste til korspondanse mellom hans far Husssein av Mekka, og den britiske høykommissæren i Egypt, Mc Mahon, som hadde lovet Hussein hele dette området hvis han støttet England under første verdenskrig. (se også T. E. Lawrence og McMahon–Hussein Correspondence

Tanken hos den palestinske delegasjonen, var ikke en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, men en arabisk stat, med Damaskus som hovedstad. Dette forsøket på å danne en arabisk stat ble forhindret av England og Frankrike gjennom det såkalte Sykes-Picot Agreement.

Disse familiene, eller klanene i Jerusalem, så på seg selv som arabere ikke palestinere (Jeg kommer tilbake til motstanden mot å bli kalt palestinere fra disse familiene)

Det fantes ingen selvstendig arabisk stat på den tiden. Midtøsten hadde tilhørt det Ottomanske riket (Tyrkia), og den arabiske overklassen i Jerusalem, sammen med overklassen i Beirut, Damaskus, forsøkte da og få etablert en arabisk stat med utgangspunkt i Damaskus. Det var på den tiden også kontakt mellom Emir Feisal og formannen i den sionistiske bevegelsen Weizmann, om samarbeid for å få til både en jødisk og en arabisk stat i området. (Se Faisal–Weizmann Agreement)

Etter 1. verdenskrig ble området tatt over og styrt av England og Frankrike. Og denne arabiske staten ble det ikke noe av.

Egypt fikk sin uavhengighet fra England i 1922. I 1932 opprettet britene det arabiske kongedømmet Irak med Feisal som monark.  Libanon ble egen stat i 1943. Syria og Jordan i 1946.

Den Arabiske liga (Se Arab League) ble opprettet i 1945, for å kjempe for arabisk samling, et forent Arabia (Se Pan-Arabism)

I påsken 1920 ble det et arabisk opprør under den muslimske Nabi Musa feiringen,

rettet mot den jødiske befolkningen i Jerusalem. Opprøret var isenesatt av Mohammad Amin al-Husayni, og andre medlemmer av Husayni familien. Nye opprør kom året etter i Jaffa, Rehovot og Petah Tikva, isenesatt av samme mann.

I 1929 fikk han på ny startet et opprør for å hindre at jødene skulle få lov til å be ved Klagemuren i Gamlebyen i Jerusalem. Denne muren er et hellig sted for jødene, en rest av Jødenes tempel som ble ødelagt av romerne i år 70. e K.

Dette opprøret førte til massakrer av jødene i Hebron og Safed, jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert i mange hundre år. (Se 1929 Palestine riots)

(Se også http://www.palestinefacts.org/pf_mandate_riots_1929.php)

Rundt 1930, startet en islamist fra Syria, Izz ad-Din al-Qassam, et opprør mot britene.

Han bodde noen år i Haifa, der han fikk samlet en opprørsgruppe av fattigfolk og landarbeidere. Han ble drept av britisk politi i 1935, noe som igjen førte til et større arabisk opprør mot britene i Palestina. (Se 1936–1939 Arab revolt in Palestine)

En annen som kjempet mot britene i Palestina under dette arabiske opprøret var Fawzi al-Qawukji en tidligere ottomansk offiser fra Beirut. Han ble en av Hitlers menn i Midtøsten. Han var også svært aktiv under borgerkrigen i Palestina i 1947, og under Israels uavhengighetskrig i 1948, da han ledet en større avdeling av såkalte frivillige arabere fra Syria, og en avdeling tyske offiserer og soldater som hadde søkt tilflukt i Syria etter Tysklands kapitulasjon i 1945.

Hitlers maktovertakelse i Tyskland 1933,  fikk store følger for Midtøsten. En stor del av den arabiske intelligentsiaen tok parti med Hitler.

En meningsmåling som ble gjort av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941 blant palestinaarabere, viste at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet England.

Husayni-familien, med stormuftien Mohammad Amin al-Husayni ble tidlig Hitler sympatisører, mens den andre mektige familien i Jerusalem, Nashashashibi, med Raghib al-Nashashibi i spissen, støttet engelskmennene. Dette førte til at det arabiske opprøret 1936-39, ikke bare ble en kamp mot briter og jøder, men også en kamp innbyrdes mellom arabere i Palestina, med drap og myrderier.

Det arabiske opprøret ble nedkjempet i 1939, av den britiske offiseren Montgomery, som senere ble britisk feltmarskalk under 2. Verdenskrig (Se Monty)

Stormufti Mohammad Amin al-Husayni i audiens hos Hitler i november 1941.

Under det arabiske opprøret i Palestina, ble det i 1936 satt ned en undersøkelseskommisjon som skulle se på årsakene til volden, og foreslå endringer i det britiske Palestina mandatet. Kommisjonen ble ledet av William Peel (Se Peel Commission)

Kommisjonen lyttet til klagemålene fra de berørte parter, særlig var de lydhøre overfor arabiske klagemål, siden det var araberne som startet opprøret.

Et av de interessante ankepunktene fra araberne i Peel rapporten, var at jødene kjøpte opp arabisk jord. Jorden var eid av de rike arabiske familiene i Jerusalem, samt familier i Damaskus,  og Sursock familien i Beirut, som solgte jorda til Jødisk Nasjonal fond. Likevel klaget medlemmer av disse familiene i Jerusalem disse landoppkjøpene inn for kommisjonen.

Disse klagene ble forkastet som ubegrunnet, ikke bare på grunn av at de selv hadde solgt jorda, men også på grunn av at mye av denne jorda hadde ligget ubrukt. Ifølge Peel-kommisjonens rapport, var mye av landet som nå var  jødiske appelsinlunder, sanddyner eller myr og utmark da det ble kjøpt. Det var på tidspunktet for salget lite bevis for at eierne hadde enten ressurser eller opplæring for å utvikle landet. (Se jødisk land oppkjøp http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_land_purchase_in_Palestine)

I 1937 publiserte Peel kommisjonen en rapport som anbefalte enda en deling av Palestina i en jødisk og arabisk stat vest for Jordan elva. Nå var den jødiske staten skrumpet inn til ca 10% av det opprinnelige mandatområdet.

Rapporten anbefalte også en utveksling av befolkningen mellom disse to statene,

der befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i 1923  kunne danne presedens.

(Se post-Ottoman Turkey and Greece.)

I 1938 ble det satt ned en ny kommisjon (Woodhead Commission) for å vurdere

forslaget om denne delingen. Denne kommisjonen kom til at bare den jødiske staten ville være levedyktig, så forslaget ble forkastet. Forslaget fikk også sterk motstand fra de arabiske familiene i Jerusalem.

Auni Bey Abdul Hadi, (Awni Abd al-Hadi) som var talsmann for den arabiske befolkningen i Palestina overfor Peel kommisjonen, gikk sterkt ut mot tanken om en palestinsk arabisk stat. Til kommisjonen sa han: Det finnes ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er noe Sionistene har funnet opp. Palestina er fremmed for oss.

Han var også med i den palestinaarabiske delegasjonen til London konferansen i 1939 (Se White Paper of 1939), der alle de arabiske delegatene gikk hardt inn for at det arabiske flertallet skulle styre området i det vestlige Palestina. De viste til britenes tidligere løfter (Hussein-McMahon Correspondence)

Nå ble ikke disse britiske løftene til Hussain av Mekka folkerett, slik Balfour deklarasjonen var blitt, og araberne hadde allerede fått tildelt 77% av palestinamandatet som sitt landområde.

Men resultatet av arabernes press på London konferansen, førte til at britene begrenset jødisk innvandring til Palestina til et minimum. Dette i en tid da jødene måtte komme seg ut av nazi Tyskland.  Europeiske land tok ikke i mot jødiske flyktninger, nå ble også Palestina stengt, noe som førte til at tusenvis av jøder som forsøkte å komme seg dit, havnet i Hitlers konsentrasjonsleirer.

I 1941 seilte et skip fra de da nazi styrte Romania, med 768 jødiske flyktninger til Palestina (Se:Struma (ship). Skipet ble liggende med motorstans i Istanbul. Flyktningene om bord forhandlet med britiske myndighetspersoner i Tyrkia om å komme videre til Palestina. Britene sammen med tyrkiske myndighetspersoner trenerte forhandlingene slik at bare noen få fikk komme på land og reise videre. En natt kom det en slepebåt, som kuttet ankerkjettingene, og slepte skipet ut i Svartehavet. Der ble skipet senket av en russisk ubåt. Kun en mann overlevde, som kunne fortelle historien.

Etter krigen ble noen hundre tusen overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleirer plassert i leirer i Tyskland. Britene og amerikanerne som nå administrerte disse leirene prøvde første å få sendt disse jødene tilbake til områdene i øst Europa der de fleste kom fra.

I Polen og andre øst Europeiske land møtte disse flyktningene massakrer og jødehat, slik at de ikke ønsket å vende tilbake (Se Kielce pogrom).

England og USA kom da sammen i en komite (se Anglo-American Committee of Inquiry.) for å løse problemet. England ville at USA skulle ta i mot disse flyktningene, mens USA, (som var under press av den amerikanske folkeopinionen) mente at England hadde en plikt til å la disse jødene få lov til å slå seg ned i Palestina.

Hundretusen av disse flyktningene tok seg da frem på egenhånd til havner ved Middelhavet, der den jødiske undergrunnsorganisasjonen Aliyah Bet organiserte innvandringen til Palestina ved hjelp av gamle kondemnerte skip. Engelske marineskip voktet Palestinas kyststripe og avskar en stor del av disse skipene, og sendte flyktningene til interneringsleirer på Kypros (Se camps on Cyprus).

I juli 1947 tok emigrantskipet SS President Warfield  (SeExodus (ship) av fra havnebyen Sete i Frankrike med 4.500 jødiske flyktninger for Haifa. Skipet ble stanset uten for kysten av Palestina og flyktningene sendt tilbake til Frankrike på tre andre skip. Flyktningene nektet å gå i land. De sanitære forholdene ble etter hvert ganske dårlige på  skipene, og europeiske aviser og politikere begynte å reagere på behandlingen av disse flyktningene,.

Men da britene sendte skipene tilbake til Tyskland, og internerte flyktningene på nytt i de tyske leirene våknet en hel verden.  Rapporter om hvordan de jødiske flyktningene var blitt behandlet av de engelske soldatene under kapringen av Exodus (President Warfield) ble også lesestoff i verdenspressen.

som i dette NTB klippet fra 1947.

(NTB fra Reuter) Leon Blum, den gamle franske sosialistleder og tidligere statsminister, har rettet et voldsomt angrep mot Storbritannia på grunn av engelskmennenes umenneskelige behandling av jødene ombord på flyktningeskipet " President Warfield".

Disse arme mennesker, sa Leon Blum, er behandlet på den mest ubarmhjertige måte, og de får det stadig verre og verre. Flere av menneskene ombord er folk som nærmest ved et under har unngått Hitlers gasskamre.

Kritikken fra verdenssamfunnet førte til at England sendte Palestinaproblemet over til FN, og ba FN komme opp med en løsning på problemet.

Det var Trygve Lie, FNs første generalsekretær som fikk oppgaven med å finne en løsning. FN satte da ned en komite (United Nations Special Committee on Palestine) Denne komiteen kom den 29. Nov 1947 fram til samme konklusjon som Peel komisjonen i 1937, en delingsplan for Palestina i en jødisk og en arabisk stat (Se UN General Assembly Resolution 181)

Det var nok ikke dette England hadde ventet.  Flere historikere mener i dag at England hadde regnet med at uenigheten i FN var så stor at Hovedforsamlingen ville sendt saken tilbake til England, som da hadde fått et klarere mandat for å føre sin politikk.

Den britiske regjeringen besluttet derfor å trekke seg ut av Palestina innen 15 mai 1948.

Kartet nedenfor viser delingsplanen for Palestina i 1947

Delingsplanen ble akseptert av lederne av det jødiske samfunnet i Palestina, representert ved  Jewish Agency.  Planen ble avvist av lederne av det arabiske samfunnet, den palestinske  Arab Higher Committee, som igjen ble støttet av den arabiske liga. (Se Arab League)

Umiddelbart etter vedtaket av resolusjonen brøt borgerkrigen ut, isenesatt av den arabiske liga, som sendte inn arabiske frihetskjempere fra Irak, Syria og Egypt.

Resolusjon 181 ble godkjent med over 2/3 flertall i FNs hovedforsamling

Hovedforsamlingen i FN kan ikke gjøre bindende vedtak, selv med et så stort flertall krever vedtak i hovedforsamlingen enighet fra de berørte parter for å være bindende folkerett.

Delingsplanen ble aldri godkjent av araberne, og planen ble derfor aldri gjennomført.

Ordlyden i resolusjon 181

http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/partition.html

Det kom sterke trusler fra arabisk hold i forkant av resolusjonen.

Azzam Pasha generalsekretæren i den arabiske liga sa til en egyptisk avis at en jødisk stat i Palestina ville føre til et blodbad på jødene, som vil overgå korsfarernes og mongolenes massakrer.

I paragraf b og c i den innledende del av resolusjonen blir Sikkerhetsrådet bedt om å vurdere trusselbildet i Palestina, og gjøre nødvendige tiltak for å opprettholde fred i området ut fra artikkel 39-41 i FN pakten. Bakgrunnen for disse paragrafene var de sterke truslene fra arabisk hold. Se FN paktens artikler

http://www.un.org/en/documents/charter/chapter7.shtml

Resolusjon 181s status i dag.

I dag er det ikke araberlandene, men PLO (PA) som er Israels motpart i konflikten

PLO (Palestine Liberation Organization) ble grunnlagt i 1964 av Egypts president Nasser.  

Yasser Arafat var formann i organisasjonen i flere ti-år. PLOs oppgave var å føre det palestinaarabiske folkets kamp for å utslette Israel som stat. (Se PLOs Charter: http://www.netaxs.com/~iris/plochart.htm.)

PLOs charter (artiklene 1,2,9,19,22) sier at palestinerne er en integrert del av den arabiske nasjon (Se Pan-Arabism). Grensene for Palestina er grensene for det britiske mandatområdet (Israel og Jordan. Nasser var på den tiden i konflikt med kong Hussain av Jordan). Dette området skal frigjøres gjennom væpnet kamp, og den sionistiske tilstedeværelsen i landet skal ødelegges.

Videre blir delingsplanen for Palestina (FN resolusjon 181) sterkt fordømt.

I dette charteret er det ingen tale om en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, som da var okkupert av Jordan og Egypt.

Det var først etter seksdagerskrigen i 1967  (Six-Day War) at disse tankene kom opp i den arabiske verden.

I 1974 ble PLO anerkjent av 20 arabiske land, som den eneste representant for det palestinske folk,  og at en fremtidig palestinsk stat skulle være uavhengig av Jordan (Se 1974 Arab League summit)

I 1988 kom PLO opp med en palestinsk uavhengighets erklæring (Palestinian Declaration of Independence ) der de skisserte en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza med Jerusalem som hovedstad. Fundamentet for denne staten var av alle ting FNs resolusjon 181,  som det palestinaarabiske lederskapet og den arabiske liga i harde ordelag forkastet i 1947. Og som PLOs charter av 1964, fordømmer nord og ned.

De hevdet i uavhengighetserklæringen at FNs resolusjon 181, fortsatt gav internasjonal legitimitet for retten til suverenitet og nasjonal uavhengighet for det palestinske folk. Etter hvert har de fleste av FNs medlemsstater godkjent denne forståelsen av resolusjonen.

Et flertall i FNs hovedforsamling bad domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse

Domstolens flertall ledet av dommer Abdul Koroma fra Sierra Leone, kom fram til at Resolusjon 181 måtte forstås slik at det palestinske folk har rett til selvbestemmelse og en egen palestinsk stat.

Et flertall av dommerne la til grunn FNs Hovedforsamlings resolusjon 2145 fra 1966, som gjorde Namibia uavhengig av Sør Afrika. Mindretallet av dommerne var uenig i bruken av denne resolusjonen og tok disens. (SE http://en.wikipedia.org/wiki/South-West_Africa)

Men domstolens uttalelse var kun rådgivende, ikke bindende. Dette har med FNs Hovedforsamling sitt mandat å gjøre. Hovedforsamlingen kan ikke opptre som namsmyndighet overfor FNs medlems stater.

Men en slik dom gir likevel en form for moralsk støtte for en palestinsk stat.

I 2004 ble en lignende sak behandlet i domstolen i Haag. FNs hovedforsamling bad domstolen om en rådgivende uttalelse angående lovligheten av det israelske sikkerhetsgjerde. Domstolen kom til at gjerdet var ulovlig, uten å ta stilling til årsaken til at gjerdet ble bygget. Det store stridsspørsmålet mellom Haag-domstolen og Israels Høgsterett, var at Haagdomstolen mente at Israel hadde plassert en del av gjerdet innenfor våpenhvilelinjen av 1949 (the Green Line) og dermed annektert en del av palestinsk område, mens Israels Høgsterett gjorde det klart at deres godkjennelse av trasen for gjerde var basert på militære sikkerhetshensyn. Dette var ikke en grenselinje, men et gjerde som kunne rives den dagen en fredsavtale var forhandlet frem.

Heller ikke denne dommen var folkerettslig bindende, men slike dommer har en opinionspåvirkende effekt.

Det ser ut for at heller ikke jurister og folkerettseksperter makter å være nøytrale i denne konflikten mellom Israel og palestinerne.

De folkerettslige ekspertene har delt seg i to leirer, der de fleste fra den tredje verden er propalestinske i dag. En av de mer kjente folkerettsjuristene som er sterkt propalestinsk er professor Paul De Waart, fra Nederland. (I denne videoen (linken nedenfor) holder han et foredrag som sterkt støtter en palestinsk stat – http://vimeo.com/7286175)

Men mange tungvektere innen Folkeretten har støttet Israel i denne konflikten som Eugene W. Rostow,  Arthur Goldberg, Stephen Schwebel, Julius Stone og E. Lauterpackt.

Jeg vil også ta med Dr. Jaques Gautier fra Canada 

En annen kapasitet på folkerett er prof. Alan Dershowitz ved Harvard Law School i USA som sterkt støtter Israels sak i denne konflikten. I videoen (linken nedenfor) tar han opp  og diskuterer med en lang rekke personer, de folkerettslige sidene ved den israelske – palestinske konflikten.

http://www.youtube.com/watch?v=PIMajjVnVSc&feature=related) 

14 mai 1948 ble Israel egen stat.

Det startet den israelske – arabiske krigen i 1948.

Da FNs delingsplan for Palestina trådte i kraft 29. Nov 1947, ble konflikten fra palestinaarabisk side trappet opp mot jødene. Etter hvert ble arabiske frihetskjempere fra Syria, Irak og Egypt rekruttert av den arabiske liga og sendt til Palestina. Den jødiske paramilitære organisasjonen Haganah måtte forsvare de jødiske samfunnet i Palestina, da britene var i ferd med å trekke seg ut. 

Datoen da de brittiske styrkene skulle forlate landet var satt til 14. Mai 1948. På denne dagen kom det jødiske lederskapet i Palestina sammen i Tel Aviv, og erklærte staten Israel som selvstendig. Neste dag sendte 5 arabiske nasjoner hærene sine inn for å gjøre slutt på den nye jødiske staten (1948 Arab-Israeli War)
Se også https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=X4Z7DaYRbj8#!

(Denne videoen viser jøder som dro til Israel I 1948for å kjempe for den nye staten https://vimeo.com/54400569)

I perioden 15 mai til 11. Juni, sloss jødene med ryggen mot veggen. De hadde i underkant av 30.000 mann under våpen, og hadde kun lette våpen  og lite med ammunisjon.

De arabiske landene sendte inn en tilsvarende styrke, men den var mye bedre rustet med tanks og flyvåpen, og de hadde store soldatreserver i bakhånd. 
Den britiske feltmarskalken Montgomery (Monty) mente at jødene ville kunne holde ut i to uker.

I ettertid ble det klart at araberne var uenige om politiske og militære mål. De hadde ikke vært i stand til å enes om en felles militær strategi, en felles militær kommando eller samordning av de militære styrkene, de hadde heller ingen etterretning.

Men i hele den vestlige verden regnet en med at Israel ville bli utslettet av de arabiske armeer. Likevel ble det ingen mobilisering fra verdenssamfunnet for å hjelpe Israel.

Som tidligere nevnt hadde paragraf b og c i den innledende del av resolusjonen 181, en oppfordring til Sikkerhetsrådet om å gjøre nødvendige tiltak for å opprettholde fred i området ut fra artikkel 39-41 i FN pakten. Ingenting skjedde i Sikkerhetsrådet.

Israel greide å holde stand fram til  våpenhvilen som FN fikk i stand 11. juni. I denne perioden fikk Israel inn store mengder våpen fra Tsjekkoslovakia, og jødiske menn fra hele verden kom og meldte seg til tjeneste. 
Araberlandenes hærer hadde også brukt våpenhvilen til å bringe inn forsterkninger, men da Egypt startet kampene igjen den 8. juli, var det Israel som kom på offensiven. Fra 18 juli til 15. oktober ble det ny våpenhvile. Krigen fortsatte fra 15. Oktober til 10. Mars 1949. Da tok Israel resten av Galilea og Negev helt ned til Eilat.

Det hadde da vært i gang forhandlinger om en våpenhvilelinje i et par måneder etter initiativ fra Egypt. (Se1949 Armistice Agreements) Denne våpenhvilelinjen (the Green Line) mellom Israel og Vestbredden, er ikke en grenselinje, slik det ofte framstilles i dag. For at dette skal bli en grenselinje må det til forhandlinger mellom de berørte partene som fører til en fredsavtale. Denne våpenhvilelinjen ble til en grenselinje for Egypt, da de fikk en fredsavtale med Israel i 1979. (Israel-Egypt Peace Treaty] og Jordan i 1994 (Se Israel-Jordan Treaty of Peace (1994)

Når USAs president Barack Obama i 2011, antydet denne våpenhvilelinjen som en framtidig grense for en Palestinsk stat, så går han ut over sitt mandat, selv om USA er en stormakt. Sikkerhetsrådets resolusjon 242, sier klart at det skal forhandles om denne grensen. Jeg kommer tilbake til denne resolusjonen.

Obamas antydning må jo oppleves som en gest til de Palestinske lederne om at de kan stille betingelser uten å forhandle, noe de også siden har gjort.

Delingen av Jerusalem.

Kampen om Jerusalem ble svært hard under krigen i 1948.

Jødene ble drevet ut av det jødiske kvarteret i Gamlebyen.

Den jordanske hæren (The Arab Legion) klarte å holde øst Jerusalem, med Gamlebyen.

Denne hæren var bygget opp av britene, og hadde som øverste leder en engelsk general John Bagot Glubb (Glubb Pasha) og engelske offiserer.

Kartet nedenfor viser delingen av Jerusalem i 1948.

I 1948 hadde Jerusalem 160.000 innbyggere, 100.000 jøder og 60.000 arabere.

Jerusalem var da en jødisk by. Mange tusen jøder hadde bodd i Øst Jerusalem, de måtte etter 1948 rømme, og slå seg ned vestenfor den nye våpenhvilelinjen.

To av palestinajødenes viktigeste institusjoner Hadessa sykehuset og Hebrew universitet, ble liggende i en lomme omringet med piggtrådsperringer i Øst Jerusalem.

Våpenhvilelinjen som ble opprettet gikk midt i gjennom Jerusalem, og stengte jødene ute fra deres aller helligste sted, Klagemuren i Gamlebyen.

Jeg har nedenfor lagt inn linken til videoen ”Israel - Birth of a Nation” av Sir Martin Gilbert. Den gir et veldig godt bilde av den arabisk-israelske krigen,  kampen jødene kjempet for å bli en egen nasjon. Antall  jøder i denne nye staten den14. Mai 1948 var ca 650.000, av disse ble over 6000 drept. Et stort tap for en liten nasjon. Noen av disse som døde kom fra konsentrasjonsleirene og gikk rett inn i kampene. https://www.youtube.com/watch?v=usihmYTke9I

Under denne arabisk israelske krigen flyktet ca 700.000 palestinaarabere fra kampområdene til sikre områder på Vestbredden, Gaza, Libanon, Syria og Jordan. (Se Palestinian refugees)

Mens alle verdens flyktninger sorterer under FNs høykommissær for flyktninger (United Nations High Commissioner for Refugees), så har araberlandene greid å få de palestinske flyktningene underlagt en egen FN organisasjon UNWRA med et helt eget regelverk, der etterkommerne forblir flyktninger til evig tid, hvis de ikke kan bringes tilbake til dagens Israel. Disse 700.000 er nå blitt til 4,5 millioner flyktninger. Mange av disse sitter ennå i flyktningeleirer i Syria og Libanon. (Se http://www.gatestoneinstitute.org/3127/arab-apartheid-against-palestinians

Disse flyktningene har i alle år vært brukt som et våpen mot Israel i FN og andre fora. Den arabiske framstillingen om hvordan dette flyktningproblemet oppstod, blir også brukt mot Israel i dag. (Se 2011 Israeli border demonstrations)

Det er stor uenighet i dag om hva som egentlig skjedde, og årsaken til dette flyktningproblemet (Se Causes of the 1948 Palestinian exodus). Den som har forsket mest i hvordan dette flyktningproblemet oppstod og hva som skjedde under  konflikten i 1947-48 er historikeren  Benny Morris, Han har brukt mange år til å gjennomgå IDFs arkiver, og samtalt både med arabere og israelere som deltok. Historien finner du i boken hans “The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (2004)”.

Kåre Willoch har ofte referert fra denne boken til Benny Morris, når han har kritisert Israel. I en artikkel i VG 24.08.2009 tar Benny Morris et kraftig oppgjør med Willoch for sitatmisbruk fra boken.

( Se http://www.miff.no/nyheter/2009/08/24MorrisOmWilloch.htm

Jeg vil også ta med en artikkel fra den israelske avisen Ha’aretz, når det gjelder spillet om disse flyktningene.

http://www.haaretz.com/weekend/magazine/.premium-1.564422

I den samme perioden i årene etter 1948,  måtte 850.000 jøder rømme fra de arabiske land.  600.000 av disse havnet etter hvert i Israel. Resten dro til Frankrike og andre europeiske land.

Hele Israel var å betrakte som en stor flyktningeleir fra 1948 til godt ut i 50 årene.

Men disse jødene fikk ikke sin egen flyktning organisasjon i FN. De ble integrert i Israel. Halvparten av den jødiske befolkningen i dag har sine røtter i de arabiske land. (Se Jewish exodus from Arab and Muslim countries)

Vi kan si at disse jødene fra de arabiske land, og de palestinske flyktningene utgjorde en befolkningsutveksling, på samme måte som Pakistan – India i 1947 (Se partition of India and Pakistan) Her ble over 12 millioner mennesker flyktninger, særlig var muslimene i Pakistan ivrige etter å jage ut hinduene fra sitt landområde. Denne folkeutvekslingen ble godtatt av FN.

Når det gjaldt befolkningsutvekslingen  mellom Tyrkia og Hellas i 1923 (Se post-Ottoman Turkey and Greece), og mellom Polen og Tyskland etter 2. Verdenskrig, så ble den også godkjent av verdenssamfunnet, derfor er det palestinske flyktningene et særfenomen i flyktning-sammenheng.

Det skjedde ingen integrering av de palestinaarabiske flyktningene i de arabiske land, heller ikke på Vestbredden og Gaza som utfra FNs delingsplan skulle bli en palestinaarabisk stat. Disse områdene ble erobret av henholdsvis Jordan og Egypt, og flyktningene her ble gjort statsløse, og plassert i flyktningeleirer som ble underholdt av FN (UNWRA)

FN resolusjon 194.

I desember 1948, da krigen mellom Israel og araberlandene gikk mot slutten, vedtok FNs hovedforsamling Resolusjon 194 (Se UN General Assembly Resolution 194)

Denne resolusjonen erklærte at en fredsavtale mellom partene måtte gi alle flyktninger som ønsket å leve i fred med sine naboer, rett til retur(Artikkel11)

Det var ikke bare palestinske flyktninger i denne krigen. Fra Vestbredden, Øst Jerusalem og Gaza kom det jødiske flyktninger.

I de senere år er denne resolusjonen blitt brukt  av PA (de palestinske selvstyremyndighetene) som et folkerettslig krav  for retur av alle palestinske flyktninger. Det var denne resolusjonen Arafat viste til i 2000, da han forlangte retur av 4,5 millioner palestinske flyktninger inn i Israel for å kunne godta Camp David avtalen.

(Se Camp David 2000 Summit between Palestinians and Israel)

Artikkel 5 og 6 i resolusjon 194 krever en fredsavtale.

- Den oppfordrer regjeringer og berørte myndigheter til å søke enighet ved forhandlinger, gjennomført enten med forlikskommisjon eller direkte med sikte på endelig oppgjør av alle spørsmål utestående mellom dem;

Men de arabiske land nektet å godta en fredsavtale med Israel, og nektet i tillegg å godta resolusjon 194. Likevel hevder de i dag at denne resolusjonen, gir de palestinske flyktningene right of return

 

Resolusjon 194, ble fulgt opp fra FN sin side med flere tilleggs resolusjoner.

Resolusjon 393 (Se UN General Assembly Resolution 393)

Punkt 4 i denne resolusjonen ber de berørte parter om å reintegrere flyktningene inn i det økonomiske livet i Midtøsten, enten ved hjemsendelse eller bosetting i de land flyktningene oppholder seg. Resolusjonen retter seg mot både Israel og araberlandene.

Resolusjon 394 (Se UN General Assembly Resolution 394 (V)

Punkt 3. Oppfordrer de berørte regjeringer til å gjennomføre tiltak som sikrer at flyktningene, enten sendes hjem eller bosettes i landene der de bor, og behandles uten forskjellsbehandling rettslig og faktisk.

Det er araberlandenes forskjellsbehandling av disse flyktningene på arabisk jord som påtales i resolusjonen.

Resolusjon 513 (1952) UN General Assembly Resolution 513:

Punkt 5. Anmoder FNs hjelpeorganisasjon Works Agency, å undersøke om de berørte regjeringer kan ta et større ansvar for kostnadene  for disse flyktningene. (De berørte regjeringer er Israel og araberlandene) Flyktningleirene lå på arabisk jord

Israel hadde på den tiden flere hundre tusen jødiske flyktninger fra arabiske land å ta hand om.

Alle disse resolusjonene gir araberlandene et ansvar for å behandle disse flyktningene på en human måte. I stedet har de blitt boende i flyktningleirer i årevis, foret med hatpropaganda, og nektet integrering i det arabiske samfunn.

I den samme tidsperioden var det millioner av flyktninger i Europa etter den

2. Verdenskrig, som ble integrert i de landene de flyktet til.

1956 Sues krisen.

I denne konflikten gikk Israel sammen med England og Frankrike til krig mot Egypt. Årsaken til at Israel gikk med i denne krigen var langvarig gerilja og terror virksomhet over grensen fra Egypt.

England og Frankrike gikk til krig for å beholde kontrollen over Sues kanalen, som Nasser hadde nasjonalisert (Se Suez Crisis)

Med denne krigen fulgte det også en del resolusjoner fra FNs hovedforsamling

UN General Assembly Resolution 1000, førte til at det ble utplassering av FN styrker (UNEF) i Gaza og Sinai, for å hindre egyptiske terrorister å ta seg inn i Israel. 

Seksdagerskrigen 1967 (Se 1967 Six-Day War.)

Seksdagerskrigen var det første store arabiske forsøk siden 1948 på å ødelegge Israel.

I november 1966 ble en egyptisk-syriske forsvarsavtale undertegnet. Dette oppmuntret Syria til å øke spenningsnivået ved grensen i nord, som nådde et klimaks i løpet av våren 1967.

14 mai: Som et svar på spenningene ved Syria grensen mobiliserer Egypt sine styrker.

16 mai: Egypt sender 1000 stridsvogner og 100.000 soldater inn i Sinaiørkenen mot den israelske grensen. Egypt krever tilbaketrekning av FN styrkene (UNEF) ved grensen

19 mai: Egypt utviser FN styrkene (UNEF) fra Gazastripen og Sinai, og fortsetter å kjøre militære styrker inn i området

22 mai: Egypt stenger Tiranastredet for israelsk skip.

24. mai- 4. juni : Slutter Jordan, Irak, Saudi Arabia, Syria og Libanon seg til Egypt og sender sine styrker mot den israelske grensen. 

Israel mobiliserer hæren og sine reservestyrker, og starter en diplomatisk kampanje for å vinne internasjonal støtte i konflikten mot araberlandene.

Kampanjen gir ingen resultater i FN, heller ikke USAs president Lyndon B. Johnson er i stand til å komme opp med løsninger på krisen.

Storparten av Israels mannlige befolkning var mobilisert. Det Israelske samfunnet gikk på sparebluss. Slik kunne det ikke fortsette veldig lenge før hele samfunnet brøt sammen.

Den 5. Juni går Israel til angrep på Egypt og slår ut det Egyptiske flyvåpenet.

Samme dag angriper Jordan Israel med flyvåpen og artilleri.

Israel hadde i dagene før henstilt til Jordan om å holde seg utenfor konflikten som var under oppseiling.

I de neste 5 dagene erobrer Israel Sinai og Gaza, Vestbredden og Øst Jerusalem, og tilslutt Golan fra Syria.

Under og etter denne konflikten ble det produserte en rekke FN resolusjoner som krevde slutt på krigshandlingene.

I November 1967 ble sikkerhets rådets resolusjon 242 utarbeidet som et fredsgrunnlag for konflikten i Midtøsten (Se Resolution 242)

Sikkerhetsrådets resolusjon 242, krever tilbaketrekning av Israel, etter en endelig fredsavtale er inngått med de arabiske land. Et viktig ord i resolusjonen er tilbaketrekning fra territorier , ikke alle territorier.

Israel har i følge resolusjonen, rett på sikre grenser (rett til å justere grensene)

Araberstatene (Den arabiske liga) kom sammen i Khartoum  i september 1967, der de utformet en resolusjon som forlangte full tilbaketrekning fra alt land Israel hadde okkupert siden 5. Juni.

I punkt 3 i resolusjonen står det at dette ville bli gjort innenfor rammen av de prinsipper de arabiske land er blitt enige om: Nei til fred med Israel. Nei til å godkjenne Israel som stat. Nei til forhandlinger med Israel. (Se Khartoum Resolution)

Dette trefoldig Nei, fra araberstatene medførte en totalt låst situasjon på forhandlingsfronten i to tiår.

I grunnen en litt underlig situasjon, at den tapende part som var årsak til konflikten,  prøver å dikterer betingelsene.

Både på 1970 og 80 tallet og særlig da det ble kontakt og forhandlinger mellom PLO og Israel på 90 tallet, ble det mye diskusjon om hvordan resolusjon 242 skulle forstås.

På grunn av avvik i den franske og engelske teksten mente araberlandene og PLO  at Israel hadde plikt til å trekke seg ut av alle okkuperte områder, på tross av at resolusjonen krevde forhandlinger og fredsavtale, ikke med PLO, men mellom Israel og alle de berørte araberstatene. På 90 tallet, var det bare Egypt og Jordan som hadde inngått fredsavtale med Israel.

Lord Caradon som ledet arbeidet med resolusjonen, fortalte i samtale med Israelsk radio i 1973, at resolusjonen var forfattet på engelsk, og at alle ord var nøye gjennomtenkt. Resolusjonen krevde ikke tilbaketrekning til '67 linjen. Teksten brukte derfor ikke, tilbaketrekning fra alle territorier, kun territorier.

Vi visste at '67 linjen ikke ble trukket som permanente grenser, den var en våpenhvile linje fra 1948. (Se http://www.miff.no/nyheter/2001/01/16Resolusjon242.htm)

En video som oppsummerer seksdagerskrigen: http://www.youtube.com/watch?v=6hIll-q8hUc

Etter å ha tapt denne krigen mot Israel, og særlig etter at de tapte Yom Kipur krigen i 1973, kom araberne opp med en ny strategi. De introduserte de "palestinske folk". Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) kom opp med anti-kolonialistiske, anti-imperialistiske og anti-rasistiske kampanjer som ble sluset inn i FNs generalforsamling (Hovedforsamling) via de arabiske land. De fleste av de 33 artiklene i PLO-charteret, ble revidert i 1968, og gjenspeiler denne forandringen i strategi. Dette absurde dokumentet  fikk økende internasjonal støtte på grunn av en mengde resolusjoner fra FNs generalforsamling.

I desember 1969 vedtok FNs generalforsamling FN resolusjon 2535 (B), (Se http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/UN/unga2535.html) hvor araberne i Palestina, for første gang blir referert til som et "palestinske folk" med "umistelige rettigheter under FN pakten. og definerer Palestina som en koloni og PLO som en nasjonal frigjøringsbevegelse.

Folkerettslige vurderinger av den arabisk – israelske konflikten.

En av autoritetene innen rettsvitenskap og folkerett var Julius Stone.

Se http://en.wikipedia.org/wiki/Julius_Stone

Fra 1942 til 1980 var han professor ved flere universiteter i Australia og USA

Hvis en søker på teksten nedenfor i Google, får en opp følgende dokument:

International Law and the Arab-Israel conflict:  extracts from “Israel and Palestine – Assault on the  Law of Nations” by Professor Julius Stone.

Dokumentet inneholder utdrag fra prof. Stone sine skrifter, der han behandler den israelsk – arabiske konflikten fra et folkerettslig ståsted.

Dokumentet omhandler blant annet:

1. Den rettslige status når det gjelder Vestbredden (Territories)

2. Suverenitet når det gjelder Jerusalem

3. Genèvekonvensjonene og lovligheten når det gjelder bosetningene.

Stone viser her også til andre tungvektere innen folkerett, som professor Stephen Schwebel, tidligere leder av domstolen i Haag, og prof. Lauterpackt (SE the Lauterpacht Centre for International Law)

Israels ”ulovlige” okkupasjon av Vestbredden?

Prof. Stone tar utgangspunktet i at krigen ble startet på grunn av arabisk aggresjon, og angrep fra Jordan. Dette kommer også til uttrykk i resolusjon 242, der flertallet i FN den gangen stod i mot araberlandenes rop om fordømmelse av Israel og krav om tilbaketrekning til våpenhvilelinjen fra 1949.

Israel handlet i selvforsvar i 1967. I henhold til internasjonal lov er en slik okkupasjon lovlig når en prøver å stoppe en aggressor, sier Stone. Hvis slik okkupasjon skulle være forbudt, kan en potensiell overgriper, hvis han mislykkes, forlange områdene automatisk tilbakeført. En slik lov ville være absurd, og det finnes ikke noe slik lov i Folkeretten.

Dessuten var Jerusalem og Vestbredden ulovlig okkupert av Jordan i 1948, i strid med FNs resolusjon 181. Dessuten blokkerte araberlandene alle forhandlinger med sitt Nei i Khartoum. Dette har det også vært stor enighet om blant et flertall av FNs medlemsland.

Israels annektering av hele Jerusalem som sin Hovedstad.

Da Israel proklamerte Jerusalem som Israels udelelige hovedstad i 1980,

fikk Israel en FN resolusjon fra sikkerhetsrådet mot seg ( Se UNSC resolution 478)

Og de fleste av FNs medlemsland trakk sine ambassader fra Jerusalem.

Lord Caradon som ledet arbeidet med resolusjonen 242, mente at denne resolusjonen ikke gav Israel rett til å annektere Øst Jerusalem. De fleste av FNs medlemsland har samme oppfatning.

De muslimske land mener Jerusalem er en arabisk og muslimsk by, mens andre viser til resolusjon 181 (delingen av Palestina i 1947) der Jerusalem var bestemt å være en internasjonal by (corpus separatum). USA og de fleste vestlige land mener at det skal forhandles om Jerusalem, som en del av en endelig fredsavtale (UNSC resolution 478)

Denne videoen viser USAs offisielle holdning til spørsmålet om Jerusalem som Israels hovedstad. https://www.youtube.com/watch?v=eSBh6C5eZgc&feature=player_embedded

Etter  seksdagerskrigen i 1967, utvidet Israel sin jurisdiksjon og administrasjon over det østlige Jerusalem. De etablerte nye kommunale grenser, og sikret vern og fri adgang til de hellige stedene i byen.

Israel informerte FN om at deres handlinger ikke var konstituert annektering men snarere administrative og kommunal integrasjon.

Senere kjennelser fra den israelske Høyesterett indikerte at den østlige sektoren etter å ha blitt administrert av Israel i over et ti år, uten at det var mulig å få til forhandlinger med araberstatene, gjorde Jerusalem i realiteten til en del av Israel.

Prof. Stones konklusjon er at Jordan okkuperte den østlige delen av byen med makt i 1948, og aldri hadde opparbeidet suverenitet, da  denne okkupasjonen var ulovlig i henhold til  FNs resolusjon 181, og ikke ble anerkjent av andre en Pakistan og England.

Det kom aldri noen anerkjennelse fra FN av Jordans rett til byen. I perioden 1950 til 1967 var FN helt taus om dette forholdet.

Israel erobret byen i 1967 i selvforsvar,  og hadde derfor en sterkere rett til Jerusalem, da ingen andre nasjoner kan gjøre krav på denne byen.

Jerusalem har tretusen år med historie, der ingen andre folk enn jødene har hatt Jerusalem som sin hovedstad, i tillegg kan en slå fast at helt fra 1844, har den jødiske folkegruppen vært den største i Jerusalem, større en den muslimske befolkningen.

I 1948 bodde det 100.000 jøder, 20.000 kristne og 40.000 muslimer i byen.

Prof. Stone mener at Jerusalem da var å betrakte som en jødisk by.

Jerusalem har vokst som alle andre byer, også de østlige delene av byen, der alle folkegrupper har hatt lov til å slå seg ned under Israelsk jurisdiksjon.

I dag er Jerusalem en åpen by, som er åpen for muslimer, kristne og jøder.

Muslimene har fått råderetten over tempelhøyden, der klippemoskeen og Al Aksa moskeen ligger.

Da Jordan okkuperte byen fra 1948-67, var byen delt i to med piggtrådsperringer.

Dette var i strid med FNs resolusjon 181, men dette ble akseptert av FN og verdenssamfunnet.

Jødene var da utestengt fra  Øst Jerusalem. Slik sett fungerer Jerusalem i dag mer i tråd med FNs resolusjon 181, enn under Jordansk styre.

Som før nevnt kan heller ikke Jordan eller noen andre arabiske land påberope seg større rett til Jerusalem en jødene.

Men araberlandene kom opp med en ny plan.

I 1988 lanserte PLO en palestinsk uavhengighets erklæring (Palestinian Declaration of Independence ) Der de erklærte Jerusalem som Palestinas hovedstad, basert på FNs resolusjon 181, som tidligere nevnt, både palestinske og arabiske ledere hadde nektet å anerkjenne.

I tillegg hadde palestinske ledere som Auni Bey Abdul Hadi, (Awni Abd al-Hadi)  og Ahmed Al-Shukairy (Ahmad Shukeiri) PLOs første formann, begge tidligere gått hardt ut mot tanken om en Palestinsk stat. Sistnevnte mente så sent som i 1956 at Palestina var en del av Syria.

I dag har en stor del av FN medlemsland godtatt arabernes krav om Jerusalem som palestinsk hovedstad.

(Se også: Hvem eier Jerusalem Dr. Jaques Gautier (Non-Jewish, Canadian Lawyer on international law) (til sammen 5 videoer på Youtube)

http://www.youtube.com/watch?v=28qwcVPNy3E&feature=youtu.be

Genèvekonvensjonene og lovligheten av Israelske bosetninger

Det hevdes ofte at de jødiske bosetningene i de administrerte områder er et brudd på

den fjerde Genève-konvensjonens artikkel 49, paragraf 6.

Professor Stone har i sin avhandling “Legal Controls of International Conflict”,,

en fyldig kommentar om denne Genève konvensjonens artikkel.

Ordlyden i teksten til paragraf 6 er: "Okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin egen sivilbefolkning til territorium det okkuperer. "

Tanken bak artikkel 49 paragraf 6, var Tysklands okkupasjon av Polen, der de etter å ha ført en angrepskrig fjernet den jødiske befolkningen (området ble gjort Judenrein), og  tyskere ble ført inn i området.

Israels krig i 1967 var en forsvarskrig mot Jordanske styrker, i et område Jordan okkuperte ulovlig. Spørsmålet ble da hvilket land Israel hadde okkupert?

Hvilke andre stater hadde rett til dette området? Det var ingen palestinsk stat der - ingen arabere talte om en Palestinsk stat og et palestinsk folk den gang.

Heller ikke FNs resolusjon 242 taler om fredsforhandlinger med palestinaaraberne, men med Jordan og de andre arabiske landene som var årsak til krigen.

Resolusjon 242 gir Israel  rett til sikre grenser i dette landområdet, men som før nevnt har det vært umulig å få til forhandlinger om grensejusteringer.

De israelske bosetningene ble etablert i enkelte områder langs våpenhvilelinjen og på fjellryggen som går langs midten av Vestbredden, for blant annet å øke Israels sikkerhet.

Bosetningen Ofra ligger på et av de høyeste punktene i Samaria, og har radaranlegg for tidlig varsling for Israels flyvåpen.

I henhold til resolusjon 242 (om grensejusteringer), og utfra Israels tidligere erfaringer, må palestinerne dele en del av dette området med jødene, utfra sikkerhetshensyn.

I dag har konflikten utartet seg til en folkerettslig krig, og folkerett er ikke bare skrevne lover og paragrafer , men folkerett handler også om uskrevne lover, både sikkerhet og såkalt sedvanerett inngår i folkeretten (Se "Occupied vs. "Disputed" territories -customary international law) og Diplomatic and Legal Aspects
of the Settlement Issue-http://jcpa.org/brief/brief2-16.htm

Fakta og juss er egentlig ikke så komplisert når det gjelder Vestbredden.

Det er ikke noe folkerettslig grunnlag for å erklære Vestbredden "okkupert territorium" eller jødiske bosettinger for ulovlige. Dette er rene diplomatiske eller politiske posisjoneringer fra en stor del av verdenssamfunnet, på grunn av den maktfaktor som de muslimske land utgjør som store oljeprodusenter, og med over 50 medlemsstater i FN.

Jordans okkupasjon av Vestbredden i 1948 var et resultat av en angrepskrig, og et utilslørt land-rov av et territorium som aldri hadde vært en del av Jordan. Dessuten utførte Jordan etnisk rensing av den jødiske befolkning, et klart brudd på folkeretten.

Det jødiske samfunnet Gush  Etzion i nærheten av Betlehem ble massakrert av jordanske soldater i 1948, og resten av den jødiske befolkningen drevet ut av Vestbredden og Øst Jerusalem.

Israels seier i 1967, bare gjenopprettet status quo som hersket før 1948.

Å hevde at folkeretten forbyr jødisk bosetting på Vestbredden er å sanksjonerer Jordans angrep, okkupasjon og utvisning av jødene, og er en åpenbar perversjon av normal rettsoppfatning, men dette er blitt situasjonen i store deler av verdensopinionen i dag.

Judea – Samaria er i henhold til historien jødisk kjerneland. Det har bodd jøder på Vestbredden i hundrevis av år. I dag vil det palestinske lederskapet fjerne alle jøder fra området. (gjøre området ”judenrein, i sterk motsetning til israel, der 20% av Israels befolkning består av arabere.)

Manifestasjoner av hat mot jøder steg kraftig i den arabiske og muslimske verden etter 1948,  Men dette hatet er ikke av ny dato. Jødene har blitt betraktet som mindreverdige borgere (Se Dhimmi) i den muslimske verden helt tilbake til Muhammeds tid. Det var denne tankegangen som lå til grunn for Stormuffetien Mohammad Amin al-Husayni sine drap og myrderier på palestinske jøder i den britiske mandatperioden, som da jøder i Hebron ble massakrert under opprøret der i 1929. (Se 1929 Palestine riots)

Det jødiske samfunnet i Hebron måtte da rømme fra området, og arabere overtok husene.

Men Israel må forholde seg til det enorme presset fra Verdenssamfunnet,

og jobber stadig med den folkerettslige siden.

Våren 2012 satte den israelske regjeringen ned en komite, ledet av en tidligere høgsterettsdommer Edmond Levy. Komiteen skulle enda en gang gjennomgå lovligheten av bosetningspolitikken.

 (Se http://www.israelhayom.com/site/newsletter_article.php?id=4945)

Rapporten kom til denne konklusjonen basert på Balfour deklarasjonen og historiske kjensgjerninger, at alle bosetningene i Judea og Samaria er lovlige i henhold til folkeretten, og at staten bør tilrettelegge for utvidelse.

Israels tilstedeværelse på Vest- bredden utgjør ikke en okkupasjon, og Genève konvensjonene er ikke relevante i denne sammenhengen.

Levy komiteen hevder ifølge israelske medier at Judea og Samaria aldri var en legitim del av en arabisk stat, fordi Jordans suverenitet over området mellom 1948 og 1967 ikke var internasjonalt anerkjent. I tillegg mener gruppen at begrepet okkupasjon kun er

relevant når en stats område er erobret av et annet land for en kortere

periode, til konflikten mellom de to er løst. Judea og Samaria ble ikke tatt fra en annen stat, de har vært under israelsk kontroll i flere tiår, og vil ifølge rapporten forbli det også i all oversiktlig fremtid.

En av de som var sterkt uenig med Levy komiteen var Israels president Shimon Peres.

Han mener at en må ta hensyn til de 1, 5 millioner palestinaarabere som ikke vil innlemmes i Israel, som ikke ønsker å bli Israelske statsborgere.

Han mener at det også vil forrykke den demografiske balansen i Israel på sikt, slik at Israel ikke lenger har et jødisk flertall om noen år, hvis dette skjer.

Et stort antall israelske folkerettsjurister er også uenige med Levy komiteen, da Israel i over 40 år har krevd juridisk autoritet basert på okkupasjonsretten, og gjort bruk av den fjerde Genève konvensjonen når palestinsk land konfiskeres, noe som ifølge okkupasjonsretten er lov dersom det kan begrunnes med militær nødvendighet.

For å hindre et juridisk vakuum uten noe lovverk, har staten siden 1967 bestemt at internasjonal okkupasjonsrett er gjeldende.

Riksadvokaten i Israel må godkjenne konklusjonene til Levy-komiteen, og flere kommentatorer ser ikke for seg at han vil gå imot kjennelser avgitt av høyesterett, bl.a en høyesterettsdom fra 1979 som forbyr konfiskering av palestinsk land når hensikten er bygge bosetninger.

Vi kan her i denne konflikten snakke om flere tunge folkerettslige betraktninger.

Så folkeretten er ikke alltid enkel å forholde seg til, men denne interne debatten  i Israel viser at landet forsøker å forholde seg til folkeretten.

På Israels seminaret til MIFF i Sandnes 2012, hadde Cecilie Hellestveit et interessant innlegg om Israel og folkeretten. Hun sier i dette foredraget at Israel har et unikt system for å overholde folkeretten, idet Israelsk Høgsterett som har dyktige jurister på folkeretten, overprøver Hæren hele tiden om hva den har lov til.

Ingen andre stater har et slikt system.
Hun hadde også noen svært interessante betraktninger der hun kom inn på den venstreorienterte spanske juristen Baltasar Garzon, som fikk den chilenske eks diktatoren Augusto Pinochet arrestert i England i 1998. Denne spanske juristen forsøkte også å få til en rettsak mot Israelske ledere for brudd på folkeretten. Men han avsluttet jobben da han kom til at det som ville skje, var at israelske ledere ville gå fri, mens palestinske militærledere ville blitt brakt til Haag, og blitt dømt for krigsforbrytelser.

Cecilie Hellestveit: Krigens folkerett, Israels militæroperasjoner

https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=v-tZmEMKhmM#

Berettigelsen av en palestinaarabisk stat?

Den eneste grunn som berettiger en form for palestina-arabisk stat i området er at det i dag på Vestbredden og Gaza, bor en palestinaarabisk befolkning der på 3,5 millioner, som ikke ønsker å være Israelske borgere. Dette har Israel godtatt, og går derfor inn for en to stats løsning.

De fleste tunge bosetningene ligger nær våpenhvilelinjen mot Israel, De som ligger lenger inne er små og lagt til ubebodde områder, som kan flyttes hvis en får i stand en fredsavtale. Det har Israel gjort før, i Sinai i 1979, og Gaza i 2005.

Ingen arabiske landsbyer i områdene er blitt flyttet.

Derfor er en slags territoriell kompromiss uunngåelig. Også araberne på Vestbredden må gjøre kompromisser skal de få til en fredsavtale.

Se også videon”10 Unknown West Bank Facts”

http://www.youtube.com/watch?v=dp4f3wXwyZg&feature=related

Yom Kipur krigen 1973

Denne krigen kom som et overraskelses angrep på Israel utpå ettermiddagen 6. okt. 1973, da Israel feiret Yom Kipur, (Soningsdagen) og de fleste av soldatene ved Golan og Sinaifronten hadde fri.(Se Yom Kippur War)

Angrepet var lenge planlagt av Egypt og Syria, som hadde fått hjelp av sovjetiske militæreksperter. Den angripende arabiske hærstyrken bestod av 1,2 millioner soldater, med det aller nyeste av sovjetiske våpen. De sovjetiske Sam rakettene skapte store problemer for det israelske flyvåpenet.

Etter 10 dager greide Israel å snu situasjonen, og komme på offensiven. Den 25. oktober var krigen over. Da hadde Israel vunnet en total seier, men også hatt store tap, 2600 døde soldater, og over 7000 sårede.

Yom Kipur krigen ble på mange måter et vendepunkt i forholdet mellom Israel og Europa. Plutselig var den gamle europeiske antisemittismen som en kjente fra 1930 årene tilbake.

I 30 årene ble jødiske flyktninger fra Tyskland stengt ute fra alle europeiske land.  

I de første timene og dagene av krigen ropte Israel om hjelp fra FNs Sikkerhetsråd for å få i stand en våpenhvile. Englands statsminister Edward Heat la ned veto mot at konflikten ble tatt opp og behandlet der. I de første dagene ble mye israelsk militærutstyr ødelagt på Golan fronten. Israel trengte desperat nye forsyninger fra USA, men de europeiske land nektet USA å bruke flyplassene sine for mellomlanding, Tilslutt fikk USA låne en flyplass av Portugal på Asorene.

Den som gikk lengst i sin negative holdning til Israels rop om hjelp, var Frankrikes Charles De Gaulle, som nektet franske jøder å sende innsamlet blod til Israel.

Se Europe: Choosing Between Israel and The Arabs http://www.jcpa.org/israel-europe/ier-pazner-05.htm

Da den israelske generalen Ariel Sharon krysset Suez kanalen med panserstyrken sin og begynte å avskjære de egyptiske forsyningslinjene, kom FNs Sikkerhetsråd for fult på banen den 22. okt.  Resolution 338  krevde våpenhvile og videreføring av resolusjon 242 som forhandlingsgrunnlag mellom partene, og da general Sharon fortsatte et par dager til med å avskjære de egyptiske forsyningslinjene på vestsiden av Suez, kom Sikkerhetsrådet opp med Resolution 340.  som forlangte øyeblikkelig våpenhvile.

I etterkant har det blitt oppfattet som et forsøk fra FNs side for å berge Egypt fra en total militær ydmykelse. Selv om dette var en angrepskrig fra Egypt, så var det nokså tydelig at flertallet av FNs medlemsland ikke lenger hadde noen sympati for Israel.

Libanonkrigen i 1982 (Se 1982 Lebanon War.)

I 1970 hadde Yasser Arafat (PLO) 20.000 soldater under våpen i Jordan, og begynte å true kong Hussein sin maktstilling i landet. I september 1970 gikk kong Hussein sine styrker til angrep på de palestinske flyktningleirene i Jordan der Arafats soldater holdt til. Dette førte til tap av flere tusen menneske liv i disse leirene. PLO soldatene ble drevet over grensen til Syria, der den syriske hæren gikk til angrep på Arafats soldater, Arafat med en del av militsen klarte å komme seg over grensen til Libanon, og etablere seg der. (Se http://www.answers.com/topic/jordanian-civil-war)

I Libanon ble PLO fort en maktfaktor, som skiplet maktbalansen mellom kristne og muslimer i landet, og ble årsak til en mange årig borgerkrig i Libanon.

(Se http://en.wikipedia.org/wiki/PLO_in_Lebanon)

Yasser Arafat plasserte styrkene sine i sør Libanon opp mot grensen til Israel, her lagret han store mengder våpen, betalt av Libyas oberst Kadafi. PLO hadde en styrke på 15.000 mann i Libanon, og begynte å rekruttere frivillige soldater fra andre araberland.

PLO bestod av mange fraksjoner, som Fatah, PFLP, Svart september og Abu Nidal sine soldater. Disse forskjellige fraksjonene var ofte fiendtlig innstilt til hverandre, og det oppstod en del konflikter.  Abu Nidal sin fraksjonen var styrt fra Libya, og var svært aktive i Europeiske land, der de forsøkte å drepe den Israelske ambassadøren i England.

Da fraksjoner av PLO i 1982 begynte å skyte Katusja raketter over grensen til Israel, invaderte Israel den sørlige delen av Libanon i en aksjon de kalte ”Operation Peace for Galilee”

Yasser Arafat med sine soldater rømte nordover til Beirut, og gjemte seg i de palestinske flyktningleirene der, som ble omringet av Israel.

FN, med Frankrike i spissen fikk forhandlet fram en avtale mellom Israel og PLO, som gav Arafat og hans menn fritt leide ut av landet. De ble ført på franske marineskip til Tunis.

Det var mistanke om at en stor del av Arafats soldater fortsatt oppholdt seg i flyktningleiren. Ariel Sharon som var øverste leder for operasjonen, lot da en libanesisk militsia-gruppe som samarbeidet med Israel gå inn i leiren siden de var kjent i området og snakket arabisk. De gikk inn for å ta ut de PLO soldatene som fortsatt var der inne, men isteden startet de en massakre. (Se Sabra and Shatila Massacre)

Elie Hobeika en maronitisk militsmann (Se Maronite Christians) ledet angrepet på leirene. Forloveden hans, og deler av familien ble drept av PLO sine folk da de tok den kristne Libanesiske byen Damour (Se Damour massacre) Angrepet ble en hevnaksjon fra militsen sin side, og ble svært negativ for Israels forsvarsminister Ariel Sharon, som hadde sluppet militsen inn i leiren. Sharon måtte gå av som forsvarsminister etter dette.

70 tallet ble også ti året da de vestlige mediene snur, og blir pro palestinske.

I den første halvdelen av 1970 tallet greide PLO å bli en maktfaktor i Libanon, og i løpet av de neste seks årene (1976-1982), innførte PLO et terrorvelde, der mange libanesiske og utenlandske journalister ble trakassert og i flere tilfeller myrdet av PLO.

Det ble etter hvert svært farlig for journalister å skrive noe negativt om Arafat og PLO

Følgende journalister og redaktører ble ofre for Arafats ultimate form for sensur:

- Edouard Saeb, redaktør av L'Orient le Jour og Le Monde-korrespondent, skutt ned av PLO revolvermenn, i september 1976.

- Riadh Taha, president i Det libanesiske forlag, skutt ned av PLOs revolvermenn i 1980.

Syv utenlandske journalister ble drept av PLO mellom 1976 og 1981:

- Larry Buchman, korrespondent for ABC Television - Mark Tryon, Belgisk Radio - Jean Lougeau, korrespondent for franske TF-1 - Tony Italo, italiensk journalist - Graciella Difaco, italiensk journalist - Sean Toolan, korrespondent for ABC - Robert Pfeffer, korrespondent for der Spiegel

Tilbake i Midtøsten var bare de propalestinske journalistene som NRKs Odd Karsten Tveit, som formidlet til norske seere israelsk krigføring og påståtte krigsforbrytelser.

Under en avskjedstale til det internasjonale pressekorpset i Tripoli, Tunis,

etter Libanonkrigen i 1982, sier Arafat følgende til disse journalistene

"You were my best brigade”

Dere var min beste brigade.

I tiden etterpå har færre vestlige medier valgt å ha korrespondenter i Midtøsten. De store nyhetsbyråene som AP og Reuters, ansetter i dag arabere som ofte har en sterk anti Israelsk vinkling av nyhetene fra dette viktige området.

Osloavtalen August 1993 (Se Oslo Accords)

Under gulfkrigen i 1992, da Arafat var plassert i Tunis, støttet han, Saddam Hussains okkupasjon av Kuwait.

Dette gjorde at han mistet all støtte fra de rike gulfstatene, og var i ferd med å gå konkurs. For å komme på banen igjen ble han mottagelig for følere fra norske Ap-politikere og venstre siden i Israel for hemmelige forhandlinger med Israel. Disse forhandlingene ble ført i Oslo, og underskrevet på plenen utenfor det Hvite hus i Washington DC  20. august 1993.

Arafat flyttet deretter fra Tunis til Ramallah på Vestbredden

Men lite forandret seg de neste årene. De forskjellige terrororganisasjonene innen PLO ble ikke avviklet, de levde sitt liv som før. Heller ikke PLO charteret som har som mål å utslette Israel ble forandret. Lite skjedde også innen palestinsk institusjonsbygging.

Særlig ble kjemien dårlig mellom Arafat og Benjamin Netanyahu som var statsminister fra 1996-99. Netanyahu nektet å forholde seg til Osloavtalen så lenge Arafat ikke holdt sin del av avtalen. Da Ehud Barak ble statsminister i 1999 så det ut som om Osloprosessen skulle komme på sporet igjen.

Camp David forhandlingene.

(Se Camp David 2000 Summit between Palestinians and Israel)

Disse forhandlingene mellom Yasser Arafat og Ehud Barak, med president Clinton som vert, startet 11. juli 2000, og endte 25. Juli, uten at det ble oppnådd enighet.

Ehud Barak la frem en plan om å opprette en palestinsk stat på 73% av Vestbredden, som gradvis ble økt til over 90%. Arafat sa nei.

De to partene ble likevel enig om en 5 punkts plan, for å fortsette forhandlinger for å få slutt på konflikt og oppnå en rettferdig og varig fred.

Begge sider var enige om at forhandlinger basert på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338 er den eneste måten å oppnå en slik avtale, og de forpliktet seg til å skape et forhandlingsmiljø  fritt fra press, og trusler om vold.

Like etterpå startet den 2. intifada(Se al-Aqsa Intifada)

Clinton la all skyld på Arafat, for de mislykkede forhandlingene, og for at han ikke gjorde nok for å få slutt på intifadaen.

Clinton forsøkte å få partene sammen på ny i slutten av januar 2001 i Taba på Sinai halvøya (SeTaba negotiations) Forhandlingene endte med en felles uttale om at de aldri hadde vært nærmere en avtale. Men intifadaen fortsatte med stadig nye selvmordsbombere. I 2002 ble Ariel Sharon valgt til statsminister. Han begynte å bygge en sikkerhetsmur rundt Vestbredden som var ferdig i 2010

To bøker ble utgitt i 2004 begge plasserte skylden på Arafat, for at man ikke kom fram til en avtale. De var boka "The Missing Peace" av USAs Midtøsten-utsending Dennis Ross

 og "My Life" av president Clinton. Clinton skrev at Arafat engang senere komplimenterte Clinton med å si, "Du er en stor mann." Clinton svarte, "Jeg er ikke en stor mann. Jeg er en fiasko, og du gjorde meg til det." Under et foredrag i Australia, sa Dennis Ross at årsaken til at det ikke ble noen avtale, var Arafats uvilje til å signere en endelig avtale med Israel som ville lukke døren for noen av palestinernes maksimale krav, særlig retten til retur for alle palestinske flyktninger.

Retten til retur for alle palestinske flyktninger ville på sikt føre til at jødene kom i mindretall i Israel, og avvikle Israel som stat.

Negropointe doktrinen (Se Negroponte doctrine)

Den palestinske intifadaen, krevde mottiltak fra Israels side. Israelske soldater måtte på ny okkupere byer på Vestbredden der selvmordsbomberne hadde tilhold.

Disse Israelske aksjonene førte til anklager om Israelske brudd på folkeretten som stadig kom opp i FNs hovedforsamling og sikkerhetsrådet – men ingen saker mot arabisk terrorisme.

John Negroponte, som var USAs ambassadør til FN 2002, kom da opp med det som senere er blitt kalt Negropointe doktrinen som hadde følgende ordlyd.

Hver gang det blir forfattet en resolusjon der Israel anklages, skal det legges ved:

En sterk og tydelig fordømmelse av all terrorisme og tilskyndelse til terrorisme;

En fordømmelse ved navn på al-Aqsa Martyrenes 'Brigade, Islamsk Jihad og Hamas, grupper som har påtatt seg ansvaret for selvmordsangrepene i Israel;

En appell til alle parter for en politisk løsning av krisen;

Krav om forbedring av sikkerhetssituasjonen som en betingelse for enhver samtale for en tilbaketrekning av israelske væpnede styrker til posisjoner de hadde før september 2000 starten av den andre intifadaen.

Etter dette kom det ikke lenger resolusjoner mot Israel, fra FNs menneskeretts kommisjon til Sikkerhetsrådet. (United Nations Commission on Human Rights)

I 2006 tok FNs generalsekretær, initiativ til å få erstattet FNs menneskeretts kommisjon, som lå under hovedforsamlingen, med en egen Menneskerettskomite. (se United Nations Human Rights Council.) som på selvstendig grunnlag kunne behandle menneskeretts brudd, og utstede resolusjoner. Dette ble gjort for at menneskerettighetene skulle få mer oppmerksomhet, og for di denne tidligere menneskeretts kommisjonen hadde blitt sterkt kritisert for at land med store menneskerettighets brudd var medlemmer.

Når en ser på listen over medlemsland i denne nye organisasjonen, der bl.a Libya en periode hadde formannsvervet, blir man ikke overbevist om at dette var årsaken til at en ny organisasjon ble opprettet.

Bare 20 av de 47 medlemslandene i denne nye Menneskerettskomiteen UNHRC, kunne i 2006 regnes som demokratiske. Flertallet tillater ikke grunnleggende menneskerettigheter for sin egen befolkning, og enda mindre befatter de seg med globale borgerrettigheter.

(Se http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Human_Rights_Council#Members)

Grunnen var nok mer et forsøk fra flertallet av FNs medlemsland å kunne omgå Negroponte doktrinen.

I 2007 hadde Hillel Neuers  fra Canada, som var formann i organisasjonen UN Watch, et innlegg i FNs Menneskerettskomite.

I innlegget viste han til initiativet fra de som startet FNs menneskeretts arbeid, Eleanor Roosevelt og de andre deltakerne som kom sammen i Geneve, for 60 år siden og startet arbeidet med FNs menneskeretts kommisjon.

Hvor er det blitt av drømmene til disse personene, spurte han.

Han viste da til menneskeretts situasjonen rundt om i verden, som ble totalt neglisjert av denne FNs Menneskerettskomite, med unntak av et land, Israel.

Da han holdt talen (23. mars 2007) hadde Israel som det eneste land i verden blitt fordømt 8 ganger, og det var på gang tre nye resolusjoner for å fordømme Israel.

Det var tydelig at dette FNs Menneskerettsråd var totalt uinteressert i menneskeretter, men var opprettet kun som et våpen for å skade Israel, og slik sett ikke kunne oppfattes som noe annet enn et pervertert og forvrengt organ for menneskerettene,

et menneskerettslig mareritt.

Denne talen var et av de innslagene på Youtube som ble mest sett i tidsrommet etterpå.

Hillel Neuers Speech before UN Human Rights Council 4th Session 23 March 2007

http://www.unwatch.org/site/apps/nl/content2.asp?c=bdKKISNqEmG&b=1313923&ct=3698367

Hvis du ikke får opp videoen ved hjelp av denne linken; Bruk googles og søk på:

Human Rights Nightmare – UN Watch

Se også UNHRC Teater of the absurd http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/03/30/theater_of_the_absurd

Goldstone raporten

Gaza krigen i 2009, startet etter at Hamas aktivister i Gaza i flere år hadde skutt raketter inn i befolkede områder i Israel. (Se Gaza War)

FNs Menneskerettskomite (UNHRC) satte ned en fact finding kommisjon, Goldstone kommisjonen, som skulle kartlegge partenes overholdelse av Geneve konvensjonene.  

I samme tidsrommet fikk vi krigen på Siri Lanka, der regjeringshæren gikk brutalt frem. FNs Menneskeretts komite valgte å se bort fra denne konflikten.

På bildet ser vi representantene i panelet, fra venstre Pakistans representant, Goldstone som ledet kommisjonen, representantene fra England og Irland.

Israel mente at en slik fact finding kommisjon burde bestå av folk med militær bakgrunn, men FNsmenneskerettskomite satte ned en gruppe bestående av menneskerettsaktivister og jurister.

Regjeringen i Israel avviste rapporten som fordomsfull og full av feil, og kom med en kraftig avvisning av anklagen om at Israel hadde en politikk som bevisst rettet seg mot sivile.

Den militante islamske gruppen Hamas avviste i utgangspunktet noen av rapportens funn, men deretter oppfordret de verdenssamfunnet til å omfavne rapporten

Den kontroversielle rapporten fikk bred støtte blant landene i FN, mens vestlige land ble splittet mellom tilhengere og motstandere av de vedtak som tegner seg i rapporten. Kritikere av rapporten hevdet at den inneholdt metodologiske svakheter, juridiske og faktiske feil og usannheter, og viet utilstrekkelig oppmerksomhet til påstandene om at Hamas bevisst opererer i tett befolkede områder av Gaza.

I april 2011 kom Goldstone til en ny erkjennelse når det gjaldt denne rapporten.

Han sa da følgende til The Washington Post:

Hvis jeg hadde visst da hva jeg vet nå, ville Goldstone-rapporten har vært et annet dokument.

http://www.washingtonpost.com/opinions/reconsidering-the-goldstone-report-on-israel-and-war-crimes/2011/04/01/AFg111JC_story.html

Palmer raporten.

Den israelske operasjonen mot Gaza-flotiljen var en militær operasjon mot seks skip i mai 2010 i internasjonalt farvann i Middelhavet. Flotiljen var organisert av "The Free Gaza Movement" og den tyrkiske stiftelsen for menneskerettigheter (IHH),

og hadde som oppgave å bryte Israels blokade av Gaza.

På den tyrkiske skipet MV Mavi Marmara, møtte de israelske soldatene hard motstand fra ca 40 IHH aktivister - beskrevet i en israelsk rapport som en egen "hardcore gruppe" som var bevæpnet med jernstenger og kniver. Under kampen ble ni aktivister drept.

Ti av de israelske soldatene ble såret.

(Se Gaza flotilla raid )

Israels aksjon ble sterkt fordømt i mange land, og FNs Menneskeretts komite, satte ned en kommisjon, Palmer kommisjonen, som skulle granske Israels håndtering av situasjonen.

Palmer Rapportens konklusjon: Israels blokade av Gaza var lovlig og i samsvar med folkeretten

http://cifwatch.com/2011/09/01/palmer-report-conclusion-israels-blockade-of-gaza-is-legal-consistent-with-international-law/

                                                  _______________________________________

Hva skal til for å få til fred mellom Israel og Palestinaaraberne?

Det er mange som mener at en palestinsk stat vil løse problemet.

La oss gjøre en liten oppsummering av det internasjonale samfunnets innsats for å skape en palestinsk stat:

I 1921 la den engelske regjeringen grunnlaget for en palestinsk-arabisk stat som utgjorde tre fjerdedeler av det britiske Palestinamandatet, Jordan.

I 1947, prøvde det internasjonale samfunnet å skape en palestinsk-arabisk stat nr.2,

som ble forkastet av palestinaaraberne og senere erobret av Jordan og Egypt.

I 2000 inviterte president Clinton, Arafath og Ehud Barak til forhandlinger på Camp David, USA, i et forsøk på å skape en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Den samme palestinske stat araberne forkastet in1947.

Barak var villig til å avstå 95% av Vestbredden og 100% av Gaza for å etablere en palestinsk stat

Palestinerne kunne hatt denne staten nå, men Arafath sa nei!

I 2011 forsøkte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, å få Sikkerhetsrådet til å godkjenne en palestinsk stat uten å gå via forhandlinger med Israel. Han uttalte da at den arabiske avvisningen av delingsplanen for Palestina i 1947, var en feil han håpet å rette opp. Dette forsøket fikk ikke flertall i Sikkerhetsrådet.

Men han ble tilbudt denne staten av den israelske Olmert regjeringen i 2008. En del av de tunge israelske bosetningene ble unntatt, men det ble lagt til områder av Israel, slik at denne staten utgjorde 100% av Vestbredden og Gaza, med en togforbindelse mellom.

Men Abbas sa Nei!

En kort repetisjon på ca 10 minutter om jødenes historie i Palestina. http://www.youtube.com/watch?v=_ZY8m0cm1oY&feature=related

                          ___________________________________

Er palestinerne uten skyld for tilstanden de er kommet i?

Fra palestinsk side blir det ofte hevdet at de har blitt offer for europeernes dårlige samvittighet når det gjelder Europas forfølgelse av jødene.

Men i denne forfølgelsen har palestinere som Mohammad Amin al-Husayni Stormuftien av Jerusalem vært sterkt delaktige i.

Stormuftien ble tidlig nazist, og støttet Hitler. Det ble også en stor del av den arabiske befolkningen, særlig overklassen. Jeg har tidligere nevnt en meningsmåling som ble gjort av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941 blant palestinaarabere, den viste at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet England.

Al-Hussayni måtte rømme fra Palestina til Libanon i 1937, på grunn av sin deltakelse i det arabiske opprøret (1936–1939 Arab revolt in Palestine) Han drog i 1939 til Irak, og kom fra Irak til Italia i oktober 1941. Han drog videre til Tyskland der han møtte Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop, som ordnet audiens med Hitler.

I samtalen med Hitler ble de to enige om arabisk selvstyre og utslettelse av jødene i de arabiske land.

Han hadde under krigen regelmessige radioprogrammer fra Tyskland som dekket Midtøsten, der han oppildnet araberne til kamp mot briter og jøder.

Al-Hussayni grep inn ved flere anledninger over for nazimyndighetene i øst Europeiske land for å hindre at jøder fikk reise ut av landet

I juli 1944, skrev han til den ungarske utenriksministeren for å registrere sin innsigelse til utgivelsen av sertifikater for 900 jødiske barn og 100 voksne som skulle føres ut av  Ungarn.

I september 1943 kollapset intense forhandlinger for å redde 500 jødiske barn fra byen Arbe i Kroatia på grunn av innvendinger fra al-Husseini som blokkerte barnas avreise til Tyrkia.

Historikeren Wolfgang G. Schwanitz sier at Hussayni offentlig erklærte at muslimer bør følge eksempelet tyskerne satt for en "endelig løsning på det jødiske problemet"

I november 1943 uttalte han: Tyskerne vet å kvitte seg med jødene. De har definitivt løst det jødiske problemet "

Se videoen Hitler and the Grand mufti

http://www.youtube.com/watch?v=ctUJb69cxoc

Men arabiske drap og myrderier av jøder startet mye tidligere.

Som før nevnt ble det i påsken 1920 et arabisk opprør under den muslimske Nabi Musa feiringen rettet mot den jødiske befolkningen i Jerusalem. Opprøret var isenesatt av al-Husayni, og andre medlemmer av Husayni familien, som oppildnet massene til å gå løs på fattige jøder i det Jødiske kvarter.

Året etter fikk han i gang flere massakrer mot jøder i Jaffa, Rehovot og Petah Tikva

I 1929 fikk han på ny startet et opprør for å hindre at jødene skulle få lov til å be ved Klagemuren i Gamlebyen i Jerusalem. Et opprøret som førte til massakrer av jødene i Hebron og Safed, jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert i mange hundre år. 1929 Palestine riots)

I 1936-37 var han påny en av drivkreftene i det arabiske opprøret i Palestina, der han oppildnet sine tilhengere til drap på jøder. (1936–1939 Arab revolt in Palestine)

Den kjente engelske journalisten Melanie Phillips (http://melaniephillips.com) sier dette:

”Araberne har omdefinert Midtøsten konflikten fra å være en historie om arabisk aggresjon til en historie om palestinske lidelser forvoldt av jødene.

De har snudd offer- og forbryterbildet”

Ett annet arabisk argument i dag er at jødene fordrev palestinaaraberne, og tok jorda deres, ”De stjal vårt land,” hører vi ofte.

I ottomansk tid og i den britiske mandatperioden var det rike arabiske jordeiere i byene som eide jorda, og leide ut jorda til fattige jordløse bønder til ågerrente.

Alt jødisk land ble kjøpt fra disse arabiske overklasse familiene, av bankmannen Rotchild i Paris, og Jødisk nasjonal fond.

 Etter opptøyene i Palestina i 1929 ble det satt ned en undersøkelses kommisjon som skulle undersøke innvirkningen disse jødiske landoppkjøpene hadde på den arabiske befolkningen, (Hope Simpson kommisjonen)

(Se http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/E3ED8720F8707C9385256D19004F057C)

THE EFFECT OF THE JEWISH SETTLEMENT ON THE ARAB

In so far as the past policy of the P.I.C.A. is concerned, there can be no doubt that the Arab has profited largely by the installation of the colonies. Relations between the colonists and their Arab neighbours were excellent. In many cases, when land was bought by the P.I.C.A. for settlement, they combined with the development of the land for their own settlers similar development for the Arabs who previously occupied the land. 

EFFEKTEN AV DE JØDISKE BOSETNINGENE PÅ ARABERNE

Når det gjelder jødisk oppkjøp av land av ”den palestinsk jødiske koloniserings foreningen” PICA, kan det ikke være noen tvil om at araberne har profitert stort på opprettelsen av de jødiske jordbruks koloniene.

Forholdet mellom kolonister og deres arabiske naboer var utmerket. 

I mange tilfeller, ble oppkjøpt land ikke bare dyrka og utviklet av jødene, men kombinert med utviklingshjelp for arabiske bønder som tidligere hadde bodd på dette området.

Hope Simpson rapporten konkluderte likevel med at det landet som ble oppkjøpt av

jødene, var tapt for den arabiske bonden, og så bort fra levekårene og utbyttingen denne bonden ble utsatt for av jordeiere og overklassen i byene.  

Konklusjonen i rapporten var at innvandringen av jøder til Palestina måtte begrenses, i strid med palestinamandatet og Balfour deklarasjonen, men dette ble nok gjort for å imøtekomme al-Husaynis arabiske terrorister.

I politikken er det ikke rettferdigheten, men makten som rår.

Slik har det alltid vært og slik er det også i dag i FN, og blant verdens nasjoner.

Små nasjoner har ikke de samme rettigheter som stormaktene.

Stormaktenes interesser går ofte foran folkeretten. 

Vi kan som eksempel nevne at Kinas undertrykkelse av folket i Tibet, og Russlands krig i Tsjetsjenia, ikke resulterer i resolusjoner fra FN, mens de muslimske land har fritt spillerom for å kjøre resolusjonskvernen mot Israel, noe som skyldes Vestens og Asias behov for energi.

Oljen i Midtøsten styrker araberlandenes makt overfor verdenssamfunnet.

Javier Solana, tidligere representant for EUs felles utenriks-og sikkerhetspolitikk,

engasjerte seg ofte sterkt i Midtøsten konflikten, men ikke på Israels side.

Han mente at sannheten ikke måtte vurderes ut fra rett og galt, men hva som kan føre til fred i området. En slik tenkning kan på sikt føre til at Israel blir avviklet som nasjon.

Neville Chamberlain tenkte heller ikke ut fra begrep som rett og galt under sitt møte med Hitler (se Munich Agreement)

I 2006, kom det ut en bok fra to amerikanske akademikere John Mearsheimer and Stephen Walt  ”The Israel Lobby. Boka tar for seg amerikanske jøder, og konservative kristnes påvirkning på amerikanske myndigheter, hvor de mener at denne påvirkningen ikke tjener amerikanske interesser.

De påpeker at dette særlig skader USAs forhold til de arabiske land. Disse tankene er sterke også innen den amerikanske oljeindustrien, og i det amerikanske utenriksdepartementet (State department)

Men det er ikke først og fremst denne lobbyen som styrer amerikansk politikk, men det forhold at over halvparten av det amerikanske folk har et hjerte for Israel, og Israels kamp for sin eksistens.

Dette må amerikanske presidenter og politikere ta hensyn til skal de bli valgt.

På denne måten holdes  den politiske og akademiske kynismen i sjakk av det amerikanske folkets rettsoppfatning.

En Power Point presentasjon som omhandler tilstanden i Palestina,

i perioden 1860 til 1. Verdenskrig. (Sannheten om Palestina)

https://dl.dropbox.com/u/42112022/Sannheten%20om%20Palestina.pps

Israel og folkeretten

https://dl.dropboxusercontent.com/u/42112022/Israel%20og%20folkeretten.pps