Tiden til sjøs

Jeg reiste til sjøs da jeg var 16 år gammel.

Jeg kom til sjømannslegen for å få helseerklæringen som var nødvendig for å kunne mønstre på.

Legen kom da med boken for testing av fargesyn, og ba meg om å lese tall som bestod av små runde prikker i forskjellige farger. Da jeg hadde lest de tallene jeg så der, da sier han:

Du er fargesvak du kan ikke seile på dekk. Du kan selvfølgelig seile i maskinen, sa han

Jeg opplevde at verden raste sammen. Jeg så for meg maskinrommet på fjordabåten, som gikk mellom hjembygda og Bergen, et mørkt og støyfullt hull.

Men jeg reiste likevel ut som maskingutt.

Det var ingen romantikk, men mye hardt arbeid, der en lærte å mestre arbeidsoppgaver og fikk litt etter hvert det som kalles yrkesstolthet.

Året er 1959. Jeg ble førstereis på Molda som tilhørte Mowinckels rederi i Bergen.

Vi dro fra Bergen med M/S Astrea til Rotterdam, vi var en hel gjeng, vi dro videre med tog til Antwerpen der båten lå.

Molda ligger her i en liten havn, Point Au Pietre på Martinique, fransk Vestindia.

Molda var bygget i 1937 i Bremen, og gikk i konvoi under krigen.

Jeg har funnet hele krigshistorien til dette skipet.

http://www.warsailors.com/singleships/molda.html

Denne linken her viser at Molda lå i New York da krigen brøt ut i Norge.

Seilte videre til Philadelphia, derfra til Trinidad, og langs Syd Amerikas østkyst til Buenos Aires, deretter tilbake til New York, enda en gang til Buenos Aires, og deretter til Key West, Florida i juli 1942, da Molda måtte inn i konvoi over Atlanteren.

Molda gikk i konvoi helt til april 1945.

Dagbøker fra krigstiden.

I tilknytning til Maskinrommet, var det et brannslukningsrom hvor CO2 flaskene for brannslukningen var plassert. Her stod det store reoler med maskindagbøker fra hele krigstiden. Søndager når vi var i sjøen, brukte jeg mye tid i CO2 rommet, der jeg pløyde gjennom disse dagbøkene. Selv om det stort sett var rutinemessige ting som skjedde på vakten, så var det enkelte interessante ting som ble notert når båten gikk i konvoi. Også under land kunne det bli notert ting som gav en sterk følelse av hvordan sjøfolk hadde det den gangen. De som stod på broen hadde nok en lettere situasjon en de som var i Maskinrommet, og det var det mange eksempler på at maskinistene holdt jevnlig kontakt med broen, det så vi i disse maskindagbøkene.

En kort video om konvoifarten over Nord Atlanteren.

Da jeg var ombord var mange av mannskapet på Molda uteseilere. Den gang på 1950-60 tallet, var det betydelig antall uteseilere, særlig i Antwerpen og Rotterdam, mange av disse hadde seilt under krigen. Noen av disse hadde problemer med alkohol, de bodde ofte på et lugubert hotell eller en bar med rom til leie. Når pengene tok slutt, levde de på krita til de fikk hyre på en ny båt. Så var det å prøve å få nedbetalt gjelda, før de fikk sparken på grunn av fyll. Mange av disse hadde havnet i en vond sirkel, en runddans det ikke var lett å komme ut av.

En Video fra Skipperstrase i Antverpen https://tv.nrk.no/serie/hvor-seiler-vie/FBUA69001869/13-11-1969#

Jeg mønstret på i august måned. Molda gikk i linjefart fra havner i Europa, til Canada, opp gjennom St Lawrences river til Quebec og Montereol, om vinteren da jeg var ombord, og det frøs is på St Lawrence, gikk Molda mellom Frankrike og de Vest Indiske øyene.

Når jeg var i Canada første gangen og kom til Quebec, så snakket alle fransk

Det var franskmenn som først innvandret til denne delen av Canada.

I barndommen leste jeg boka ”Den siste Moikaner” av James Fenimore Cooper, den forteller historien om da Frankrike og Storbritannia kjempet om kontrollen over Nord-Amerika. 

Første kveld i Antwerpen, gikk jeg sammen med noen som skulle på sjømannskirka, der fikk jeg sendt et brev hjem, det var jo litt viktig. Vi dro videre innom Skipperstrasse med alle barene med norske navn. Der var det en i følge som spanderte øl på gjengen. Jeg var ikke vant til alkohol, og nippet til ølglasset, da vi forlot baren, var ølglasset ganske fult. Da ble det spetakkel fra han som hadde bestilt runden, han forlangte at det skulle drikkes ut.

Båten skulle dra fra Antwerpen tidlig neste morgen, så vi dro ganske straks om bord.

Men det er en historie jeg spesielt vil fortelle.

Den aller første turen gikk fra Antwerpen til Canada. Tilbaketuren gikk til Le Havre i Frankrike.

Jeg gikk på land med noen av disse uteseilerne, vi vandret opp til barene i havnestrøket, en ganske kort vei.

Jeg drakk cola, jeg ble ikke mobbet for det, men disse sjøfolkene hev inn det ene ølglasset etter det andre, og ble ganske beruset etter hvert. Jeg bestemte meg at jeg ville gå til bake til båten, men nå var det blitt mørkt. Jeg fant ut hvilken retning jeg måtte gå for å komme til båten, og gikk i den retningen. Etter hvert forstod at jeg var på villspor. Det var ikke lett å orientere seg i gatene i Le Havre. Jeg snakket litt engelsk, men de franskmennene jeg møtte forstod ikke engelsk og panikken tok meg.

Jeg vandret rundt og kom inn i et boligstrøk. Jeg oppdaget en taverne, om jeg kunne få hjelp der? Det kom en kar ut, og han snakket engelsk.

Jeg fortalte at jeg var norsk sjømann, og skulle til havna der båten lå, men jeg viste ikke hvor havna lå.

Jeg skal hjelpe deg, sa han. Jeg skal gå med deg ned til havna.

På veien fortalte han om livet sitt, foreldrene ble drept under 2. Verdenskrig, og han vokste opp på et katolsk barnehjem. Der på barnehjemmet hørte han om Jesus, og Jesus ble min beste venn, han kom med et sterkt kristent vitnesbyrd.

Da vi kom til havnekontoret snakket han med vakten og fant ut hvor båten lå, den lå et stykke unna, så han valgte å følge meg dit.

I etterkant har jeg tenkt mye på denne franskmann som loset meg ned til havna i Le Havre.

Jeg var også med på dette bilde Erenst R Skage står til høyre og Jan Sandvik rett til venstre for ham, jeg var maskingutt på Molda. Jeg husker ikke alle som var med på dette bildet, men jeg husker Åserød som var med på brannen i Scandinavian Star, han som sitter med trekkspillet. Dette var julafta 1959.

Den neste båten var M/S Ronda, samme redderi.

Den gikk på europeiske havner, og på østkysten av USA

Jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok over Atlanteren, men jeg mener at Ronda tok turen på ti dager. Vi kom først til New York, deretter gikk vi til Philadelphia, Baltimore og noen andre byer på østkysten, og til bake til New York. Vi lå ved kai på Manhattan, ved Hudson River. Vi reiste mye til Brooklyn. På begynnelsen av 60 tallet bodde det mange nordmenn i Brooklyn. Sjømannskirka lå også der i Bay Ridge i Brooklyn, men ble senere flyttet til Manhattan. Om sommeren dro vi ut til Conny Island med badestrender og tivoli og litt forskjellig aktiviteter. Videoen viser hvordan Conny Island var på min tid. Vi ble etter hvert godt kjent i New York. Dette var på begynnelsen av 60 tallet, jeg vet ikke om jeg vil kjenne meg igjen i dag.

Mowinckels rederi hadde noe som lignet amerikalinjens skorsteinsmerke. I nederste del av bilde ser vi Ronda.

Den første Ronda, ble senket som første norske skip under 2. Verdenskrig

Den ble bygget samme år som Molda, og på samme verksted i Bremen.
http://www.warsailors.com/singleships/ronda.html

Vi ser på denne lenken, de personene som omkom da Ronda ble senket.

Jeg var på den andre Ronda, som var bygget i 1948.

https://www.sjohistorie.no/en/skip/24356/

M/S Ronda, ble pårent av det amerikanske skipet  SS Lucile Bloomfield utenfor Le Havre. 01.10.1963. Ronda ble slept til kai og fortøyd, men kantret og sank ved kai dagen etter. Men det var to år etter at jeg var ombord.

M/S Astrid Bakke.

Den tredje båten jeg mønstret på var Haugesund båten Astrid Bakke, som gikk mellom europeiske havner, gjennom Panama kanalen, langs hele vestkysten av Syd-Amerika, fra Buena Ventura i Colombia, til Valparaiso i Chile.
https://www.sjohistorie.no/no/skip/2017/

I Karibien var vi først innom Curacao der vi bunkret, der var det en norsk sjømannskirke som  vi stakk innom. En Video om det du kan gjøre på Curacao.

Vi gikk derfra gjennom Panama kanalen til Buena Ventura i Colombia.

Buena Ventura var en svært kriminell by. I barstrøket gikk det en sheriff rundt med maskinpistol på ryggen, han hadde revolver i belte. Militæret tok over om nettene, jeg husket en episode da vi satt sammen med noen soldater på en ute restaurant, plutselig så soldatene en person i et smug som de kjente igjen, de spratt opp og fyrte løs inn i smuget, vi hørte vedkommende løpe i skjul, han berget livet denne gangen.

Byen var full av gatebarn, om nettene var det regnbyer med styrt regn, vi så at rottene berget seg under tak, men når gatebarna trakk inn på terrasser med overbygg, så ble de av folket i huset sparket ut på gata igjen, et brutalt samfunn. Her en video om kriminaliteten i Buena Ventura.

Vi dro videre til Guayaquil i Equador. Her en stemnings video fra byen.

I Peru var vi innom en rekke havner som Chimbote, Huacho, Ilo, Ancon, Atico og

Callao og flere andre havner.

Langs Peru kysten gikk det en kald havstrøm Humboldtstrømmen, som skapte et tørt klima. Og når vi kom til land kjente vi guano lukten, store berg med fugleskit. Guano er en eksport vare i Peru. Her en video: the guano boom is back

I Chile var vi innom Antofagasta og Valparaiso ,vi var så langt sør som til Corral, og der opplevde vi litt norsk natur. En stemnings video fra Antofagasta, og en lignende video fra Valparaiso, og en video med terreng sykkel løp i Corral.

På veien tilbake til Europa, da vi var vi i Karibien, der Cubakrisen utspant seg i 1962, da var vi helt uvitende om at det kunne blitt atomkrig. Telegrafisten som stod for nyhetene om bord, hadde ikke fått det med seg dette. Vi fikk nyhetene fyrst da vi kom til Europa. 

Så måtte jeg i Marinen i 1963, og der var jeg på en fregatt som heter KNM Haugesund.

Den var bygget i England i 1941, navnet var HMS Beaufort. Den skulle selges til Polen, men kommunistene tok over der. I 1954 ble han solgt til Norge, med navnet KNM Haugesund. I 1966 ble han hugget opp på Østfolds skipshuggingskompani.

Jeg kom inn i marinen på våren, var først på Madla leiren i Stavanger, der etter ble det Horten om sommeren, det var en fin tid. På høsten kom jeg om bord i KNM Haugesund, det var en skikkelig nedtur. Det var veldig trangt på maskinbanjeren, de som hadde vært lengst lå på benkene og bordene, og under bordene. Vi kunne ikke henge opp hengekøyer, det var for lavt under taket. Jeg fant meg en plass under en leider, med noen vinkeljern, det var svært vondt å ligge på. 

Vi gikk på Nord-Norge fra høsten til våren, og på vinteren var det beinkaldt. På våren 1964 skulle vi ut på en Nato-øvelse, vi kom til Håkonsvern, skulle laste granater og dypvanns bomber, ut fra Håkonsvern, ble det litt problemer med han gasten som stod til rors og løytnanten som hadde kommandoen. Løytnanten sier styrebord, gasten sveivet rattet babord, og så gikk vi rett på en fjellvegg. Med skader i baugen måtte vi til Laksevåg i dokk. En av helgene var det stilt og fredelig, og jeg dro hjem, men når jeg kom tilbake fikk jeg refs, så jeg gjorde ikke noen stor karriere i marinen.

KNM Haugesund

M/S Gudrun Bakke.

Da jeg var ferdig med 2. og 1. Klasse av maskinist utdanningen på slutten av 60 tallet mønstret jeg som maskinist på M/S Gudrun Bakke, som seilte på vestkysten av USA, Canada, Japan, Hong Kong, Filipinene, Singapore , Sørøst Asia og Australia. Her om bord var jeg i to år, fra våren 1967 til sommeren 1969.
https://www.sjohistorie.no/no/skip/12121/

 Her ligger skuta ved kai i Fremantle i Vest Australia.

Gudrun Bakke hadde norske offiserer og kinesisk mannskap, Kineserne var svært flinke folk. De kom fra Shang Hai og snakket mandarin kinesisk, men bodde i Hong Kong der folket snakket kantonesisk, men de kunne kommunisere med hjelp av kinesiske skrift tegn, som gjelder over hele Kina. I Hong Kong har de gamle skrift tegn, men det er ikke så stor forskjell. Noen snakket godt engelsk, men flere hadde et ordforråd på engelske ord fra 20 til 40 ord. Jeg strevde den første tiden med å forstå det de sa, jeg snakket med maskinsjefen om dette, han sa: det eneste du skal reagere på, er hvis de sier: Outside come inside very quick, da synker skuta.

Etter hvert ble jeg god venn med noen av disse kineserne. En eldre kineser i maskinbesetningen fortalte meg at han kunne ordne en kinesisk kone til meg. Det var en slektning han hadde i tankene. Han skulle gi meg en god kone som ikke skilte seg, og stakk av med hus og bil, og alt det jeg eide. Han hadde fått med seg at dette var praksisen blant norske kvinner

Når vi kom fra Østen var den første byen i USA, Los Angelis. Vi seilte forbi San Pedro, der sjømannskirka lå, gikk videre inn til havna Wilmington, en bydel som var befolket av meksikanere. Los Angeles var en vidstrakt by, med store avstander.

Jeg var aldri i Hollywood eller Beverly Hills, der skuespillerne bodde, men vi var innom det store akvariet Marin Land og Disney Land,

Den neste byen på Vestkysten var San Fransisco, den var en spennende og  fasinerende by. San Fransisco hadde en form for bykjerne, rundt Fishermanns Warf . Vi dro også over Golden gate bridge, på den andre siden var det en Redwood skog , som vi besøkte. Det var stor skipstrafikk under Golden gate brua, og her under brua fikk vi black out en natt, der all strømmen forsvant, ingen lys i lanternene. Alle maskinistene sprang ned i maskinrommet med lommelykter, vi fant feilen og fikk aggregatene i gang. 
San Fransisco hadde også en sjømannskirke som lå i nærheten av Fishermanns Warf, opp en bratt bakke. 

På hoved gata Broadway lå det et lite operahus kalt Bocce ball der 5-6 italienske operasangere opptrådte. De sang på oppfordring fra publikum, der stakk vi ofte innom, etter den tiden har jeg vært glad i opera. Her en video inspirert av Pavarotti og Sting sangen Panis angelicus.

På slutten av 60 tallet var det hippi tid i San Fransisco, særlig i bydelen Hight Ashbury. En livsstil og kultur basert på dop og rock.

Mediedekningen av hippie livet i Haight-Ashbury fikk stor oppmerksomhet hos unge mennesker over hele USA, og trakk til seg et mangfold av mennesker, tenåringer og studenter. I løpet av 1967 nådde områdets berømmelse sitt høydepunkt da det ble et sentrum for en rekke av de fremste rockegruppene, særlig psykedeliske band, som Jefferson Airplane, the Grateful Dead. Janis Joplin og Jimi Hendrix holdt også til der en tid. Noen bilder av hippier i San Fransisco på slutten av 60 tallet.

Denne sangen var en stor slager på den tiden:

If you're going to San Francisco
Be sure to wear some flowers in your hair
If you're going to San Francisco
You're gonna meet some gentle people there

På denne videoen hører du denne sangen med Scott McKenzie

Etterhvert ble det overbefolkning, trangboddhet, hjemløshet, narkotikaproblemer, og kriminalitet. Også i gatebildet i San Francisco fant vi hippiene, damer i svært utfordrende klær, i fotside kjoler, med et nett over en naken bak.,

Disse hippiene måtte jo overleve, og mennene tok jobber som sjauere på havna i San Fransisco

Til San Fransisco innvandret mange kinesere, de har et stort chinatown, det største uten for Kina.

Veien gikk videre langs USAs vestkyst til Oregon, Astoria ute ved kysten, En video fra Astoria, dette var en fiskerlandsby, det var også en norsk koloni der, flere fra min hjembygd har bodd der. Deretter gikk vi opp Willamette River til Portland En kort video om Portland.

Den neste byen var Seattle i staten Washington. Det bor en del nordmenn Seattle i dag.

Vi var ofte innom Ballard Avenue i Seattle, der det bodde mange karmøybuer, som drev med krabbefiske i Alaska. På slutten av 50 tallet ble det dårlige tider for sildefisket på Karmøy, mange karmøybuer dro til New Bedford, Massachusetts i USA, og slo seg på Scallop fisket. (Scallop er et skjell som er ettertraktet på restaurantene i USA) Etter hvert dro mange karmøybuer videre til Seattle, og begynte med krabbefiske i Alaska. En video om Seattle, tekstet på norsk

Vil ta med en historie om en karmøymann som slo seg opp som fisker i USA, han ble eier av mange trålere, etter hvert ble han eier av store sjømat fabrikker. Og i sin alderdom slo seg ned på Hawaii. (The Kaare Ness story)

Karmøybuen Sig Hansen, vokste opp i Seattle (Vi har sett ham på tv-programmene fra Discovery, det harde fisket etter king crab i Alaska) I denne videoen forteller han om en ulykke som reddet livet hans.

Neste by var Vancouver på Canadas stillehavskyst. En video om alt det du kan finne på i Vancouver, videoen viser nok solsiden, det gjelder vel de fleste storbyer i verden. Jeg husker første gangen jeg kom til Vancouver. En kveld vi vandret gjennom en lang gate som heter Hasting Street, hadde vi en  sjokkerende opplevelse i møte med alle de alkoholiserte indianerne som oppholdt seg der. Jeg husker noen unge vakre indianerjenter, som var sterkt preget av alkoholisme.

Alkoholskadde indianere var noe vi ofte møtte på her i denne delen av Canada.

En skulle tro at den hvite manns sivilisasjon skulle hjelpe indianerne til et bedre liv, men sannheten er den motsatte. Møte med den hvite manns kultur, har ført til alkoholisme, nye sykdommer, og ødeleggelse av kulturen for mange urfolk rundt om i verden.

Vancouver hadde også et stort chinatown, der var jeg innom en bokhandel og kjøpte ”Maos lille røde” på norsk

Når vi dro over Stillehavet, mot Østen gikk vi over datolinjen, da kunne vi for eks. få to onsdager etter hverandre, og gikk vi motsatt vei, så hoppet vi over en dag.

Første land i Østen var Japan, og Kobe. Fra Kobe gikk vi til Nagoya og Yokohama, fra Yokohama kunne vi se Mount Fuji tidlig om morgenen, senere på dagen var den dekket av smog. Her får vi en guida tur i Kobe. En video fra Nagoya, I første delen vises det noen templer. Det er to religioner i Japan, Shintoisme og Zen Buddhisme. Det er hundre millioner shintoister i landet og likemange Zen Buddhister, folketallet i Japan er rundt 127 millioner. Fra et vestlig synspunkt går ikke disse religionene sammen. Men japanerne ser på Shintoismen at det gjelder dette livet og Zen Buddhismen gjelder det neste liv.

Jeg husker en spesiell episode i Nagoya, jeg stod ved rekken, og en lang rekke med japanske sjauere stilte seg opp foran meg, så bukket den første sjaueren dypt, og sier ”What time ship leave” så gikk han tilbake og stilte seg bak i rekken, nestemann kom fram og bukket dypt, og sier ”What next port” jeg forstod at de skulle teste engelsken sin. Så var det en jeg ikke klarte å forstå, han ble litt frustrert, men gikk til bake i køen og skulle prøve på nytt. De hadde en pause som måtte utnyttes. De var effektive disse sjauerne i Japan.

Turen gikk videre til Manila. Det er store kontraster i denne byen som videoen viser. Det er mye fattigdom på filipinene, og mange filippinere jobber i de arabiske gulfstatene og mange blir utnyttet og kvinnene blir ofte misbrukt.

I dag har filippinske sjøfolk inntatt den norske handelsflåten, da filippinske sjøfolk er billigere i drift. 20 000 sjøfolk fra Filippinene utgjør kjernetroppene i Norges handelsflåte.

Filippinske jenter er også blitt en transport vare for giftermål, mange europeere har giftet seg med filippinske kvinner, også mange nordmenn. Her en video som sier ”Hvorfor du ikke må gifte deg med filippinske kvinner” jeg tror nok at det er europeiske damer eller kanskje amerikanske damer som står bak denne videoen. 

Neste havn var Hong Kong, Den var en spennende by på slutten av 60 tallet. Her en video fra Hong Kong, med norsk tekst. Der var det også en sjømannskirke på slutten av 60 tallet. Sjømannskirken i Hong Kong ble nedlagt, og skal flyttes til Shanghai. Hong Kong hadde et varmt og godt klima, men jeg husket en vinter da det var snø på toppene, og det var bein kaldt i hele byen, og kineserne frøs.

I Hong Kong var det firmaer som drev med vedlikehold om bord på skip, som rust pikking og maling. En dag oppdaget jeg at det var fult av tynne narkomane kinesere som pikket rust på dekket, noen holdt ut en halv dag og ble betalt ut. Det var billig arbeidskraft, en ubehagelig opplevelse.

Maos kulturrevolusjon inntok byen i 1969. Vi dro stort sett til Kowloon, og der måtte britiske bombeeksperter fjerne sprengladninger, vi gikk ikke mye på land i den tiden, og dette ble siste turen min i Hong Kong.

Neste by var Singapore,  en kinesisk by. Av den fastboende befolkningen er 74 % etniske kinesere, 13 % malaysiere og 10 % indere. Her en video av Singapore, tekstet på norsk.

Da jeg var i Singapore lå sjømannskirken vegg i vegg med den engelske sjømannskirken. (Missions to Seamen) – det var litt forskjellig kultur i disse sjømannskirkene. På den norske sjømannskjerka serverte de kaffe og vafler, på den engelske sjømannskjerka var det dans hver onsdag. Da stod den engelske presten i baren og solgte øl, han hadde også invitert en del kristne kinesiske damer, men jeg så at presten passet godt på damene at det ikke oppstod problemer for jentene. I 1971 ble området ekspropriert og sjømannskirken måtte flytte. 

Sjømannskirken i Singapore på slutten av 60 tallet.

En selvopplevd historie fra Singapore. På slutten av 60 tallet var Vietnamkrigen på sitt høyeste nivå. En flåte av amerikanske krigsskip hadde kommet inn til Singapore. Jeg gikk på land, og denne kvelden var det ingen andre som skulle på land, så jeg gikk alene. Jeg stakk innom en restaurant, og kom i snakk med noen indiske damer. Så kom det inn seks mørkhudede amerikanske marinegaster. De satt å så på meg som snakket med damene. Da jeg skulle gå, reiste hele gjengen og fulgte etter meg. Jeg følte det litt ubehagelig, jeg krysset over gata, og de fulgte etter. Så kom det plutselig en drosje, jeg hoppet inn og kjørte om bord. Jeg kunne fått mye bank den kvelden, hvis ikke drosjen dukket opp.

Vi var innom flere havner i Malysia, en av byene var Penang. De fleste var kinesere, de bor mange kinesere i Sørøst Asia. Men det var også en del malaysiere i byen, og en del indere. En video som er typisk for gatebildet i Penang, slik jeg opplevde det. Jeg kom i samtale med en kineser som snakket godt engelsk. Jeg ymtet fram på at dette landet hadde velfungerende demokratisk styre. Da ble kineseren ganske opprørt. Malysia er et sterkt ortodokst muslimsk land, og religionen var viktig for myndighetene, som byger mange og store moskeer. Han fortalte videre at Malysia hadde fått en lov som sa at alle kinesiske firmaer skulle ha med et vist antall malaysiere i ledelsene. Han mente at disse malaysierne ble valgt av myndighetene på grunn av vennskap og kjennskap, de hadde ingen kunnskap om ledelse og økonomi, og disse skulle bestemme? Etter hvert hisset han seg sterkt opp, og vi forstod at det var store motsetninger mellom kinesere og muslimske malaysiere i dette landet. Det var jo kinesere som stod for all virksomhet, det gjelder hele Sørøst Asia.

Deretter dro vi ned mellom øyene i Indonesia til Darwin i nord Australia. Darwin hadde et tropisk klima, og mange kinesere og asiater har slått seg ned der. Også mange fra Ny Guinea. Det var også en stor urbefolkning ( Aboriginal) i dette området. Denne videoen forteller historien om Darwin. En tyfon rammet Darwin i 1974, litt ut i videoen ser vi tyfonens herjinger. Byen er nå bygget opp igjen.

Vi gikk videre sørover langs Australias vestkyst til Vyndham. Denne nordvestlige delen av Australias vestkyst er et svært øde land uten noe liv å se i noen retninger. Siste delen av turen til Vyndham, gikk vi flere mil oppover en elv. Der lå det et slakteri. Gudrun Bakke hadde to fryserom, og der lastet vi kjøtt. Selv om landet så tomt ut, så var det litt kvegdrift i området, de kom med kveg flokker helt fra Alice Spring som ligger midt i Australia. På dette slakteriet var det sesongdrift, de fleste som jobbet der kom med bil fra det sørlige Australia. Klimaet er godt i Vyndham, en form for steppeklima, det er to sesonger, en tørr og en våt årstid. Den tørre årstiden er fra april til november med maksimumstemperaturer rundt 30 ° C  Regntiden strekker seg fra desember til mars. Slakte sesongen var i den tørre årstiden. De som jobbet på slakteriet, bodde i bilene. Jeg husket en som lå i en pickup, han hadde trukket et myggnett over. Vi opplevde mange ganger at australierne er et litt primitivt og røft folkeferd. En video fra Vyndham.

Lenger sør på den australske vestkysten ligger Broome. Det bor mange kinesere og japanere i Broome. Fra 1880 tallet har det vært en perle industri her. Det startet med høsting av østers (perlemor). I begynnelsen ble aboriginerne tvunget til å dykke, med lite utstyr. Gravide jenter ble fortrinnsvis brukt. De ble antatt å ha en overlegen lungekapasitet. Mange av disse jentene døde. I 2010 ble det satt opp et minnesmerke over disse kvinnelige perledyrkerne.  Australierne har ikke behandlet urfolket godt som denne videoen viser. Da slaveriet av disse aboriginerne ble opphevet ble det importert japanske perledyrkere, det var like farlig for japanerne, og i byens japanske kirkegård ligger det over 900 japanske dykkere som mistet livet i jobben. Da jeg var der, var det mange filippinere som hadde slått seg ned som perledykkere i byen. En video fra Broome

Havna i Broome lå langt uten for byen, men vi hadde en jeep om bord når vi var i Vest Australia, og den brukte vi når vi skulle til byen. Vi hadde også sykler om bord, og en kveld syklet jeg inn til Broome, da jeg skulle tilbake var det halv mørkt, og jeg så at flere dingoer løp i buskene utenfor veien. Jeg ble redd for at de skulle angripe, men det skjedde ikke. Dingoer er en truet art i Australia, men her utenfor Broome var det en god flokk.

Den neste havna var Geraldton, litt lengre sør. Der opplevde vi en tropisk syklon en av gangene vi var der. Geraldton hadde en liten havn, med en form for breakwater eller pier. Det var stilt og det dusk regnet den dagen.  Vi satt i messa og hadde ti kaffe. Plutselig fikk skipet slagside, og maskinsjefen som hadde vært ute på dekk kom løpende inn og ropte, nå slites fortøyningene, kom dere ned i maskinrommet og få startet opp. En av styrmennene krøp langs skansekledningen og fikk droppet ankeret, vi fikk startet opp maskineriet og gikk mot vinden, og vi unngikk så vidt å havne mot breakwateret. Syklonen varte i to timer så stilnet det av.

Den neste byen var Fremantle som er havnebyen til Perth. Perth er en slags hovedstad i vest Australia. En kveld vi var innom den Skandinaviske foreningen, da traff jeg på en mann fra min hjem plass. Han hadde seilt på Knutsen rederiet sine båter, og hoppet av i Fremantle. Han hadde giftet seg med en australiensk dame. Han kom ofte om bord, og vi ble invitert hjem. På 50 og 60 tallet var det lett å emigrere for skandinaver og tyskere til Australia. Skandinaver var svært ettertraktet. Men det kom store skip med emigranter fra Hellas og Tyrkia, og disse var ikke populære. Mellom Tyrkia og Hellas er det et sterkt fiendeforhold, og dette fiendskapet gjør seg mange utslag i Australia i dag. Melbourne er den største greske byen utenfor Hellas. Men der i Melbourne har tyrkere bygget en svær moske.

Dette bildet viser at enkelte turer, lastet vi et par tusen sauer i Fremantle som dekkslast til Singapore. Grunnen til at disse sauene ble fraktet levende, var at de skulle ”halal” slaktes av muslimene i Malaysia, og velsignes av en muslimsk imam. Overstyrmann hadde en form for bonus for de sauene som kunne gå ned gangveien. Han gikk rundt med en visky flaske og slo visky i disse sauene som hadde kollapset, de fleste reiste seg opp og gikk over gangveien, men de fleste kollapset når de kom ned på kaien.

Vi gikk videre fra Fremantle til Albany. Der drev nordmenn en kvalstasjon fra 1912, jeg vet ikke om nordmenn var involvert på slutten av 60 tallet, men vi så noen norske kvalbåter med norske navn, og vi kom fram til at de hadde tilhørt Thor Dahls rederi.

Australske og new zealandske styrker ble samlet her i Albany i oktober 1914 og ble sendt til Egypt for å delta i første verdenskrig. Tusenvis av disse soldatene døde da de skulle erobre Gaza fra de tyrkiske styrkene. General Archibald Murray ble skiftet ut med general Allenby. Han erobret Beersheva og senere Jerusalem, og hele Palestina. Denne videoen viser kampene om Beersheva, dette var det siste store kavaleri slaget i verden. Når maskingeværene kom i bruk ble det ikke lett for ryttere til hest, og det ble et stort mannefall i slaget om Beersheva. I 2010 ble det en minnepark her for de soldatene som døde. Når vi var der på slutten av 60 tallet så stod en statue til minne om disse soldatene.

Den neste båten var T/T Clementine Churchill.

Da jeg var ferdig med maskinsjefutdanningen mønstret jeg på turbintankeren, T/T Clementine Churchill, tilhørende rederiet Hilmar Reksten i Bergen 

https://www.sjohistorie.no/no/skip/6091/

Men det ble et ganske annerledes liv, Her var det ikke dieselmotorer, men kjeler og turbiner.

Clementine Churchill gikk for det meste i rute på Persiske gulf – Europa, rundt Afrika, da Suezkanalen var stengt i begynnelsen av 70 tallet.

Men vi var også en tur til Syd Amerika, først til Valparaiso, deretter  til en tankhavn i nærheten av Rio Des Janeiro, vi dro videre til Trinidad til San Fernando.
Da vi gikk fra Trinidad, oppdaget vi mange blindpassasjerer som hadde gjemt seg om bord. De ble satt i arbeid, og en av de som var svært arbeidsvillig fikk jobb om bord. 
De andre ble sendt hjem fra Kappe Town i Sør Afrika, på rederiets regning.

På denne turen hoppet kokken over bord i Sør Atlanteren. Han hadde fått brev i Trinidad, at kjæresten hadde slått opp. Han kom i en svær depresjon, livet var ikke verd å leve. 
Da vi skulle ha middag, dukket ikke kokken opp. Vi gikk tilbake og leitet i ni timer, fram og tilbake, til det begynte å bli mørkt. Plutselig var det en mann på brua med kikkert som så et hode på en bølgetopp. Vi låret livbåten, overstyre mann, jeg og to matroser ble med i livbåten. Vi fikk kokken opp av sjøen, fikk lagt han i sykelugaren. Da han våknet neste dag, snakket kapteinen med han. Du må jo ha angret da du lå der ute i havet, sa kapteinen. Jeg angret på at jeg ikke tok med meg røyk, sier kokken. Det ble satt vakt på han til vi kom til Kappe Town, der ble han sendt med egen sykepleier hjem til Norge.

På denne turen til Syd Amerika gikk vi først igjennom Magellan stredet til Valparaiso.

Når vi kom ut av Magellan stredet, fikk vi den verste stormen jeg har opplevd, vannet trengte seg inn på lugarene. Jeg tenkte på de som seilte rundt Kapp Horn i seilskute tiden. En video fra Magellan stredet, og en gammel video om en seilskute som dro rundt Kapp Horn, de hadde stort sett godt vær.

Turen til Valparaiso var i 1972 , da Allende var blitt president, før Augusto Pinochet var kommet til makten. Allende var svært venstreorientert. En journalist kom om bord i Valparaiso, og snakket med en maskinist som snakket spansk, Journalisten fortalte om det som var i ferd med å skje i Chile. Det var stadig streiker, lastebileierne som var i mot Allende forsøkte å stanse transporten på veiene. Kommunister fra hele Syd Amerika strømmet inn i landet, og tusen til tolv hundre kubanere kom til Chile hver måned, og fikk på seg politiuniformer og ble spredd rundt i landet. Når jeg kom hjem til Norge, så hørte jeg en helt annen versjon fra norske aviser. En video om kuppet  i Chile.

Et bilde fra Clementine Churchill. Fra venstre sitter jeg, elektrikeren, chiefen, maskinist Mjølhus, (med briller) telegrafisten, som var gift med en av styre-mennene og helt til høgre sitter stuerten.

Maskinist Mjølhus var en fargerik mann, han hadde seilt under 2. verdenskrig, og på underlig vis berget han livet flere ganger. Han ble syke-avmønstret i en havn i South Carolina i USA, skipet gikk til Europa uten ham, og ble torpedert, alle omkom.

Senere under krigen var han på en bensin tanker som lå i Aleksandria i Egypt. Han stod ved rekken da italienske bombefly slapp bomber som traff sjøen et stykke utenfor skipet, de neste bombene traff inne på land.

Vi må vel også si litt om Hilmar Rekstens endelikt. Da tankfartkrisen oppstod midt på 70 tallet hadde de store tankerne til Hilmar Reksten kun en kjele, han kunne fått en langsiktig avtale med BP hvis han hadde hatt et to kjeles anlegg på tankskipene sine, da hadde han unngått hele krisen. Men tankflåten gikk i opplag, og han var ikke i stand til å betale regningene. Myndighetene mente at han hadde en skjult formue i utlandet. Reksten familien var en splittet familie, og sønnen Audun ga til kjenne at faren hadde en skjult formue i utlandet. Erling Borgen i NRK jaktet på denne skjulte formuen. Han forsøkte å komme om bord i en av Rekstens tankskip, men stemningen var så fiendtlig at han ikke turte å entre gangveien. Mannskapet stod last og brast med Reksten.

Ombord i Clementine Churchill var jeg to perioder, og dette ble også siste turen min til sjøs.

Deretter tok jeg ingeniørutdanning og begynte i oljå.

Tiden i oljå

http://jansandvik.blogspot.no/2016/07/tiden-i-olja.html