ER MORALEN RELATIV?

Jeg oppdaget her en dag et 15 år gammelt dokument, som jeg hadde skrevet etter en diskusjon med en arbeidskollega om moral.

Diskusjonen utspant seg på jobben under lunsjpausen. Jeg husker ikke helt hva som var opprinnelsen til diskusjonen, men det endte i en moraldebatt, der min mot-debattant hevdet at rett og galt varierer med tiden, at all moral er relativ.

Jeg var sterkt uenig med ham.

Denne kollegaen var en oppegående kar, humanetiker, vell bevandret i filosofien, og jeg fikk problemer med argumentasjonen.

Som kristne tenker vi moral ut fra Bibelens bud. Jeg argumenterte ut fra (Rom 2:14-15), der Paulus skriver at folk som ikke kjenner til Bibelen, er likevel i stand til å erkjenne budene, og at dette kommer til uttrykk gjennom samvittigheten.

Når man ikke har det samme utgangspunkt og basis for diskusjonen blir det ofte slik at en snakker forbi hverandre.

Men tankene jobbet sterkt med dette temaet i tiden etterpå.

Jeg brukte all fritid i noen uker til å sette meg inn i de mer kjente filosofenes tanker om moralen, og gav han deretter dette skrivet som et motsvar:

                               _______________________________

Jeg viser til diskusjonen ved lunch bordet, der du hevdet at all moral er relativ.

I dette skrivet gjør jeg et forsøk på å imøtegå ditt syn, ved å ta utgangspunkt i moralfilosofien.

Jeg vil starte med Antikken

Går vi tilbake til det gamle Hellas ca 400 år f.K så er dette en av de virkelig interessante periodene når det gjelder moralfilosofisk diskusjon.

På denne tiden var Aten en kolonimakt, med store kolonier i Egeerhavet, langs kysten av Lilleasia, Sør-Italia, Sicilia. Lærde grekere som var kjente med kulturene ute i de greske koloniene, startet da en diskusjon om moralen. Disse lærde som kaltes sofister mente at moralen var noe menneskeskapt, kulturbestemt, at moralen springer ut av de forhold menneskene lever under, og at det dermed ikke fantes noen absolutt allmenngyldig lov for rett og galt som menneskenes handlinger kunne dømmes etter. De viste da gjerne til begreper som bluferdighet, hvordan den kunne variere i de forskjellige kulturene.

Samtidig med disse levde det en mann i Aten som hette Sokrates, han kom til den motsatte konklusjon. Han hevdet at det finnes en allmenngyldig sannhet som gjelder alle, og til alle tider. En lovmessighet når det gjelder rett og galt som menneskene ikke kan tolke på sin egen måte etter eget forgodtbefinnende. Sokrates mente at menneskene er i stand til å erkjenne denne moralske lovmessighet, og han mente videre at menneskene dermed også er i stand

til å følge den?

Sokrates underbygde dette synet sitt på flere måter, blant annet ved hjelp av begrep som ærlighet, rettferdighet, pliktfølelse o.l., begrep som finnes i ulike kulturer, og han mente i disse begrepene å se en lov i menneskenaturen på det moralske området.

Etter Sokrates kom det mange filosofer som bygde videre på hans tanker, Platon, Aristoteles, Stoikerne osv.

Hovedtanken hos Platon  var at alt i denne verden er ufullkomment, vi selv og de tingene som omgir oss, men vi har ideen om det fullkomne, og det må bety at det fullkomne er en realitet. At det fantes en fullkommen verden som denne verden var en skygge av. Denne ideen om det fullkomne var noe medfødt, og utilgjengelig for sansene våre, bare tilgjengelig for fornuften.

Aristoteles var elev av Platon, og kanskje den mest kunnskapsrike av samtlige av filosofene i det gamle Hellas. Han var uenig med Platon i mangt. Ifølge Aristoteles hadde mennesket ingen medfødte ideer. Det finnes ingenting i vår bevissthet som ikke har kommet til oss gjennom sansene. Han mente at våre sanseinntrykk gir oss pålitelig kunnskap om tingene, og at vi ved tankearbeid og fornuft kan avsløre tingenes egentlige natur.

Aristoteles fikk en renessanse i europeisk åndsliv på 12-1300 tallet, denne renessansen kom via araberne i Spania. og den katolske kirkelæreren Thomas av Aquino.

Når det så gjelder Stoikerne, så fikk de etter hvert stor utbredelse i antikken. En av filosofene innen denne retningen var den romerske keiseren Markus  Aurelius.

Hovedtanken hos Stoikerne var at naturen og tilværelsen fulgte evige uforanderlige lover, preget av hensiktsmessighet, orden og skjønnhet. Og at menneskenaturen også var endel av naturens lovmessighet, og måtte være i harmoni med denne. Alt som skjedde fulgte en lovmessighet som menneskene ikke kunne gjøre noe med, bare innrette seg etter (stoisk ro).

Det som kanskje er mest interessant med Stoikerne er at denne overbevisning om

evige uforanderlige lover, også førte med seg tanken om uforanderlige og allmenngyldige rettsprinsipp for menneskene, den såkalte naturretten.

Rettsprinsipp som gjelder ethvert menneske uansett stand.

Disse tankene om en naturrett ble tatt opp og arbeidet videre med av Thomas av Aquino, og av senere filosofer som Spinoza. Og  disse tankene fikk sitt gjennomslag under den franske revolusjonen, og den er grunnvollen under menneskerettskonvensjonene i dag.

Mange av tankene i antikken ble derfor viktige for den filosofidebatt vi fikk i Europa i middelalderen og utover i nyere tid.

Jeg vil også ta med Epikur og hans moralfilosofi som også hadde stor utbredelse i antikken. Han var opptatt av at mennesket skulle ha sjelero, og fred i sinnet, befrielse fra ulyst og lidelse. Men for at det kunne skje måtte menneskene befris fra all overtro og frykt for høyere makter. Dette moralsynet utviklet seg etter hvert slik at det ble nytelsen og det lystbetonte som gav tilværelsen mening.

Det som opplevdes fint og lystbetont kunne umulig være galt.

Middelalderen

Som vi før har nevnt så ser vi at tankene fra antikken fulgte med inn i denne tidsepoken, særlig da gjennom menn som Thomas av Aquino. (1200)

På 1600-tallet stod det fram flere markante filosofer, deriblant Deskartes i Frankrike, og Spinoza i Holland

Med Deskartes begynte rasjonalismens tid i Europa. Hans metode for å finne løsninger var å uttrykke systematisk tvilen.  Men hos Deskartes finner vi også noe

av den samme tenkemåte som hos Platon. Et kjent sitat av Deskartes er:  "Jeg tenker, altså er jeg".  Det han kan erkjenne som et tenkende vesen, det eksisterer. 

Jo mer innlysende noe er for tanken, jo sikrere er dets eksistens. Slik eksisterer altså begrep som rettferdighet, fullkommenhet, Gud, mener Deskartes.

Spinoza bygger sin filosofi for endel på Deskartes sine tanker. Men han kommer fram til en form for panteistisk forståelse av  Gud og naturen som minner mye om Stoikernes  tankegang. "Gud ytrer seg gjennom naturlovene, og bare gjennom dem", sier han.  (Einstein hellet også mot en slik oppfatning)

Spinoza var også svært opptatt av menneskets frie vilje. Går vi tilbake til antikken,

så var Sokrates lite opptatt av dette. Han mente at hvis et menneske hadde kunnskap om det rette, så kunne det også handle rett. Stoikerne mente derimot at det var ikke nok å ha kunnskap for å handle rett, menneskets vilje var her det vanskelige punkt.

Aristoteles prøvde å definere problemet. Etter han kom mange  andre som f.eks.

Spinoza, som særlig var opptatt av hvor fritt mennesket egentlig er ?

På 1700 tallet stod det fram to nye filosofer som har fått mye å si for ettertiden.

Det var David Hume i England og Emanuel Kant i Tyskland.

Hume avviste alt overnaturlig, idet han mente det kom i strid med naturens lover og orden.

Gud var bare en fornuftig tanke.

Når det galdt moralen mente Hume at det egentlig ikke fantes allmenngyldige normer for hvordan et menneske bør oppføre seg, men moralen har sitt utspring i følelseslivet vårt. Når det gjelder budet "Du skal ikke slå i hjel" så argumenterer han blant annet slik: Når vi står overfor et dødt menneske, blir vi ofte grepet av uro og frykt for døden. Det er selve oppholdelsesdriften i mennesket som skaper disse følelsene som igjen er den egentlige basis for budet. Og siden følelseslivet for en stor del ytrer seg likt hos de fleste mennesker, så vil også de moralske normene bli like, eller universelle.

Humes tanker har hatt stor innflytelse i nyere tid. Dette skyldes at tankene hans passer godt inn i en ateistisk/ marxistisk tankegang, og i en evolusjonistisk tankegang. Jeg vil i den sammenheng ta med en av de store talsmenn for evolusjonslæren i det forrige århundre Herbert Spenser. Han mente at moralen kunne utledes av det biologiske liv, at den var endel av evolusjonen og ville nå et stadig høyere nivå.

Emanuel Kant var påvirket av Humes tanker, men kom på viktige områder fram til helt andre standpunkt.

Kants filosofi er tungt tilgjengelig. Han satte et skarpt skille mellom sanseverden og virkelighet.

På  Kants tid var det to filosofiske retninger som stod mot hverandre, Rasjonalismen representert særlig ved Deskartes tanker om at mennesket hadde medfødte forestillinger/ fornuft, og empirismen representert ved bl.a.  Hume som

mente på samme måte som Aristoteles, at det finnes ingenting i vår bevissthet som ikke først har kommet til oss gjennom sansene våre.

Kant kom fram til en forståelse her, som avsluttet denne debatten.

Han er enig med Hume i at mennesket ikke har noen medfødte forestillinger, eller

fornuft.  Men derimot er vår hjerne og vårt tenke apparat skapt på en bestemt måte.

Det er noe i vår bevissthet som ordner og strukturerer våre sanseinntrykk og vår erfaring på en bestemt måte, og farger dermed vår forståelse av virkeligheten. Vi tenker i rom og tid, og i årsak og virkning. Årsaksloven er egentlig ikke noe utenfor oss, det er endel av vår bevissthet, den ligger i oss, i vår natur sier  Kant.

I boka  "Sofies verden"  bruker Jostein Gaarder et illustrerende eksempel på dette,

han sier: "Tenk deg at en katt ligger på et gulv. Tenk deg så at det trilles en ball inn i  rommet. Hva vil katten gjøre da ?  Katten vil løpe etter ballen. (Om den ikke løper etter ballen, så vil blikket følge ballen). Tenk deg nå at det isteden var du som satt i rommet. Hvis du plutselig ser at det kommer en ball trillende, ville du da begynne å løpe etter ballen ? En fotballspiller ville kanskje gjort det - men de aller fleste av oss ville nok snu seg mot stedet hvor ballen kom fra, hvem kastet ballen ? Du ville se etter årsaken.

Denne måten å reagere på kjennetegner menneskenaturen. Mennesket spør etter årsaken i alle livets forhold.

På samme måte tenker også mennesket i tid og rom. En tilværelse uten tid forstår vi ikke, uten å kunne si at en slik tilværelse ikke eksisterer.

For å bruke et annet eksempel, hvis vi fyller vann i et glass, vil vannet forme seg etter glasset, slik er det også med sanseinntrykkene vi mottar, sier Kant, de blir formet av vår natur.

På samme måte som årsaks-loven ligger i vår natur og former alle sanseinntrykk,

sier Kant at det også finnes en moralsk lov i menneskenaturen. Samvittigheten er ikke noe vi kan tilegne oss, sier han, vi har den i egenskap av moralsk vesen.

Kant tok et oppgjør med kirken sine Gudsbevis. Han påviser at det innenfor teologien ikke finnes bevis i streng forstand. Likevel kommer Kant fram til et bevis for Guds eksistens ved å betrakte moralen. Han sier at Gud blir ufrakommelig når man betrakter moralen.

Kant så en sammenheng mellom moralen og religionen "Religiøs tro oppstår i den

moralske bevissthet"

Skyldfølelsen, den onde samvittighet er drivkraften i all religion.  Og selv om epikureiske filosofer og moderne psykologer har forsøkt å fjerne skyldfølelsen, og troen på Gud, så vil det ikke lykkes hvis vi her står overfor en lov i menneskenaturen.

En engelsk professor ved Cambridge C.S Lewis  har skrevet noe om hvordan

denne moralloven kommer til utrykk.

C.S Lewis var i mange år opptatt av religionshistorie, han sier det slik:

"Alle har hørt folk være uenige. Av og til er det morsomt å høre på, av og til lite hyggelig, men hvordan det nå enn virker, tror jeg vi kan lære meget ved å lytte til det de sier. Det kan være noe sånt som  "Hvordan ville du like at andre gjorde det samme mot deg" - "Det er min plass, jeg tok den først" - "La ham være, han gjør deg ikke noe vondt" - "Hvorfor skal du skubbe deg foran" - "Gi meg et stykke av din appelsin, du fikk litt av min" - "Du lovet å gjøre det".  Slikt sier folk hver dag, folk med utdanning, og folk uten, barn, så vel som voksne. Det som interesserer meg ved disse bemerkningene, er at den som kommer med dem ikke bare sier at

han ikke liker den andres oppførsel. Han skyter seg inn under en slags standard atferd som han venter at den andre skal vite om. - Og nesten alltid prøver den andre å få det til at det han har gjort i virkeligheten er i samsvar med denne standard,

eller at det var en spesiell unnskyldning for det han gjorde. Han later som om det i dette tilfelle er en særlig grunn til at han skal ha plassen, eller at det var under helt andre omstendigheter han fikk et stykke av appelsinen, eller at det har skjedd noe som gir ham rett til ikke å holde løftet. Det ser  virkelig ut som om begge parter har en felles forestilling om en eller annen lov eller regel om ærlig spill, anstendig atferd, moral eller hva man nå vil kalle det.  Og det er nettopp slik !

Hvis det ikke hadde vært slik, kunne de selvsagt sloss som dyr, men de kunne ikke trette i den menneskelige betydning av ordet. Tretting går ut på å bevise at den annen har urett. Og det ville ikke være noen mening i slikt hvis ikke de to hadde en eller annen slags overenskomst om hva som er  rett og galt.

Noen  hevder at tanken om en naturlov om anstendig atferd som alle kjenner ikke er holdbar fordi det har vært høyst forskjellige moralsyn i forskjellige sivilisasjoner  og i forskjellige tidsaldere.  Men dette er ikke riktig. Det har nok vært forskjeller i moralsyn, men disse har aldri utgjort noe som helst i retning av total ulikhet.

Hvis noen vil bry seg med å sammenligne morallæren til oldtidens egyptere, babylonere, hinduer, kinesere, grekere og  romere, vil det som slår han eller henne være den store likhet det er mellom disse innbyrdes og mellom dem og vår egen.

- Tenk på et land hvor folk ble beundret for å desertere i et slag, eller hvor et menneske ville være stolt over å svikte de som hadde vært gode mot det. Du kan

like gjerne tenke deg et land hvor  to og to er fem.

- Mennesker over hele verden har denne merkelige ideen om at det bør oppføre seg på en bestemt måte, en ide de ikke kan skyve fra seg. Vi føler trykket av loven så sterkt  at vi ikke kan holde ut det faktum at vi bryter den, og følgelig prøver vi å skyve ansvaret fra oss," sier C.S. Lewis.

De bibelske budene

Hvis vi stopper litt for moralloven i Bibelen, så finner vi den konsentrert i de ti bud

(2. og 5. Mosebok).  Disse ti budene blir i Matt. 22 sammenfattet i to bud: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand,

og du skal elske din neste som deg selv."  Dette siste budet har i Matt.7 denne ordlyden: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem"

I Romerbrevet 13 står det slik: "For  budene: Du skal ikke drive hor, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, det sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.

Når det så gjelder alle de mennesker som ikke har kjennskap til Bibelen, så sier  Paulus det slik i Romerbrevet 2,15 : "Lovens krav står skrevet i deres hjerter, om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem."

Disse moralbudene som vi finner i Bibelen, finner vi også uttrykt på forskjellige måter i andre religioner og andre kulturer.

Vi finner dem i buddhistiske skrifter, og hos den kinesiske vismannen Kon Fu Tse som levde for 4000 år siden.

Vi finner den gyldne regel (Matt.7,12) hos den gamle greske filosofen Thales fra Milet samt hos Sokrates / Platon.

Når vi finner disse moralbudene igjen i forskjellige religioner og kulturer, i forskjellige tidsepoker, så  tyder jo det på at vi her  står overfor en moralsk lov  som gjelder alle mennesker til alle tider.

En kjent svensk prest fra det forrige århundre, Rosenius sa det slik: Budene slik vi finner dem i Bibelen er noenlunde kjente for alle mennesker,  Evangeliet derimot er skjult for den menneskelige fornuft. Dette siste sier Blase Pascal og Søren Kierkegaard noe om, men det blir en annen debatt.

Moralsynet i Norge i dag.

Ja, hva slags moralsyn har folk flest i Norge i dag ?

Nå tror ikke jeg at nordmenn er annerledes i dag en de generasjonene som har levd tidligere, eller annerledes en kinesere, eller afrikanere for den saks skyld.

Jeg tror at nordmenn fortsatt får vond samvittighet og føler skyld ved moralske brudd, og kanskje er skyldfølelse og vond samvittighet mer utbredt en vi

er klar over.

Men allikevel er moralsynet i Norge et annet i dag, en for et par generasjoner tilbake.

Bibelens  bud er i hvert fall ikke særlig påaktet, og at disse kan representere noe allmenngyldig på det moralske området, tror jeg er fjernt for de fleste.

Tanken er vel heller at moralen er noe som forandrer seg med  tiden,  og at de gamle bibelske budene ikke har aktualitet i vår moderne tid.

Dette gjelder særlig det 6. bud, men også det 5. bud, jeg tenker her på abortdebatten.

Da psykologen Berthold Grunfeld i en avisdebatt skulle klargjøre moralsynet sitt, svarte han slik: "Moralen er et menneskeskapt produkt, den er et kulturprodukt.

Moralen springer ut av menneskets erfaringsgrunnlag, ut av den konkrete livssituasjon.  Følgelig vil moralens bud/forbud, variere med tid sted og situasjon.

All moral er i sitt vesen relativistisk."

Dette moralsynet er helt identisk med det synet de sofistiske filosofene i det gamle Hellas hadde.

I et TV program ble legen Aud Blegen Svindeland spurt om hun så noe galt i at ungdom hadde førekteskapelig sex. Hun svarte slik: "Nei det behøver ikke å være galt, i mange tilfeller kan det jo oppleves fint."

Dette siste er et typisk epikureisk moralsyn. Det som oppleves fint kan umulig være galt.

Selv om de fleste mennesker i Norge ikke har noe bevist forhold til eget moralsyn,

så tror jeg de fleste nordmenn har en slik sofistisk - epikureisk moraloppfattning.

Men det er  ikke noe nytt og moderne med dette moralsynet, det hører  jo hjemme i antikken.

Og når jeg leser litteratur fra denne tidsperioden så slår det meg ofte at moralsk sett så er det ikke stor forskjell på de som levde den gangen og oss, selv om den tekniske, og ellers kunnskapsmessige utvikling har vært stor.

Basis for moralen

I en artikkel i bladet Humanetikk  5/86, prøver lektor Roar Moksnes å finne en  basis  å bygge moralen på. Han lister der opp flere forskjellige modeller som han forkaster i tur og orden.

Den  første er  Autoritetsmoral  dvs. en moral som bygger på religiøse bud og forbud. Han peker der på at han ikke kan vite om disse bud er moralsk gode dersom han ikke på forhand har en målestokk inne i seg, for hva som er godt.

Videre tar han fram Følelsesmoral.  Den sier at moralen bygger på følelser og holdninger som er blitt innpodet i en av det samfunnet en tilfeldigvis er født inn i.

Den sier at all etikk er relativ og subjektiv. Også innenfor ett og samme samfunn kan holdningene være forskjellige, Per kan mene at en bestemt livsstil er rosverdig, Kari at den er forkastelig. og da smak og behag ikke lar seg diskutere, har de begge rett, hver for seg.

Han sier videre at Marxistene tok denne relativismen opp i sine teorier. De herskende ideer og verdier i enhver epoke var bare ideene og verdiene til den herskende samfunnsklasse og kunne derfor ikke gjøre krav på noen universell gyldighet.  Men dersom all moral er relativ, hva er da så spesielt med ens egen, i dette tilfelle den kommunistiske moral ?  Hvorfor burde en foretrekke denne og ikke borgerskapets moral og verdinormer ?

Med et relativt og subjektivt syn  på moralen kan en strengt tatt ikke fordømme og bekjempe noe som helst som moralsk forkastelig.

Dersom det finnes samfunn som aksepterer f. eks barneprostitusjon, har en ikke noe moralsk grunnlag for å gå inn for å avskaffe det.

Videre tar han for seg Forstandsmoral, der rasjonal tenkning og vitenskapelig erkjennelse skal fortelle oss hva som er godt og rett og motivere oss til handling.

Han viser her til filosofen David Hume som i sin tid påviste at fornuften overhode ikke kan motivere oss og derved styre våre handlinger og være moralens grunnlag.

Jeg vil i den sammenheng nevne en bok "Slavestaten"  som ble skrevet av Hitlers rustningsminister Albert Speer. Der forteller han nettopp om hvordan rasjonal tenkning og fornuft førte ham inn i tjeneste for det nazistiske skrekkvelde.

Den siste modellen han til slutt faller ned på er noe han kaller Intuisjonsmoral

Han tar her utgangspunkt i noe han kaller intuitivemosjonell erkjennelse,  f. eks

at sannhet og innsikt er å foretrekke framfor usannhet og uvitenhet. Liksom synssansen lar oss se det som er synlig er f. eks  rettferdighetssansen vårt indre øye for det som er rettferdig,  Og med ansvarsfølelsen begriper vi hva som er vårt ansvar. Medfølelsen gir oss innsyn i at lidelse og ubehag er onder, og ærefrykt

for livet gir oss forståelse for alt levendes hellighet og livsrett.

Disse moralfølelsene, sier han , opptrer  trolig svært sjeldent i helt ren form. Som oftest er de oppblandet med lavere instinkter, som når f. eks en person stort sett bare har medfølelse med personer i egen familie, nasjon, eller rase. Eller når ærefrykten for liv opptrer i pervertert form og ytrer seg f. eks som hysterisk bekymring for et par uker gamle menneskefostre, samtidig som man gladelig aksepterer avliving av høyere stående dyr.

Her er vi egentlig ved et av kjerneproblemene når det gjelder moralen, for er det egentlig pervertert moral å sette et menneskefoster høyere enn et dyr ?

Går vi til India så ser vi at ærefrykt for livet fører til at hellige kyr går rundt i gatene, rotter og skadedyr får leve, mens forkomne mennesker ligger på gata og dør.

I det gamle Kina kunne en buddhistmunk gå forbi syke og tiggende mennesker i vei kanten ned til elven hvor han kjøpte levende fisk fra fiskerne, som han deretter kastet ut igjen for å gi dem livet tilbake.

Og denne formen for ærefrykt for livet møter vi stadig oftere også i Vesten,  jeg tenker da på enkelte aktivisters holdninger til hval og sel.

Hvordan moralen kommer til uttrykk, har noe å gjøre med livssyn og menneskesyn.

Jeg tror det er slik som forfatteren skriver at vi intuitivt kan erkjenne rett og galt,

godt og ondt,  gjennom dette som vi kaller rettferdighetssans, ansvarsfølelse, medfølelse. Vi vet at det er galt når urett rammer oss selv, og derfor har  tenkere i forskjellige kulturer opp gjennom tidene, på forskjellig måte  kunnet utforme budet " Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal også du gjøre mot dem"

Når Emanuel Kant formulerer det "Kategoriske imperativ," så er det nettopp denne

lovmessighet som kommer til uttrykk, og denne loven kommer til uttrykk gjennom vår samvittighet sier Kant. Han peker videre på at samvittigheten er ufravikelig, vi kan ikke diskutere med den.

Når vi opplever forskjeller i moralsyn, så skyldes  ikke det at rett og galt, godt og ondt, sant og usant er relative verdier, men det skyldes påvirkning fra kultur og miljø.

Et bilde som ofte er blitt brukt, er  kompasset som har misvisning.  Når nåla viser feil, så er det ikke den geografiske Nordpolen som har flyttet seg.

 Men det som egentlig er det største problemet for oss mennesker når det gjelder moralen, er at vi for en stor del lever i strid med det vi kan erkjenne som rett og sant, vi lever ikke etter den erkjenning vi har. Sokrates mente at vi var i stand til å leve fult ut etter denne erkjenning. Stoikerne kom derimot til at dette var noe av problemet vårt som mennesker, at vi faktisk ikke er i stand til å følge vår erkjenning av rett og sant. Det samme sier Bibelen, og kaller denne tilstanden i menneskenaturen, syndens og dødens lov.

Men Bibelen har også et annet budskap til oss i Romerbrevet 8:1-2)

En video om moralsk relativisme

http://clashdaily.com/2014/02/boom-ravi-zacharias-completely-destroys-moral-relativism/