Jeg har noen barndomsminner om dette båtfolket.
Vi kjenner godt til tatrene som dro
langs landeveien om somrene, og hadde sitt eget språk, en form for romani. Men det reisende båtfolket på
Sørlandet og Vestlandet er mindre kjent, de hadde også sitt eget språk
beslektet med tatrenes språk. Vi møter
dette reisende båtfolket på Sørlandet i filmen ”Fant” i regi av Tankred Ibsen.
Alfred Maurstad spilte hovedrollen.
Alfred Maurstad i filmen ”Fant”
I Sunnhordland der jeg bodde ble dette båtfolket kalt Splint
Når disse
splintene kom reisende ute på fjorden i båtene sine og dro til en vik i
nærheten, da opplevde vi barna det som veldig spennende. Vi hørte kvinnene som
skjente på barna ute på fjorden, og hundene som gjødde. De var glade i hunder, og
hadde hunder med i hver båt.
Vi barna
dro da til et utsiktspunkt der vi kunne observere alt de foretok seg.
Kvinnene
som lagde gruer på stranda, satte jernstamper oppå, varmet vann og vasket klær.
Mennene drev med blikkarbeid. Vi barna holdt oss på avstand, var ikke helt
trygge på disse splintene.
Båtfolket holdt seg stort sett i ro
om vinteren, men
reiste om sommeren.
Barna måtte gå på skole, men familien dro ofte avgårde en
måned før skolen sluttet og kom igjen en måned etter skolen hadde begynt. Når
barna ble eldre forlangte myndighetene at reiseperioden om sommeren ble kortet inn, slik
at de fikk med seg mer av skoleåret.
Det er ikke få stuer, hytter, løer og andre uthus og havner
langs kysten som har tjent som vinterkvarter for disse reisende båt-familiene.
Det var særlig to familier, og barna
deres som dro rundt på sør Vestlandet, mellom Stavanger og Sognefjorden. Det var Aleksander (kalt
Sander) kona Gunvor, og barna deres.
Aleksander
Pettersen (Sander) Bildet er tatt i 1960
Og det var
Bertin som var gift med Gunnhild, og barna deres. Begge familiene hadde mange
barn. I min barndom var disse barna voksne og de fleste gift, og hadde sine
egne barn. Egentlig var de samboere, Sander fortalte ved en anledning at Gunvor
og han var gift, men de andre lever i kamerat ekteskap. Jeg husker svært godt
Gunnhild, som røykte pipe, og sønnen hennes Laurits som hadde slått lag med Lovise,
og den andre sønnen Gunnar som var sammen med Rut.
De snakket en form for klagende Stavangerdialekt, som
kunne være svært deprimerende å høre på, men av og til snakket de et språk seg i mellom som vi ikke forstod.
Jeg
har ikke helt klarhet i hvor disse to familiene bodde om vinteren.
Ved Storavatnet i Fitjar i en vik som heter Breiavikjo stod
det et gammelt skrøpelig hus som i dag er revet.
Jeg husker at Gunnhild skrøt en gang av dette huset. Hun
hadde bodd der en vinter.
I Nedstrand var det et hus i mellomkrigstiden som ble brukt
av reisende båtfolk om vinteren, huset ble kalt ”Villaen” Det var i slike
boliger dette båtfolket overvintret.
Villaen Foto: Karmsund folkemuseum
Jeg vet
også at noen overvintret i båtene ute på Bømlo.
Jeg hørte
en historie om en kvinne som fødte i båten om vinteren. Det var kaldt, og hun
ble dårlig. En fastboende kone på Bømlo forbarmet
seg over henne, og fikk henne plassert i huset sitt. Men mannen hennes kom hver dag og ville ha henne
tilbake i båten, men fikk avslag. Det å ta seg av unger og barn, var nok ikke
så enkelt for disse mennene.
Båtfolket hadde faste plasser de kom
til om somrene. I
nærheten av der jeg bodde, kom de til en liten ubebodd vik med noen naust og en
forfallen notbu, men taket var tett.
I denne
notbua overnattet ungdommene, da det var trangt i båtene, og her bodde de i
noen dager til noen uker før de dro til neste plass.
Det var ikke tilfeldig hvor de la seg til med båtene. Det
var flere viktige funksjoner som skulle oppfylles for å finne et bra sted å
ligge. Aller viktigst var det å finne en lun havn. Det måtte gjerne være
usjenert og et lite stykke fra folk, slik at de fikk være i fred og ha et
privatliv. Ungene satte pris på fine badeplasser og steder der de kunne leke i
fjæra. Det skulle være drikkevann i nærheten, og gjerne en elv eller bekk, som
var stor nok til å skylle klesvasken i.
Det
hadde faste reiseruter og faste samlingssteder mellom Stavanger – Haugesund – Bergen – Sogn.
Fra Sandnes til Jørpeland i Ryfylke, Gismarvik i Tysvær. Grovavågen
på Stord, Moster, Øklandsvågen og Rubbestadneset på Bømlo, Storavikjo,
Hellandssjøen og Vestbøstadsjøen på Fitjar.
De hadde faste plasser i Austevoll, Os, Sotra, Fana og heilt nord til
Nordfjord.
I Haugesund la båtene til ved en strand på Hasseløy, som på
folkemunne ble kalt ”Fantastrandå”
Gismarvik i Tysvær var et svært brukt samlingssted for mange
reisende båtfamilier.
Her kunne de handle i butikken, kjøpe diesel og høre nytt.
Øklandsvågen vest på Bømlo var og et fast samlingssted for
mange reisende båtfamilier.
Vestbøstadsjøen på Fitjar var en usjenert plass ikke så
langt fra folk, der båtfolket var innom på vei nordover og på vei sørover. Her stod
det en notbu som ble brukt til overnatting, den er borte nå.
De
reisende båtfolket var en form for håndverkere og handelsfolk.
De kunne ha ulike yrker, men de reisende var mest kjent for sitt arbeid i metall,
de var kobberslagere, blikkenslagere,
knivsmeder.
De reisende var dyktige håndverkere. Denne bordskåneren er
et eksempel på trådarbeid som de reisende utførte. Foto: Karmsund folkemuseum
Jeg husker at mennene var svært
flinke med lodding og blikkarbeid. De hadde blåselamper som de varmet loddeboltene med. De
laget blikkspann, auser og visper.
En
spesialitet var melkesiler som de solgte til bøndene.
Takrenner
av blikk var de også gode på, og på 1950 tallet ble det mange blikkrenner laget
av det reisende båtfolket.
Kvinnene gikk rundt i husene og
solgte de mennene hadde laget. De solgte også knapper og hårnåler og lignende.
Jeg husker
særlig Gunnhild når hun kom på sine
salgsturer rundt i husene, det var en stor opplevelse for oss barna. Hun røykte
pipe, og når hun ble servert kaffe i husene hun kom til, samlet hun sammen alle
kaffekoppene tilslutt. Hun slo da skvettene og gruten opp i sin egen kaffekopp
og drakk dette.
Hun hadde også
en egen evne til å tigge på sin klagende dialekt: Har du en liten fleskebit til
meg, ikke større enn at jeg kan få den inn på øye, og hun fikk fleskebiten. Den
ble nok større en det hun bad om.
Jeg husker også en episode med svigerdatteren hennes Lovise.
Hun hadde vært på handletur, og på veien tilbake stoppet hun
ved huset vårt.
Gutten som var med henne hadde gjort i buksa, og slo seg
helt vrang, han ville ikke gå et skritt lenger. Jeg stod på god avstand og så
opptrinnet, plutselig ropte hun til meg:
Gå og hent mannen min. Hun ropte med en svært bydende stemme, og jeg turte ikke
la være.
Jeg var ikke høy i hatten da jeg vandret bortover til viken
der splintene holdt til, men plutselig kom mannen hennes, Laurits, han hadde
nok hørt ropene fra kona.
Rut og
Gunnar feirer jul i båten, uklart hvor julefeiringen fant sted, men det var på
1950 tallet.
Båtfolket hadde haglegevær og drev
jakt på sjøfugl.
Jeg husker en
episode da sønn til Gunnhild, Gunnar hadde skutt en Hubro.
Hubroen ble
liggende der i vika, og vi guttene tok hubroen med oss i et ubevoktet øyeblikk,
og gikk til lensmannen med den for å få skuddpremie.
Lensmannen
fortalte oss at hubroen var fredet, og ville vite hvem som hadde skutt fuglen. Vi
fortalte at det var en av splintene, og lensmannen sa han ville dra dit med
motorbåt ganske snart. Vi gikk
landeveien for å se hva som ville skje. Vi fikk øye på motorbåten ute på fjorden da vi
kom fram. Gunnar sprang opp til oss der
vi satt, han ropte er det lensmannen som kommer der.
Ja det er
lensmannen, sa vi.
Han
utstøtte et rop og la på sprang.
De hadde
ikke stor tillit til myndigheter og politi. De kjente seg rettsløse, de ble stadig
beskyldt for å stjele ting, og hadde ofte besøk av lensmannen.
Jakt på sjøfugl var en viktig inntektskilde og matauk.
Foto: Karmsund folkemuseum
Jeg må også fortelle en historie om en gammel ungkar som ble
forelsket i en av disse jentene. Hun loppet han for mange tusen kroner, og
fortalte at han kunne gå til trygdekontoret i kommunen og hente barnetrygda
hennes, han troppet opp der men ble avist. Men kjærlighet gjør blind og han
ville slå lag og reise sammen med splintene. Men verken jenta eller resten av
gjengen ville ha han med seg. De skyldte på at han ikke kunne snakke språket deres.
Mange av
disse jentene var vakre, og noen ble gift med fastboende på Østlandet og andre steder. Jeg husker en av jentene som var
gift med en bonde på Østlandet.
En sommer tok hun barna med og reiste sammen med
familiene sin, hun fikk da oppleve de stedene hun hadde besøkt som barn og
ungdom. Det var nok et fritt liv dette båtfolket opplevde langs kysten om
sommeren, og det var nok ikke enkelt for disse og leve som fastboende.
Disse båtfolkene kjente folket i bygdene.
De kjente
hva folk stod for.
De hadde en
sterk evne til å bli religiøse når de traff på kristne mennesker,
og damene
som gikk rundt og solgte og tigget, særlig Gunnhild - hvis hun fikk noe, kunne hun øse
velsignelser ned over vedkommende.
Båtfolket kunne bibelvers. Sander kunne mange, og siterte
disse når han møtte kristne personer. En dag det blåste sterkt, siterte han Joh
3,8:
Vinden
blåser dit den vil og du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra,
og hvor den farer hen.
Han kunne
også velsigne kristne bønder som hadde gitt han noe: Herren som gir vokster
skal rikelig velsigne deg, og gjøre din grøde stor.
Jeg husker
også Laurits i en samtale med en kristen mann,
han sier; du leser vel i Bibelen du? Det gjør jeg også, jeg holder meg
til Det nye testamentet, det er noen som holder seg til Det gamle testamentet,
men jeg holder meg til det nye.
Det var viktig
å ha den rette teologien og den rette bekjennelsen i møte med kristne personer.
Dette bildet
er tatt i 1966. Bildet viser Sander på sine gamle dager som feirer jul i båten
i nærheten av Koløy i Fitjar kommune. Mannen til høgre med hunden på fanget, er
Arnt Helland, som hadde en eller annen funksjon for sosialkontoret i
kommunen. Sander trengte en del hjelp på den tiden. Han reiste sammen med
yngste sønnen som hadde psykiske problemer. Når Sander ville dra videre, ville yngste
sønnen slett ikke dra, og Sander ble liggende fast der i viken.
Kona til Sander, Gunvor slet også med
psykiske plager, og
den eldste sønnen hennes fortalte at hun bad mye til Gud for barna sine.
På 90
tallet var det en mann fra Rubbestadneset som gikk ned til et øde sted der
båtfolket tidligere hadde pleid å legge til. Han hørte da salmesang, og traff
denne sønnen til Gunvor og Sander. Denne sønnen hadde da tatt en biltur langs
vestlandskysten, for å besøke de plassene han hadde opplevd som barn. Han
fortalte da at han var blitt en kristen, og at flere av hans søsken også var
kristne.
Det har vært en stor vekkelse de
senere år blant tatrene. En av de markante personene blant tatrene er Ludvig Karlsen, som startet
Evangeliesenteret, et arbeid blant alkoholikere og narkomane.
Tatre og det
båtreisende folket hadde mange barn, som vokste opp i båt, og på landeveien. Men
dette ville myndighetene gjøre slutt på.
En privat misjonsorganisasjon
først kalt Omstreifermisjonen ble opprettet i 1897, men i 1935 fikk den navnet ”Norsk misjon blant hjemløse” Denne
organisasjonen fikk altså ansvaret for gjennomføringen av myndighetenes
politikk overfor en hel minoritet.
Det er kanskje forståelig
at man før krigen ønsket å få bosatt tatre og båtfolk, men denne politikken
fortsatte i flere tiår etter krigen. Norsk
misjon blant hjemløse ble avviklet i 1998.
Fra 1945 og utover var
det Arbeiderpartiet som styrte landet, og fra 1965 vekslet det med borgerlige
og Arbeiderparti regjeringer, og Norsk misjon blant hjemløse utførte myndighetenes
politikk.
Svaneviken var den største anstalten i regi av «Norsk misjon
blant hjemløse». Institusjonen hadde som mål å få taterne til å bli fastboende.
Men oppholdene der kom også ofte i stand under tvang, for eksempel ble
taterforeldre truet med at de ville miste omsorgen for barna dersom de nektet å
flytte dit.
Enkelte beboere har
karakterisert Svaneviken som en fangeleir. Posten til de som bodde der ble
åpnet og lest. Personalet inspiserte all kroppsvask for å se at den ble riktig
utført. Både på voksne og barn.
Myndighetenes uttalte mål var å ødelegge taternes kultur,
språk og levesett. Romanifolket skulle assimileres inn i et norsk leve- og bosettingsmønster.
Og det lydige redskapet som ble brukt, var «Norsk misjon blant hjemløse».
Tatrene skulle lære å arbeide. Potetopptak på Svanviken
Fremgangsmåten var
ofte svært brutal. Spesielt når det gjaldt barn og familieliv.
Opp til 1500 barn ble
tatt fra sine taterforeldre i løpet av tiden «Norsk misjon blant hjemløse»
eksisterte. Det utgjør nesten en tredjedel av alle barn født i tater- eller
romfamilier.
Inngrepet mot
familiene ble begrunnet med at foreldrenes livsførsel med reising fra sted til
sted, ville være skadelig for barna. Hvis man fjernet båndene mellom barn og
foreldre, håpet man å forhindre at ungene fulgte samme livsstil.
Ungene ble plassert i
barnehjem eller i fosterfamilier. Ofte ble de fortalt at foreldrene ikke var
glad i dem eller at de rett og slett var døde. Historiene om slike
barnehjemsbarn som har opplevd overgrep eller grov omsorgssvikt er tallrike.
En
av de hardeste plassene for barn å komme til var Askviknes barnehjem på Os.
Bestyrerinnen var ganske hard mot barna, og det var en seksuell overgriper i
miljøet
Myndigheter og
misjon grep også direkte inn for å hindre at barn av taterforeldre i
det hele tatt ble født. Det ble jobbet aktivt for å sterilisere så mange
taterkvinner som mulig. Steriliseringene skjedde på statlige sykehus. Men
«Norsk misjon blant hjemløse» støttet steriliseringspolitikken. 14 av de 35
kvinnene som oppholdt seg på Svanviken over en 20-årsperiode mellom 1950 og
1970 ble sterilisert.
Flere av
steriliseringene oppfylte ikke det som var den daværende lovens formelle krav
til sterilisering. Det ble ofte brukt ulike former for tvang og press.
Norske myndigheter har
i dag erkjent overgrepene mot tatrene.
I 2003 ble det det
satt ned en arbeidsgruppe som skulle komme opp med et forslag til erstatning
til tvangssteriliserte romanifolk/tatere
Utvalgets hovedoppgave
er å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners,
organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor
taterne/romanifolket frem til i dag.
Barn av reisende båtfolk utenfor Jacob Walnums barnehjem,
Kopervik på Karmøy, 1922.
Disse barna var tatt
fra sine foreldre Foto: Riksarkivet.
Tidligere skolesjef i Bømlo Kristian
Bredesen og broren hans ble tatt fra foreldrene som var reisende båtfolk
på Sørlandet. Han har skrevet flere bøker: Tatersønn, Taterblod og
Taterbiskopen.
Åge Aleksandersen var også av taterslekt, og det gikk lang
tid før han våget å stå fram med sin slektshistorie.
Men det er mange musikalske personer i slekten, blant annet Carl Jularbo.
Noen kilder:
De båtreisende på Vestlandet
Tatrene en nasjonal minoritet
Fortellinger fra kyst Norge -Det båtreisende
