Historien om Kornelius er en
historie om et eventyrlig og spennende liv, men også et hardt og ensomt liv, en
kamp for å overleve i Canadas villmark.
En særprega og interessant person i min barndom, var Kornelius.
Han bodde i et lite hus han selv hadde bygget, ikke så langt
fra mitt barndomshjem.
Han var født i 1891,
og drog til USA, i begynnelsen av første verdenskrig.
Derfra drog han til
Canada, hvor han drev som pelsjeger og fisker.
Han kom tilbake fra Canada etter andre verdenskrig, i 1946.
Det første jeg kan huske om han, var at han bodde for seg selv i en stor motorbåt, med kahytt, i en liten ubebodd vik. Etter mange år i
Canadas villmark hadde han problemer med å tilpasse seg sivilisasjonen. Etter noen
år fikk han akklimatisert seg så mye at
han fikk bygget seg et hus i nærheten av
bebyggelsen. Huset var preget av
canadisk byggemåte. Han fikk også laget seg noen flatbunnede canadiske prammer,
som han brukte til å fiske med.
Han greide ikke helt
å vende tilbake til det norske språket etter årene i Canada, derfor ble det en
blanding av engelsk og norsk. Det kunne
av og til by på problemer når han møtte folk som ikke var så stiv i engelsk,
som da han skulle kjøpe materialer til huset,
og fortalte at han skulle ha et bestemt number of planks, et
vist antall skulle være two by four, and resten two by six.
Ofte fornorsket han engelske ord på en slik måte at en ble
usikker på hva han mente, Han kunne si: ”vel, du er en lykkelig mann”, han
mente da en heldig mann
(a lucky man)
Språket hans, blandingen av engelsk og norsk, sammen med
alle historiene han fortalte fra pelsjegerlivet, og fiskerlivet i Canada ble
ofte svært god underholdning.
Og derfor hadde nok historien blitt best hvis deler av den
ble fortalt på hans blanding av norsk, engelsk og dialektord, men det blir fort
litt for komplisert og uryddig.
Jeg skulle ha skrevet
ned det han fortalte for mange år siden. Jeg har glemt mye av det nå. Men
jeg vil prøve å trekke fram av
hukommelsen, det jeg enda husker, samt forsøke å følge fotsporene hans ved hjelp
av bilder, litt historie og små videosnutter, for å hente fram litt informasjon
om de stedene der han oppholdt seg.
Kornelius levde et så uvanlig og spennende liv, at det burde
blitt skrevet en bok om han. Når det ikke ble gjort, så vil jeg prøve med denne
enkle bloggen å skrive et kort resyme over livet hans.
Huset til Kornelius lå slik til at han
måtte gå forbi et lite båtbyggeri. Det ble ofte en pause fra arbeidet når
Kornelius stakk innom, som her en varm sommerdag på 60 tallet.
Kornelius med grå hatt.
Fra 1880 årene til første verdenskrig, i den tiden Kornelius
vokste opp, var det svært mange fra min hjembygd, i Sunnhordland, som drog til
Amerika.
Min bestefar var en av disse. Han bodde elleve år i Dell
Rapids i Sør Dakota.
I 2001 var jeg en tur til Midtvesten og besøkte slektninger
der, da var jeg innom Dell Rapids. Vi
kom dit på kvelden og stakk innom et museum i hovedgata, Vi fikk vite at museet skulle stenge om en
halv time, men dama bak skranken ble svært begeistret da jeg fortalte at vi kom
fra Norge, og at min bestefar hadde bodd i byen fra 1889 til 1900.
Hun skulle holde åpent så lenge vi hadde interesse av å være
der.
På museet fant jeg
bilder og informasjon som viste at en ikke liten del av befolkningen fra min
hjemplass bodde her i disse bygdene i Midtvesten på denne tiden.
Kornelius drog til Nord Dakota, til et lite norsk
bygdesamfunn, for å arbeide på farmen til en utvandret nabo som trengte
arbeidskraft.
Dette var som før nevnt i begynnelsen av første verdenskrig.
Etter en tid kom USA med i krigen, og en del unge
amerikanske menn vervet seg til de amerikanske styrkene.
Men USA trengte mange soldater, og alle unge menn, som ikke
hadde statsborgerskapet i orden fikk valget mellom å dra hjem, eller ble tvangssendt
til Europa for å delta i krigen.
Kornelius var en av disse, som ble innkalt til krigsinnsats
i Europa.
Kornelius var en innbitt pasifist, jeg husker at han ble
høyrøstet når han kom inn på slike personer som presidenter, konger og keisere
som startet krig. Han mente at de burde
fått utlevert hver sin kniv, eller skytevåpen, og så kunne de gått løs på
hverandre, istedenfor å sende en mengde ungdommer i døden.
Kornelius og en kammerat fikk tak i hver sin sykkel, de
smurte godt med niste, og så syklet de over grensen til Canada.
De drog nord til byen Edmonton i provinsen Saskatchewan.
Edmonton var den gang
en pioner by, og ble kalt ”the Gateway to the North
Herfra drog pelsjegere nordover til den canadiske
villmarken, og her ordnet de med lisenser og utstyr.
I tiden fra 1900 til første verdenskrig hadde Edmonton hatt
en sterk oppgangsperiode der folketallet var kommet over sytti tusen, men
oppgangen stoppet opp rett før første verdens krig, og folketallet sank
til nærmere femti tusen i løpet av
krigen.
Så det var ikke lenger oppgang og jobbetider når Kornelius
og kammeraten kom til byen.
De stilte opp i køen
på et arbeidskontor en dag.
Mannen i luka spurte”
Can you mix mud?”
Engelskkunnskapene til Kornelius var minimale, siden han
hadde bodd i et norsk samfunn i Midtvesten, de begrenset seg til ”yes” og ”no”
Han tok sjansen på å si ”yes”, og ble geleidet ut på en
byggeplass, der han skulle blande sement.
Det som kanskje gjorde at det var behov for denne type
arbeidskraft, var at Canada var kommet med i krigen, og en stor del av de unge menn i byen var sendt
til fronten i Europa.
Der på byggeplassen i Edmonton, jobbet han en hel sommer og
lærte engelsk etter naturmetoden. Da høsten kom var engelsken ganske god,
fortalte han.
Han jobbet en periode i byen, og området rundt, og la seg opp
noe penger.
Pengene investerte han i et landområde for å bygge seg et ”homestead”,
en farm.
Jeg husker ikke lenger navnet på stedet han slo seg ned, men
jeg mener at det var i Manitoba i nærheten av Churchill river, en elv som ender
ved eskimobyen Churchill ved Hudson bay.
I dette området som lå langt mot nord var det billig land å
få kjøpt.
Som en kuriositet kan jeg nevne at i dette området nord for
Lake Winnipeg, ligger et reservat for
Cre indianere med navnet Norway house.
I 1816, bygde en engelsk lord, Tomas Selkirk, en vei i dette
området, med en gjeng norske straffanger. Trolig norske sjømenn som var tatt
til fange under Napoleons krigen.
Denne veien var et forsøk på å forbedre framkommeligheten
fram til Nelson river, en elv som var
den eneste forbindelsen til Hudson bay kompaniet sin viktige handel stasjon,
York Factory ved Hudson bay.
Jeg vil komme litt tilbake til Hudson bay kompaniet senere.
Gammel canadisk låvebygning
Farmen Kornelius bygde bestod av en tømmerkoie, og en enkel
låvebygning, også av rundtømmer.
Han greide også å skaffe penger til en buskap, noen kyr, og et par engelske shire hester. Han forsøkte
seg også med korndyrking, men landet lå for langt mot nord, slik at resultatet
ble dårlig.
Etter en tid fikk han sykdom på dyra, og buskapen måtte
slaktes.
Etter dette forsøkte han å livberge seg ved å drive fiske i
innsjøene der, og jakte pelsdyr.
Pelsskinn var godt betalt, og ble den beste
inntektskilden.
Etter hvert ble det mer og mer pelsdyrjakt der han brukte
feller.
Pels av hvitrev, eller polarrev var ettertraktet og godt
betalt på den tiden.
Derfor forlot han
farmen, og drog nedover Churchill river til kysten ved Hudson bay, der fangstforholdene for hvitrev eller polarrev var var bedre.
https://www.youtube.com/watch?v=Tf-yK60JuYM
https://www.youtube.com/watch?v=Tf-yK60JuYM
Churchill river
Han slo seg ned i Churchill, en liten by grunnlagt av Hudson
bay kompaniet i 1717, oppkalt etter en
av Winston Churchill sine forfedre.
Hudson bay kompaniet hadde handelsstasjon der, som ble
drevet av skotter,
Byen hadde en katolsk misjonsstasjon som var drevet av
franskcanadiere. Ellers var det få hvite som bodde der den gang, kun en
handfull pelsjegere i perioder.
Hudson bay kompaniet drev med oppkjøp av skinn fra
eskimoene. og indianerne,
Og solgte også geværer og ammunisjon, kniver, mekaniske
feller (Revesakser osv.)
og andre varer som eskimoene trengte.
I 1929 kom jernbanen fram til Churchill, og de begynte
utbygging av en havn
i begynnelsen av 30 åra, noe som førte til at flere hvite
slo seg ned i byen.
Jeg vet ikke det eksakte årstallet da Kornelius kom dit, men
det må ha vært rundt 1920 , da byen fortsatt var en liten eskimo by. Han ble
boende blant disse eskimoene i Churchill i 12 år.
Han fikk satt opp en enkel bolig, trolig noe i samme stil
som eskimohusene.
Han drev jakt sammen med disse, lærte fangstmetoder, og
adopterte måten deres å kle seg på. Eskimoene lagde klær av doble reinsdyrskinn, der hårene vendte både
innover og utover. Disse skinndraktene
holdt godt på varmen på kalde vinterdager.
Temperaturen i Churchill kan om vinteren gå ned i 50-60 minus grader
Celsius.
Gjennomsnitts temperaturen i januar er på – 26 grader
Celsius, og i juli/august måned ca 11
grader.
Kornelius fortalte at om vinteren pakket eskimokvinnene
spedbarn og småbarn ned i doble skinnposer av reinskinn, som de bar på ryggen. Om
våren ble ungen tatt ut og vasket, og posen rengjort for avføring.
Han trivdes godt sammen med eskimoene, de var skvære og
vennlige folk.
Han fisket og drev jakt sammen med dem på havisen utenfor
Churchill.
De kunne også jakte rein inne på tundraen, men mest drev
Kornelius for seg selv som pelsjeger.
Tilgangen til mat for eskimoene kunne variere sterkt. I
enkelte perioder kunne jakten slå feil, og det ble sult og tomme mager. Andre ganger,
særlig når de hadde harpunert en kval, var det fest i dagevis.
Den første tiden han bodde i Churchill, ble han invitert til
slike festgilder etter en god fangst, der han fikk servert store slintrer med
rått spekk.
Han greide aldri å få seg til å ete dette, derfor fikk han
heller aldri et nært og godt bordfellesskap med disse eskimoene.
Et bilde av en eskimofamilie, tatt rundt 1910.
Filmsnutt med gamle bilder og sang av Hudson bay eskimoer
I skogsområdene innenfor tundraen var det bosetninger av
Chipewyan indianere.
De også drev jakt på rein og pelsdyr. Men Kornelius var ikke begeistret for
indianere. Det var et folkeferd man ikke kunne stole på, mente han. I en
indianerlandsby inne i skogsområdet, hadde en franskcanadier en liten butikk.
Da denne handelsmannen måtte reise bort noen uker, fikk han Kornelius til å styre
butikken mens han var borte. Indianerne
drev å tigget, de var pågående og frekke.
Disse indianerne manglet ofte penger, og måtte handle på
krita. Han hadde et kartotek med lapper der han førte opp hva de skyldte.
Kornelius opplevde stadig at enkelte indianere drev og avledet oppmerksomheten
hans, mens andre forsøkte å komme seg unna betalingen, ved å stjele disse lappene.
Eskimoenes og indianernes
fangstmetoder, var primitive snarer og feller.
Men i praksis brukte de ikke disse lenger, men den hvite
manns mekaniske feller, (revesakser osv.) som de fikk kjøpt på Hudson bay
kompaniets handelsstasjon.
Men for å drive som pelsjeger var det mye å lære av de innfødtes
kunnskap om dyras vaner og særegenheter.
Indianske snarer og feller.
Kornelius, drev som pelsjeger i det samme området, og den
samme tidsepoken som den norske juristen, forfatteren og eventyreren Helge
Ingstad.
Ingstad drev som pelsjeger i Canadas villmark fra1926 til
1930.
Som 26 åring sluttet Helge Ingstad som advokat i Levanger,
brøt over tvert, og drog til Canadas villmark som pelsjeger. Han dro som
Kornelius, til Edmonton. Der traff han en
annen norsk eventyrer, Hjalmar Dale, som også en periode drev som
pelsjeger med base i Churchill
Dale hadde vært pelsjeger og oppdager i Canadas villmark
tidligere, så disse to slo seg sammen og dro nordover, først med elvebåt,
deretter med kano, til området øst for Great Slave Lake.
Ingstad og Dale var
sammen i et år
Deretter var han sammen med andre pelsjegere, og en tid alene.
En periode jaktet han sammen med en indianerstamme som ble kalt Caribou Eaters (Villrein
etere)
Da han kom hjem skrev han boka som ble en bestselger:
Pelsjegerleiren til Ingstad ved The great Slave lake i
Canada.
Å lese denne boka til Ingstad, er også å lese om Kornelius
sitt liv.
Han var pelsjeger litt
lenger øst i det samme området, møtte mange av de de samme menneskene og det
samme miljøet.
Kornelius drev som pelsjeger i mange flere år, og hadde han
vært like skrivefør som Ingstad, så kunne en bok fra ham, blitt svært spennende
lesning.
Helge Ingstad forteller her i denne linken en episode om hvordan dette pelsjegerlivet kunne arte seg en kald
vinterdag.
Rundt Churchill er det
Tundra, golde og øde områder med permafrost. En måtte dra rundt seks norske mil
innover i landet, før en når skogsgrensa. Til å begynne med er det en blanding
av skog og åpne områder med tundra. Etter som du reiser innover i landet blir
skogsområdene mer dominerende.
Når Kornelius skulle ut på jakt
etter hvitrev, måtte han inn i disse skogsområdene, og han måtte bruke
hundespann.
Han kunne ikke bruke det
samme utstyret og sledene som eskimoene brukte når de jaktet ute på havisen. Da
brukte de sleder med meier. Når han jaktet hvitrev i skogene, måtte han bruke
flatbunnede sleder slik indianerene brukte.
På sleden måtte han da laste
ned mat nok til seg og hundene. Han måtte ha med gevær, amunisjon, revesakser
og nok åte til saksene , telt, sovepose og diverse kokekar og fyrtøy.
Når han jaktet rev med revefeller,
måtte han dra inn i områder der det var godt med dyr. Av og til måtte han reise
lange strekninger. Han slo opp teltet og satte revefellene rundt i et stort
område. Dette holdt han på med noen dager til det minket med rev i fellene, så
reiste han til et nytt område og satte ut fellene på ny.
Denne revejakten foregikk kun
på vinteren når reven hadde vinterpels.
Det kunne bli lange
turer over store avstander i kalde
vinterdager, og enda kaldere netter der han hørte ulvehylene ofte ganske nære,
mens nordlyset flammet inn gjennom teltåpningen.
Når han kjørte hundespann ute i villmarken om vinteren, festet han hundene
utenfor teltet om natta. Hundene kveilet seg i groper i snøen, Når det var
kaldt og blåste var hundene dekket av snø om morgenen, bare nesa stakk opp av
snøen.
Han fortalte om to pelsjegere han
hadde mye kontakt med en periode. En
natt de hadde slått leir, og gått til ro i teltet, merket de at hundene ble
svært urolige. Den ene pelsjegeren krøp da ut for å se hva årsaken var, i det
han stakk hodet utenfor teltduken, satte en polarulv tennene i strupen på han,
og tok livet av han.
En gang på vei hjemover fra
disse fangstturene etter hvitrev, han var fortsatt langt fra folk, en dagsreise
til nærmeste bosetning.
Plutselig ble hundene urolige,
trolig fikk det teften av en reinflokk i nærheten.
Hundene var nok sultne. På slutten av disse turene kunne maten til
hundene ta slutt, hvis han da ikke fikk skutt noen byttedyr.
Hundene slet seg løs i det
han skulle feste seletøyet. Han grabbet tak i førerhunden, resten av kobbelet jaget
av sted med seletøyet på. Han så aldri hundene igjen.
Trolig hengte seletøyet seg
fast i skog eller kratt, og hundene ble ulvemat.
Det kunne stå om livet hvis
en mistet hundene ute i ødemarken
Han måtte nå komme seg til
folk med den ene hunden han hadde igjen.
Han spente den for sleden.
Det ble en strabasiøs tur for begge to.
De kom til et skogsområde, og
Kornelius ville ta snarveien gjennom skogen, men hunden nektet å adlyde ordre.
Han forsøkte å tvinge hunden, men da røk hunden på han.
Han lot da hunden få
bestemme. Den tok en lang omvei utenom skogsområdet i et tereng der snøen var
fast og hard. Han forstod da at hunden var klokere enn han selv. Hadde de tatt
veien gjennom skogen, hadde de måttet dra sleden mange timer i dyp og tung snø.
En vinterdag Kornelius jaktet
sel på havisen i Hudson bay
Oppdaget han en isbjørn som
kom mot han på ca 30 meters avstand.
Isbjørnen hadde sneket seg
langs en isskavl, uten å bli oppdaget.
Isbjørnen kom raskt på. Han fikk opp geværet og fikk sendt av gårde et skudd.
Det gikk et rykk gjennom
isbjørnen, før den segnet om. Hadde han bommet, hadde han neppe overlevd.
En del av året drev eskimoene jakt etter sel på havisen.
En dag var han på seljakt sammen med en eskimo, som i følge Kornelius var en “half breed” en halv eskimo med navn Johnny.
Isen hadde råk og åpninger, som fungerte som pustehull for selen, og det
var sel som lå ved disse råkene de jaktet på.
De oppdaget en stor sel et stykke unna, som lå å beveget seg og slo med
luffene i isen.
De la ann begge to og skjøt. Plutselig ble selen forvandlet til en mann
som reiste seg opp på isen og skrek. Det var en eskimo, som lå på isen og
agerte sel , for å lokke sel opp på
iskanten. Mannen var skadeskutt, og blødde fra skulder og rygg.
De fikk fraktet han til Churchill , der han fikk en form for bandasjering
og behandling.
Det var kun Johnny, halv-eskimoen som hadde skutt. Kornelius glemte å ta
av sikringen på geværet. Det var noe han vanligvis ikke glemte, så han så på
det som et lite mirakel.
Vel, hadde jeg også skutt, hadde nok mannen vært død, sa han
Kornelius fortalte at eskimochifen sammlet alle mennene i Churchill
til et møte, der Johnny måtte stå
skolerett for forsamlingen. Han ble
grundig utspurt om hendelsen.
Om han manglet kunnskap og evne til å se at det var en mann, og om han
ikke viste at dette var en vanlig jaktform blant eskimoene å ligge på isen og
agere sel.
Deretter ble han skjelt huden full , han ble således tatt nedått, sa
Kornelius.
Johnny gråt og lovte bot og bedring, men han ble degradert fra all jakt,
og måtte holde seg hjemme sammen med kvinnene.
En stor ydmykelse og skam i dette jakt og fangst miljøet
En sommer var Kornelius med et fangstlag, helt nord til Southamton øya med
båt,
der de jaktet hvalross.
Denne filmsnutten viser litt av dyrelivet ved denne øya.
Hovedstasjonen for pelshandelen til Hudson bay kompaniet ved Hudson bay kysten, var lenge York Faktory ved
utløpet av Nelson river, ca 20 norske mil øst for Churchill. Denne stasjonen
ble lagt ned i 1957.
Den eneste adkomsten til denne haldelstasjonen, var i lange tider kun
mulig med skip. Skipene måtte seile nord
for New Foundland mellom isfjell og driv is, om sommeren når havet var åpent.
Etter hvert fikk en byget vei fra Lake Winnipeg , fram til Nelson river,
og fraktet varene nedover på elva, med noen farkoster som kaltes “York boats”
Elva hadde flere stryk, der varene måtte fraktes over land (såkalte
portage) fram til neste båt.
I 1912 begynte den Canadiske staten arbeidet med en havn, og en jernbane
fram til Port Nelson ved York factory. På grunn av de ekstreme værforholdene,
og de vanskelige havneforholdene ved utløpert av Nelson river, ble dette
arbeidet oppgitt i 1918. Senere ble det bestemt at en havn skulle bygges i
Churchill, og at jernbanen skulle føres dit.
Jernbanen kom dit i 1929, et av de siste årene Kornelius bodde der.
Også varetransporten til Hudson bay kompaniet sin handelstasjon i
Churchill ble fraktet på elven Churchill river, om sommeren, fram til 1929, da
jernbanen kom.
Denne elva hadde også et farlig parti et stykke ovenfor Churchill, der
strømmen gikk ganske stri, og der gikk det ofte galt for de som drev med
varetransport.
Kornelius ble engasjert i denne transporten om sommerene, og ble etter
hvert svært dyktig til å manøvrere i
dette farlige strømområde av elva.
Pågrunn av dyktigheten i dette arbeidet for å skaffe byen forsyninger, ble
han flere år senere utnevnt til æresborger av Churchill.
Fly foto av Churchill med Churchill river
Når Kornelius kom til Churchill var han rundt 30 år.
Som pelsjeger ble det et ensomt liv , uten særlig kontakt med kvinner.
Det var nok total mangel på hvite kvinner i dette miljøet.
Som dyktig jaktmann i sine beste år, kunne han nok funnet seg en
eskimojente, og det var enkelte pelsjegere som fant seg en ektemake blant
indianere og eskimoer.
Enkelte av Hudson bay kompaniets folk fikk barn med eskimojenter, uten å
ta noe ansvar for jenta og barnet.
Det vokste opp i byen flere “half breed” som Kornelius kalte dem.
En av Hudson bay folkene hadde holdt seg med kona til en av eskimoene.
Da dette ble oppdaget samlet flere eskimoer seg på han, det ble ett
skikkelig basketak. Vel, sa Kornelius, de ville aldeles tyne han.
Når det ikke ble noe eskimoekteskap for Kornelius, så hadde nok det noe å
gjøre med kulturforskjellen, ikke minst maten eskimoene åt.
En annen side var kampen for eksistensen. Hudson bay kompaniet tok seg
godt betalt, så en la seg ikke opp mye penger som pelsjeger.
Han fortalte en gang at han hadde en tid tenkt litt på ekteskap,
men, sa han, kona kunne blitt syk, og da ville jeg fått utlegg på henne.
Churchill i dag.
Noen filmsnutter fra Churchill i dag
Sightseeing på tundraen rundt Churchill i dag.
Kornelius gjorde noen erfaringer med Hudson bay kompaniet, når det gjaldt behandlingen av
eskimoene.
Men først vil jeg si litt om historien til dette
handelskompaniet.
For de første amerikanske emigrantene var pelshandelen med
Europa viktig.
Beverskinn var kommet på moten i Europa, og var svært
ettertraktet.
For franske pelsjegere og settlere som slo seg ned langs St.
Lawrence elva i øst Canada, var pelshandelen selve livsgrunnlaget.
Pelsjegerne måtte etter hvert lengre øst for å finne nok pelsdyr.
Det var også vanskelig å seile oppover St Lawerence elven,
og komme østover den vegen
Konflikt mellom engelskmenn og franskmenn, gjorde det særlig
vanskelig for engelskmennene å komme fram til områdene der jakten og
pelshandelen foregikk.
I 1668 seilte en engelsk kaptein ved navn Radisson fra
England over Atlanteren,
gjennom innseilingen til Hudson bay.
To år senere ble Hudson bay kompaniet opprettet, som et
handels kompani som handlet skinn og huder med eskimoer og indianere, og etter
hvert også med hvite pelsjegere.
De bygget noen fort, og opprettet flere handelsstasjoner
langs Hudson bay kysten.
Hovedstasjonen ble som før nevnt York Factory
Hudson bay kompaniet opprettet også en handelsstasjon i
Churchill lenger vest på kysten, og bygget et fort også der, the Prince of Wales fort.
En liten filmsnutt som viser fortet i dag
Konflikten mellom engelskmenn og franskmenn om herredømmet
over Canada, førte til at disse fortene og handelsstasjonene skiftet nasjonalitet
flere ganger. De tilhørte vekselsvis England og Frankrike i perioder.
Tilslutt vant England krigen i 1763, og Hudson bay kompaniet
fikk monopol på pelshandelen i hele Canada, og ble et av verdens mektigste
handels foretak.
Raddisons skip ved iskanten i 1668
Hudson bay kompaniet dekket til slutt et område, som strekte
seg helt til Stillehavskysten. Dette området ble i store trekk utgangspunktet
for det som i dag er blitt til nasjonen Canada.
På handelsstasjonene i den canadiske villmarken, ansette HBC,
stort sett folk fra Aberdeen og Orknøyene. De var hardføre folk som tålte livet
i Canadas villmark.
Noen filmklipp om pelsjegerlivet fra arkivet til Hudson bay
fra 1919
Landområdet der Hudson bay kompaniet hadde monopol på
pelshandelen.
Pelslageret på en HBC handelstasjon.
Ingstad forteller i boka ”Pelsjegerliv” om indianeres trang
til å kjøpe pyntegjenstander, glassperler og røde skjerf, når det handlet med
HBC sine handelsmenn.
Eskimoene i Churchill hadde heller ikke stor kunnskap om
verdisystemet til den hvite mann, derfor kjøpte de ofte ting av liten verdi, og
ting de ikke hadde bruk for.
Men Kornelius oppdaget at de også fikk mye mindre betalt for
skinnene, en det han og andre hvite pelsjegerne fikk.
Kornelius var åpen og rett fram i sin væremåte, han reagerte
på urett.
Han fortalte eskimoene at de fikk forlite betalt, og hva han
fikk.
En dag ble han kalt inn til Hudson bay kompaniets
representant, som gav han klar beskjed om at han hadde ingenting med å informere
eskimoene om HBC sine priser på skinn. Det ble en hard diskusjon imellom
Kornelius og handelsmannen.
Handelsmannen sier da, hvis du fortsetter å informere
eskimoene, skal vi få tatt deg av dage, det har vi gjort før.
Kornelius oppfattet at dette ikke var en tom trussel.
Han ble ofte ganske høyrøstet når han snakket om folkene i
Hudson bay kompaniet.
En liten filmsnutt om hvordan Hudson bay kompaniet utnyttet
og bedro indianere og eskimoer
Hudson bay kompaniet er fortsatt et stort selskap i Canada.
Men hovedgeskjeften i dag er ikke pelshandel.
Men pelsvirksomheten er fortsatt viktig for mange i
nordområdene i Canada
Minst 3 millioner pelsdyr blir fanget årlig i den nordlige delen av landet, og det er rundt
60 tusen aktive fangstmenn. Halvparten av disse er indianere og eskimoer, som
har dette som levevei. Samtidig er det i dag, en bevegelse i vekst i storbyene
som vil forby denne type fangst med feller, pga. lidelsen til dyra.
Så her er det en kulturkonflikt på gang, som har vart i
mange år. Konflikten ser ut til å øke, og bli sterkere for hvert år.
Fangsthytte som brukes av pelsjegere i dag ved Great Bear
Lake
En gang jeg besøkte Kornelius på slutten av 70 tallet, kom
han med et Bergens Tidende der han viste
meg en artikkel om isbjørnsituasjonen i Churchill på den tiden.
I hans tid som pelsjeger, var det ikke så mye bjørn der, for
den gang hadde de lov til å skyte isbjørn.
Nå
var bjørnen fredet, og hadde øket kraftig i antall, og en mengde isbjørn hadde
samlet seg på en søppelplass utenfor Churchill.
Når
bjørnen ikke fant mat der brøt de seg inn i husene, og folk ble kriplet, sa han.
(cripples
-krøplinger)
Han
fortalte at den canadiske stat hadde prøvd å løse problemet ved å bedøvet
bjørnene med bedøvelsespiler, og fraktet hele bjørnestanden flere mil av
garde. Etter noen få dager var bjørnene
til bake.
I dag står det varselskilt rundt
Churchill, som nå kalles: ”The polar bear capitol of the world,” og da folket i
Churchill ikke har lov til å skyte isbjørn utenfor byen, forsøker de å tjene
penger på han, ved å arrangere isbjørnsafari på tundraen ved hjelp av
kjøretøyene vist nedenfor.
En liten video som viser at de fortsatt
har problemer med en del nærgående isbjørner som de sperrer inne i et slags
isbjørn fengsel, før de blir bedøvet og
fraktet bort. De blir nå fraktet langt av gåre.
Fra Churchill, til
Prince Rupert på Stillehavskysten.
Gammelt canadisk jernbanekart.
Engang i begynnelsen av 1930 åra, dro
Kornelius fra pelsjegerlivet ved Hudson bay, til Prince Rupert ved
stillehavskysten.
Pelsjegerlivet var hardt og
strabasiøst, et slit, uten de store inntektene, og en dag hørte han fra noen
nykommere i byen, at det foregikk et eventyrlig laksefiske på Vestkysten, der
folk tjente gode penger.
Han bestemte seg for å dra vestover.
Han solgte alle eiendelene sine, og fikk skrapt sammen til en togbillett til
Prince Rupert.
Han kjente lite til Prince Rupert, og han
kjente lite til fisket som ble drevet der.
Da han kom fram til byen, orienterte
han seg så godt han kunne om fisket etter laks.
Han fikk lånt seg en båt. Han hadde
ikke nok penger til å kjøpe en båt.
Da han begynte å fiske var det utenom laksesesongen.
Det ble et magert fiske.
Det ble en hard periode uten noen
bopel. Han måtte dra båten opp om nettene og sove under den. Men dette var ikke
så veldig forskjellig fra livet han hadde levd som pelsjeger.
Etter en tid greide han å komme ut av
uføret, Laksesesongen begynte og fisket
gikk bra for Kornelius.
Han fikk kjøpt seg båt, han fikk etter
en tid kjøpt en større båt med kahytt som han bodde i,
og etter noen år fikk han også bygget
seg et lite hus utenfor Prince Rupert.
Han fortalte mange historier fra tiden
her, som mer eller mindre har gått ut av minnet nå.
Han nevnte og navn på andre nordmenn
som drev med laksefiske her.
I Prince Rupert var de fleste hvite,
bortsett fra en liten gruppe indianere.
Det var en god del alkoholisme blant
disse indianerne. De hadde alkoholforbud, og ingen hvite hadde lov til å selge
eller skjenke de alkohol.
Vel, de ble helt galne når de drakk, sa
Kornelius
Prins Rupert før 1. Verdenskrig.
Byen hadde nok ikke forandret seg så
mye da Kornelius kom her 20 år senere.
Jeg husker fra min tid som sjømann,
første gangen jeg kom til Vancouver som ligger litt sør for Prince Rupert.
En kveld vi vandret gjennom en lang
gate som heter Hasting Street, hadde vi en
sjokkerende opplevelse i møte med alle de alkoholiserte indianerne som
oppholdt seg der. Jeg husker noen unge vakre indianerjenter, som var sterkt
preget av alkoholisme.
Alkoholskadde indianere var noe vi
ofte møtte på her i denne delen av Canada.
En skulle tro at den hvite manns
sivilisasjon skulle hjelpe indianerne til et bedre liv, men sannheten er den
motsatte. Møte med den hvite manns kultur, har ført til alkoholisme, nye
sykdommer, og ødeleggelse av kulturen for mange urfolk rundt om i verden.
Samtidig som de ikke har greid å tilpasse
seg den hvite manns levemåte.
Da Kornelius var i Churchill, hadde
han liten brev kontakt med familien hjemme, men han skrev engang et brev hjem
til foreldrene, og fortalte at han hadde planer om å komme hjem til Jul..
Det ble fortalt at far hans da gikk
hver kveld til dampbåten for å se om han kom.
Mismotet stod å lese i farens ansikt, da han ikke kom
med den siste båten før Jul.
Nei, han kommer nok aldri, sa han.
Økonomien til Kornelius var nok ikke slik at han var i stand til å reise
hjem da.
I Prince Rupert bedret den økonomiske
situasjonen seg, og han fikk lagt opp litt penger.
Han fikk pr. brev også litt mer
kontakt med familien hjemme. Men så kom
2. Verdenskrig, med fem års taushet
fra hjemlandet.
I 1946, solgte han alt han eide i
Prince Rupert og dro hjem til Norge.
Hans yngste bror tok i mot han på
dampskipskaien, og kunne fortelle Kornelius, at deres mor var død få dager
tidligere. Faren hadde da vært død i mange år.
Utsyn mot Prince Rupert slik byen er i
dag.
Naturen her i British Columbia, minner
sterkt om Norge.
En liten video om byen i dag
Kornelius var 55 år da han kom hjem til
Norge.
Han kjøpte seg en overbygd motorbåt
som han bodde i den første tiden, og drev som småfisker. Norge var rett etter
krigen fortsatt et fattig land. Etter hvert ble det mer arbeid å få. Da han
hadde bygget seg hus, ble det en del sesongarbeid.
Han jobbet litt med sildearbeid i Haugesund,
og som sildefisker på Austevoll båter.
Han arbeidet også litt på en hermetikkfabrikk
i bygda, men mesteparten av tiden som småfisker fra egen båt. Livet i Canada
hadde preget han slik at han trivdes best med sesong arbeid.
Den lengste perioden med fast arbeid
var et par år på aluminiumsverket i Tyssedal.
Det var noen ungdommer som skulle inn
og plukke epler i Hardanger, som fikk lokket han med inn der. Han fant fort ut
at epleplukking ikke var noe givende arbeid.
Han stakk innom aluminiumsverket i
Tyssedal og fikk jobb der, og der holdt han ut ganske lenge.
Han fortalte en del historier fra
tiden der, han hadde sin egen spesielle fortellermåte.
En sommer hadde han jobbet sammen med
en student som var ferievikar. Denne ferievikaren var veldig plaget av alt
støvet i ovns-hallene, som ikke bare la seg utvendig, men trengte inn i nese og
munn.
Han hadde spurt Kornelius om hva han gjorde for å bli kvitt dette
støvet.
Vel, svarte Kornelius, jeg tar en
shower, da blir jeg ren utvendig.
Så tar jeg en bayer øl, da blir jeg
ren innvendig.
Men, sier ferievikaren, jeg er
avholdsmann.
Vel, sier Kornelius, da får du betterdø
beholde dritten.
På slutten av 1970 tallet da jeg var lærer
på en videregående skole i en nabokommune, besøkte jeg ofte Kornelius. Han nærmet
seg da 90 år, og hadde vært pensjonist lenge.
Han var klar i hodet, og i god form. Men
han hadde fått grønn stær, som plaget han en del. En hjemmesykepleier kom og
dryppet øynene hans hver dag. Men synet
var svekket. Han klaget på at det var mye tåke og gråvær når han kikket ut
vinduet.
En kveld jeg og en nabo av Kornelius,
satt i stua hans, ble vi invitert til å spise kvelds sammen med han. Han hadde
kokt kaffe og steikt vafler. Naboen fikk det plutselig travelt og måtte hjem,
men jeg takket ja. Vaflene smakte greit, men når han serverte kaffen fikk jeg
problemer. Det var tydelig at synet var svekket. Kaffekoppen hadde et tykt
brunt lag både utvendig og innvendig. Det var helt umulig å drikke fra koppen.
Da han var ute fra kjøkkenet en kort tur, fikk jeg tømt kaffen i vasken.
Engang jeg besøkte han, kunne han
fortelle at han hadde arvet en del av et utmarksområde fra en avdød bror. Selv
om han nærmet seg 90, hadde han store planer for denne eiendommen. Vel, sa han,
jeg har to muligheter. Jeg kan spekulere, og selge land. Jeg kan også even brekke
land, sa han (break land – dyrke)
Brekke land, var i grunnen en god
beskrivelse, for utmarksområdet bestod for det meste av hauger og berg.
Kornelius fulgte godt med på nyhetene.
På slutten av 70 tallet var Etiopia i krig med Somalia, etterpå tok
kommunistene over styringen, og det ble drap og myrderier av opposisjonelle .
Han hadde fått med seg at en dame fra
bygda skulle reise til Etiopia som misjonær.
Det skjønte han lite av. Vel betterdø,
hun må tjene grovt med penger, mente han, når hun kunne finne på å våge livet
på den måten.
I alle årene i Canada, hadde han vært
lite i kontakt med kirke og kristendom,
derfor ble jeg litt overrasket en dag
jeg besøkte han, og oppdaget en Bibel som lå på en stol under bordet.
Jeg tok opp Bibelen, og sier, Jeg ser
du har en Bibel liggende her.
Han ble litt brydd, og sier, vel, jeg kjøpte den engang jeg var i
Bergen.
Det er jo fint, sier jeg, leser du i
den. Ja, han hadde lest en god del, særlig hadde han lest i Johannes
evangeliet, men på grunn av synet hadde det blitt vanskelig i den senere tid.
Vi ble sittende å samtale om
Johannesevangeliet. Han kom inn på Jesu død og korsfestelse. Det var fryktelig
hvordan de for med han, sier han. Hvorfor i all verden måtte de behandle han
slik.
Hver gang jeg besøkte han, samtalte vi
litt om Bibelen. Jeg merket at han var veldig fremmed for budskapet i
evangeliet, selv om jeg forsøkte å forklare det så enkelt jeg kunne.
Sangevangelistene Marit og Irene hadde
møter i kirken på den tiden. En dag spurte jeg om han hadde lyst til å bli med
i kirken en kveld. Han svarte ja.
Da han satt i kirken og hørte Marit
Stokken tale, merket jeg at han ble litt mutt.
På hjemveien var han taus, litt
uvanlig til å være han, det var tydelig noe som ikke stemte.
Hvor var presten, spurte han etter en
stund. Han satt nede i kirken, sa jeg
Men var det der han skulle være, sier
han
Jeg forklarte at det var denne dama
som var taler i kveld.
Han sa ikke noe mer på hjemveien.
Fjorten dager senere besøkte jeg han
på nytt.
Idet jeg skulle til å banke på, hørte
jeg han talte høyt med hjemmehjelpen inne i stua.
”Jeg var med Jan Sandvik i kirken. Det
var et kvinnfolk som talte, sa han
presten satt nede i benkeraden, og åpnet ikke
kjeften.”
Jeg ventet litt til samtalen hadde
gått over på et annet tema, før jeg banket på.
Jeg forstod at for folk av hans
årgang, hadde presten en viss autoritet. Det var ingen kvinner som forkynte i
kirken i hans barndom, og ungdom.
En dag jeg møtte presten, spurte jeg
om han besøkte Kornelius noen gang. Han hadde faste andakter på gamlehjemmet og
sykehjemmet, men han hadde ikke vært hos Kornelius.
Noen uker senere kom jeg på besøk.
Straks jeg var kommet innenfor, sier
Kornelius:
Presten var her, han satt i den stolen
der like a common man (som en vanlig mann)
Det var helt tydelig at han satte stor pris på besøket til
presten.
Presten hadde invitert han til å komme
på gudstjenestene i kirken, men det var ikke så enkelt for han. Han trengte
noen til å kjøre seg, skulle han komme seg dit.
Senere hørte jeg at en predikant som
hadde møter på bedehuset, hadde tatt en tur ut til Kornelius en dag , og
snakket nokså utførlig med ham om hva det ville si å bli en kristen. Denne
predikanten, hadde gått nokså rett på sak, og stilt han en del spørsmål om hva
som måtte til fra vår side.
Hva må vi gjøre for å bli frelst? Må
vi gjøre så godt vi kan, spurte predikanten.
Ja mente Kornelius, det måtte vi.
Predikanten fortalte da om Guds
målestokk, at Gud krevde fullkommenhet av oss, i tanker, gjerninger og ord, og
at det ikke var et menneske på jord som var i stand til å møte Guds krav, at
vår eneste redning var Jesu død og soning for vår synd.
Kornelius hadde blitt sittende nokså
taus etterpå.
På grunn av skifte av jobb, ble det
til at jeg ikke besøkte Kornelius på en ganske lang stund. Da jeg neste gang besøkte han var han blitt over
nitti år, og var kommen på sykeheimen. Han var fortsatt klar i hodet, men
helsen var dårlig. Vi satt en stund og snakket sammen, så spurte jeg om jeg
skulle lese litt fra Bibelen.
Han svarte ja.
Mens jeg leste merket jeg at han
lyttet intenst.
Jeg
leste flere enkle bibelord som, Jesaja 53:5 Men han er
såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham,
for at vi skulde ha fred,
og Romerbrevet 10:13 for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli
frelst.
Dette ble siste gangen jeg besøkte han, han døde
en kort tid etter.
