Vi hører svært ofte
at Israel bryter folkeretten, men lite om andre lands til dels grove folkerettslige
brudd.
Hvorfor er det så mye
fokus på Israel?
Av og til blir den
enorme oppmerksomheten Israel får her i Norge,
nærmest å ligne med en kollektiv nevrose.
Artikkelen finner du på http://jansandvik.blogspot.no/2012_06_01_archive.html
Hun viste til 1. mai togene med plakater for boikott av
Israel, der LOs 1. mai taler i Trondheim, ropte ut: Israel er det verste landet
i verden.
Astrid Meland, mener at sikringene må ha gått når Israel
blir kalt verdens verste land.
Det var ingen kritikk av noe annet land, ikke Syria, ikke
Nord Korea, Sudan osv.
Også kvinnedagen ble brukt til Israelskritikk.
Fagforbundet og Norsk folkehjelp har nylig brukt store
resurser på å lage en rapport som kartlegger norske investeringer i internasjonale selskaper, som
har forretningsdrift i israelske bosetninger på Vestbredden. Dette
engasjementet er noe som er helt utenom Fagforbundet og Norsk folkehjelps
naturlige virkeområde. De går i denne rapporten hardt ut mot Israel, som de
mener bryter folkeretten.
Det ville vært naturlig at Fagforbundet og Norsk folkehjelp også
hadde med noen ord om
menneskeretts-situasjonen på Vestbredden og på
Gazastripen, hvor de palestinske selvstyremyndighetene stadig bryter
menneskerettene. Se http://articles.cnn.com/2011-04-06/world/mideast.palestinian.journalists_1_palestinian-security-forces-hamas-security-pro-fatah?_s=PM:WORLD
Men vi hører ingen ting om dette.
Meland sier i artikkelen, at brudd på folkeretten er blitt en
vekstindustri for aktivister, man
kan legge i dem det man ønsker. Aktivistene bruker nok ikke folkeretten for å
vise hva som er reell folkerett, men til å fremme egne synspunkter.
Folkerettsspørsmål er
ingen enkel materie.
Jeg har fulgt med på denne konflikten i mange år. Jeg har
også i flere år prøvd å sette meg inn i de forskjellige FN resolusjonene og de
folkerettslige sidene ved denne konflikten.
I denne bloggen vil jeg prøve med litt historikk om
Folkeretten og Israel.
Jeg vil underbygge historien med linker til Wikipedia og andre nettsteder som gir faktainformasjon,
for de som vil kontrollere innholdet og bruke lit tid på folkeretten og på Israels
historie.
Nå er det slik at Wikipedia har mange forfattere av
forskjellig politisk farge, og få er pro-israelske. De engelske Wikipedia sidene
er nok de beste når det gjelder saklighet og balanse, de har også mest
informasjon, og gir den beste oversikten. De blir også underlagt størst
kontroll .
Kort om folkeretten.
Opp gjennom historien har stater gjort avtaler i
tvistespørsmål, inngått fredsavtaler osv.
Etter 1. Verdenskrig kom seierherrene sammen til en
fredskonferanse i Versailles utenfor Paris. Der ble et folkerettslig organ Folkeforbundet
, grunnlagt 25. Januar. 1919, som en del av fredstraktaten etter 1.
verdenskrig, også kalt Versailles-traktaten.
Folkeforbundet ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne
opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant
verdens befolkning.
Men Folkeforbundet var ikke i stand til
å hindre den 2. Verdenskrig. Derfor ble et nytt folkerettslig organ, De
forente nasjoner (FN) opprettet 26. juni i 1945.
En svært viktig
del av folkeretten er menneskeretts erklæringene, retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.
Dette kan være moralsk og politisk
forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen
om menneskerettighetene». Eller
det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter.
Eleanor
Roosevelt, en av grunnleggerne av
FNs Menneskeretts kommisjon med Verdenserklæringen om
menneskerettighetene i 1948.
I tillegg til
menneskerettighetene, har vi også Genève
konvensjonene, som er en viktig del av humanitær folkerett. (Se Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene og sedvanerett)
Det var Henri Dunant, sine opplevelser av Slaget ved Solferino, som gav støtet til opprettelsen av Genève-konvensjonene av 1864, et regelverk for hvordan stater skal oppføre seg i krig.
Henri Dunant er
også grunnleggeren av Den internasjonale Røde
Kors-komiteen (ICRC)
Nye tillegg til Genève
konvensjonen kom i 1899 og 1907.
I 1949 ble det en større
revisjon av denne konvensjonen. (Vist i linken nedenfor)
Tilleggsprotokoller kom
til i 1977 og 2005. (Linken nedenfor viser en total oversikt)
Det er FN, sammen med
domstolen i Haag, som i dag håndhever folkeretten.
Nye folkerettslige lover må opp i lovkommisjonen (ILC) i FNs
Hovedforsamling (Generalforsamlingen).
Dette er en prosess som kan ta mange år. (Eksempel:
konvensjonen mot klasevåpen. Convention on Cluster Munitions)
Men FNs Hovedforsamling er ikke et verdenspoliti eller internasjonal namsmyndighet. Vedtak - resolusjoner i
FNs hovedforsamling er ikke bindende for noen nasjon. Nasjoner kan la være å
undertegne traktater de ikke er enige i. Det er kun Sikkerhetsrådet i FN som kan vedta bruk av sanksjoner, og beslutte bruk av
makt for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet,
utfra artikkel 41 og 42 i FN pakten.
FNs medlems stater kan bringe stridsspørsmål inn for
domstolen i Haag, via FNs Hovedforsamling, (Generalforsamlingen),
Når de gjelder domstolens behandling av slike stridsspørsmål
fra FNs hovedforsamling, så er en dom her kun
rådgivende. De forplikter ikke de berørte parter. Dette har med Hovedforsamlingens mandat å
gjøre.
Dette var kort om
folkerettens traktater og konvensjoner.
I dag er det mange land som bryter Folkeretten, til dels begås
det svært grove brudd. Det gjelder land i Afrika, Asia, land på det Amerikanske
kontinent og i Europa.
Hvordan ligger så Israel an i dette selskapet av folkerettslige lovbrudd.
Israels forhold til folkeretten?
Det er fem områder som skaper
folkerettslig strid om Israel i dag.
Lovligheten av de israelske
bosetningene i de palestinske områdene.
Israels annektering av
Øst-Jerusalem.
Det israelske sikkerhetsgjerdet
rundt Vestbredden.
Hvordan juridiske grenser
bør avgjøres mellom Israel og en palestinsk stat.
Og den rettslige status for
de palestinske flyktningene fra 1948.
Det er særlig bosetningene
på Vestbredden, som av mange i dag blir oppfattet som brudd på Genève konvensjonen.
(Se link til Genève
konvensjonen, siste setning i artikkel 49)
Disse bosetningene blir i dag av mange sett på som et hinder
for fred i Midtøsten.
Men det er ikke bare disse bosetningene Israel anklages for.
Det er vel ikke noe land i verden som har fått så mange FN resolusjoner mot seg
som Israel. Jeg vil komme tilbake til noe av årsaken til disse forskjellige
resolusjonene.
(Her er vist en oversikt over alle resolusjonene mot Israel)
Ikke noe
land i verden har større lovlig eksistens beretigelse enn Israel, sier
folkerettseksperten Alan Derschowitz som er professor på Harvard law school.
FNs hovedforsamling United Nations General Assembly
Det kan være hensiktsmessig å få en
kronologisk oversikt over Israels nyere historie før vi fortsetter.
1517-1917
|
|
1520-1564
|
· Under Sultan Suleiman den
store (the magnificent)
var det stor innvandring av jøder til Palestina.
De slo seg ned i byene Safad, Tiberias,
Jerusalem og
Hebron.
· Safad med en jødisk
befolkning på 10.000
ble et jødisk senter for jødiske lovstudier. (Shulhan Arukh)
|
1850
1860
|
· Moses Montifiore, britisk
jøde, bygger jødiske
institusjoner i Jerusalem, jødisk skole, sykehus,
fattighus og jordbruksskole. (Avraham's Vineyard)
|
1882-1903
|
|
1878
1897
|
|
1904-1914
|
|
1909
|
|
1917 |
|
1918-1948
|
|
1919-1923
|
|
1920
|
|
1922
|
· Storbritannia deler
Palestinamandatet i to, 3/4 til araberne
og 1/4 til jødene.
· Balfour erklæringen
godkjennes av Folkeforbundet
(blir folkerett)
· Jewish Agency
representerer det jødiske samfunnet
vis-a-vis de britiske mandat myndighetene. |
1924
|
|
1924-1932
|
|
1925
|
|
1929
|
|
1931
|
· Etzel,
jødisk undergrunnsorganisasjon grunnlagt
|
1933-1939
|
|
1936-1939
1937
|
·
Det arabiske opprøret i Palestina.
·
Stormuffetien i Jerusalem, Mohammad
Amin al-Husayni må rømme
landet, havner til slutt i Nazi Tyskland.
·
Peel
kommisjonens delingsplan for Palestina.
|
1939
|
|
1939-1945
|
|
1941
|
|
1944
|
|
1947
|
|
1948
|
STATEN ISRAEL OPPRETTET
|
1949
|
|
1948-1952
|
|
1956
|
|
1962
|
|
1967
|
|
1973
|
|
1975
|
|
1977
|
|
1978
|
|
1979
|
|
1981
|
|
1982
|
|
1984
|
|
1985
|
|
1987
|
|
1989
|
|
1991
|
|
1992
|
|
1993
|
|
1994
|
|
1995
|
|
1996
|
|
1997
|
|
1998
|
|
2000
|
· Fredsforhandlinger i Camp David, USA.
· Arafat avslår president
Clinton’s forsøk på å få til
en fredsavtale,
etter at Israels statsminister
Barak var villig til å avstå 95%
av Vestbredden og 100% av Gaza til en
palestinsk stat.
· Arafat starter en ny
intifada.
|
2005
|
· Israel evakuerer de
jødiske koloniene i Gaza,
· Palestinske aktivister
starter oppskyting av
Kassam raketer fra Gaza mot israelske tettsteder. |
2006
|
· Hezbollah krigen i
Libanon, massive rakettangrep
mot det nordlige Israel |
2009
|
· Gaza krigen (Cast led)
etter flere år med rakettskyting
fra Gaza |
La oss begynne med det aller første
folkerettslige dokument som omhandler Israel. Balfourerklæringen,
som i 1917 lovte det jødiske folk et nasjonalt hjem i Palestina. ( se også Balfour
Declaration)
Balfourerklæringenn
Det var den britiske regjeringen som stod bak
traktaten, etter at General Edmund Allenby hadde erobret Jerusalem under 1.
Verdenskrig.
Englands regjering hadde ikke noen myndighet til å utstede
folkerettslige traktater, men denne traktaten ble et folkerettslig dokument
under San Remo konferansen i 1920, og
endelig bekreftet av Folkeforbundet i 1922. (Se også San Remo
conference og Mandate
for Palestine, samt British Mandate for Palestine (legal instrument))
Litt om forholdene i
Palestina og araberverdenen, før britene tok over.
I ottomansk tid var 80-90% av det arabiske folk analfabeter.
Før 1900 var det bare en avis i den arabiske verden, som ble
produsert i Paris og ble utgitt i Beirut.
Den delen av befolkningen som kunne lese og skrive var
velstående familier som bodde i Beirut, Damaskus, Bagdad, Jerusalem og Kairo.
De dominerende familiene i Jerusalem var Husayni og Nashashibi familiene. Samt noen få familier
til. Disse familiene sendte sine sønner på skole i England og Frankrike.
En annen innflytelsesrik familie var Hadi familien i Nablus.
Disse familiene ble politisk aktive etter den 1.
verdenskrig.
Ifølge folk som reiste i landet i ottomansk tid var resten
av folket beduiner og fattige landsbybeboere.
Mark Tvain reiste gjennom Palestina i 1867, og opplevde et
tynt befolket land, med lutfattige landsbybeboere, og mye sykdom. En kan lese
om reisen hans i boka ”The innocents abroad” som kan leses på internett.
I tillegg til Mark Twain, er det mange
reisende som gir en lignende beskrivelse av landet, som Samuel Manning som reiste
i landet i 1874 og oberst C.R. Conder som
reiste gjennom Palestina i 1872 og i 1880. Jeg
vil også ta med en bok av den norske presten Frimann Koren: En reise i det
Hellige land 1881. Han skriver:
Der er så
vemodsfult stille, kun en og annen enslig ussel landsby, eller en beduinleir. Forøvrigt er menneskerøsten forstummet
i de folketomme daler.
Når man
drager igjennom de nu så mennesketomme egne, får man et sterkt inntrykk av,
hvilken evne de har til å føde en stor befolkning.
Der synes
meg å hvile en gribende vemod over dette lands natur..
Oppfølgingen av fredsprosessen etter 1. Verdenskrig ble
administrert av Folkeforbundet. Det gjaldt også britenes
overtagelse av ottomansk land i Midtøsten.
I 1922 ga Folkeforbundet enstemmig mandatmyndighet til Storbritannia for det
geografiske området Palestina.
Storbritannia skulle gi landområdet slike politiske,
administrative og økonomiske forhold at det ville sikre etableringen av et
jødisk nasjonalhjem. Det skulle også bli tilrettelagt for jødisk
innvandring.
(Se Folkeforbundets mandat ) Dette
mandatet gjelder fremdeles, også for de
omstridte områdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Da FNs charter ble vedtatt,
skulle artikkel 80 sikre at tidligere inngåtte rettigheter
i Folkeforbundet til stater og folk, ble videreført.
Nå hører en ofte fra arabisk
hold og etter hvert har dette synet fått støtte fra et flertall av FNs
medlemsland, at jødenes rett til Gaza og Vestbredden opphørte da FN delte
område i en arabisk og en jødisk stat i 1947. Nå godtok ikke araberne FNs delingsplan.
Jeg kommer tilbake til
delingsplanen for Palestina.
Fredsforhandlingene i Paris etter
første verdenskrig varte i flere år. Flere store imperier hadde gått under, Det
tyske keiserriket, Habsburgerriket, det Ottomanske riket og det russiske
tsarriket. Nå ble europakartet mer eller mindre trukket opp på nytt. Grenser
ble justert, og nye stater kom til. Også jødene ble et tema i disse
forhandlingene.
På grunn av de voldsomme
forfølgelsene og myrderiene jødene hadde blitt utsatt for i tsarens Russland, fra
1881 til 1. Verdenskrig, var over tre millioner jøder flyktet fra Øst Europa, ca
en million til Vest Europa, over to millioner til USA og Canada, og ca 70.000
til Palestina. Fordi jødene hadde et historisk og religiøst forhold til
Palestina, ble Balfourerklæringen,
godkjent som et folkerettslig dokument av Folkeforbundet.
I følge Folkeforbundets
mandat , var
det ikke satt opp noen grenser for hvor jødene hadde rett til å slå seg ned i
det britiske Palestinamandatets område.
I 1921, da sir Winston
Churchill var britisk koloniminister, delte han mandatområdet i to, og gav
området øst for Jordan elva, som utgjorde 77%, til den arabiske befolkningen i
landet, og jødene fikk da lov til å slå seg ned i den vestlige delen, som da utgjorde
23%.
Ingen jøder fikk lenger lov
til å slå seg ned øst for Jordanelva, mens det i hele den britiske
mandatperioden foregikk arabisk innvandring fra øst, nord og sør til området
vest for jordanelva, som var tiltenkt jødene.
På grunn av jødisk og
britisk aktivitet innen jordbruk og
industri, var det bruk for arbeidskraft i det vestlige Palestina, og det kan dokumenteres periodevis
stor innvandring av arabere fra naboland, bla. fra bøker, brev og avisartikler
skrevet i denne perioden i Palestina. Denne innvandringen er også bekreftet av
britiske undersøkelses rapporter på 1930 tallet, som Hope Simpson rapporten.
Men denne innvandringen er i dag et politisk svært brennbart emne.
Prøver en å finne folketallet i Palestina for perioden 1880 – 1931, så
spriker tallene ganske mye, alt etter hvilke kilder man bruker. Også i Wikipedia
er denne striden mellom Israel og Araberstatene svært synlig. I en artikkel fra
en Philadelphia-baserte tankesmie, The
Middle East Forum, som tar for seg arabisk immigrasjon til Palestina (Se link
nedenfor), kan vi lese:
Palestinsk demografi fra slutten av det nittende og tidlig tjuende
århundre har aldri vært bare et spørsmål om tall. Det har alltid vært et våpen
som brukes i en kamp på liv og død mellom to konkurrerende ideologier og
konkurrerende krav på den territoriale arven og rettighetene til Palestina.
Se også artikkelen: Hvem er palestinere.
Artikkelen (Hvem er palestinere) underbygges av et svært interessant videoklipp, der Hamas sin
innenriksminister, Fathi Hamad, utøser sin frustrasjon over Egypt, som ikke er
villig til å hjelpe folket i Gaza, på tross av at de er arabere fra store deler
av den arabiske verden. Han sier her, at palestinere i Gaza og over hele
Palestina har røter i Egypt, Saudi Arabia og andre arabiske land.
Kartet nedenfor viser hele det britiske palestinamandatet,
og delingen av mandatet i 1921.
Utviklingen i det
britiske palestinamandatet
Det bodde noe i underkant av hundre tusen jøder i Palestina
før 1. Verdenskrig. I de første fem
årene etter 1. Verdenskrig kom det like mange nye jøder til Palestina.
Den britiske mandatperioden ble en oppgangstid med
industribygging og jobbskaping.
Men det ble også etter hvert mye politisk uro, isenesatt av
denne mannen på bildet, stormuftien av Jerusalem Mohammad
Amin al-Husayni
Amin al- Husayni (1929)
|
I 1919 kom medlemmer av de velstående familiene i Jerusalem,
ledet av Mohammad Amin
al-Husayni til den Pan-syriske kongress i Damaskus ( Se Pan-Syrian
Congress) der de støttet Emir Faisal fra Mekka, som konge over Syria.
Arabernes krav var et stort arabisk kongedømme, som strakte
seg fra Tyrkia i nord, til Rødehavet i sør. Fra Persia i øst, til Middelhavet i
vest.
Emir Faisal viste til korspondanse mellom hans far Husssein av Mekka, og
den britiske høykommissæren i Egypt, Mc Mahon, som hadde lovet Hussein hele
dette området hvis han støttet England under første verdenskrig. (se også T. E. Lawrence
og McMahon–Hussein Correspondence
Tanken hos den palestinske delegasjonen, var ikke en
palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, men en arabisk stat, med Damaskus
som hovedstad. Dette forsøket på å danne en arabisk stat ble forhindret av
England og Frankrike gjennom det såkalte Sykes-Picot
Agreement.
Disse familiene, eller klanene i Jerusalem, så på seg selv
som arabere ikke palestinere (Jeg kommer tilbake til motstanden mot å bli kalt
palestinere fra disse familiene)
Det fantes ingen selvstendig arabisk stat på den tiden.
Midtøsten hadde tilhørt det Ottomanske riket (Tyrkia), og den arabiske
overklassen i Jerusalem, sammen med overklassen i Beirut, Damaskus, forsøkte da
og få etablert en arabisk stat med utgangspunkt i Damaskus. Det var på den
tiden også kontakt mellom Emir Feisal og formannen i den sionistiske bevegelsen
Weizmann, om samarbeid for å få til både en jødisk og en arabisk stat i
området. (Se Faisal–Weizmann Agreement)
Etter 1. verdenskrig ble området tatt over og styrt av
England og Frankrike. Og denne arabiske staten ble det ikke noe av.
Egypt fikk sin uavhengighet fra England i 1922. I 1932
opprettet britene det arabiske kongedømmet Irak med Feisal som monark. Libanon ble egen stat i 1943. Syria og Jordan
i 1946.
Den Arabiske liga (Se Arab League) ble opprettet i
1945, for å kjempe for arabisk samling, et forent Arabia (Se Pan-Arabism)
I påsken 1920 ble det et arabisk opprør under den muslimske
Nabi Musa feiringen,
rettet mot den jødiske
befolkningen i Jerusalem. Opprøret var isenesatt av Mohammad Amin
al-Husayni, og andre medlemmer av Husayni familien. Nye
opprør kom året etter i Jaffa, Rehovot og Petah Tikva, isenesatt av samme mann.
I 1929 fikk han
på ny startet et opprør for å hindre at jødene skulle få lov til å be ved Klagemuren
i Gamlebyen i Jerusalem. Denne muren er et hellig sted for jødene, en rest av
Jødenes tempel som ble ødelagt av romerne i år 70. e K.
Dette opprøret førte til massakrer av jødene i Hebron og Safed,
jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert i mange hundre år. (Se 1929 Palestine riots)
Han bodde noen år i Haifa, der han fikk
samlet en opprørsgruppe av fattigfolk og landarbeidere. Han
ble drept av britisk politi i 1935, noe som igjen førte til et større arabisk
opprør mot britene i Palestina. (Se 1936–1939 Arab revolt in Palestine)
En annen som kjempet mot
britene i Palestina under dette arabiske opprøret var Fawzi al-Qawukji en tidligere
ottomansk offiser fra Beirut. Han ble en av Hitlers menn i Midtøsten. Han var
også svært aktiv under borgerkrigen i Palestina i 1947, og under Israels
uavhengighetskrig i 1948, da han ledet en større avdeling av såkalte frivillige
arabere fra Syria, og en avdeling tyske offiserer og soldater som hadde søkt
tilflukt i Syria etter Tysklands kapitulasjon i 1945.
Hitlers
maktovertakelse i Tyskland 1933, fikk store følger for Midtøsten. En stor del av
den arabiske intelligentsiaen tok parti med Hitler.
En
meningsmåling som ble gjort av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941
blant palestinaarabere, viste at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet
England.
Husayni-familien, med stormuftien Mohammad
Amin al-Husayni ble tidlig Hitler sympatisører, mens den andre
mektige familien i Jerusalem, Nashashashibi, med Raghib
al-Nashashibi i spissen, støttet engelskmennene. Dette førte
til at det arabiske opprøret 1936-39, ikke bare ble en kamp mot briter og
jøder, men også en kamp innbyrdes mellom arabere i Palestina, med drap og
myrderier.
Det
arabiske opprøret ble nedkjempet i 1939, av den britiske offiseren Montgomery, som
senere ble britisk feltmarskalk under 2. Verdenskrig (Se Monty)
Under det arabiske opprøret i Palestina, ble det i 1936 satt
ned en undersøkelseskommisjon som skulle se på årsakene til volden, og foreslå
endringer i det britiske Palestina mandatet. Kommisjonen ble ledet av William
Peel (Se Peel
Commission)
Kommisjonen lyttet til klagemålene fra
de berørte parter, særlig var de lydhøre overfor arabiske klagemål, siden det
var araberne som startet opprøret.
Et av de interessante ankepunktene fra araberne i Peel
rapporten, var at jødene kjøpte opp arabisk jord. Jorden var eid av de rike arabiske
familiene i Jerusalem, samt familier i Damaskus, og Sursock familien i Beirut, som solgte jorda
til Jødisk Nasjonal fond. Likevel klaget medlemmer av disse familiene i
Jerusalem disse landoppkjøpene inn for kommisjonen.
Disse klagene ble forkastet som ubegrunnet, ikke bare på grunn
av at de selv hadde solgt jorda, men også på grunn av at mye av denne jorda
hadde ligget ubrukt. Ifølge Peel-kommisjonens rapport, var mye av landet som nå
var jødiske appelsinlunder, sanddyner
eller myr og utmark da det ble kjøpt. Det var på tidspunktet for salget lite
bevis for at eierne hadde enten ressurser eller opplæring for å utvikle landet.
(Se jødisk land oppkjøp http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_land_purchase_in_Palestine)
I
1937 publiserte Peel kommisjonen en rapport som anbefalte enda en deling av
Palestina i en jødisk og arabisk stat vest for Jordan elva.
Nå var den jødiske staten skrumpet inn til ca 10% av det opprinnelige
mandatområdet.
Rapporten anbefalte også en utveksling av befolkningen
mellom disse to statene,
der befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i
1923 kunne danne presedens.
I 1938 ble det satt ned en ny kommisjon (Woodhead
Commission) for å vurdere
forslaget om denne delingen. Denne
kommisjonen kom til at bare den jødiske staten ville være levedyktig, så
forslaget ble forkastet. Forslaget fikk også sterk motstand fra de arabiske
familiene i Jerusalem.
Auni Bey Abdul Hadi, (Awni Abd al-Hadi)
som var talsmann for den arabiske befolkningen i Palestina overfor Peel
kommisjonen, gikk sterkt ut mot tanken om en palestinsk arabisk stat. Til
kommisjonen sa han: Det finnes ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er
noe Sionistene har funnet opp. Palestina er fremmed for oss.
Han var også med i den palestinaarabiske delegasjonen til
London konferansen i 1939 (Se White
Paper of 1939), der alle de arabiske delegatene gikk
hardt inn for at det arabiske flertallet skulle styre området i det vestlige
Palestina. De viste til britenes tidligere løfter (Hussein-McMahon Correspondence)
Nå ble ikke disse britiske løftene til
Hussain av Mekka folkerett, slik Balfour deklarasjonen var blitt, og
araberne hadde allerede fått tildelt 77% av palestinamandatet som sitt
landområde.
Men resultatet av arabernes press på
London konferansen, førte til at britene begrenset jødisk innvandring til
Palestina til et minimum. Dette i en tid da jødene måtte komme seg ut av nazi
Tyskland. Europeiske land tok ikke i mot
jødiske flyktninger, nå ble også Palestina stengt, noe som førte til at
tusenvis av jøder som forsøkte å komme seg dit, havnet i Hitlers
konsentrasjonsleirer.
I 1941 seilte et skip fra de da nazi
styrte Romania, med 768 jødiske flyktninger til Palestina (Se:Struma
(ship). Skipet ble liggende med motorstans i Istanbul.
Flyktningene om bord forhandlet med britiske myndighetspersoner i Tyrkia om å
komme videre til Palestina. Britene sammen med tyrkiske myndighetspersoner
trenerte forhandlingene slik at bare noen få fikk komme på land og reise
videre. En natt kom det en slepebåt, som kuttet ankerkjettingene, og slepte
skipet ut i Svartehavet. Der ble skipet senket av en russisk ubåt. Kun en mann
overlevde, som kunne fortelle historien.
Etter krigen ble
noen hundre tusen overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleirer plassert i
leirer i Tyskland. Britene og amerikanerne som nå administrerte disse leirene
prøvde første å få sendt disse jødene tilbake til områdene i øst Europa der de
fleste kom fra.
I Polen og andre øst Europeiske land møtte disse
flyktningene massakrer og jødehat, slik at de ikke ønsket å vende tilbake (Se
Kielce
pogrom).
England og USA kom da sammen i en
komite (se Anglo-American Committee of Inquiry.) for å løse problemet. England ville at
USA skulle ta i mot disse flyktningene, mens USA, (som var under press av den
amerikanske folkeopinionen) mente at England hadde en plikt til å la disse
jødene få lov til å slå seg ned i Palestina.
Hundretusen av
disse flyktningene tok seg da frem på egenhånd til havner ved Middelhavet, der
den jødiske undergrunnsorganisasjonen Aliyah Bet organiserte innvandringen
til Palestina ved hjelp av gamle kondemnerte skip. Engelske marineskip voktet
Palestinas kyststripe og avskar en stor del av disse skipene, og sendte
flyktningene til interneringsleirer på Kypros (Se camps on Cyprus).
I juli 1947 tok emigrantskipet SS President
Warfield
(SeExodus (ship) av fra havnebyen Sete i Frankrike med 4.500 jødiske
flyktninger for Haifa. Skipet ble stanset uten for kysten av Palestina og
flyktningene sendt tilbake til Frankrike på tre andre skip. Flyktningene nektet
å gå i land. De sanitære forholdene ble etter hvert ganske dårlige på skipene, og europeiske aviser og politikere begynte
å reagere på behandlingen av disse flyktningene,.
Men da britene sendte skipene tilbake til Tyskland,
og internerte flyktningene på nytt i de tyske leirene våknet en hel
verden. Rapporter om hvordan de jødiske
flyktningene var blitt behandlet av de engelske soldatene under kapringen av
Exodus (President Warfield) ble også lesestoff i verdenspressen.
som i
dette NTB klippet fra 1947.
(NTB fra Reuter) Leon Blum, den gamle franske
sosialistleder og tidligere statsminister, har rettet et voldsomt angrep mot
Storbritannia på grunn av engelskmennenes umenneskelige behandling av jødene ombord
på flyktningeskipet " President Warfield".
Disse arme mennesker, sa Leon Blum, er behandlet på
den mest ubarmhjertige måte, og de får det stadig verre og verre. Flere av
menneskene ombord er folk som nærmest ved et under har unngått Hitlers
gasskamre.
Kritikken fra verdenssamfunnet førte til at England
sendte Palestinaproblemet over til FN, og ba FN komme opp med en løsning på
problemet.
Det var Trygve Lie, FNs første generalsekretær som fikk
oppgaven med å finne en løsning. FN satte da ned en komite (United Nations Special Committee on Palestine) Denne
komiteen kom den 29. Nov 1947 fram
til samme konklusjon som Peel komisjonen i 1937, en delingsplan for Palestina i
en jødisk og en arabisk stat (Se UN General Assembly Resolution 181)
Det var nok
ikke dette England hadde ventet. Flere
historikere mener i dag at England hadde regnet med at uenigheten i FN var så
stor at Hovedforsamlingen ville sendt saken tilbake til England, som da hadde
fått et klarere mandat for å føre sin politikk.
Den britiske regjeringen besluttet derfor å trekke
seg ut av Palestina innen 15 mai 1948.
Kartet nedenfor viser delingsplanen for Palestina i 1947
Delingsplanen ble akseptert av lederne av det jødiske
samfunnet i Palestina, representert ved Jewish
Agency. Planen ble avvist av
lederne av det arabiske samfunnet, den palestinske Arab
Higher Committee, som igjen ble støttet av den arabiske liga.
(Se Arab League)
Umiddelbart etter vedtaket av resolusjonen brøt borgerkrigen
ut, isenesatt av den arabiske liga, som sendte inn arabiske frihetskjempere fra
Irak, Syria og Egypt.
Resolusjon 181 ble godkjent med over 2/3 flertall i FNs
hovedforsamling
Hovedforsamlingen i FN kan ikke gjøre bindende vedtak, selv
med et så stort flertall krever vedtak i hovedforsamlingen enighet fra de
berørte parter for å være bindende folkerett.
Delingsplanen ble aldri godkjent av araberne, og planen ble
derfor aldri gjennomført.
Ordlyden i resolusjon 181
Det kom sterke trusler fra arabisk hold i forkant av
resolusjonen.
Azzam
Pasha generalsekretæren
i den arabiske liga sa til en egyptisk avis at en jødisk stat i Palestina ville
føre til et blodbad på jødene, som vil overgå korsfarernes og mongolenes massakrer.
I paragraf b og c i den innledende del av resolusjonen blir
Sikkerhetsrådet bedt om å vurdere trusselbildet i Palestina, og gjøre
nødvendige tiltak for å opprettholde fred i området ut fra artikkel 39-41 i FN
pakten. Bakgrunnen for disse paragrafene var de sterke truslene fra arabisk
hold. Se FN paktens artikler
Resolusjon 181s
status i dag.
I dag er det ikke araberlandene,
men PLO (PA) som er Israels motpart i konflikten
Yasser Arafat
var formann i organisasjonen i flere ti-år. PLOs oppgave var å føre det
palestinaarabiske folkets kamp for å utslette Israel som stat. (Se PLOs
Charter: http://www.netaxs.com/~iris/plochart.htm.)
PLOs charter (artiklene
1,2,9,19,22) sier at palestinerne er en integrert del av den arabiske nasjon (Se
Pan-Arabism). Grensene for
Palestina er grensene for det britiske mandatområdet (Israel og Jordan. Nasser
var på den tiden i konflikt med kong Hussain av Jordan). Dette området skal
frigjøres gjennom væpnet kamp, og den sionistiske tilstedeværelsen i landet
skal ødelegges.
Videre blir delingsplanen for Palestina
(FN resolusjon 181) sterkt fordømt.
I dette
charteret er det ingen tale om en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, som
da var okkupert av Jordan og Egypt.
Det var først
etter seksdagerskrigen i 1967 (Six-Day War) at disse tankene kom opp i den arabiske verden.
I 1974 ble PLO
anerkjent av 20 arabiske land, som den eneste representant for det palestinske
folk, og at en fremtidig palestinsk stat
skulle være uavhengig av Jordan (Se 1974
Arab League summit)
I 1988 kom
PLO opp med en palestinsk uavhengighets erklæring (Palestinian Declaration of Independence ) der de skisserte en palestinsk stat på
Vestbredden og Gaza med Jerusalem som hovedstad. Fundamentet for denne
staten var av alle ting FNs resolusjon 181, som det palestinaarabiske lederskapet og den
arabiske liga i harde ordelag forkastet i 1947. Og som PLOs charter av 1964,
fordømmer nord og ned.
De hevdet i
uavhengighetserklæringen at FNs resolusjon 181, fortsatt gav internasjonal
legitimitet for retten til suverenitet og nasjonal uavhengighet for det
palestinske folk. Etter hvert har de fleste av FNs medlemsstater godkjent denne
forståelsen av resolusjonen.
Et flertall i
FNs hovedforsamling bad domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse
Domstolens
flertall ledet av dommer Abdul Koroma fra Sierra Leone, kom fram til at
Resolusjon 181 måtte forstås slik at det palestinske folk har rett til
selvbestemmelse og en egen palestinsk stat.
Et flertall
av dommerne la til grunn FNs Hovedforsamlings resolusjon 2145 fra 1966, som gjorde
Namibia uavhengig av Sør Afrika. Mindretallet av dommerne var uenig i bruken av
denne resolusjonen og tok disens. (SE http://en.wikipedia.org/wiki/South-West_Africa)
Men
domstolens uttalelse var kun rådgivende, ikke bindende. Dette har med FNs Hovedforsamling
sitt mandat å gjøre. Hovedforsamlingen kan ikke opptre som namsmyndighet overfor
FNs medlems stater.
Men en slik
dom gir likevel en form for moralsk støtte for en palestinsk stat.
I 2004 ble en
lignende sak behandlet i domstolen i Haag. FNs hovedforsamling bad domstolen om
en rådgivende uttalelse angående lovligheten av det israelske sikkerhetsgjerde.
Domstolen kom til at gjerdet var ulovlig, uten å ta stilling til årsaken til at
gjerdet ble bygget. Det store stridsspørsmålet mellom Haag-domstolen og Israels
Høgsterett, var at Haagdomstolen mente at Israel hadde plassert en del av
gjerdet innenfor våpenhvilelinjen av 1949 (the Green Line) og dermed annektert en del av palestinsk område, mens
Israels Høgsterett gjorde det klart at deres godkjennelse av trasen for gjerde
var basert på militære sikkerhetshensyn. Dette var ikke en grenselinje, men et
gjerde som kunne rives den dagen en fredsavtale var forhandlet frem.
Heller ikke
denne dommen var folkerettslig bindende, men slike dommer har en
opinionspåvirkende effekt.
Det ser ut
for at heller ikke jurister og folkerettseksperter makter å være nøytrale i
denne konflikten mellom Israel og palestinerne.
De folkerettslige
ekspertene har delt seg i to leirer, der de fleste fra den tredje verden er
propalestinske i dag. En av de mer kjente folkerettsjuristene som er sterkt
propalestinsk er professor Paul De Waart, fra Nederland. (I denne videoen (linken nedenfor) holder
han et foredrag som sterkt støtter en palestinsk stat – http://vimeo.com/7286175)
Men mange
tungvektere innen Folkeretten har støttet Israel i denne konflikten som Eugene
W. Rostow, Arthur Goldberg, Stephen Schwebel, Julius Stone og E. Lauterpackt.
Jeg
vil også ta med Dr. Jaques Gautier fra
Canada
En annen
kapasitet på folkerett er prof. Alan Dershowitz ved Harvard
Law School i USA som sterkt støtter Israels sak i denne konflikten. I
videoen (linken nedenfor) tar han opp og
diskuterer med en lang rekke personer, de folkerettslige sidene ved den
israelske – palestinske konflikten.
14
mai 1948 ble Israel egen stat.
Det
startet den israelske – arabiske krigen i 1948.
Da FNs
delingsplan for Palestina trådte i kraft 29. Nov 1947, ble konflikten fra
palestinaarabisk side trappet opp mot jødene. Etter hvert ble arabiske
frihetskjempere fra Syria, Irak og Egypt rekruttert av den arabiske liga og
sendt til Palestina. Den jødiske
paramilitære organisasjonen Haganah måtte forsvare de
jødiske samfunnet i Palestina, da britene var i ferd med å trekke seg ut.
Datoen da de brittiske styrkene skulle
forlate landet var satt til 14. Mai 1948. På denne dagen kom det jødiske
lederskapet i Palestina sammen i Tel Aviv, og erklærte staten Israel som
selvstendig. Neste dag sendte 5 arabiske nasjoner hærene sine inn for å gjøre
slutt på den nye jødiske staten (1948
Arab-Israeli War)
Se også https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=X4Z7DaYRbj8#!
Se også https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=X4Z7DaYRbj8#!
(Denne videoen viser jøder som dro til Israel I 1948for å kjempe for den nye staten https://vimeo.com/54400569)
I perioden 15 mai til 11. Juni, sloss jødene med ryggen mot veggen. De hadde i underkant av 30.000 mann under våpen, og hadde kun lette våpen og lite med ammunisjon.
I perioden 15 mai til 11. Juni, sloss jødene med ryggen mot veggen. De hadde i underkant av 30.000 mann under våpen, og hadde kun lette våpen og lite med ammunisjon.
De arabiske landene sendte inn
en tilsvarende styrke, men den var mye bedre rustet med tanks og flyvåpen, og
de hadde store soldatreserver i bakhånd.
Den britiske feltmarskalken Montgomery (Monty) mente at jødene ville kunne holde ut i to uker.
Den britiske feltmarskalken Montgomery (Monty) mente at jødene ville kunne holde ut i to uker.
I ettertid ble det klart at araberne
var uenige om politiske og militære mål. De hadde ikke vært i stand til å enes
om en felles militær strategi, en felles militær kommando eller samordning av
de militære styrkene, de hadde heller ingen etterretning.
Men i hele den vestlige verden
regnet en med at Israel ville bli utslettet av de arabiske armeer. Likevel ble
det ingen mobilisering fra verdenssamfunnet for å hjelpe Israel.
Som tidligere nevnt hadde paragraf b og c i den innledende
del av resolusjonen 181, en oppfordring til Sikkerhetsrådet om å gjøre
nødvendige tiltak for å opprettholde fred i området ut fra artikkel 39-41 i FN
pakten. Ingenting skjedde i Sikkerhetsrådet.
Israel greide å holde stand fram
til våpenhvilen som FN fikk i stand 11.
juni. I denne perioden fikk Israel inn store mengder våpen fra Tsjekkoslovakia,
og jødiske menn fra hele verden kom og meldte seg til tjeneste.
Araberlandenes hærer hadde også brukt våpenhvilen til å bringe inn forsterkninger, men da Egypt startet kampene igjen den 8. juli, var det Israel som kom på offensiven. Fra 18 juli til 15. oktober ble det ny våpenhvile. Krigen fortsatte fra 15. Oktober til 10. Mars 1949. Da tok Israel resten av Galilea og Negev helt ned til Eilat.
Araberlandenes hærer hadde også brukt våpenhvilen til å bringe inn forsterkninger, men da Egypt startet kampene igjen den 8. juli, var det Israel som kom på offensiven. Fra 18 juli til 15. oktober ble det ny våpenhvile. Krigen fortsatte fra 15. Oktober til 10. Mars 1949. Da tok Israel resten av Galilea og Negev helt ned til Eilat.
Det hadde da vært i gang
forhandlinger om en våpenhvilelinje i et par måneder etter initiativ fra Egypt.
(Se1949
Armistice Agreements) Denne våpenhvilelinjen (the Green Line) mellom Israel og Vestbredden, er ikke
en grenselinje, slik det ofte framstilles i dag. For at dette skal bli en
grenselinje må det til forhandlinger mellom de berørte partene som fører til en
fredsavtale. Denne våpenhvilelinjen ble til en grenselinje for Egypt, da de
fikk en fredsavtale med Israel i 1979. (Israel-Egypt
Peace Treaty] og Jordan i 1994 (Se Israel-Jordan Treaty of Peace (1994)
Når USAs
president Barack Obama i 2011, antydet denne våpenhvilelinjen som en framtidig
grense for en Palestinsk stat, så går han ut over sitt mandat, selv om USA er
en stormakt. Sikkerhetsrådets resolusjon 242, sier klart at det skal forhandles
om denne grensen. Jeg kommer tilbake til denne resolusjonen.
Obamas
antydning må jo oppleves som en gest til de Palestinske lederne om at de kan
stille betingelser uten å forhandle, noe de også siden har gjort.
Delingen av Jerusalem.
Kampen om Jerusalem ble svært
hard under krigen i 1948.
Jødene ble drevet ut av det
jødiske kvarteret i Gamlebyen.
Denne hæren var bygget opp av
britene, og hadde som øverste leder en engelsk general John Bagot Glubb (Glubb
Pasha) og engelske offiserer.
Kartet nedenfor viser delingen av
Jerusalem i 1948.
I 1948 hadde Jerusalem 160.000
innbyggere, 100.000 jøder og 60.000 arabere.
Jerusalem var da en jødisk by. Mange tusen jøder hadde bodd i Øst Jerusalem, de måtte etter
1948 rømme, og slå seg ned vestenfor den nye våpenhvilelinjen.
To av palestinajødenes
viktigeste institusjoner Hadessa sykehuset og Hebrew universitet, ble liggende
i en lomme omringet med piggtrådsperringer i Øst Jerusalem.
Våpenhvilelinjen som ble
opprettet gikk midt i gjennom Jerusalem, og stengte jødene ute fra deres aller
helligste sted, Klagemuren i Gamlebyen.
Jeg
har nedenfor lagt inn linken til videoen ”Israel - Birth of a Nation” av Sir
Martin Gilbert. Den gir et veldig godt bilde av den arabisk-israelske krigen, kampen jødene kjempet for å bli en egen
nasjon. Antall jøder i denne nye staten den14.
Mai 1948 var ca 650.000, av disse ble over 6000 drept. Et stort tap for en
liten nasjon. Noen av disse som døde kom fra konsentrasjonsleirene og gikk rett
inn i kampene. https://www.youtube.com/watch?v=usihmYTke9I
Under denne arabisk israelske
krigen flyktet ca 700.000 palestinaarabere fra kampområdene til sikre områder på Vestbredden, Gaza,
Libanon, Syria og Jordan. (Se Palestinian
refugees)
Mens
alle verdens flyktninger sorterer under FNs høykommissær for flyktninger (United Nations High Commissioner
for Refugees), så har araberlandene greid å få de
palestinske flyktningene underlagt en egen FN organisasjon UNWRA med et helt eget regelverk, der
etterkommerne forblir flyktninger til evig tid, hvis de ikke kan bringes
tilbake til dagens Israel. Disse 700.000 er nå blitt til 4,5 millioner
flyktninger. Mange av disse sitter ennå i flyktningeleirer i Syria og Libanon. (Se http://www.gatestoneinstitute.org/3127/arab-apartheid-against-palestinians
Disse flyktningene har i alle år vært
brukt som et våpen mot Israel i FN og andre fora. Den arabiske framstillingen
om hvordan dette flyktningproblemet oppstod, blir også brukt mot Israel i dag. (Se
2011 Israeli border demonstrations)
Det er stor uenighet i dag om hva som egentlig
skjedde, og årsaken til dette flyktningproblemet (Se Causes of the 1948 Palestinian exodus).
Den som har forsket mest i hvordan dette flyktningproblemet oppstod og hva som
skjedde under konflikten i 1947-48 er
historikeren Benny
Morris, Han har brukt mange år til å gjennomgå IDFs arkiver, og
samtalt både med arabere og israelere som deltok. Historien finner du i boken
hans “The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited
(2004)”.
Kåre Willoch har ofte referert fra
denne boken til Benny Morris, når han har kritisert Israel. I en artikkel i VG
24.08.2009 tar Benny Morris et kraftig oppgjør med Willoch for sitatmisbruk fra
boken.
Jeg vil også ta med en artikkel fra den israelske avisen Ha’aretz,
når det gjelder spillet om disse flyktningene.
I
den samme perioden i årene etter 1948, måtte 850.000 jøder rømme fra de arabiske land. 600.000 av disse havnet etter hvert i Israel.
Resten dro til Frankrike og andre europeiske land.
Hele Israel var å betrakte som en stor
flyktningeleir fra 1948 til godt ut i 50 årene.
Men disse jødene fikk ikke sin egen flyktning
organisasjon i FN. De ble integrert i Israel. Halvparten av den jødiske
befolkningen i dag har sine røtter i de arabiske land. (Se Jewish exodus from Arab and Muslim countries)
Vi kan si at disse jødene fra de
arabiske land, og de palestinske flyktningene utgjorde en
befolkningsutveksling, på samme måte som Pakistan – India i 1947 (Se partition
of India and Pakistan) Her ble over 12 millioner mennesker
flyktninger, særlig var muslimene i Pakistan ivrige etter å jage ut hinduene
fra sitt landområde. Denne folkeutvekslingen ble godtatt av FN.
Når det gjaldt
befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og
Hellas i 1923 (Se post-Ottoman Turkey and Greece),
og mellom Polen og Tyskland etter 2. Verdenskrig, så ble den også godkjent av
verdenssamfunnet, derfor er det palestinske flyktningene et særfenomen i
flyktning-sammenheng.
Det skjedde ingen integrering av de
palestinaarabiske flyktningene i de arabiske land, heller ikke på Vestbredden og Gaza som utfra FNs
delingsplan skulle bli en palestinaarabisk stat. Disse områdene ble erobret av
henholdsvis Jordan og Egypt, og flyktningene her ble gjort statsløse, og
plassert i flyktningeleirer som ble underholdt av FN (UNWRA)
FN resolusjon 194.
I desember 1948,
da krigen mellom Israel og araberlandene gikk mot slutten, vedtok FNs
hovedforsamling Resolusjon 194 (Se UN General Assembly
Resolution 194)
Denne
resolusjonen erklærte at en fredsavtale mellom partene måtte gi alle flyktninger
som ønsket å leve i fred med sine naboer, rett til retur(Artikkel11)
Det var ikke
bare palestinske flyktninger i denne krigen. Fra Vestbredden, Øst Jerusalem og
Gaza kom det jødiske flyktninger.
I de senere år
er denne resolusjonen blitt brukt av PA
(de palestinske selvstyremyndighetene) som et folkerettslig krav for retur av alle palestinske flyktninger. Det
var denne resolusjonen Arafat viste til i 2000, da han forlangte retur av 4,5
millioner palestinske flyktninger inn i Israel for å kunne godta Camp David
avtalen.
Artikkel
5 og 6 i resolusjon 194 krever en fredsavtale.
- Den oppfordrer regjeringer og berørte
myndigheter til å søke enighet ved forhandlinger, gjennomført enten med
forlikskommisjon eller direkte med sikte på endelig oppgjør av alle spørsmål
utestående mellom dem;
Men de
arabiske land nektet å godta en fredsavtale med Israel, og nektet i tillegg å
godta resolusjon 194.
Likevel hevder de i dag at denne resolusjonen, gir de palestinske flyktningene right of
return
Resolusjon 194,
ble fulgt opp fra FN sin side med flere tilleggs resolusjoner.
Punkt
4 i denne resolusjonen ber de berørte parter om å reintegrere flyktningene inn
i det økonomiske livet i Midtøsten, enten ved hjemsendelse eller bosetting i de
land flyktningene oppholder seg. Resolusjonen retter seg mot både Israel og
araberlandene.
Resolusjon 394 (Se UN General Assembly Resolution 394 (V)
Punkt
3. Oppfordrer de berørte regjeringer til å gjennomføre tiltak som sikrer at
flyktningene, enten sendes hjem eller bosettes i landene der de bor, og
behandles uten forskjellsbehandling rettslig og faktisk.
Det
er araberlandenes forskjellsbehandling av disse flyktningene på arabisk jord
som påtales i resolusjonen.
Punkt 5. Anmoder FNs
hjelpeorganisasjon Works Agency, å undersøke om de berørte regjeringer kan ta
et større ansvar for kostnadene for
disse flyktningene. (De berørte regjeringer er Israel og araberlandene) Flyktningleirene
lå på arabisk jord
Israel hadde på den tiden
flere hundre tusen jødiske flyktninger fra arabiske land å ta hand om.
Alle disse resolusjonene gir araberlandene et ansvar for å
behandle disse flyktningene på en human måte. I stedet har de blitt boende i
flyktningleirer i årevis, foret med hatpropaganda, og nektet integrering i det
arabiske samfunn.
I den samme tidsperioden var det
millioner av flyktninger i Europa etter den
2. Verdenskrig, som ble
integrert i de landene de flyktet til.
1956 Sues krisen.
I
denne konflikten gikk Israel sammen med England og Frankrike til krig
mot Egypt. Årsaken til at Israel gikk med i denne krigen var langvarig
gerilja og terror virksomhet over grensen fra Egypt.
England
og Frankrike gikk til krig for å beholde kontrollen over Sues kanalen, som
Nasser hadde nasjonalisert (Se Suez
Crisis)
Med denne krigen fulgte det også
en del resolusjoner fra FNs hovedforsamling
UN General Assembly Resolution 1000, førte til
at det ble utplassering
av FN styrker (UNEF) i Gaza og Sinai, for å hindre egyptiske terrorister å ta
seg inn i Israel.
Seksdagerskrigen
var det første store arabiske forsøk siden 1948 på å ødelegge Israel.
I november
1966 ble en egyptisk-syriske forsvarsavtale undertegnet. Dette oppmuntret Syria
til å øke spenningsnivået ved grensen i nord, som nådde et klimaks i løpet av
våren 1967.
14 mai: Som
et svar på spenningene ved Syria grensen mobiliserer Egypt sine styrker.
16 mai: Egypt
sender 1000 stridsvogner og 100.000 soldater inn i Sinaiørkenen mot den
israelske grensen. Egypt krever tilbaketrekning av FN styrkene (UNEF) ved
grensen
19 mai: Egypt
utviser FN styrkene (UNEF) fra Gazastripen og Sinai, og fortsetter å kjøre
militære styrker inn i området
22 mai: Egypt
stenger Tiranastredet for israelsk skip.
24. mai- 4. juni
: Slutter Jordan, Irak, Saudi Arabia, Syria og Libanon seg til Egypt og sender sine
styrker mot den israelske grensen.
Israel
mobiliserer hæren og sine reservestyrker, og starter en diplomatisk kampanje for
å vinne internasjonal støtte i konflikten mot araberlandene.
Kampanjen gir
ingen resultater i FN, heller ikke USAs president Lyndon B. Johnson er i stand
til å komme opp med løsninger på krisen.
Storparten av
Israels mannlige befolkning var mobilisert. Det Israelske samfunnet gikk på
sparebluss. Slik kunne det ikke fortsette veldig lenge før hele samfunnet brøt
sammen.
Den 5. Juni går Israel til
angrep på Egypt og slår ut det Egyptiske flyvåpenet.
Samme dag angriper Jordan Israel
med flyvåpen og artilleri.
Israel hadde i dagene før
henstilt til Jordan om å holde seg utenfor konflikten som var under oppseiling.
I de neste 5 dagene erobrer
Israel Sinai og Gaza, Vestbredden og Øst Jerusalem, og tilslutt Golan fra
Syria.
Under og etter denne konflikten ble
det produserte en rekke FN resolusjoner som krevde slutt på krigshandlingene.
I November
1967 ble sikkerhets rådets resolusjon 242 utarbeidet som et fredsgrunnlag for
konflikten i Midtøsten (Se Resolution 242)
Sikkerhetsrådets resolusjon 242, krever tilbaketrekning av Israel, etter
en endelig fredsavtale er inngått med de arabiske land. Et viktig ord i
resolusjonen er tilbaketrekning fra territorier , ikke alle territorier.
Israel
har i følge resolusjonen, rett på sikre grenser (rett til å justere grensene)
Araberstatene
(Den arabiske liga) kom sammen i Khartoum i september 1967, der de utformet en
resolusjon som forlangte full tilbaketrekning fra alt land Israel hadde
okkupert siden 5. Juni.
I
punkt 3 i resolusjonen står det at dette ville bli gjort innenfor rammen av de
prinsipper de arabiske land er blitt enige om: Nei til fred med Israel. Nei til
å godkjenne Israel som stat. Nei til forhandlinger med Israel. (Se Khartoum
Resolution)
Dette
trefoldig Nei, fra araberstatene medførte en totalt låst situasjon på
forhandlingsfronten i to tiår.
I
grunnen en litt underlig situasjon, at den tapende part som var årsak til
konflikten, prøver å dikterer betingelsene.
Både
på 1970 og 80 tallet og særlig da det ble kontakt og forhandlinger mellom PLO
og Israel på 90 tallet, ble det mye diskusjon om hvordan resolusjon 242 skulle
forstås.
På
grunn av avvik i den franske og engelske teksten mente araberlandene og PLO at Israel hadde plikt til å trekke seg ut av
alle okkuperte områder, på tross av at resolusjonen krevde forhandlinger og
fredsavtale, ikke med PLO, men mellom Israel og alle de berørte araberstatene.
På 90 tallet, var det bare Egypt og Jordan som hadde inngått fredsavtale med
Israel.
Lord Caradon som ledet arbeidet
med resolusjonen, fortalte i samtale med Israelsk radio i 1973, at resolusjonen
var forfattet på engelsk, og at alle ord var nøye gjennomtenkt. Resolusjonen
krevde ikke tilbaketrekning
til '67 linjen. Teksten brukte derfor ikke, tilbaketrekning fra alle
territorier, kun territorier.
Vi visste at
'67 linjen ikke ble trukket som permanente grenser, den var en våpenhvile linje
fra 1948. (Se http://www.miff.no/nyheter/2001/01/16Resolusjon242.htm)
En
video som oppsummerer seksdagerskrigen: http://www.youtube.com/watch?v=6hIll-q8hUc
Etter å ha tapt denne krigen mot Israel, og særlig etter at
de tapte Yom Kipur krigen i 1973, kom araberne opp med en ny strategi. De
introduserte de "palestinske folk". Den palestinske
frigjøringsorganisasjonen (PLO) kom opp med anti-kolonialistiske, anti-imperialistiske
og anti-rasistiske kampanjer som ble sluset inn i FNs generalforsamling
(Hovedforsamling) via de arabiske land. De fleste av de 33 artiklene i
PLO-charteret, ble revidert i 1968, og gjenspeiler denne forandringen i
strategi. Dette absurde dokumentet fikk
økende internasjonal støtte på grunn av en mengde resolusjoner fra FNs
generalforsamling.
I desember 1969 vedtok FNs generalforsamling FN resolusjon
2535 (B), (Se http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/UN/unga2535.html) hvor araberne i Palestina, for første gang blir referert til som et
"palestinske folk" med "umistelige rettigheter under FN pakten.
og definerer Palestina som en koloni og PLO som en nasjonal
frigjøringsbevegelse.
Folkerettslige vurderinger av den arabisk
– israelske konflikten.
En
av autoritetene innen rettsvitenskap og folkerett var Julius Stone.
Fra
1942 til 1980 var han professor ved flere universiteter i Australia og USA
Hvis
en søker på teksten nedenfor i Google, får en opp følgende dokument:
International Law and the Arab-Israel
conflict: extracts from “Israel and
Palestine – Assault on the Law of
Nations” by Professor Julius Stone.
Dokumentet
inneholder utdrag fra prof. Stone sine skrifter, der han behandler den israelsk
– arabiske konflikten fra et folkerettslig ståsted.
Dokumentet
omhandler blant annet:
1.
Den rettslige status når det gjelder Vestbredden (Territories)
2.
Suverenitet når det gjelder Jerusalem
3.
Genèvekonvensjonene og lovligheten når det gjelder bosetningene.
Stone
viser her også til andre tungvektere innen folkerett, som professor Stephen
Schwebel, tidligere leder av domstolen i Haag, og prof. Lauterpackt (SE the Lauterpacht Centre for International Law)
Israels ”ulovlige” okkupasjon av Vestbredden?
Prof.
Stone tar utgangspunktet i at krigen ble startet på grunn av arabisk aggresjon,
og angrep fra Jordan. Dette kommer også til uttrykk i resolusjon 242, der flertallet
i FN den gangen stod i mot araberlandenes rop om fordømmelse av Israel og krav om
tilbaketrekning til våpenhvilelinjen fra 1949.
Israel
handlet i selvforsvar i 1967. I henhold til internasjonal lov er en slik
okkupasjon lovlig når en prøver å stoppe en aggressor, sier Stone. Hvis slik
okkupasjon skulle være forbudt, kan en potensiell overgriper, hvis han
mislykkes, forlange områdene automatisk tilbakeført. En slik lov ville være
absurd, og det finnes ikke noe slik lov i Folkeretten.
Dessuten
var Jerusalem og Vestbredden ulovlig okkupert av Jordan i 1948, i strid med FNs
resolusjon 181. Dessuten blokkerte araberlandene alle forhandlinger med sitt
Nei i Khartoum. Dette har det også vært stor enighet om blant et flertall av FNs
medlemsland.
Israels annektering av hele Jerusalem som
sin Hovedstad.
Da
Israel proklamerte Jerusalem som Israels udelelige hovedstad i 1980,
fikk
Israel en FN resolusjon fra sikkerhetsrådet mot seg ( Se UNSC resolution 478)
Og
de fleste av FNs medlemsland trakk sine ambassader fra Jerusalem.
Lord Caradon som ledet arbeidet med resolusjonen 242,
mente at denne resolusjonen ikke gav Israel rett til å annektere Øst Jerusalem.
De fleste av FNs medlemsland har samme oppfatning.
De muslimske
land mener Jerusalem er en arabisk og muslimsk by, mens andre viser til
resolusjon 181 (delingen av Palestina i 1947) der Jerusalem var bestemt å være
en internasjonal by (corpus separatum). USA og de fleste vestlige land mener at det skal forhandles om
Jerusalem, som en del av en endelig fredsavtale (UNSC resolution 478)
Denne videoen viser USAs offisielle
holdning til spørsmålet om Jerusalem som Israels hovedstad. https://www.youtube.com/watch?v=eSBh6C5eZgc&feature=player_embedded
Etter seksdagerskrigen i 1967, utvidet Israel sin
jurisdiksjon og administrasjon over det østlige Jerusalem. De etablerte nye
kommunale grenser, og sikret vern og fri adgang til de hellige stedene i byen.
Israel
informerte FN om at deres handlinger ikke var konstituert annektering men
snarere administrative og kommunal integrasjon.
Senere
kjennelser fra den israelske Høyesterett indikerte at den østlige sektoren etter
å ha blitt administrert av Israel i over et ti år, uten at det var mulig å få
til forhandlinger med araberstatene, gjorde Jerusalem i realiteten til en del
av Israel.
Prof. Stones
konklusjon er
at Jordan okkuperte den østlige delen av byen med makt i 1948, og aldri hadde
opparbeidet suverenitet, da denne
okkupasjonen var ulovlig i henhold til FNs
resolusjon 181, og ikke ble anerkjent av andre en Pakistan og England.
Det
kom aldri noen anerkjennelse fra FN av Jordans rett til byen. I perioden 1950
til 1967 var FN helt taus om dette forholdet.
Israel
erobret byen i 1967 i selvforsvar, og
hadde derfor en sterkere rett til Jerusalem, da ingen andre nasjoner kan gjøre
krav på denne byen.
Jerusalem
har tretusen år med historie, der ingen andre folk enn jødene har hatt
Jerusalem som sin hovedstad, i tillegg kan en slå fast at helt fra 1844, har
den jødiske folkegruppen vært den største i Jerusalem, større en den muslimske
befolkningen.
I
1948 bodde det 100.000 jøder, 20.000 kristne og 40.000 muslimer i byen.
Prof.
Stone mener at Jerusalem da var å betrakte som en jødisk by.
Jerusalem
har vokst som alle andre byer, også de østlige delene av byen, der alle
folkegrupper har hatt lov til å slå seg ned under Israelsk jurisdiksjon.
I
dag er Jerusalem en åpen by, som er åpen for muslimer, kristne og jøder.
Muslimene
har fått råderetten over tempelhøyden, der klippemoskeen og Al Aksa moskeen
ligger.
Da
Jordan okkuperte byen fra 1948-67, var byen delt i to med piggtrådsperringer.
Dette
var i strid med FNs resolusjon 181, men dette ble akseptert av FN og
verdenssamfunnet.
Jødene
var da utestengt fra Øst Jerusalem. Slik
sett fungerer Jerusalem i dag mer i tråd med FNs resolusjon 181, enn under
Jordansk styre.
Som
før nevnt kan heller ikke Jordan eller noen andre arabiske land påberope seg
større rett til Jerusalem en jødene.
Men araberlandene kom opp med en ny plan.
I 1988 lanserte
PLO en palestinsk uavhengighets erklæring (Palestinian Declaration of Independence ) Der de erklærte Jerusalem som Palestinas
hovedstad, basert på FNs resolusjon 181, som tidligere nevnt, både palestinske
og arabiske ledere hadde nektet å anerkjenne.
I tillegg hadde
palestinske ledere som Auni Bey Abdul Hadi, (Awni Abd al-Hadi)
og Ahmed Al-Shukairy (Ahmad Shukeiri)
PLOs første formann, begge tidligere gått hardt ut mot tanken om en Palestinsk stat. Sistnevnte mente så
sent som i 1956 at Palestina var en del av Syria.
I dag har en
stor del av FN medlemsland godtatt arabernes krav om Jerusalem som palestinsk
hovedstad.
(Se også: Hvem
eier Jerusalem Dr.
Jaques Gautier (Non-Jewish, Canadian Lawyer on international law) (til
sammen 5 videoer på Youtube)
Genèvekonvensjonene og lovligheten av
Israelske bosetninger
Det hevdes ofte
at de jødiske bosetningene i de administrerte områder er et brudd på
den fjerde
Genève-konvensjonens artikkel 49, paragraf 6.
Professor Stone
har i sin avhandling “Legal Controls of International Conflict”,,
en fyldig kommentar
om denne Genève konvensjonens
artikkel.
Ordlyden i
teksten til paragraf 6 er: "Okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller
overføre deler av sin egen sivilbefolkning til territorium det okkuperer.
"
Tanken bak artikkel
49 paragraf 6, var Tysklands okkupasjon av Polen, der de etter å ha ført en
angrepskrig fjernet den jødiske befolkningen (området ble gjort Judenrein),
og tyskere ble ført inn i området.
Israels krig i
1967 var en forsvarskrig mot Jordanske styrker, i et område Jordan okkuperte ulovlig.
Spørsmålet ble da hvilket land Israel hadde okkupert?
Hvilke andre
stater hadde rett til dette området? Det var ingen palestinsk stat der - ingen
arabere talte om en Palestinsk stat og et palestinsk folk den gang.
Heller ikke FNs
resolusjon 242 taler om fredsforhandlinger med palestinaaraberne, men med
Jordan og de andre arabiske landene som var årsak til krigen.
Resolusjon 242
gir Israel rett til sikre grenser i
dette landområdet, men som før nevnt har det vært umulig å få til forhandlinger
om grensejusteringer.
De israelske bosetningene
ble etablert i enkelte områder langs våpenhvilelinjen og på fjellryggen som går
langs midten av Vestbredden, for blant annet å øke Israels sikkerhet.
Bosetningen
Ofra ligger på et av de høyeste punktene i Samaria, og har radaranlegg for
tidlig varsling for Israels flyvåpen.
I henhold til
resolusjon 242 (om grensejusteringer), og utfra Israels tidligere erfaringer,
må palestinerne dele en del av dette området med jødene, utfra sikkerhetshensyn.
I dag har
konflikten utartet seg til en folkerettslig krig, og folkerett er ikke bare
skrevne lover og paragrafer , men folkerett handler også om uskrevne lover, både
sikkerhet og såkalt sedvanerett inngår i folkeretten (Se "Occupied vs. "Disputed" territories -customary
international law) og Diplomatic and Legal Aspects
of the Settlement Issue-http://jcpa.org/brief/brief2-16.htm
Fakta og juss
er egentlig ikke så komplisert når det gjelder Vestbredden.
Det er ikke noe
folkerettslig grunnlag for å erklære Vestbredden "okkupert
territorium" eller jødiske bosettinger for ulovlige. Dette er rene
diplomatiske eller politiske posisjoneringer fra en stor del av verdenssamfunnet,
på grunn av den maktfaktor som de muslimske land utgjør som store oljeprodusenter, og med over 50 medlemsstater
i FN.
Jordans
okkupasjon av Vestbredden i 1948 var et resultat av en angrepskrig, og et
utilslørt land-rov av et territorium som aldri hadde vært en del av Jordan.
Dessuten utførte Jordan etnisk rensing av den jødiske befolkning, et klart
brudd på folkeretten.
Det jødiske
samfunnet Gush Etzion i nærheten av
Betlehem ble massakrert av jordanske soldater i 1948, og resten av den jødiske
befolkningen drevet ut av Vestbredden og Øst Jerusalem.
Israels seier i
1967, bare gjenopprettet status quo som hersket før 1948.
Å hevde at folkeretten
forbyr jødisk bosetting på Vestbredden er å sanksjonerer Jordans angrep,
okkupasjon og utvisning av jødene, og er en åpenbar perversjon av normal rettsoppfatning,
men dette er blitt situasjonen i store deler av verdensopinionen i dag.
Judea – Samaria
er i henhold til historien jødisk kjerneland. Det har bodd jøder på Vestbredden
i hundrevis av år. I dag vil det palestinske lederskapet fjerne alle jøder fra
området. (gjøre området ”judenrein, i sterk motsetning
til israel, der 20% av Israels befolkning består av arabere.)
Manifestasjoner
av hat mot jøder steg kraftig i den arabiske og muslimske verden etter 1948, Men dette hatet er ikke av ny dato. Jødene har
blitt betraktet som mindreverdige borgere (Se Dhimmi)
i den muslimske verden helt tilbake til Muhammeds tid. Det var denne
tankegangen som lå til grunn for Stormuffetien Mohammad
Amin al-Husayni sine drap og myrderier på palestinske
jøder i den britiske mandatperioden, som da jøder i Hebron ble massakrert under opprøret der i 1929. (Se 1929 Palestine riots)
Det jødiske
samfunnet i Hebron måtte da rømme fra området, og arabere overtok husene.
Men Israel må forholde seg til det
enorme presset fra Verdenssamfunnet,
og jobber
stadig med den folkerettslige siden.
Våren 2012
satte den israelske regjeringen ned en komite, ledet av en tidligere høgsterettsdommer
Edmond Levy. Komiteen skulle enda en gang gjennomgå lovligheten av
bosetningspolitikken.
Rapporten kom til denne konklusjonen basert på Balfour
deklarasjonen og historiske kjensgjerninger, at alle bosetningene i Judea og
Samaria er lovlige i henhold til folkeretten, og at staten bør tilrettelegge
for utvidelse.
Israels tilstedeværelse på Vest- bredden utgjør ikke en okkupasjon,
og Genève konvensjonene er ikke
relevante i denne sammenhengen.
Levy komiteen hevder ifølge israelske medier at Judea og
Samaria aldri var en legitim del av en arabisk stat, fordi Jordans suverenitet
over området mellom 1948 og 1967 ikke var internasjonalt anerkjent. I tillegg
mener gruppen at begrepet okkupasjon kun er
relevant når en stats område er erobret av et annet land
for en kortere
periode, til konflikten mellom de to er løst. Judea og
Samaria ble ikke tatt fra en annen stat, de har vært under israelsk kontroll i
flere tiår, og vil ifølge rapporten forbli det også i all oversiktlig fremtid.
En av de som var sterkt uenig med Levy komiteen var Israels
president Shimon Peres.
Han mener at en må ta hensyn til de 1, 5 millioner
palestinaarabere som ikke vil innlemmes i Israel, som ikke ønsker å bli
Israelske statsborgere.
Han mener at det også vil forrykke den demografiske balansen
i Israel på sikt, slik at Israel ikke lenger har et jødisk flertall om noen år,
hvis dette skjer.
Et stort antall israelske folkerettsjurister er også
uenige med Levy komiteen, da Israel i over 40 år har krevd juridisk autoritet
basert på okkupasjonsretten, og gjort bruk av den fjerde Genève konvensjonen når palestinsk
land konfiskeres, noe som ifølge okkupasjonsretten er lov dersom det kan
begrunnes med militær nødvendighet.
For å hindre et juridisk vakuum uten noe lovverk, har
staten siden 1967 bestemt at internasjonal okkupasjonsrett er gjeldende.
Riksadvokaten i Israel må godkjenne konklusjonene til Levy-komiteen,
og flere kommentatorer ser ikke for seg at han vil gå imot kjennelser avgitt av
høyesterett, bl.a en høyesterettsdom fra 1979 som forbyr konfiskering av
palestinsk land når hensikten er bygge bosetninger.
Vi kan her i denne konflikten snakke om flere tunge
folkerettslige betraktninger.
Så folkeretten er ikke alltid enkel å forholde seg til,
men denne interne debatten i Israel viser
at landet forsøker å forholde seg til folkeretten.
På Israels seminaret til
MIFF i Sandnes 2012, hadde Cecilie Hellestveit et interessant innlegg om Israel
og folkeretten. Hun sier i dette foredraget at Israel har et unikt system for å
overholde folkeretten, idet Israelsk Høgsterett som har dyktige jurister på
folkeretten, overprøver Hæren hele tiden om hva den har lov til.
Ingen andre stater har
et slikt system.
Hun hadde også noen svært interessante betraktninger der hun kom inn på den venstreorienterte spanske juristen Baltasar Garzon, som fikk den chilenske eks diktatoren Augusto Pinochet arrestert i England i 1998. Denne spanske juristen forsøkte også å få til en rettsak mot Israelske ledere for brudd på folkeretten. Men han avsluttet jobben da han kom til at det som ville skje, var at israelske ledere ville gå fri, mens palestinske militærledere ville blitt brakt til Haag, og blitt dømt for krigsforbrytelser.
Hun hadde også noen svært interessante betraktninger der hun kom inn på den venstreorienterte spanske juristen Baltasar Garzon, som fikk den chilenske eks diktatoren Augusto Pinochet arrestert i England i 1998. Denne spanske juristen forsøkte også å få til en rettsak mot Israelske ledere for brudd på folkeretten. Men han avsluttet jobben da han kom til at det som ville skje, var at israelske ledere ville gå fri, mens palestinske militærledere ville blitt brakt til Haag, og blitt dømt for krigsforbrytelser.
Cecilie Hellestveit: Krigens folkerett, Israels
militæroperasjoner
Berettigelsen av en palestinaarabisk
stat?
Den eneste
grunn som berettiger en form for palestina-arabisk stat i området er at det i
dag på Vestbredden og Gaza, bor en palestinaarabisk befolkning der på 3,5
millioner, som ikke ønsker å være Israelske borgere. Dette har Israel godtatt,
og går derfor inn for en to stats løsning.
De fleste tunge
bosetningene ligger nær våpenhvilelinjen mot Israel, De som ligger lenger inne
er små og lagt til ubebodde områder, som kan flyttes hvis en får i stand en
fredsavtale. Det har Israel gjort før, i Sinai i 1979, og Gaza i 2005.
Ingen arabiske
landsbyer i områdene er blitt flyttet.
Derfor er en
slags territoriell kompromiss uunngåelig. Også araberne på Vestbredden må gjøre
kompromisser skal de få til en fredsavtale.
Se også videon”10 Unknown West Bank Facts”
Yom Kipur krigen 1973
Denne krigen kom som et overraskelses angrep på Israel utpå
ettermiddagen 6. okt. 1973, da Israel feiret Yom Kipur, (Soningsdagen) og de
fleste av soldatene ved Golan og Sinaifronten hadde fri.(Se Yom
Kippur War)
Angrepet
var lenge planlagt av Egypt og Syria, som hadde fått hjelp av sovjetiske
militæreksperter. Den angripende arabiske hærstyrken bestod av 1,2 millioner
soldater, med det aller nyeste av sovjetiske våpen. De sovjetiske Sam rakettene
skapte store problemer for det israelske flyvåpenet.
Etter
10 dager greide Israel å snu situasjonen, og komme på offensiven. Den 25.
oktober var krigen over. Da hadde Israel vunnet en total seier, men også hatt
store tap, 2600 døde soldater, og over 7000 sårede.
Yom
Kipur krigen ble på mange måter et vendepunkt i forholdet mellom Israel og
Europa. Plutselig var den gamle europeiske antisemittismen som en kjente fra
1930 årene tilbake.
I 30
årene ble jødiske flyktninger fra Tyskland stengt ute fra alle europeiske land.
I de
første timene og dagene av krigen ropte Israel om hjelp fra FNs Sikkerhetsråd
for å få i stand en våpenhvile. Englands statsminister Edward Heat la ned veto
mot at konflikten ble tatt opp og behandlet der. I de første dagene ble mye
israelsk militærutstyr ødelagt på Golan fronten. Israel trengte desperat nye
forsyninger fra USA, men de europeiske land nektet USA å bruke flyplassene sine
for mellomlanding, Tilslutt fikk USA låne en flyplass av Portugal på Asorene.
Den som
gikk lengst i sin negative holdning til Israels rop om hjelp, var Frankrikes
Charles De Gaulle, som nektet franske jøder å sende innsamlet blod til Israel.
Se Europe: Choosing Between Israel and The Arabs http://www.jcpa.org/israel-europe/ier-pazner-05.htm
Da den israelske generalen Ariel Sharon krysset Suez kanalen
med panserstyrken sin og begynte å avskjære de egyptiske forsyningslinjene, kom
FNs Sikkerhetsråd for fult på banen den 22. okt. Resolution 338 krevde våpenhvile og videreføring av resolusjon
242 som forhandlingsgrunnlag mellom partene, og da general Sharon fortsatte et
par dager til med å avskjære de egyptiske forsyningslinjene på vestsiden av
Suez, kom Sikkerhetsrådet opp med Resolution 340. som
forlangte øyeblikkelig våpenhvile.
I etterkant har det blitt oppfattet som et
forsøk fra FNs side for å berge Egypt fra en total militær ydmykelse. Selv om
dette var en angrepskrig fra Egypt, så var det nokså tydelig at flertallet av
FNs medlemsland ikke lenger hadde noen sympati for Israel.
Libanonkrigen
i 1982 (Se 1982 Lebanon War.)
I 1970 hadde Yasser Arafat (PLO) 20.000 soldater under våpen i Jordan,
og begynte å true kong Hussein sin maktstilling i landet. I september 1970 gikk
kong Hussein sine styrker til angrep på de palestinske flyktningleirene i
Jordan der Arafats soldater holdt til. Dette førte til tap av flere tusen
menneske liv i disse leirene. PLO soldatene ble drevet over grensen til Syria, der
den syriske hæren gikk til angrep på Arafats soldater, Arafat med en del av
militsen klarte å komme seg over grensen til Libanon, og etablere seg der. (Se
http://www.answers.com/topic/jordanian-civil-war)
I Libanon ble PLO fort en maktfaktor, som skiplet maktbalansen mellom
kristne og muslimer i landet, og ble årsak til en mange årig borgerkrig i Libanon.
Yasser Arafat plasserte styrkene sine i sør
Libanon opp mot grensen til Israel, her lagret han store mengder våpen, betalt
av Libyas oberst Kadafi. PLO hadde en styrke på 15.000 mann i Libanon, og
begynte å rekruttere frivillige soldater fra andre araberland.
PLO bestod av mange fraksjoner, som Fatah,
PFLP, Svart september og Abu Nidal sine soldater. Disse forskjellige
fraksjonene var ofte fiendtlig innstilt til hverandre, og det oppstod en del
konflikter. Abu Nidal sin fraksjonen var
styrt fra Libya, og var svært aktive i Europeiske land, der de forsøkte å drepe
den Israelske ambassadøren i England.
Da fraksjoner av PLO i 1982 begynte å skyte Katusja raketter over
grensen til Israel, invaderte Israel den sørlige delen av Libanon i en aksjon
de kalte ”Operation Peace for Galilee”
Yasser Arafat med sine soldater rømte nordover til Beirut, og gjemte seg
i de palestinske flyktningleirene der, som ble omringet av Israel.
FN, med Frankrike i spissen fikk forhandlet fram en avtale mellom Israel
og PLO, som gav Arafat og hans menn fritt leide ut av landet. De ble ført på
franske marineskip til Tunis.
Det var mistanke om at en stor del av Arafats soldater fortsatt oppholdt
seg i flyktningleiren. Ariel Sharon som var øverste leder for operasjonen, lot
da en libanesisk militsia-gruppe som samarbeidet med Israel gå
inn i leiren siden de var kjent i området og snakket arabisk. De gikk inn for å
ta ut de PLO soldatene som fortsatt var der inne, men isteden startet de en
massakre. (Se Sabra and Shatila Massacre)
Elie Hobeika en
maronitisk militsmann
(Se Maronite Christians) ledet angrepet på leirene.
Forloveden hans, og deler av familien ble drept av PLO sine folk da de tok den
kristne Libanesiske byen Damour (Se Damour massacre) Angrepet ble en hevnaksjon fra
militsen sin side, og ble svært negativ for Israels forsvarsminister Ariel
Sharon, som hadde sluppet militsen inn i leiren. Sharon måtte gå av som
forsvarsminister etter dette.
70 tallet ble også ti året da de vestlige
mediene snur, og blir pro palestinske.
I den første halvdelen av 1970 tallet greide
PLO å bli en maktfaktor i Libanon, og i løpet av de neste seks årene (1976-1982),
innførte PLO et terrorvelde, der mange libanesiske og utenlandske journalister
ble trakassert og i flere tilfeller myrdet av PLO.
Det ble etter hvert svært farlig for
journalister å skrive noe negativt om Arafat og PLO
Følgende journalister og redaktører ble ofre
for Arafats ultimate form for sensur:
- Edouard Saeb, redaktør av L'Orient le Jour
og Le Monde-korrespondent, skutt ned av PLO revolvermenn, i september 1976.
- Riadh Taha, president i Det libanesiske
forlag, skutt ned av PLOs revolvermenn i 1980.
Syv utenlandske journalister ble drept av PLO
mellom 1976 og 1981:
- Larry Buchman, korrespondent for ABC
Television - Mark Tryon, Belgisk Radio - Jean Lougeau, korrespondent for
franske TF-1 - Tony Italo, italiensk journalist - Graciella Difaco, italiensk
journalist - Sean Toolan, korrespondent for ABC - Robert Pfeffer, korrespondent
for der Spiegel
Tilbake i Midtøsten var bare de
propalestinske journalistene som NRKs Odd Karsten Tveit, som formidlet til
norske seere israelsk krigføring og påståtte krigsforbrytelser.
Under en avskjedstale til det internasjonale
pressekorpset i Tripoli, Tunis,
etter Libanonkrigen i 1982, sier Arafat
følgende til disse journalistene
"You were my best brigade”
Dere var min beste brigade.
I tiden etterpå har færre vestlige medier
valgt å ha korrespondenter i Midtøsten. De store nyhetsbyråene som AP og
Reuters, ansetter i dag arabere som ofte har en sterk anti Israelsk vinkling av
nyhetene fra dette viktige området.
Under gulfkrigen i 1992, da
Arafat var plassert i Tunis, støttet han, Saddam Hussains okkupasjon av Kuwait.
Dette gjorde at han mistet all
støtte fra de rike gulfstatene, og var i ferd med å gå konkurs. For å komme på
banen igjen ble han mottagelig for følere fra norske Ap-politikere og venstre
siden i Israel for hemmelige forhandlinger med Israel. Disse forhandlingene ble
ført i Oslo, og underskrevet på plenen utenfor det Hvite hus i Washington
DC 20. august 1993.
Arafat flyttet deretter fra
Tunis til Ramallah på Vestbredden
Men lite forandret seg de neste
årene. De forskjellige terrororganisasjonene innen PLO ble ikke avviklet, de levde
sitt liv som før. Heller ikke PLO charteret som har som mål å utslette Israel
ble forandret. Lite skjedde også innen palestinsk institusjonsbygging.
Særlig ble kjemien dårlig mellom
Arafat og Benjamin
Netanyahu som var statsminister fra 1996-99. Netanyahu
nektet å forholde seg til Osloavtalen så lenge Arafat ikke holdt sin del av
avtalen. Da Ehud
Barak ble statsminister i 1999 så det ut som
om Osloprosessen skulle komme på sporet igjen.
Camp David forhandlingene.
Disse forhandlingene mellom Yasser
Arafat og Ehud Barak, med president Clinton som vert, startet 11. juli 2000, og
endte 25. Juli, uten at det ble oppnådd enighet.
Ehud Barak la frem en plan om å opprette
en palestinsk stat på 73% av Vestbredden, som gradvis ble økt til over 90%.
Arafat sa nei.
De to partene ble likevel enig om
en 5 punkts plan, for å fortsette forhandlinger for å få slutt på konflikt og
oppnå en rettferdig og varig fred.
Begge sider var enige om at
forhandlinger basert på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338 er den eneste
måten å oppnå en slik avtale, og de forpliktet seg til å skape et
forhandlingsmiljø fritt fra press, og
trusler om vold.
Clinton la all skyld på Arafat, for de
mislykkede forhandlingene, og for at han ikke gjorde nok for å få slutt på
intifadaen.
Clinton
forsøkte å få partene sammen på ny i slutten av januar 2001 i Taba på Sinai
halvøya (SeTaba negotiations) Forhandlingene endte med en
felles uttale om at de aldri hadde vært nærmere en avtale. Men intifadaen
fortsatte med stadig nye selvmordsbombere. I 2002 ble Ariel Sharon valgt til statsminister.
Han begynte å bygge en sikkerhetsmur rundt Vestbredden som var ferdig i 2010
To bøker ble utgitt i 2004 begge
plasserte skylden på Arafat, for at man ikke kom fram til en avtale. De var
boka "The Missing Peace" av USAs Midtøsten-utsending Dennis
Ross
og "My Life" av president Clinton.
Clinton skrev at Arafat engang senere komplimenterte Clinton med å si, "Du
er en stor mann." Clinton svarte, "Jeg er ikke en stor mann. Jeg er
en fiasko, og du gjorde meg til det." Under et foredrag i Australia, sa
Dennis Ross at årsaken til at det ikke ble noen avtale, var Arafats uvilje til
å signere en endelig avtale med Israel som ville lukke døren for noen av
palestinernes maksimale krav, særlig retten til retur for alle palestinske
flyktninger.
Retten til retur for alle
palestinske flyktninger ville på sikt føre til at jødene kom i mindretall i
Israel, og avvikle Israel som stat.
Den palestinske intifadaen, krevde mottiltak fra Israels side. Israelske
soldater måtte på ny okkupere byer på Vestbredden der selvmordsbomberne hadde
tilhold.
Disse Israelske aksjonene førte
til anklager om Israelske brudd på folkeretten som stadig kom opp i FNs
hovedforsamling og sikkerhetsrådet – men ingen saker mot arabisk terrorisme.
John Negroponte,
som var USAs ambassadør til FN 2002, kom da opp med det som senere er blitt
kalt Negropointe doktrinen som hadde følgende ordlyd.
Hver gang det
blir forfattet en resolusjon der Israel anklages, skal det legges ved:
En sterk og tydelig fordømmelse av all terrorisme og tilskyndelse
til terrorisme;
En fordømmelse ved navn på al-Aqsa Martyrenes 'Brigade, Islamsk
Jihad og Hamas, grupper som har påtatt seg ansvaret for selvmordsangrepene i
Israel;
En appell til alle parter for en politisk løsning av krisen;
Krav om forbedring av sikkerhetssituasjonen som en betingelse for
enhver samtale for en tilbaketrekning av israelske væpnede styrker til
posisjoner de hadde før september 2000 starten av den andre intifadaen.
Etter dette kom det ikke lenger resolusjoner mot Israel, fra FNs
menneskeretts kommisjon til Sikkerhetsrådet. (United Nations Commission on Human Rights)
I 2006 tok FNs
generalsekretær, initiativ til å få erstattet FNs menneskeretts kommisjon, som
lå under hovedforsamlingen, med en egen Menneskerettskomite. (se United Nations Human Rights
Council.) som på selvstendig grunnlag kunne behandle
menneskeretts brudd, og utstede resolusjoner. Dette ble gjort for at
menneskerettighetene skulle få mer oppmerksomhet, og for di denne tidligere
menneskeretts kommisjonen hadde blitt sterkt kritisert for at land med store
menneskerettighets brudd var medlemmer.
Når en ser på listen
over medlemsland i denne nye organisasjonen, der bl.a Libya en periode hadde
formannsvervet, blir man ikke overbevist om at dette var årsaken til at en ny
organisasjon ble opprettet.
Bare 20 av de 47
medlemslandene i denne nye Menneskerettskomiteen UNHRC,
kunne i 2006 regnes som demokratiske. Flertallet tillater ikke grunnleggende
menneskerettigheter for sin egen befolkning, og enda mindre befatter de seg med
globale borgerrettigheter.
Grunnen var nok mer et forsøk
fra flertallet av FNs medlemsland å kunne omgå Negroponte doktrinen.
I 2007
hadde Hillel
Neuers fra Canada, som var formann i organisasjonen
UN Watch, et innlegg i FNs Menneskerettskomite.
I
innlegget viste han til initiativet fra de som startet FNs menneskeretts
arbeid, Eleanor
Roosevelt og de andre deltakerne som kom sammen i Geneve, for
60 år siden og startet arbeidet med FNs menneskeretts kommisjon.
Hvor er det blitt av drømmene til disse personene, spurte
han.
Han viste da til menneskeretts
situasjonen rundt om i verden, som ble totalt neglisjert av denne FNs
Menneskerettskomite, med unntak av et land, Israel.
Da han holdt talen (23. mars 2007) hadde Israel som det eneste land i
verden blitt fordømt 8 ganger, og det var på gang tre nye resolusjoner for å
fordømme Israel.
Det var tydelig at dette FNs
Menneskerettsråd var totalt uinteressert i menneskeretter, men var opprettet
kun som et våpen for å skade Israel, og slik sett ikke kunne oppfattes som noe
annet enn et pervertert og forvrengt organ for menneskerettene,
et menneskerettslig mareritt.
Denne talen var et av de innslagene på
Youtube som ble mest sett i tidsrommet etterpå.
Hillel Neuers Speech before UN Human Rights Council 4th Session 23 March
2007
Hvis du ikke får opp videoen ved hjelp av denne linken;
Bruk googles og søk på:
Human Rights Nightmare – UN Watch
Se også UNHRC Teater of the absurd http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/03/30/theater_of_the_absurd
Goldstone raporten
Gaza krigen i 2009,
startet etter at Hamas aktivister i Gaza i flere år hadde skutt raketter inn i
befolkede områder i Israel. (Se Gaza War)
FNs Menneskerettskomite (UNHRC) satte ned en fact finding kommisjon, Goldstone kommisjonen, som skulle kartlegge partenes overholdelse
av Geneve konvensjonene.
I samme tidsrommet fikk
vi krigen på Siri Lanka, der regjeringshæren gikk brutalt frem. FNs Menneskeretts
komite valgte å se bort fra denne konflikten.
På bildet ser vi
representantene i panelet, fra venstre Pakistans representant, Goldstone som
ledet kommisjonen, representantene fra England og Irland.
Israel mente at en slik fact finding kommisjon burde bestå av folk med militær bakgrunn, men FNsmenneskerettskomite satte ned en gruppe bestående av menneskerettsaktivister og jurister.
Regjeringen i Israel
avviste rapporten som fordomsfull og full av feil, og kom med en kraftig avvisning
av anklagen om at Israel hadde en politikk som bevisst rettet seg mot sivile.
Den militante islamske
gruppen Hamas avviste i utgangspunktet noen av rapportens funn, men deretter
oppfordret de verdenssamfunnet til å omfavne rapporten
Den kontroversielle rapporten
fikk bred støtte blant landene i FN, mens vestlige land ble splittet mellom
tilhengere og motstandere av de vedtak som tegner seg i rapporten. Kritikere av
rapporten hevdet at den inneholdt metodologiske svakheter, juridiske og
faktiske feil og usannheter, og viet utilstrekkelig oppmerksomhet til
påstandene om at Hamas bevisst opererer i tett befolkede områder av Gaza.
I april 2011 kom
Goldstone til en ny erkjennelse når det gjaldt denne rapporten.
Han sa da følgende til
The Washington Post:
Hvis jeg hadde visst da
hva jeg vet nå, ville Goldstone-rapporten har vært et annet dokument.
Palmer raporten.
Den israelske
operasjonen mot Gaza-flotiljen var en militær operasjon mot seks skip i mai
2010 i internasjonalt farvann i Middelhavet. Flotiljen var organisert av
"The Free Gaza Movement" og den tyrkiske stiftelsen for
menneskerettigheter (IHH),
og hadde som oppgave å
bryte Israels blokade av Gaza.
På den tyrkiske skipet
MV Mavi Marmara, møtte de israelske soldatene hard motstand fra ca 40 IHH
aktivister - beskrevet i en israelsk rapport som en egen "hardcore
gruppe" som var bevæpnet med jernstenger og kniver. Under kampen ble ni
aktivister drept.
Ti av de israelske
soldatene ble såret.
Israels aksjon ble sterkt
fordømt i mange land, og FNs Menneskeretts komite, satte ned en kommisjon,
Palmer kommisjonen, som skulle granske Israels håndtering av situasjonen.
Palmer Rapportens konklusjon: Israels blokade av Gaza var lovlig og i samsvar med
folkeretten
_______________________________________
Hva skal til for å få til fred
mellom Israel og Palestinaaraberne?
Det er mange som mener at en
palestinsk stat vil løse problemet.
La oss gjøre en liten
oppsummering av det internasjonale samfunnets innsats for å skape en palestinsk
stat:
I 1921 la den engelske regjeringen grunnlaget for en
palestinsk-arabisk stat som utgjorde tre fjerdedeler av det britiske
Palestinamandatet, Jordan.
I 1947, prøvde det internasjonale samfunnet å skape en
palestinsk-arabisk stat nr.2,
som ble forkastet av palestinaaraberne og senere erobret av
Jordan og Egypt.
I 2000 inviterte president Clinton, Arafath og Ehud Barak
til forhandlinger på Camp David, USA, i et forsøk på å skape en palestinsk stat
på Vestbredden og Gaza. Den samme palestinske stat araberne forkastet in1947.
Barak var villig til å avstå 95% av Vestbredden og 100% av
Gaza for å etablere en palestinsk stat
Palestinerne kunne hatt denne staten nå, men Arafath sa nei!
I 2011 forsøkte den palestinske presidenten Mahmoud
Abbas, å få Sikkerhetsrådet til å godkjenne en palestinsk stat uten å gå
via forhandlinger med Israel. Han uttalte da at den arabiske avvisningen av
delingsplanen for Palestina i 1947, var en feil han håpet å rette opp. Dette
forsøket fikk ikke flertall i Sikkerhetsrådet.
Men han ble tilbudt denne staten av den israelske Olmert
regjeringen i 2008. En del av de tunge israelske bosetningene ble unntatt, men
det ble lagt til områder av Israel, slik at denne staten utgjorde 100% av Vestbredden
og Gaza, med en togforbindelse mellom.
Men Abbas sa Nei!
En kort repetisjon på ca 10 minutter om jødenes historie i Palestina. http://www.youtube.com/watch?v=_ZY8m0cm1oY&feature=related
___________________________________
Er
palestinerne uten skyld for tilstanden de er kommet i?
Fra
palestinsk side blir det ofte hevdet at de har blitt offer for europeernes dårlige
samvittighet når det gjelder Europas forfølgelse av jødene.
Men
i denne forfølgelsen har palestinere som Mohammad Amin al-Husayni Stormuftien av
Jerusalem vært sterkt delaktige i.
Stormuftien
ble tidlig nazist, og støttet Hitler. Det ble også en stor del av den arabiske
befolkningen, særlig overklassen. Jeg har tidligere nevnt en meningsmåling som
ble gjort av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941 blant
palestinaarabere, den viste at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet
England.
Al-Hussayni
måtte rømme fra Palestina til Libanon i 1937, på grunn av sin deltakelse i det
arabiske opprøret (1936–1939 Arab revolt in Palestine) Han drog i 1939 til Irak, og kom fra Irak til
Italia i oktober 1941. Han drog videre til Tyskland der han møtte Tysklands
utenriksminister Joachim
von Ribbentrop, som
ordnet audiens med Hitler.
I
samtalen med Hitler ble de to enige om arabisk selvstyre og utslettelse av
jødene i de arabiske land.
Han
hadde under krigen regelmessige radioprogrammer fra Tyskland som dekket
Midtøsten, der han oppildnet araberne til kamp mot briter og jøder.
Al-Hussayni grep inn ved flere
anledninger over for nazimyndighetene i øst Europeiske land for å hindre at
jøder fikk reise ut av landet
I juli 1944, skrev han til den ungarske
utenriksministeren for å registrere sin innsigelse til utgivelsen av
sertifikater for 900 jødiske barn og 100 voksne som skulle føres ut av Ungarn.
I september 1943 kollapset intense
forhandlinger for å redde 500 jødiske barn fra byen Arbe i Kroatia på grunn av
innvendinger fra al-Husseini som blokkerte barnas avreise til Tyrkia.
Historikeren Wolfgang
G. Schwanitz sier at Hussayni offentlig erklærte at muslimer bør følge
eksempelet tyskerne satt for en "endelig løsning på det jødiske
problemet"
I november 1943 uttalte han: Tyskerne vet å kvitte seg med jødene. De har definitivt
løst det jødiske problemet "
Se videoen Hitler and the Grand mufti
Men
arabiske drap og myrderier av jøder startet mye tidligere.
Som før nevnt ble det i påsken 1920 et arabisk opprør under den muslimske
Nabi Musa feiringen rettet mot den
jødiske befolkningen i Jerusalem. Opprøret var isenesatt av al-Husayni, og andre medlemmer av Husayni familien, som oppildnet
massene til å gå løs på fattige jøder i det Jødiske kvarter.
Året
etter fikk han i gang flere massakrer mot jøder i Jaffa, Rehovot og Petah Tikva
I
1929 fikk han på ny startet et opprør for å hindre at jødene skulle få lov til
å be ved Klagemuren i Gamlebyen i Jerusalem. Et opprøret som førte til
massakrer av jødene i Hebron og Safed, jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert
i mange hundre år. 1929 Palestine riots)
I 1936-37 var han påny en
av drivkreftene i det arabiske opprøret i Palestina, der han oppildnet sine
tilhengere til drap på jøder. (1936–1939 Arab revolt in
Palestine)
”Araberne
har omdefinert Midtøsten konflikten fra å være en historie om arabisk aggresjon
til en historie om palestinske lidelser forvoldt av jødene.
De
har snudd offer- og forbryterbildet”
Ett annet arabisk argument i dag er at jødene fordrev
palestinaaraberne, og tok jorda deres, ”De stjal vårt land,” hører vi ofte.
I ottomansk tid og i den
britiske mandatperioden var det rike arabiske jordeiere i byene som eide jorda,
og leide ut jorda til fattige jordløse bønder til ågerrente.
Alt jødisk land ble kjøpt fra disse arabiske overklasse familiene, av bankmannen Rotchild i Paris, og Jødisk nasjonal fond.
Etter opptøyene i Palestina i 1929 ble det
satt ned en undersøkelses kommisjon som skulle undersøke innvirkningen disse
jødiske landoppkjøpene hadde på den arabiske befolkningen, (Hope Simpson
kommisjonen)
THE EFFECT OF THE JEWISH SETTLEMENT ON THE ARAB
In so far as
the past policy of the P.I.C.A. is concerned, there can be no doubt that the
Arab has profited largely by the installation of the colonies. Relations
between the colonists and their Arab neighbours were excellent. In many cases,
when land was bought by the P.I.C.A. for settlement, they combined with the
development of the land for their own settlers similar development for the
Arabs who previously occupied the land.
EFFEKTEN AV DE JØDISKE BOSETNINGENE PÅ ARABERNE
Når det gjelder jødisk oppkjøp av land av ”den
palestinsk jødiske koloniserings foreningen” PICA, kan det ikke være noen tvil
om at araberne har profitert stort på opprettelsen av de jødiske jordbruks
koloniene.
Forholdet mellom kolonister og deres arabiske naboer var
utmerket.
I mange tilfeller, ble oppkjøpt land ikke bare dyrka og
utviklet av jødene, men kombinert med utviklingshjelp for arabiske bønder
som tidligere hadde bodd på dette området.
Hope Simpson rapporten konkluderte likevel med at det
landet som ble oppkjøpt av
jødene, var tapt for den arabiske bonden, og så bort fra
levekårene og utbyttingen denne bonden ble utsatt for av jordeiere og
overklassen i byene.
Konklusjonen i rapporten var at innvandringen av jøder
til Palestina måtte begrenses, i strid med palestinamandatet og Balfour
deklarasjonen, men dette ble nok gjort for å imøtekomme al-Husaynis arabiske terrorister.
I politikken er det ikke
rettferdigheten, men makten som rår.
Slik har det alltid vært og slik er det også i dag i FN, og
blant verdens nasjoner.
Små nasjoner har ikke de samme rettigheter som stormaktene.
Stormaktenes interesser går ofte foran folkeretten.
Vi kan
som eksempel nevne at Kinas undertrykkelse av folket i Tibet, og Russlands krig
i Tsjetsjenia,
ikke resulterer i resolusjoner fra FN, mens de muslimske land har fritt
spillerom for å kjøre resolusjonskvernen mot Israel, noe som skyldes Vestens og
Asias behov for energi.
Oljen i Midtøsten styrker araberlandenes makt overfor
verdenssamfunnet.
Javier
Solana, tidligere representant for EUs felles utenriks-og sikkerhetspolitikk,
engasjerte
seg ofte sterkt i Midtøsten konflikten, men ikke på Israels side.
Han
mente at sannheten ikke måtte vurderes ut fra rett og galt, men hva som kan
føre til fred i området. En slik tenkning kan på sikt føre til at Israel blir
avviklet som nasjon.
Neville Chamberlain tenkte heller ikke ut fra begrep som rett og galt under sitt møte med Hitler (se Munich Agreement)
I 2006, kom det ut en bok fra to amerikanske akademikere John Mearsheimer and Stephen Walt ”The Israel Lobby. Boka tar for seg amerikanske jøder, og konservative kristnes påvirkning på amerikanske myndigheter, hvor de mener at denne påvirkningen ikke tjener amerikanske interesser.
De påpeker at dette særlig skader USAs forhold til de
arabiske land. Disse tankene er sterke også innen den amerikanske oljeindustrien,
og i det amerikanske utenriksdepartementet (State department)
Dette må amerikanske presidenter og politikere ta hensyn til
skal de bli valgt.
På denne måten holdes
den politiske og akademiske kynismen i sjakk av det amerikanske folkets
rettsoppfatning.
En Power Point presentasjon som omhandler tilstanden i Palestina,
i perioden 1860 til 1. Verdenskrig. (Sannheten om Palestina)
Israel og folkeretten