(Dette innlegget ble til i 2006 i en bibelgruppe, der det
var stor spredning i deltakernes politiske syn.
Vi sporet ofte av fra bibelstudiene, og havnet i politiske
meningsutvekslinger.
Vi bestemte da at vi skulle prøve å gjøre oss ferdig med
politikken, ved å ta en kveld der vi kun diskuterte politikk.
Dette var mitt bidrag til diskusjonen denne kvelden)
Alle ideologier har
sine svakheter. Men bortsett fra Nazismen, kommer få ideologier dårligere ut enn
Sosialismen.
Jeg vokste opp i 50 åra, da Gerhardsen var landsfader, og
Arbeiderpartiet regjerte eneveldig.
Jeg hadde vel den samme opplevelse som de
fleste, at Arbeiderpartiet var det tryggeste alternativet,
og det
partiet som kjempet for de små i samfunnet. Dette siste var nok ikke helt
usant.
Norge var før 2. verdenskrig et klassesamfunn, og endel
holdninger fra dette klassesamfunnet levde fortsatt i min barndom på 50 tallet.
Jeg har et par minner fra den tiden, som avspeilte litt av
disse holdningene.
Den første galdt en skomaker og kona som hadde hatt en stor
feiring av gullbryllupet. Denne skomakeren hørte til det lavere skikt i bygda,
og hadde alltid hatt dårlig økonomi. Jeg husker en eldre lærerfrue som uttrykte:
”Det var svært til feiring til fattigfolk å være” en merket
ironien i ordet ”fattigfolk”
Jeg minnes også en sjøkaptein som fortalte om en utrivelig
opplevelse han hadde hatt.
Han hadde leid in to rørleggere til å gjøre noe arbeid i
huset. Midt på dagen hadde disse tatt fram nistepakken og hatt en lengre
matpause. Han reagerte på lengden på matøkten, og gav karene en kraftig
reprimande, med det resultat at de rolig pakket sammen verktøyet, drog sin vei,
uten å komme tilbake.
Kapteinen var rystet over tilstanden, at det ikke lenger var
tillatt for en arbeidsgiver å irettesette sine arbeidere.
Slik sett forstår jeg godt Arbeiderpartiets sterke stilling
på 50 tallet.
I de senere år har diskusjonen om klassesamfunnet dukket opp
igjen, på grunn av
lønnsforskjellene mellom folk, og den økende avstanden
mellom såkalte fattige og rike. Disse forskjellene vi opplever i dag har likevel
lite å gjøre med det klassesamfunnet vi opplevde tidligere. Jeg leste et
gammelt brev, skrevet av en husmannsgutt som reiste til USA på slutten av 1800
tallet. Han var fortsatt en fattig arbeider der borte, men følte likevel at
klasseåket var falt av.. Der borte ble han vurdert ut fra sin innsats, og det
han ellers stod for, og ikke ut fra det forhold at slekta hans var husmenn.
Klassesamfunnet vi opplevde i Europa i tidligere tider,
hadde ikke så lite til felles med kastesystemet i India. Det bestemte din
status og plassering i samfunnet.
Dette klassesamfunnet ble på mange måter en forutsetning og
et fundament for Arbeiderpartiets makt. Ved å appellere til folks status som
arbeidere og lønnsmottakere, beholdt vi mye av denne klassetenkningen utover på
50 og 60 tallet,
Ja, faktisk henger det en god del igjen enda hos den eldre
generasjon. Det ble vel etter hvert mer et særinteresse samfunn. Lønnsmottakere
identifiserte seg med Arbeiderpartiet. Bønder med Senterpartiet, folk som hadde
formue og penger i banken stemte Høgre og kristenfolket stemte KrF.
I dag har både Arbeiderpartiet og de andre partiene, mistet
mye av dette grepet.
De unge har mistet forståelsen av sin plass i dette klasselandskapet.
Det er i dag mer sakene som engasjerer og bestemmer
partivalget.
____________________
I nærmiljøet der jeg vokste opp stemte folk KrF og
Senterpartiet, noen også Venstre og Arbeiderpartiet. Det var få som stemte
Høgre.
Ja, jeg hadde ofte en følelse av at det var umoralsk å være Høgremann.
Så langt jeg husker, var det svært lite Høgrepåvirkning på
heimplassen.
Lokalavisene var for en stor del Venstreaviser, og NRK med sin monopolstilling var styrt av Arbeiderpartiet
fra topp til bunn. Dette gjorde at partiet hadde full kontroll i eteren, og
kunne styre den politiske dagsorden. Dette siste ble veldig synlig under
abortstriden et par tiår senere på 70 tallet.
Jeg opplevde en ganske stor forandring i den politiske påvirkningen
da jeg reiste til sjøs som 16 åring i
1959.
Bergensrederen som eide de to første båtene jeg seilte på,
hadde stor omsorg for at de ansatte skulle få mye og godt lesestoff, så han
sendte ombord aviser og blad som
Morgenbladet, Aftenposten, Farmand og Frisprog.
Jeg var glad i å lese, og i mangel på annet lesestoff , ble
det endel lesing i disse bladene. Jeg opplevde ofte at det jeg leste der kom i
konflikt med det jeg tidligere hadde fått innpodet som politisk rett og sant.
Noen politisk oppvåkning førte det ikke til, men denne
litteraturen gjorde nok sin gjerning. Den politiske interessen våknet litt
senere på 60 tallet.
Begynnelsen av1960 tallet var en veldig spesiell periode.
Det var som om den politiske interessen
eksploderte i hele Norge.
Det hele startet med Kingsbay ulykken i 1962, der
regjeringen sin innsats for sikkerheten i kullgruvene på Svalbard fikk sterk
kritikk.
Dette medførte at SF’s to representanter i Stortinget stemte
for de borgelige mistillitsforslaget, og felte Arbeiderpartiregjeringen i
august 1963
Vi fikk regjeringen Lyng, som bestod av Høgre,
Senterpartiet, KrF og Venstre.
Denne regjeringen satt bare noen få uker, og røk ut allerede
i tiltredelseserklæringen
Jeg husker spesielt kommunevalget etter
regjeringsskiftene i 1963.
Jeg gikk på Maskinistskolen i Haugesund dette året.
På valgdagen kom det stormende folk inn i klasserommet,
og spurte om det var her de kunne stemme Arbeiderpartiet. Det var tydelig at
partiet hadde fått fram budskapet til folket. Arbeiderpartiet gjorde et
brakvalg. Arbeiderpartiledelsen pustet lettet ut, og trodde at alt var ved det
gamle, men de gamle tider var over.
De borgelige partiene hadde ikke bare vist at de var et
regjeringsalternativ, den korte perioden de var i regjering hadde de også gått
i arkivene i regjeringskontorene og skaffet seg innsikt og ammunisjon, særlig i
Arbeiderpartiets håndtering av endel industrisaker.
Disse industrisakene kom nå opp i Storting og aviser i
tur og orden fram mot valget i 1965, og skapte mye problemer for
Arbeiderpartiet.
Jeg husker at mange arbeiderpartivelgere jeg kjente,
begynte å tvile.
Denne tvilen ble nok avgjørende også for mitt politiske veivalg.
Jeg var i denne perioden en ivrig leser av de to
politiske ukebladene vi hadde den gang, Aktuell og NÅ.
Aktuell, ble utgitt av LO/Arbeiderpartiet, og NÅ, ble
utgitt av Libertas/Høgre.
I Aktuell leste jeg Axel Sandemose sine kronikker, og
der ble jeg innpodet viktigheten av at sosialdemokratiet styrte den
samfunnsmessige utviklingen, der staten skulle være hovedaktør, og sikre
borgernes rettigheter og behov.
I NÅ derimot, ble det brukt mye spalteplass på å vise at
sosialistisk politikk på det praktiske plan ikke virket.
I dette ukebladet ble det kjørt hardt ut mot politikken både
i de kommunistiske land, og de vestlige sosialdemokratiene. Argumentasjonen der,
overbeviste meg om at sosialismen på
svært mange områder tapte i konkurransen med kapitalisme og liberalisme.
At de kommunistiske land ikke var noe eksempel til
etterfølgelse, hadde de fleste nordmenn oppdaget på 50 og 60 tallet.
Nå er det likevel et tankekors, når en ser på politisk
teori og virkelighet, at kommunistene tross alt hadde et manifest og et program
som bygde på ider som opplevdes som riktige og gode av folk flest, som likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og
utbytting,
for menneskeverd og rettferdighet, mens man i praksis i
disse statene, opplevde ufrihet og blodig undertrykkelse.
Nå ser vi kanskje en lignende parallell i kristendommens
historie, med korstog og inkvisisjon. Men vi vet at det ikke er denne
kristendom som blir forkynt oss i Det nye testamentet. Og vi er også alle i
stand til å se eksempler på nytestammentelig kristendom i verden.
En slik argumentasjon hørte vi av og til også når det
galdt sosialismen.
Det ble hevdet at vi hadde tross alt sett en sosialisme
som fungerte i de vestlig sosialdemokratiene.
Det som ble klart for meg denne perioden, var at
sosialdemokratiene i den vestlige verden fungerte dårlig de også, særlig mht
industriutvikling og verdiskapning, og denne overbevisningen har forsterket seg
i årene som har gått.
Historien viser at de sosialdemokratiene som fungerte
best, var de som utøvde minst sosialisme i sin praktiske politikk.
Det har oppstått en slags nostalgi omkring sosialdemokratiet
og Gerhardsens regjeringsperiode på 50 tallet.
Jeg leste i en avis et innlegg av en mann som uttrykte
sin store skuffelse over at
kong Olav ble valgt til århundrets mann i 2005, og ikke
Gerhardsen, som hadde brakt dette landet fra fattigdom og elendighet fram til
rikdom og velstand.
Gerhardsen hadde nok sine sterke sider, men en ting som
er blitt klart for meg, er at industripolitikken ikke var blant disse, og at han og partiet ikke kan ta æren for særlig mye av den
velstandsutviklingen partiet i dag prøver å påberope seg. Jeg vil bruke noen
linjer på å underbygge min påstand her.
Som før nevnt, ble Arbeiderpartiets industripolitikk
sterkt debattert her i Norge på 60 tallet.
Vi fikk Norsk Jernverk og Norsk Koksverk i Mo
i Rana, som gikk med dundrende underskudd i noen ti år før de ble avviklet.
Noen annen industri skapte ikke Arbeiderpartiet.
Den industrien vi levde av ble skapt av det private
næringsliv.
De Skandinaviske land satt etter krigen med all sin
industri intakt. Særlig galdt dette Sverige, men også Danmark og Norge.
I Norge var det også av tyskerne under okkupasjonen bygd
flere store aluminiumsverk i norske Vestlandsfjorder, og store veiprosjekter
var gjennomført ved hjelp av krigsslaver fra Østeuropa, og ved utkalling av
arbeidsledige nordmenn.
Så infrastruktur og industri var forbedret i Norge under
disse krigsårene, i motsetning til mange land ellers i Europa, som satt igjen
med utbombede og ødelagte byer,
havner, veier og industrianlegg i ruiner.
Norge hadde riktignok fått brent ned fiskeværene i
Finnmark, og mistet en stor del av sin handelsflåte, men denne handelsflåten
hadde også tjent inn store inntekter som var samlet i det statlige
Nortrashipfondet.
Dette Nortrashipsfondet gav Norge en fordel sammenlignet
med flere europeiske land de første årene etter krigen, for import av viktige
varer for utbygning av industri og samfunn
I årene etter krigen ble den norske handelsflåten bygd
opp igjen, og det var først og fremst denne handelsflåten som på 50 og 60 talet
gav Norge valutainntekter,
og det var norske redere som sto for en stor del av
industriutbygningen disse årene, og skapte arbeidsplasser som Rosenberg, HMV og
Stord Verft, som vi kjenner fra vår kant av landet.
I et innlegg i VG
07.05.2005, etterlyser Thor Meier Ellefsen kompetente personer som kan
avlive myten om Gerhardsen-epokens store betydning for landet. Han hadde
selv kommet til at den økonomiske
politikken i denne perioden ikke var så vellykket.
I et innlegg i VG en måned senere (07.06.2005) får han
svar fra Kåre Willoch, som skriver at å komme utenom Gerhardsen som en stor
leder og statsmann er vanskelig.
Det var ikke uten grunn han vant så mange valg. Han
peker spesielt på hans lydhørhet overfor opposisjon og mindretallet i befolkningen.
I resten av innlegget
gir han en godt underbygget støtte til Ellefsen’s syn.
Det som gjør innlegget interessant er statistikken han
bruker fra 50 og 60 tallet.
Norge var blant de landene i Europa som hadde tapt minst
av sin produksjonsevne under krigen, derfor ble nasjonalinntekten i Norge
større i 1946, etter den tyske okkupasjonen, enn i 1939, før okkupasjonen. Han
mener at en måte å vurdere den norsk politikken på de første tiårene etter
krigen, er å sammenligne statistikk for denne perioden, med andre europeiske
land. På grunn av krigens ødeleggelser var resultatene svært forskjellige rundt i Europa de første
årene etter krigen. En rettferdig sammenligning mellom de europeiske landenes
resultater vil en få ved å se på statistikken for perioden 1950 – 65.
I denne perioden lå de skandinaviske land som var styrt
av sosialdemokrati og planøkonomi med en vekst i bruttonasjonalproduktet på ca
3 %. De land i Europa som i denne perioden hadde en liberalistisk
markedsøkonomi hadde dobbel så stor vekst.
Tyskland reiste seg fra ruinene og vokste til en
økonomisk stormakt i denne perioden.
Her var det den liberalistiske samfunnsøkonomen Ludwig
Erhard som styrte økonomien,
England fikk en Arbeiderpartiregjering etter krigen, som
satset på statsdrift og statsdirigering, og selv om de konservative styrte noen
perioder i denne tidsperioden, så var det Labour sin politikk som preget
England disse årene, med sterk statelig styring, dominert av fagbevegelsens
makt i beslutningsprosessene.
I hele denne perioden var England Europas syke mann.
Uansett hva man mener om Margaret Tacher, så var det
hennes liberalistiske politikk på 80 tallet som på ny brakte orden i økonomien
i England. Det engelske Arbeiderpartiet under Tony Blair førte i store trekk
den samme liberalistiske politikken som Tacher.
Nå er det mange som vil hevde at en kan i hvert fall
ikke se bort fra Gerhardsen og Arbeiderpartiets innsats når det gjelder
velferdspolitikken.
Og i hver eneste valgkamp blir vi fortalt om
velferdstaten som Arbeiderpartiet har skapt, kan gå til grunne hvis de
borgelige partiene får styre.
Et tilbakeblikk på denne perioden viser at selv om de Skandinaviske
land lå i front på dette området, så hadde vi i store trekk den samme utvikling
mht. velferdspolitikken i hele Vest Europa, også i de konservativt styrte
Tyskland.
Selve grunnlaget for velferden kan som nevnt, ikke
Gerhardsen og Arbeiderpartiet ta mye av æren for. Vi fikk en sterk oppgangstid
over hele Europa etter 2. verdenskrig, der de store lokomotivene var USA og Tyskland, med sin
liberalistiske markedsøkonomi.
Når det gjelder velferdspolitikken så har nok fagorganisasjonene
sin frie stilling i de vestlige demokratiene spilt en viktig rolle. Her kan en
godt gi sosialistene litt kreditt,
da de tross alt har vært i front når det gjelder kampen
for lønnstakernes kår, men dette fungerte best i de land som var styrt av ikke
sosialistiske regjeringer. Her i Skandinavia var LO forbundene stort sett
infiltrerte medspillere i de sosialdemokratiske regjeringene, noe som her i
Norge ble spesielt synlig under Kingsbay saken. Det var ingen kritikk fra LO av
regjeringens forsømmelse av sikkerheten i gruvene på Svalbard.
Som medlem i ”Jern og Metall” i ungdommen, opplevde jeg
også den totalitære ånd som rådde i LO, som ikke tålte noen diskusjon innad,
eller kritikk av LO, og fagforbundene.
I England fikk de forskjellige fagforbundene slik makt
over det Engelske arbeiderpartiet, at de fikk innført lover som stanset all
nytenkning og utvikling i deler av arbeidslivet.
Det er likevel et område innen velferdspolitikken som
Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i Skandinavia kommer godt fra, der de skilte
seg positivt ut fra de andre partiene i sin første tid ved makten, og det var i
trygdepolitikken.
De fikk blant annet innført alderstrygd, og etter hvert
endel viktige trygder.
Men her var det tross alt lagt et fundament av en helt annen
bevegelse på forhånd.
I memoarene til Tage Erlander, skriver han litt om
grunnlaget for den sosiale utviklingen i Sverige under hans mange år som sosialdemokratisk
statsminister.
Grunnlaget for denne utviklingen, skriver han, var de
store kristne vekkelsene som gikk over Sverige på slutten av attenhundretallet
og rundt århundreskiftet.
Her i Norge startet denne utviklingen med Hans Nilsen
Hauge. Denne vekkelsen og de etterfølgende vekkelsene skapte noen av disse
grunnholdningene hos det norske folk som sosialdemokratene senere kunne bygge
sin sosialpolitikk på.
I andre land uten denne kristne grunnholdningen i
folket, fikk sosialistisk politikk helt andre utslag mht. sosial utvikling og
demokrati.
Da den tyrkiske sosialdemokraten Bulent Echevit forsøkte
å kopiere den Skandinaviske politikken på 60-tallet, fikk han ikke utrettet noe
som helst.
Grunnlaget for en slik politikk manglet i folkets
holdninger og kultur
Sosialistisk
ideologi.
Når det gjelder det å styre et land ut fra en
sosialistisk ideologi, har jeg lyst til å bruke Østtyskland som eksempel. Her
fikk vi kanskje den sosialismen som lå nærmest det teoretiske idealet.
Hvis vi ser bort fra de sterke negative sidene som
overvåkning, angiveri og fengsling av annerledes tenkende, og spesielle privilegier
for medlemmer av kommunistpartiet, så var dette en stat som tok hand om sine innbyggere fra
vugge til grav.
Den som ikke la seg ut med regimet ble tatt hand om hele
livet igjennom.
De hadde full materiell trygghet. Allerede i småskolen
ble dine evner og anlegg vurdert, og utdanningen ble lagt opp slik at den
passet dine evner, og samfunnets behov.
Etter endt utdanning fikk alle en jobb. Etter et vist
antall år ble du tildelt leilighet.
Den som ønsket det, kunne deretter stille i kø i 7-8 år
for å få en bil (Trabant)
Varetilbudene i forretningene bestod av det nødvendigste
av mat og klær.
Godene ble fordelt rettferdig og likeligt blant det
store flertallet av folket.
(Her så vi SV’s slagord ”Del godene” i praksis)
Alle hadde materiell trygghet, men svært liten frihet.
Beslutningene ble tatt av politikere og byråkrater.
Resten av folket gjorde det de fikk beskjed om.
Folk med drømmer, ideer og initiativ opplevde dette
samfunnet som et fengsel.
Hundretusener av de dyktigste folkene i landet rømte til
Vesten.
Initiativ, kreativitet, nyskapning og engasjement
manglet blant de som ble værende.
Mekanismen for å slippe disse kreftene til, var ikke
tilstede i dette samfunnet.
Etter hvert stagnerte hele samfunnet og endte opp som et
konkursbo.
Dette galdt alle sosialistlandene i Øst Europa.
Det underlige var at det var ikke bare økonomien som
ikke fungerte, men sosialpolitikken, og omsorgen for de svake i disse statene
fungerte ikke den heller.
Det virket som om den sosiale samvittigheten ble borte..
Jeg har jobbet noen år med en kollega (dataingeniør) som
er aktiv sosialist.
Da sosialismen i Øst Europa falt, la han sin elsk på
Fidel Castro og Cuba.
Han bestemte seg for å lære landet å kjenne, og hadde
planer om å slå seg ned der når han ble pensjonist. Han tok flere turer til
Cuba, og en dag overhørte jeg en samtale mellom han og en annen SV’er. Han fortalte da at han hadde droppet planene
om pensjonisttilværelsen på Cuba. Det er ingenting som
fungerer der, sier han. Det som burde fungere i en sosialistisk stat, det
fungerer ikke det heller.
Da jernteppet falt i Øst Europa, kom det til syne en
sjokkerende virkelighet, når det galdt sykehus og eldreomsorg i disse statene,
og vi fikk se groteske bilder fra barnehjem og institusjoner for psykisk
utviklingshemmede.
De sosialistiske trossetningene
Politisk debatt er sjelden styrt av rasjonell
argumentasjon om hva som virker og ikke
virker. Når en i en valgkamp skal tegne et bilde av det samfunnet en
ønsker, så blir det veldig ofte en debatt om verdier,
og dette har
alltid vært sosialistenes styrke. Sosialistiske argumentasjon har alltid vært
spekket med slagord om solidaritet og fellesskapsløsninger, sosial og økonomisk
utjevning osv.
Jeg vil nevne noen av venstresidens slagord fra endel
valgkamper (etter hukommelsen):
”Nei til skattelette for de rike på bekostning av syke
og gamle”,
”Ja, til enhetsskolen - Nei, til eliteskoler”
”Mot grådighetskulturen –for rettferdig fordeling”
”Mot individualisme/egoisme – for solidaritet”
” For menneskelige relasjoner – nei til markedskreftene”
” De eldre er samfunnets ansvar - nei til å sette
bestemor ut på anbud”
Det blir på en måte så fint og riktig. Det går rett inn
hos en stor del av folket !
Det nytter liksom ikke for konservative og liberalister
og komme med sine verdier, som
”Ja til valgfrihet” ”Ja til et fritt marked” ”For
individets frihet – mot formynderstaten”
Alt dette får straks et usolidarisk, egoistisk skjær.
Men hva er det
egentlig som har vist seg å fungere ?
Valgfrihet, fritt marked og individets frihet er de
viktigste bærebjelkene i et fritt samfunn. Uten disse verdiene, havner vi i en
totalitær stat.
Som jeg har vært inne på tidligere i innlegget, så har
sosialismen blitt prøvd i et utall
forskjellige utgaver de siste 100 år, både i form av totalitære og sosialdemokratiske
regimer. Resultatet kan en trygt si har vært lite oppløftende. I dag ligger
hele ideologien med brukket rygg. Det er bare slagordene igjen, men ideologien
nekter å dø.
Tankegodset er på en måte vakkert, og fungerer som en
religion for mange mennesker,
og det er disse døde tros-setningene i denne
sosialistiske religiøsiteten som seiglivet lever videre, og stadig får
oppslutning, og tilhengere.
Men i praksis så
har sosialdemokrater og sosialister sluttet å føre sosialistisk politikk. Det er den frie konkurranse og markedskreftene
som rår. I økonomisk politikk er det liten forskjell på en sosialistisk og
en konservativ regjering i dag.
Det er liten forskjell på budsjettpolitikken til sosialister
og konservative
Sosialister i Europa og ellers i verden har innsett at sosialisme
og lovene for en sunn økonomi ikke går sammen.
Jeg nevnte tidligere i innlegget Tony Blair’s regjering
i England. Jeg kan også ta med Schrøder da han styrte i Tyskland, og Person i
Sverige, og ikke minst kommunist regimet i Kina.
I Norge var det Gro Harlem Brundtland som avsluttet den
sosialdemokratiske æra.
Senere kom Jens Stoltenberg og privatiserte Telenor og
Statoil.
Enno er det i SV og venstresiden i Arbeiderpartiet, samt
noen få i SP, som fortsatt ivrer for en sosialistisk industripolitikk, at
staten må gjøre sin innflytelse gjeldende i de bedriftene der staten sitter med
aksjemajoriteten, de snakker om et aktivt statlig eierskap.
I en kronikk i Dagbladet 23.11.2006 skriver Lærer ved BI
og arbeiderpartimedlem
Sverre A. Christensen, følgende:
Et aktivt statlig eierskap vil kunne få katastrofale
følger: - ved en formidabel formuesflytting over på private hender i Norge.
(Da industriminister Dag Terje Andersen, i den
rød-grønne regjeringen begynte å antyde større kontroll med styret i Telenor,
falt aksjeverdien med 5 milliarder)
Christensen sier videre: Noe av problemet for
politikerne er at de lever av og for tilslutning fra velgerne og derfor har
vanskelig for å foreta upopulære avgjørelser,
som omstrukturering og nedlegging av arbeidsplasser.
Statlige industrielle ambisjoner ender derfor opp i industriell konservering og
industridød.
Men selv om sosialistisk politikk på det industrielle og
økonomiske området i praksis har avgått ved døden, så er skillelinjene mellom
konservativ og sosialistisk ideologi i høyeste grad fortsatt til stede når det
gjelder individets frihet.
Vi kan se litt på Kina her.
Kina er i dag på det økonomiske området en kapitalistisk
stat, der markedskreftene rår.
De opplever en kolossal ekspansjon innenfor industri og
jobbskaping.
Men samtidig er de en sosialistisk stat, gjennomsyret av
totalitær tenkning,
der staten bestemmer den påvirkning folk skal få, mht
kultur, religion og politikk.
Det foregår hele tiden en sterk ensretting av folks
tanke.
Det er her de
virkelige skillelinjene i dag går mellom sosialisme og konservativ politikk,
også i vårt land
Men før jeg går videre her vil jeg vil ta med noen sitater
fra innlegget
”En politisk reise”, av tidligere SV politiker Paul
Chaffey i Dagbladet 16.11.06
Bortsett fra en litt opprørt kommentar i ”God morgen
Norge” i TV2,
ble dette innlegget fullstendig fortiet i media etterpå.
Innlegget gikk over to sider og var et oppgjør med SV og
hans egen sosialistiske fortid.
Jeg har lyst til å ta med noen korte sitat av
synspunktene hans i innlegget:
Han spør der om hvorfor endel unge mennesker ble
sosialister under høyrebølgen på 1980 tallet ?
Han skriver:
”- Sannsynligvis fordi
venstresiden har en helt unik troverdighet når det gjelder arbeidet for et mer
rettferdig samfunn. Den har et ”godhetshegemoni”. Mens andre kjemper for egne
inntresser, og dermed er egoister, jobber venstresiden for det de kaller
solidaritet og fellesskapsløsninger.
- SV var opptatt av noe som var
mye større og viktigere: De representerte det gode.
Ikke minst galdt denne
forståelsen innen endel yrkesgrupper som er viktige meningsbærere i
samfunnsdebatten, som journalister,
samfunnsforskere og lærere.
- Dermed har SV et verdimessig
hegemoni i den politiske debatten som går langt utover egen velgeroppslutning.
- Nå er det mange som tilhører
denne venstresiden som også er mest opptatt av egne inntresser. Det gjelder for
eksempel fagorganisasjoner, grupper i offentlig sektor og grupper som er helt
avhengige av økonomiske tilskudd fra det offentlige.
Men det geniale er at
venstresiden har klart å omdefinere disse gruppenes egeninteresser til å være
samfunnsinteresser og solidaritet. Mens for eksempel bedrifters behov for
konkurransedyktige rammevilkår, slik at de kan ansette folk og betale skatt ,
er definert som egeninteresser og grådighet.
I november 1989 falt
Berlinmuren, og delingen av Europa var slutt
Venstresiden burde feiret i
gatene for de nye muligheter et samlet Europa skaper.
Problemet var at det var
kapitalismen som vant den kalde krigen.
Sosialismen brøt samme for di
den ikke virket.
- En litt skremmende side ved å
delta sentralt i SV er at man får anledningen til å stifte bekjentskap med SV’s
internasjonale venner.
I min tid på Stortinget hadde
jeg den tvilsomme gleden av å delta på noen internasjonale møter i dette
redselskabinettet av antiliberale og antidemokratiske krefter fra Europa,
Nord-Afrika og Midt-Østen. En bedre vaksine mot sosialistpartier finnes neppe.”
Så langt Chaffey.
Totalitær
sosialisme i dagens Norge.
De sosialistiske parolene er ikke de samme i dag som på
50 tallet.
Men ensrettingen og den totalitær tenkningen hos
sosialistene er den samme.
Som eksempel kan nevnes en kvinnelig AP politikers
utfall mot et større bokforlag, fordi de
hadde gitt ut et jenteleksikon og et gutteleksikon. Ideologien i det som utgis
må være riktig sett fra sosialistenes side, og må følges, selv om mange av
disse tankene kolliderer med nyere kunnskap om mann og kvinne. Det disse
politikerne ikke liker, må forbys. Istedenfor fornuften blir det ideologien som
styrer. Private helsetilbud skal fases ut, og ikke lenger brukes, selv om dette
medfører at helsekøene øker.
LO leder Valla måtte bruke et privat helsetilbud etter
at hun brakk ryggen. Hun trøstet seg med at det var en stiftelse, og ikke et
kommersielt foretak. Ideologien er viktig.
Det spiller ingen rolle om disse dekker et behov og er
etterspurt. Jeg var på Haugen hotell for noen år tilbake og fikk en innføring i
hvordan et privat rekreasjonstilbud, som var sterkt etterspurt av leger og
pasienter ble stoppet av Arbeiderpartiet av ideologiske grunner.
Valgfriheten må begrenses. Partiet og politikerne skal
velge for oss.
Ikke minst ser vi dette i skolepolitikken. Selv om svært
mange ønsker å sende sin barn til private skoler, og har full støtte for dette
i FNs, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, konvensjoner som Norge
har skrevet under på,
så jobber likevel sosialistene for å begrense, aller
helst stanse private skoler.
I Dagbladet 24.11.2006, kunne vi lese følgende:
”KRISTNE ER BEST: Elever på kristne privatskoler, som Kristelig Gymnasium i
Oslo, lærer mer enn elever i den offentlige skolen, viser ny stor
forskningsrapport.
Elever på private skoler lærer mest. Og elevene er ikke fra overklassen.
Elever på private skoler lærer mest. Og elevene er ikke fra overklassen.
Et stort forskningsprosjekt har
kartlagt de private skolene og foretatt den mest omfattende sammenligningen av
elevresultater som er gjort i Norge.
Den viser at elever på private skoler lærer mer enn
elevene i den offentlige skolen, både i grunnskolen og i den videregående
skolen. Aller mest lærer elver på de kristne skolene og på idrettsskolene,
skriver Dagsavisen. ”
En tilsvarende undersøkelse, med samme resultat, ble
gjort i Sverige for noen år tilbake.
Likevel holder sosialistene fast på at skolen skal være offentlig,
og under politisk styring, slik at politikerne, gjennom pensumplanene, kan
forme tankene og holdningene til den oppvoksende slekt.
Denne trangen til å styre andres tro og tanke, er ikke
bare sosialistisk. Den har dype røtter i europeisk historie, der keisere og
konger bestemte over undersottenes religion og tro.
Sosialismen har dype røtter i denne totalitære
europeiske tradisjon.
I Norge med sin sterke enhetskultur, har disse holdningene
vært rådende helt fra viking tiden. Da Islendingene på Tingvellir i år 1000
innførte kristendommen som religion, ble den gamle Åsa trua ekskludert og gjort
ulovlig. Det var utenkelig at to religioner skulle leve side om side. Kun en
tro, flertallets, skulle råde grunnen alene.
I Norge har denne trangen til å styre andres tro fortsatt gjennom hundreårene, og kom i sin tid sterkt til syne i Statskirkens
kamp mot haugianere og dissentere.
Da arbeiderpartiet tok over makten i landet, overtok de
etter hvert Statskirkens rolle, som trosformidler, for å innføre sin sosialistiske
og humanistisk tro.
Denne ble de første ti årene etter krigen gradvis
innført i skole og samfunn, av menn som Helge Sivertsen og Karl Evang, og
fortsatte under senere arbeiderpartiregjeringer.
Det er denne kampen for den rette tro, sosialistiske
politikere kjemper også i dag,
det var lenge ikke rom for et pluralistisk
samfunn med trosretninger og ideologier som lever side om side. (Nå har dette forandret seg litt de senere år pga.
Innvandringen, der andre religioner er gitt plass i ERL faget i skolen, for å
svekke kristendommens stilling)
Det er når det gjelder individuell frihet, at Europa og
USA skiller seg så sterkt fra hverandre.
Vi kan ta som eksempel et fenomen i USA, Amishfolket som
lever sitt eget liv utenfor det amerikanske samfunnet. De er ikke registrert i
noe manntall eller noen form for jordisk register, og de får lov til å leve
sitt liv slik som de ønsker. De betaler ingen skatt, men mottar heller ingen
goder fra samfunnet. De har sine egne skoler der de lærer barna kristendom,
samt litt regning og tysk (Bibelen leser de på gammel tysk)
Dette ville aldri
blitt godtatt eller tolerert i Norge. Vi kan jo tenke på behandlingen
taterne fikk i Norge etter krigen, med plassering i leire, fratatt barna og
tvangssterilisert.
Dette ble satt i system av Arbeiderpartiet og
Statskirken (Misjon for hjemløse)
Eller fornorskingsprosessene samene ble utsatt for, av
de samme aktørene.
Uten å idealisere alle sider ved USA (som for eksempel de
fargedes problemer og mangelen på sosial sikkerhet for enkelte grupper), så er
det likevel noe ved den amerikanske frihetstanken som fascinerer meg. De våger
å la folk ta sine egne valg.
Innvandrere må ikke integreres, de får beholde sine
skikker og sin kultur.
I et par TV programmer i TV2 for en tid siden, så vi
hvordan innvandrere og flyktninger opplever USA i forhold til Europa. En
tyrkisk dame som kom fra Tyskland opplevde det kollosalt positivt å komme til
USA, både i jobbsammenheng, og i nabolag, i forhold til Tyskland. Det samme
galdt somaliske flyktninger i USA som hadde slektninger i Norge.
USA har vært flinkere til å skape en stat der de
forskjellige nasjonalitetene får leve sitt eget liv, og samtidig preges mange av disse innvandrerne av en ny nasjonalfølelse og stolthet ved å være amerikanere, i motsetning til det vi
opplever i Europa i dag.
Et godt eksempel på
sosialistenes måte å løse etniske problemer på var Titos Jugoslavia, som
forsøkte å forene de forskjellige kulturene i landet ved tvang.. Der muslimer,
ortodokse og katolikker ble tvangsintegrert på samme skoler. Det endte ikke særlig
godt. Likevel er dette norske sosialisters oppskrift på integrering.
Sosialistisk omsorg
I all sosialistiske ideologi,
også den sosialdemokratiske, ligger det
at staten skal ta hånd om velferd, utdanning, helse og omsorg.
Det er i grunnen nødvendig at politikerne
styrer trygdeordningene, og finansieringen av disse gjennom skatteinnkomsten.
Men når det gjelder utøvelsen av
disse tilbudene har vi opp gjennom årene sett veldig mye av det som må kalles
offentlig innkompetanse.
På slutten av 1970 tallet, gikk
jeg på pedagogisk seminar i Oslo. Under en praksis uke på skolen, fikk jeg og
to andre i oppgave å ta en tur på byen, for å kartlegge narkotikaomsorgen i byen,
og skrive en rapport etterpå.
Dette ble en sterk opplevelse
av offentlig vannmakt.
Vi var rundt hos flere
forskjellige instanser som jobbet med rusomsorg. Vi fikk ganske snart et bilde
av hjelpeløsheten hos det offentlige.
En diakon som hadde jobbet på
flere av disse institusjonene kunne fortelle at Oslo kommune hadde åpnet et
akutt mottak for narkomane på den tiden, som skulle ta seg av de verst stilte.
Men klientellet var svært tungt å jobbe med, og tilbudet brøt sammen og ble
stengt, pga. strid og uenighet blant de tilsatte om behandlingsmetoder og
opplegg.
På 1990 tallet forsøkte Staten
seg med et tilsvarende tilbud som ble lagt til Bærum. Det ble brukt 50
millioner for å bygge opp dette tilbudet, og det brøt sammen pga. strid og
uenighet, før det var kommet skikkelig i gang.
Samtidig har vi vært vitne til
arbeidet til Ludvig Karlsen, hva han har klart og utrette gjennom Evangeliesentrene.
Likevel har dette arbeidet aldri fått aksept hos sosialistene.
I de kretsene ble han sett på
som en kvakksalver, og utsatt for svertekampanjer i media.
Det er mange forhold innenfor
offentlig omsorg som kunne vært nevnt her, som situasjonen for en gammel dame
på et eldrehjem som ble vist på TV for en tid tilbake. Hun ble sittende på
rommet sitt hele dagen på en offentlig institusjon. Hun hadde så lyst til å
komme bort på arbeidsstua og fellesskapet der noen timer om dagen. Denne
arbeidsstua låg 50 meter unna, men hun kunne ikke trilles i rullestol bort der.
Verneombudet hadde kommet til at dette var en for stor belastning på de
ansatte. Løsningen var da at kommunen hentet henne i minibuss, men dette ble
for dyrt.
Her ble det ridd regelverk og
prinsipper, i stedet for å finne løsninger.
Samfunnet trenger å slippe til ildsjelene
og de brennende hjerter. Samfunnet trenger at folk med virketrang, ideer får
lov til å realisere disse, og at dette slippes løs i samfunnets tjeneste selv
om det medfører at enkelte blir rike. Vi greier aldri å få et idealsamfunn her
på jord.
