Jeg hadde en opplevelse
for mange år siden, som for meg i ettertid ble en sterk påminning om
hvor hjelpeløse vi er
når det gjelder å tilegne oss, og se Guds frelse, og hvor lite vi er i stand
til å hjelpe andre hvis vi ikke selv har sett evangeliet.
Men for å kunne
fortelle om denne hendelsen, må jeg først si litt om meg selv.
Jeg gikk på ingeniørhøgskolen i en liten by på
Østlandet, etter å ha seilt til sjøs i mange år.
Det siste skoleåret der,
opplevde jeg en form for livskrise med mye angst.
Det hele startet helt
plutselig en dag jeg satt på en kaffe
etter skoletid, med en kopp kaffe og VG.
Da jeg bladde gjennom avisa,
kom jeg over en ganske utrivelig historie.
Jeg husker ikke alle
detaljene i dag, men det handlet om en mann som kom opp i en ekstrem situasjon
og mistet dømmekraft og kontroll. Det endte i en fullstendig vanvittig handling,
der et menneskeliv gikk tapt.
Tankene begynte ubevist å
kretse om mitt liv,
- om jeg kom opp i noe
lignende, hvor mye var jeg i stand til å mestre?
Det er jo slik at vi går
rundt med en trygghetsfølelse i oss selv. Vi er trygge på å mestre livet, vi er
trygge på våre handlinger. Slik må det være, ellers vil vi ikke kunne fungere.
Plutselig var det som om
denne trygghetsfølelsen var søkk borte, og jeg kjente en isende angst. Det
varte ett øyeblikk. Jeg greide å tvinge disse tankene på avstand, men angsten
låg der bak ett sted.
Jeg ble ikke kvitt dette i
dagene som fulgte.
Når jeg var på skolen eller
i sammen med andre var ikke tankene så veldig plagsomme.
Men når jeg satt på hybelen
alene om kveldene og jobbet, kom angsten sigende.
En kveld angsten var
ganske hard, tok jeg en spasertur, og havnet nokså tilfeldig i en kirke midt i
byen.
Jeg hadde i hele min
ungdom og voksne liv levd langt borte fra kirke og kristendom, men der i
benkeraden i kirken begynte jeg å be til Gud.
Jeg påkalte Jesu navn, og
bad om hjelp!
Det skjedde noe da jeg
bad, til å begynne med ble det ganske kampfylt, men så merket jeg noe fysisk,
til å begynne med nesten umerkelig, som sakte drev angsten og det vonde ut.
På veien hjem var jeg
fylt av dette uforklarlige, noe uendelig godt, en helt spesiell fred og glede.
Jeg fikk en sterk opplevelse av Guds eksistens, at Jesus var en realitet.
Jeg ble med i det
kristne skolelaget på ingeniørhøgskolen. Det ble en veldig god tid.
Men jeg var
dårlig kjent i Bibelen, hadde bare denne opplevelsen å holde meg til.
Evangeliet
var veldig uklart for meg, hadde ingen visshet om å være frelst.
Da jeg var ferdig med
ingeniør utdanningen reiste jeg hjem og fikk meg sommerjobb ved et skipsverft.
En kveld i denne perioden da jeg var ute og gikk en kveldstur, gikk jeg forbi
småbruket til en gammel
ungkar. Som guttunge hadde jeg jobbet litt hos denne ungkaren i høyonner og
potetopptak. Han var en svært original mann, som stort sett jobbet på søndager.
Han hevdet selv, at hadde han ikke hatt søndagen, hadde han ikke fått noe gjort.
Dette medførte at slåttonna strekte seg til langt ut på høsten, og
potetopptaket kom bort imot juletider. Det var av og til frostnetter når vi
skulle hjelpe han med potetene.
Da jeg nå gikk forbi
småbruket hans fikk jeg en sterk innskytelse om å stikke bort og besøke
han. Det var år og dag siden jeg hadde
snakket med han sist.
Jeg banket på døra, og han
ropte ”kom inn”
Han satt støttet opp med
puter i en gyngestol, og så på TV.
Det var helt tydelig at han
satte pris på å få besøk.
Han fortalte at han hadde
fått sykdommen som går under navnet ”helvetes ild”
Og han forklarte at det var
en sykdom som fortjente navnet.
Vi snakket en stund om gamle
dager, men plutselig kom samtalen inn på kristendom.
Jeg husker ikke hvordan det
skjede, men det ble et veldig engasjement over denne gamle mannen. Det viste
seg at han hadde flere bibler liggende, blant annet en barnebibel med bilder.
Han hadde aldri vist noen
interesse for kristendom tidligere. Jeg hadde aldri hørt om at han hadde vært
innom bedehus eller kirke noen gang.
Men det var tydelig at han strevde
og jobbet med dette nå.
Jeg forsøkte å lese en del
bibelord for han,
Når evangeliet er uklart for
en selv, er det ikke så lett å forklare det til andre.
Men midt oppe i denne litt
hjelpeløse samtalen vår, opplevde jeg at det ble en hellig atmosfære i rommet.
Det var som om det var engler tilstede.
I dagene som gikk tenkte jeg
på samtalen vi hadde hatt, og hva jeg kanskje skulle ha sagt.
Ad omveier fikk jeg høre at
han hadde snakket med hjemmehjelpen om besøket mitt, han hadde satt stor pris
på det. Han hadde også spurt henne om hvordan han skulle bli frelst, om han
kanskje måtte på bedehuset for at dette kunne skje.
Hjemmehjelpen var ingen
kristen og kunne ikke svare på dette.
Jeg bestemte meg for å
besøke han på nytt.
Da jeg kom så langt at jeg
så huset hans, så jeg at flagget hang på halv stang.
Denne dagen hadde han blitt
syk, hjemmehjelpen hadde funnet ham, og
sendt bud på ambulanse.
Han ble kjørt til sykehuset
der han døde.
Det var et sjokk å se flagget
på halv stang, og forstå at jeg hadde ventet forlenge med å besøke han. Jeg
kjente på et stort alvor da jeg gikk hjemover.
Senere fikk jeg høre at en
kristen nabo av mannen, hadde fått den innskytelsen at han
skulle stikke bort til han i
et ærend den dagen. Han kom mens de ventet på ambulansen.
Han spurte om hvordan det
var med hans tro på Jesus, og han fikk til svar at han bad mye til Gud.
Under samtalen hadde naboen
spurt om han godtok den frelser Gud hadde sendt til jord, om han godtok Jesus
som sin frelser?
Den syke hadde da svart at
det er vel ikke noe annet jeg kan gjøre enn å godta Jesus.
I en slik situasjon er det
ingenting annet vi kan gjøre, enn å peke på Jesus.
At han har frelst oss, uten noen krav til innsats fra vår side.
Det er et ferdig frelsesverk
vi skal få sette vår lit til.
Men jeg så ikke dette klart
den gangen.
En tid senere satt jeg å
leste en bibelkommentar over det andre kapittelet i Apostelgjerningene, versene
22-32,
der Peter på Pinsedagen,
taler til jødene om Jesus.
Han taler der om Jesu død,
og siterer Salme 16:
”For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller
ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”
Peter sier videre:
” Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om
patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss
den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å
sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias oppstandelse
han forutså og talte om.”
Det var altså om
Messias, om Jesus, David talte i denne salmen, men samtidig taler David om seg selv: ” For du vil ikke forlate min sjel i
Dødsriket.”
I Salme 18:21- sier David:
Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, han
lønnet meg etter mine henders renhet.
Det er Den Hellige Ånd som
her taler gjennom David.
Vi kan si det på en annen
måte, det er Jesus som taler gjennom David
Men det er likevel David som
taler og sier:
”Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet”
Da jeg leste denne
bibelkommentaren så jeg at David eide Jesu rettferdighet.
Jesu liv og død var Davids
eiendom, som om det var hans eget liv det gjaldt.
Jeg så at alt dette også var
mitt.
Jesu død og oppstandelse.
Jesu rettferdighet.
I Jeremia 23:6 står det:
Dette er det navn som han skal kalles med: Herren,
vår rettferdighet.
Det var på en måte noe jeg
hadde hørt og hørt i lang tid, men egentlig aldri sett.
Plutselig så jeg det, det
var mitt!
Jesu liv var mitt liv!
Luk 15:31: - alt mitt er ditt.
Når Kristus vårt liv åpenbares, står det i Koloser brevet 3:4
Dette ordet forteller oss at
det er Jesu liv som skal stå prøven i Guds dom, i vårt sted,
Han har allerede bestått den
prøven da han døde i vårt sted.
Hvis vi tenker oss en video
der hele vårt liv er spilt inn i alle detaljer. Denne videoen blir så overspilt
med en annens liv, Jesu liv.
Vårt liv med all synd ble
overspilt og slettet, Jesu liv gjelder i vårt sted.
Se også:- erfaringer
ved ved å tro på Bibelen
