14. Mai 2012
Israel, Israel, Israel
Det skjer så mye i
Midtøsten. I Norge er vi opptatt av Israel.
Kommentar Astrid Meland
– Israel er
verste landet i verden, sa lederen av LO i Trondheim Arne Byrkjeflot nylig. 1.
mai-togene var preget av én internasjonal parole: «Boikott Israel». Kvinnedagen
ble også brukt til å markere motstand mot Israels politikk. Professor Johan
Galtung skrev nettopp at jødene kontrollerer 96 prosent av verdens medier, og
overgikk slik det Israel-kritiske påskediktet til forfatteren Günter Grass. Det
norske mediearkivet Atekst har rundt 130 000 saker om Israel, 20 000 om Sudan.
Forrige uke kom rapporten fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp som sier at det
er tverrpolitisk enighet om at Israel bryter folkeretten og at norske aktører
bidrar.
Det er god
grunn til å kritisere Israel. Men sikringene har gått når man mener landet er
verdens verste. Hva med land uten offentlig opinion? Når aktivister trekker
frem folkeretten, har de heller ikke rett i at alle er enig i at den brytes.
Folkerettslige regler er notorisk vage, man kan legge i dem det man ønsker.
Aktivistene bruker nok ikke folkeretten for å vise hva som er reell rett, men
til å fremme egne synspunkter, akkurat slik Israel driver på. Å vise til
folkeretten gir legitimitet. FNs resolusjoner blir imidlertid ofte til ved at
et flertall av udemokratiske land har bestemt noe, mens Norge og andre avstår
fra å stemme. Kina, Pakistan, Gabon og Venezuela er ofte svært opprørt over
menneskerettighetsbrudd for palestinere. Nylig kom Syria med forslag om
fordømmelse av Israel i FN. Israel er udemokratiske lands lynavleder.
Mye rart fra FN
Under
Flotilla-aksjonen i 2010 sa også norske organisasjoner at folkeretten var
brutt. Kilden var FNs spesialrapportør Richard Falk. Den norske regjeringen var
uenig, det samme var FNs granskingspanel. Falk har for øvrig sammenlignet
Israels behandling av palestinere med Holocaust, han tror Bush sto bak 9/11 og
siteres ofte i norsk presse.
Det finnes et
seriøst FN, men ikke alltid når det gjelder Israel. Rundt halvparten av
resolusjonene i FNs menneskerettighetsråd, som domineres av diktaturstater, er
fordømmelser av Israel. Hviterussland, Kongo og Iran går fri i
fordømmelsesfestivalen. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger
(UNRWA) har 29 000 ansatte. I UNHCR, som tar seg av alle andre flyktninger i
verden, jobber 6300. UNRWA har vært spektakulært dårlige til å bosette
flyktningene, som forsømmes av alle parter.
Fengslene
Tallene på
arresterte palestinere er et eksempel på hvordan aktivister med agendaer legger
premisser for informasjonen. Palestinakomiteen sier Israel har anholdt mer enn
700 000 palestinere siden 1967. Kilden er den palestinske fangeforeningen. De
skifter ofte tallene, men har innimellom operert med rundt 10 000 arresterte i
måneden, noe Israel ikke kan ha kapasitet til. Den palestinske organisasjonen
PCHR opererer med svært mye lavere tall. FN siterer likevel de store tallene.
At mange av de fengslede er kriminelle, er ikke på agendaen. Norsk Folkehjelp
sier at folkeretten brytes fordi fangene busses til Israel. Det er neppe
tverrpolitisk enighet om dette.
Det er nok
vanskelig å finne fanger i Israel som ikke får legetilsyn og ikke har anledning
til kontakt ut. Det mest problematiske er Israels bruk av administrativ
forvaring – fengsling uten lov og dom. Det finnes ganske sikkert situasjoner
som grenser opp mot tortur her, som i norske fengsel og asylmottak. Det er bra
dette kritiseres. Andre land Norge handler med, som Kina, Tyrkia og
araberstater, har ikke administrativ forvaring, folk bare forsvinner.
Hva med norske
aktivisters samarbeidspartnere i Palestina, er de opptatt av folkeretten? Union
of Agricultural Work Committees er en av Folkehjelpens partnere, dannet med
utgangspunkt i den paramilitære organisasjonen flykapreren Souhaila Andrawes
var med i. Logoen tyder ikke på at de vil ha en tostatsløsning. Khader Adnan,
som har demonstrert mot administrativ forvaring, fremheves av Folkehjelpen og
Amnesty. Han har vært leder i Islamsk jihad som har påtatt seg ansvaret for
minst 30 selvmordsaksjoner.
Kollektiv nevrose
Og hvor
fruktbart er det av Folkehjelpen å kritisere arbeidsfolks kår ved å påpeke at
den israelske arbeidsmiljøloven først i 2007 ble gjeldende for palestinere på
Vestbredden? I neste avsnitt heter det at dette også er brudd på folkeretten,
fordi en okkupasjonsmakt ikke kan tvinge gjennom eget lovverk overfor den
okkuperte befolkningen.
Det gjør ikke
noe at skrotvenstre er oppslukt av Israel. Men mange andre aktivister ser ut
til å være lette offer for snurrige små sekter langt nede i grøfta. Det er mye
å kritisere Israel for. Men det betyr ikke at alle påstander om Israel er
riktige.
Dette handler
ikke om å være Hamas-tilhenger eller støttespilleren til israelsk høyrefløy,
men om argumentene er gode og påstandene underbygget.
Brudd på
folkeretten og menneskerettighetene er blitt en vekstindustri for aktivister,
menneskerettighetene forsvinner til fordel for innsats for en bestemt politisk
utvikling. Det er heller ikke tilfeldig at høyresiden mener at folks
rettigheter på sosialistiske Cuba er det som må jobbes for. Folk rundt i verden
som ikke får lov å ytre seg, å ta jobb uten å frykte for livet eller tro på
Gud, kommer ikke så godt ut av dette. For det er ubeskrivelig mye verre andre
steder. Å argumentere for at det er for mye snakk om Israel med nok en
kommentar om Israel, er kanskje litt komisk. Men det er ikke etisk holdbart å
fokusere mer på landet som er best i Midtøsten, enn på de andre.
