Universet styres av fysiske
lover, og disse fysiske lovene er lette å registrere,
for eksempel Newtons 2. Lov,
gravitasjonskraften G = m . g
En mann som levde for tusen
år siden ville ikke kunne sette opp noen formel for denne loven, men ville
likevel være i stand til å registrere tyngdekraften og innrette seg etter denne fysiske loven.
Han ville ikke hoppe ut fra
en fjellskrent eller et stup.
Finnes det en tilsvarende åndelig lovmesighet?
Finnes det en tilsvarende åndelig lovmesighet?
I Romerbrevet
står det:
Her taler Paulus om to åndelige lover, livets Ånds lov,
og syndens og dødens lov.
Syndens og dødens lov er
lenger framme i Romerbrevets kapitel 7, skildret av Paulus, som synden som bor
i oss, vår synde natur.
Livets Ånds lov, trer i
kraft når et menneske tar sin tilflukt til Jesus Kristus.
La oss sammenligne denne
åndelige lovmessighet som ligger i disse versene i Romerbrevet, med noen av de
fysiske lovene vi kjenner.
Vi kan igjen bruke
tyngdekraften, og sammenligne syndens og dødens lov med denne.
Og la oss videre sammenligne
tilstanden i Jesus Kristus, med det å sitte i et fly, de fysiske lovene som da
gjelder.
F = masse x akselerasjon
G = masse x gravitasjon
Hvis flyet var prisgitt tyngdekraften ville det falle til
jorden.
Men nå er flyet også utsatt
for en annen kraft, motorkraften
(vi kan kalle denne kraften
F) Den resulterer i at aerodynamiske lover trer i funksjon, som overvinner
tyngdekraften.
Dette gjelder også
passasjerene i flyet, de samme lover som gjelder for flyet gjelder også for
dem. De som er ”i flyet” har fått et annet mål og en annen retning for reisen enn
det tyngdekraften ville gitt dem. Men tyngdekraften er fortsatt en realitet for
passasjerene, den trykker dem mot sete, men bestemmer ikke retningen for
reisen.
Det samme gjelder også for
en kristen, han vil også merke syndens og dødens lov i sitt legeme, men denne
loven styrer likevel ikke endemålet for livet hans.
La oss tenke oss at en
person er falt ut av flyet.
Han er da helt og fult i
tyngdekraftens vold. Vi kan godt si at han er fortapt.
Skal han komme inn i flyet
igjen må det skje et under. Samme hva han gjør og hvor mye han strever, han er
like prisgitt tyngdekraften.
Det må en kraft til utenfra
for å få han inn i flyet igjen.
Slik er det også med et
menneske som er utenom Kristus, han er prisgitt syndens og dødens lov.
Det hjelper ikke hva denne
personen foretar seg, om han prøver å leve som en kristen, være med i kristne
aktiviteter, kristne sangkor og
lignende. Om han prøver å holde Guds bud, strever og gjør så godt han kan.
Ikke noe av dette gjør denne
personen til en kristen, selv med all denne aktiviteten er han like fortapt som
den som var falt ut av flyet, og skal han reddes så må det skje et under, en
ytre makt Den Hellige Ånd må plassere denne personen ”i Kristus”
Han må fødes på ny (Johannes
evangeliet kapittel 3)
Guds ord sier riktignok at
den som holder hans bud skal bli frelst.
(3. Mosebok kapittel 18.5 og
Lukas evangeliet kapittel 10.28)
Mange mennesker tror at
denne veien er farbar, at det er våre gjerninger som avgjør vår skjebne i
evigheten. Ja, dette er religionenes vei, å prøve å frelse seg selv.
Dette gjelder også mange
religiøse mennesker innen kristendommen.
Men Bibelen viser oss at på
grunn av syndens og dødens lov, så
er denne veien like umulig som å gå mot tyngdekraften og ta seg inn i det flyet
man er falt ut av.
Hvordan opplever vi denne syndens og dødens lov i våre liv?
De fleste av oss opplever
ikke seg selv som grove syndere, men symptomene på denne syndens og dødens lov
har vi alle opplevd, som skyldfølelse og vond samvittighet.
Jeg vil ta med et lite utdrag
av en bok av Dr. Einar Lundby, der han snakker om skyldfølelse:
Det finnes noe som heter
falsk skyldfølelse. Den kan ha sitt utspring i noe annet enn synd, som sykdom,
overanstrengelse, eller ting som ligger helt tilbake i barneåra.
Men vi skal være klar over
at det finnes en skyldfølelse som ikke kan fjernes hverken med hvilehjem eller
sovemikstur, heller ikke med psykoanalytisk kur. Det er den ekte skyldfølelse,
den som ligger på det moralske plan. Enhver forgåelse mot de moralske lover,
Guds bud, som jo til syvende og sist ikke er noe annet enn uttrykk for livets
egne lover, følges normalt av
skyldfølelse hvis da ikke vedkommende er
abnorm. Når en forbryter ikke kjenner noen som helst skyld eller anger, blir
han underkastet en rettsmedisinsk psykiatrisk undersøkelse, og hvis han da
viser seg overhodet ikke å føle anger for sin ugjerning, trekkes den slutning
at han er en psykopat. En psykopat er en som ikke har normale reaksjoner når
det gjelder sjelslivet og følelseslivet.
Rettsvesenet vårt erkjenner
altså at til en forbrytelse, til en synd for å bruke den kristne betegnelsen,
hører det normalt skyldfølelse. Det er jo nettopp dette som bevarer menneskene
fra å gå i moralsk oppløsning. Her er noe Gud har rustet oss med, for å bevare
oss fra forfall. Det er mange i dag som mener at vi må få bort skyldfølelse og
alt som smaker av moral, da vil menneskene bli lykkelige. Det er ikke sant. La
meg bruke et bilde: Forgår vi oss mot medisinske livslover hevner det seg.
Huden på min hånd tåler ikke 100 grader Celsius. Det er en fysisk lov. Hvis vi
ikke bøyer oss for den får vi betale for det. På samme måte er det med
syndserkjennelsen, skyldfølelsen, den er det vi medisinere kaller en salutær
foreteelse. Akkurat som smerten bevarer oss og varsler at det er fare for
livet, slik varsler samvittigheten oss om at vi holder på å begå noe som kan
koste oss meget. Det er farlig å fortrenge sin samvittighet, da kommer vi
galt avgårde. Skyldfølelsen ligger der i vår
underbevissthet og gjør sin gjerning.
Men hva med
”Livets Ånds lov” hvordan erfarer vi
den?
Jeg leste et vitnesbyrd fra
en dame for noen år tilbake.
Hun var tilstede på et
kristent møte der temaet var ”bevis for Guds eksistens”
Hun satt og hørte på mange
sterke historier om helbredelser og Guds ledelse.
Og hun tenkte på sitt liv
som kristen, og kom til at det sterkeste bevis på Guds eksistens hun hadde
opplevd, var da hun fikk fred med Gud.
Som et religiøst menneske
hadde hun strevd med å leve slik at Gud kunne gi henne sin fred, men den
opplevde hun ikke. Hun opplevde at synden ble mer levende jo mer hun prøvde å
kjempe mot den. Hun opplevde at Gud var langt borte, og hun stod helt fast.
Men en dag ble hun minnet om at Jesus er vår fred
(Efeserbrevet 2:14)
Når du opplever det å få
fred med Gud, skriver hun, da spør du ikke andre om Gud er til, da vet du det.
I Jesaja 53:5 står det: Men
han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå
på ham, for at vi skulde ha fred.
I Johannes evangeliet 3.16 står det: For så høyt
har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror
på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Dette kan også uttrykkes
slik:
For så høyt har Gud elsket deg,
at han ga sin Sønn, den enbårne, for at du
som tror på ham (som tar sin tilflukt til ham) ikke skal gå fortapt, men ha
evig liv.
Romerbrevet 8,1: Så er det da ingen fordømmelse for dem som
er i Kristus Jesus.
