Norsk skole, og kunsten å vedlikeholde en Lada

Hvorfor trekke inn vedlikehold av Lada i et innlegg om norsk skole?

En bil som for lengst er gått ut på dato!

Jeg har mange frustrerende minner fra tiden som Lada eier. Jeg har også vært lærer i ungdomskolen og i den videregående skolen, og jeg kom til å tenke på denne koblingen av skole og Lada, da jeg leste en bok av den amerikanske forfatteren, Robert M. Pirsig.

Denne boka kom ut på begynnelsen av 1990 tallet, med tittelen ”Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel”  (Zen and the art of motorcycle maintenance)

Boka er en fortelling om en far og hans elleve år gamle sønn, som reiser på en motorsykkeltur fra Minnesota til California - en reise på flere plan.

Det er en bok som tar opp begrepet ”kvalitet”, og fastlåste tankemønstre.

Jeg kom på ny til å tenke på denne boka, da jeg hørte på Jens Stoltenbergs nyttårstale

1.januar 2008.

I denne talen sa statsministeren følgende: ”I Norge er vi vant til å ligge på toppen i internasjonale sammenlikninger. Men for en knapp måned siden fikk vi en internasjonal rapport på bordet, som viste at norsk skole på viktige områder ligger langt fra toppen. Ja, vi ligger under gjennomsnittet. Dette er et alvorlig varsel.

Regjeringen har oppfattet beskjeden. Vi vil gå grundig gjennom de reformene som er gjennomført i skolen de siste årene. Har vi gått for langt i å løse opp de faste rammene rundt undervisningen? Har vi lagt for mye ansvar over til hver enkelt elev og de foresatte?

Vi vil invitere foreldre og skolens folk over hele landet til samtaler”.

Nå flere år etterpå opplever jeg å møte lærere som er svært frustrerte og kan fortelle at det eneste som har forandret seg er økt byråkrati og en forverret arbeidssituasjon.

Jeg er redd for at noe av problemet er et fastlåst politisk og ideologisk tankemønster.

Noen tanker om drivkreftene i livet, hva som motiverer oss?

Jeg er glad jeg ikke ble født inn i en kongelig familie,

eller på den andre siden en lavkaste familie i India,

der framtiden er låst fast fra fødselen av. Men fikk vokse opp i et fritt bygdemiljø på 50 tallet, der en hadde en rimelig frihet til å velge kursen for livet.

Det å ha drømmer om framtiden, og ha frihet til prøve å nå disse, er noe av det som gjør livet meningsfullt, og noe av drivkraften i menneskelivet.

Jeg snakket en dag med en liten gutt, og spurte hva han skulle bli når han ble stor.

Han satt taus en liten stund, så sier han, med lav og litt forsiktig stemme

”Jeg skal bli jeger i de store skogene”

De fleste av oss har hatt slike drømmer som barn, men så blir vi voksne og oppdager at tiden har gått fra disse drømmene. Slik at vi må orientere oss i den virkelige verden.

Drømmen er likevel drivkraften i livet vårt, og motiverer oss.

Jeg husker at jeg i gutteårene drømte om å dra til sjøs. Stå til rors på en stor skute, som seilte på de store hav. Komme til fremmede havner, og kanskje bli kaptein til slutt.

Dette siste sa jeg ikke høyt til noen. Jeg følte at jeg var alt for dum for at dette kunne bli en realitet. På skolen var jeg en middelhavsseiler og et uroelement, den eneste i klassen som ble kastet på gangen, og sendt hjem fra skolen.

Men jeg holdt fast på drømmen, og den lot seg forene med en yrkeskarriere.

16 år gammel kom jeg til sjømannslegen, for å få helseerklæringen som var nødvendig for å kunne mønstre på.

Legen kom med boken for testing av fargesyn, og ba meg om å lese tall som bestod av små runde prikker i forskjellige farger. Da jeg hadde lest de tallene jeg så der, sier han,

Du er fargesvak du kan ikke seile på dekk. Du kan selvfølgelig seile i maskinen, sa han

Jeg opplevde at verden raste sammen. Jeg så for meg maskinrommet på fjordabåten, som gikk mellom hjembygda og Bergen, et mørkt og støyfullt hull.

Men jeg reiste likevel ut som maskingutt.

Det var ingen romantikk, men mye hardt arbeid, der en lærte å mestre arbeidsoppgaver og fikk litt etter hvert det som kalles yrkesstolthet.

Skolens rolle?

Skolens rolle er å legge et godt kunnskapsmessig fundament for de unge for å kunne mestre det samfunnet de skal leve i, men også for å bygge dette samfunnet.

Da må de unge få teoretisk og praktisk kunnskap som bidrar til dette, men også åndelige og moralske verdier må læres.

Åndelige og moralske verdier er et vanskelig tema i dag, og det skaper også problemer at den enhetskulturen vi tidligere hadde, ikke eksisterer i samme grad lenger. Nå har også den rød-grønne regjeringen fjernet kristendomsfaget fra skolen, som opp gjennom tidene har formet våre tanker og verdier.

Kristne personer som Erik Pontoppidan, og Hans Nielsen Hauge, er blant de som i ettertid er blitt hedret som pionerer for skole og samfunnsutvikling i Norge.

Hans Nilsen Hauge er også av NHO blitt utropt til det moderne Norges grunnlegger,

og blir holdt fram som et eksempel på motiverende lederskap og etiske tenking.

Men hos de rød-grønne er verdiene hans gått ut på dato.

Begrunnelsen fra de rød-grønne for å fjerne kristendomsfaget fra skolen, er den at vi i dag lever i et flerkulturelt samfunn.

Men det betyr ikke at de ønsker en flerkulturell skole, slik enkelte tror. Hvis vi har fulgt litt med på de rød-grønnes skoleprosjekt, så er målet å få de forskjellige kulturene i landet underlagt en felles enhetlig skolestruktur, som på sikt vil føre til en felles kultur, samme tanke som i Titos Jugoslavia, der katolikker, ortodokse og muslimer var tvunget til å gå på samme skole. Jeg vil senere komme tilbake til skolen i Titos Jugoslavia.

Før vi fortsetter, la oss raskt gå i gjennom norsk skolehistorie:

1739 Norge fikk sin første skolelov med fagene Kristendom, lesing, skriving og regning

1824 Det første offentlige lærerseminar i Norge. Fremdeles var soknepresten

også lærer de fleste steder, men lærerstanden vokste og fikk etterhvert  bedre vilkår.

1827 Elevene lærte også skriving, matematikk og sang i tillegg til katekismen.

1851 Selskabet for Folkeoplysningens Fremme med Hartvig Nissen.

1850-årene Ole Vig driver folkeopplysning i Norge. Grundtvig var også sentral for norsk åndsliv.

1860 Lov om allmueskolene på landet – Fastskoleloven –

den første  store reformloven om skolen etter 1814.

Det store hamskiftet gav skolen et løft.^[1][2][3] Christopher Bruun fortsatte arbeidet etter Ole Vig.

1864 Norges første folkehøgskole ble opprettet.

1869 Lov om offentlige skoler. Norge får 6-årig middelskole og 3-årig gymnas.

1875 Amtsskoler opprettet ved Nils Herzberg.

Skolen løsrives fra nå av gradvis fra kirken med støtte fra Venstre,

og det skapes tanker om enhetsskole. Folkeligheten i de offentlige

institusjoner og i alle lag av folket særpreger Norge i forhold til Europa.

Johan Sverdrup danner venstreregjering i 1884 som innførte parlamentarisme.

I Norge var kirke, skole og målsaken viktige politiske spørsmål der venstre- og høyresiden sto steilt mot hverandre. Ved innføring av statskirke ble skolen sekularisert.

1889 Folkeskolelovene skulle åpne muligheten for alle til høyere utdannelse.

Jacob Aall Bonnevie var Kirke- og undervisningsminister fra 1889 til 1891.

1890 Den første normalplanen for folkeskolen.

1896 Gymnasloven

1913 Kristelig Gymnasium grunnlagt.

1922 Normalplan for landsfolkeskolen

1925 Normalplan for byfolkeskolen

1930-tallet. Erling Kristvik ved Volda lærarhøgskule og Anna Sethne ved Sagene Skole fremtredende pedagoger. Reformpedagogiske eksperimenter. Dewey-inspirert progressivisme og Buhler-inspirert egenaktivitet.  

1936 Folkeskolelovene av 1936. Enhetsskole.

Helt fra slutten av 1700-tallet ble det lagt mange føringer for enhetsskolen, middelskolen fra 1869 var en mellomstasjon for etablering av enhetsskolen.

I 1950-årene var alle de politiske partiene enige om at alle unge, uansett foreldrenes økonomi og hvor i landet de bodde, skulle være sikret et likeverdig skoletilbud. Folkeskolen ble utvidet fra sju til ni år. Det ble likevel en hard strid. De borgerlige partiene ville at realskolen og framhaldsskolen skulle fortsette ved siden av den nye niårige folkeskolen. Arbeiderpartiet, derimot, ville nedlegge disse skolene og skape en ny ungdomsskole, der elever fra alle samfunnslag skulle gå sammen under samme tak. Elevene skulle lære å samarbeide og respektere hverandre. Dette ble kalt enhetsskolen.

En ny skolelov i 1959 gav kommunene mulighet til å innføre niårig skole, men det var kommunene selv som måtte sette dem i gang. Først i 1969 ble den niårige enhetsskolen obligatorisk i hele landet.

Fra 1739 til 1880 årene, var det kirkens folk som tok seg av skolepolitikken.

Fra 1880, var det partiet Venstre som hadde størst innflytelse på norsk skole.

Etter 1936 er det Arbeiderpartiet som for en stor del har formet skolepolitikken.

Med venstre kom de første tegn til sekularisering av skolen. Med Arbeiderpartiet, ble skolen gradvis omformet fra en kristen til en sekulær skole. De rødgrønne fjernet i prinsippet kristendomsundervisningen fra skolen med innføringen av RLE faget i 2008.

De store omveltningene i norsk skole kom på 1970 tallet med Mønsterplan av 1974.

Med denne læreplanen ble det mindre vekt på kunnskaper og ferdigheter

Vi fikk også kamp mot karakterer: (NOU 1974: 41) karakterfri grunnskole

(NOU 1978: 2) ansiennitetsprinsippet, ikke karakterer ble hovedkriteriet for opptak til videregående skole. Ap og den radikale politiske og pedagogiske fløy førte an med frigjøringspedagogikk,  og elevstyrte grupper.

Det ble ny Mønsterplan i 1987, og så fikk vi Reform 94.

Senere ble det nye læreplaner i 1997 og i 2005

Jeg må her ta med en elevs opplevelse av norsk skole i dag:
http://www.nettavisen.no/nyheter/article3652503.ece

Det viktigste målet for Arbeiderpartiet har alltid vært en sterk enhetsskole.

Ikke bare har de jobbet for et statelig skolemonopol, men de har kjempet for en struktur som ikke tillot noen konkurranse innad i skolesystemet. Riktignok fikk folkehøgskolene som lå på utsiden av den offentlige skolen, lov til å eksistere som et alternativt skoletilbud da den ikke var kompetansegivende. Men også denne skolen har møtt sterk motstand fra Arbeiderpartihold.

Men tilbake til koblingen av Lada og norsk skolepolitikk?

Lada var nettopp et resultat av en slik sosialistisk enhetstanke og enhetsstruktur.

Hovedmarkedet for denne bilen var Sovjetunionen, der bilen var tilnærmet uten konkurranse. Bilen var godt utstyrt, men full av svakheter og feil. På grunn av byråkratiet, og manglende konkurranse, levde denne bilen i flere tiår uten å bli forbedret.

Ledelsen ved fabrikken visste at Lada ikke var noe kvalitetsprodukt, men denne bilen var det eneste tilbudet for de fleste i sovjetstaten, og derfor krevdes det ikke noen innsats fra ledelsens side for å holde salget gående. Problemene ble overlatt til Lada-eierne.

Jeg må fortelle litt om erfaringene som Lada-eier.

Jeg måtte ha en billig bil i en periode med stort boliglån.

Stakk da innom en Lada forhandler, og prøvekjørte en brukt Lada. Under prøvekjøringen løsnet et av hjulene, og falt av.

Ladaforhandleren kom da opp med et svært godt tilbud på en nesten ny Lada

Tilbudet var så godt at jeg dessverre slo til.

Det varte ikke lenge før problemene meldte seg. Skruer løsnet, vindusviskere løsnet og falt av under kjøring. Det var vindusviskere på lyktene, som ikke fungerte. Da jeg meldte dette til Ladaforhandleren, fikk jeg beskjed om at dette var noe som stort sett ikke virket på en Lada.

En dag jeg var ute og kjørte, hadde jeg med en passasjer. Han syntes det var kaldt i bilen, og åpnet skyvehendelen for varmeapparatet. En pakning i varmeapparatet gikk lekk, og det sprutet vanndamp fra dashbordet. Bilen ble full av damp, og frontruten full av kondens. Jeg måtte bråbremse for å ikke kjøre av veien.

Jeg fikk stengt av varmeapparatet, og luftet ut.

Hendelsen må ha vært litt skremmende for passasjeren, han ville ikke sitte på lenger, fikk haik videre.

Engang løsnet en kabelsko for strømmen til startmotoren, og slo an mot karosseriet.

Batteriet kortsluttet, og svart røk veltet opp fra panseret. Jeg hadde noen arbeidskamerater med i bilen, som stupte ut i vill panikk.

Jeg kan nevne flere dramatiske hendelser, som da kjedestrammeren for registerkjeden løsnet, og da tenner i tannkransen for innslaget til startmotoren røk, og jeg måtte starte bilen med sveiv. Jeg kunne skrevet en hel bok om alle problemene.

Det eneste positive var at den yngste sønnen som ivrig deltok i reparasjonene, var fult utlært bilmekaniker alt som ti åring, og kunne tatt fagbrev på Lada.

Nå vil noen si at jeg var spesielt uheldig. Kanskje det, men jeg har hørt mange lignende historier i ettertid.

Ladaens dårlige kvalitet var et resultat av en ideologi og et samfunn, uten konkurranse. Dermed var det heller ikke nødvendig å legge ned arbeid på å forbedre produktet. Hovedmålet var å produsere så mange biler at det dekket behovet.

Det er noe av samme tankegangen som styrer Arbeiderpartiets skolepolitikk.

La oss ta Reform 94 som ble satt i verk av Gudmund Hernes. Den reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskolen våren 1994 eller senere, hadde rett til en videregående opplæring i 3 år. Der de kunne velge mellom 13 grunnkurs. Hele reformen var strengt strukturert.

Det som kjennetegner norsk skolepolitikk, er at den blir utformet og styrt ovenfra. Det blir lagt ned et stort arbeid i departementet, på reformer og velformulerte læreplaner, som da blir presentert som planer skolene skal følge og oppfylle.

Men dette skaper nødvendigvis ingen forandring i skole-Norge. Skolen blir tross alt formet av lærere og skoleledelsen på den enkelte skole.

Når skolens virksomhet er bestemt ovenfra, mht. antall linjer og elevantall og du har et strikt regelverk og byråkrati å forholde deg til,  Da utfordrer ikke dette skolen til stort engasjement og kreativitet. Skoleledelse og lærerstab innretter og justerer seg etter de påbud en har fått fra øvrigheten. Miljøet på lærerrommet blir preget av tilstanden. Du trenger ikke kjempe for skolens renomme og overlevelse, alt blir styrt og lagt til rette fra høyere hold.

Jeg hadde en spesiell opplevelse som lærer på en yrkesskole. Mange av elevene der kom fra andre kommuner i fylket. En dag kom rektor tilbake fra et møte med fylkesskolesjefen, og hadde med seg dystre nyheter for skolen vår.

På grunn av det forhold at elevtallet i årene framover ble mindre, og at flere nye skoler var opprettet i fylket, ville vår skole i årene som kom få en sterk reduksjon i elevtallet.

Det ville medføre at yrkesfaglige linjer måtte legges ned, og en del lærere sies opp eller flytte.

Men siden skolen hadde gode lokaler, moderne datastyrte-verktøymaskiner, etc.

fikk rektor med seg et løfte fra fylkesskolesjefen, at skolen på egen hånd kunne prøve å finne nisjer innen voksenopplæringen.

Det ble fra skoleledelsen og de berørte lærerne et helt nytt engasjement og kreativitet. Det ble laget kurs for industrien i distriktet og omskolerings kurs, osv. Det ble jobbet ganske intenst med nye kursopplegg.

Plutselig var det ikke en byråkratisk makt høyere oppe, men skolen selv som var ansvarlig for den videre eksistensen. Og det gav en helt ny giv blant skoleledelsen og den berørte delen av lærermiljøet.

I 2006 kom reformen Kunnskapsløftet, fra en borgerlig regjering. Nå skulle det bli en ny giv i grunnskolen, og den videregående skole.

Overordnet mål for reformen var at alle elever i norsk skole skulle utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse.

Men da Kunnskapsløftet bygget på Arbeiderpartiets skolestruktur og Reform 94,  så ble hele reformen å sammenligne med å omlakkere en Lada. Under lakken var bilen den samme.

Nyttårsdag 2008, fikk vi Jens sin tale om tilstanden i norsk skole, som viste at ikke bare Arbeiderpartiets skolepolitikk, men heller ikke de borgerlige partiene klarte å gi skolen et løft da de hadde regjeringsmakten.

Verdier og kunnskap.

Det er en ting som har slått meg i den politiske diskusjonen om skolen. Når Arbeiderpartiet/SV, snakker om en god skole, så snakker de om verdier. Høgre derimot snakker om kunnskap, grunnleggende ferdigheter og kompetanse.

En god skole må formidle begge deler, både verdier og kunnskap. Kunnskap er forholdsvis greit å forholde seg til. Det er litt verre når det gjelder de verdiene som skal formidles i skolen.

Kirkens menn i tidligere tider hadde som mål å skape et kristent samfunn. Vestens samfunn ble formet av de kristne verdiene, for en stor del gjennom skolen.

Arbeiderpartiet har i alle år vært bevist på skolens mulighet, som redskap for å forandre samfunnet. Straks etter krigen forkynte en av arbeiderpartiets ledere, kamp mot de kreftene som holdt folket nede, kapitalismen og kristendommen. En kamp som ikke kunne vinnes ved revolusjon, men bevist politikk over tid. Når det gjaldt kampen mot kristendommen, skulle den vinnes ved gradvis å redusere timetallet i kristendomsfaget i skolen. Skal en påvirke den oppvoksende generasjon gjennom skolen er det viktig å ha en enhetsskole som samler alle elever, en skole myndighetene har kontroll over.

Arbeiderpartiet har over tid, fått sine verdier og holdninger inn i skolen, som i dagens samfunn er verdier som likestilling mellom kjønnene, kjønnsnøytralitet - likestilling mellom heterofilt og homofilt samliv, osv.

Et annet argument for enhetsskolen fra Arbeiderpartiets side, er at vi i dag lever i et flerkulturelt samfunn, der skolen skal skape forståelse mellom nordmenn og innvandrere, og hjelpe til med integreringen.

En tidligere arbeidskollega fra Bosnia, fortalte om da han gikk på skole i Titos Jugoslavia. Den gang var Bosnia et religiøst lappeteppe, der muslimer, katolikker og ortodokse bodde i samme byer og landsbyer. I det kommunistiske Jugoslavia måtte alle  gå på samme skole. Hensikten var at de forskjellige religiøse gruppene skulle lære å leve i et forent Jugoslavia. Men det overordna målet var å fjerne religionen, og skape en ny ateistisk felleskultur.

Når vi ser på krigen som startet i 1992, mellom de forskjellige religiøse gruppene i Bosnia, må vi vel si at Titos skoleprosjekt var svært mislykket.

Arbeiderpartiets flerkulturelle enhetsskole, kan fort bli like mislykket.

Man kan ikke tvinge forskjellige kulturer og religioner inn i en slags sosialdemokratisk felleskultur, eller omforme religionene til å bli verdinøytrale. Religionen har ofte en indre kraft som lever sitt liv i familie, menighet, moske osv, og skal man hindre dette må man fjerne religionsfriheten. Det har blitt prøvd i kommuniststater, uten at de lyktes.

Jeg har mer sans for den friheten de forskjellige kulturer og religioner får lov til å utfolde i USA, selv om ikke alt er rosenrødt der heller. 

Immigranter til landet tvinges ikke til integrering. De må underordne seg Amerikansk lov, men ellers har de stor kulturell og religiøs frihet. Det gjelder også retten til å starte skoler basert på religion og kultur.  Jeg var innom en liten by i Minnesota, der det bodde et samfunn av Amish folk. Det er en religiøs gruppe som prøver å leve som forfedrene gjorde for 2-300 år siden. De har meldt seg ut av samfunnet, og har sin egen skole der de lærer kristendom, regning, engelsk og gammel tysk, det språket som de leser bibelen på. Og dette får de lov til av de amerikanske myndighetene. Religiøs og kulturell frihet, er noe av styrken med det amerikanske samfunnet.

Men USA står ikke tilbake av den grunn når det gjelder utdanning, de har noen av de beste skolene og beste Universitetene i Verden.

Jeg var på samme turen innom St. Olav College i Northfield, Minnesota

Et privat college, et imponerende skoleanlegg. En skole som ikke var bygget av amerikanske myndigheter, ovenfra, men nedenfra av den norske grasrota i USA, for å kunne ta vare på sin norske kultur og religion.

Hvordan er det med privatskolene i vårt land?

I Dagbladet 24.11.2006, kunne vi lese følgende:
Elever på private skoler lærer mest. Og elevene er ikke fra overklassen.

Et stort forskningsprosjekt har kartlagt de private skolene og foretatt den mest omfattende sammenligningen av elevresultater som er gjort i Norge.

Elever på kristne privatskoler, som Kristelig Gymnasium i Oslo, lærer mer enn elever i den offentlige skolen, viser ny stor forskningsrapport.

Senere har det kommet rapporter både fra Danmark og Sverige, som viser at konkurransen fra de private skolene skaper konkurranse om elevene og er med å hever nivået i den offentlige skolen.

St. Suniva skole i Oslo. En interesann video om undervisning som fungerer

http://www.tv2.no/play/nyheter/slik-ble-innvandrerklassen-norges-beste-i-norsk-695538.html

Se også kronikk i Aftenposten.

Hadde noen sagt til meg for ti år siden at jeg skulle la datteren min gå på en kristen privatskole, ville jeg ha tenkt at det hadde rablet for dem.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Nodhavn-hos-fremmede-7108711.html

I dag er friskolene på fremmarsj, stadig flere foreldre har oppdaget dette. Mange av disse skolene har lange ventelister.

Arbeiderpartiet er sterkt imot disse skolene, og godkjenner kun 1 av 3 søknader,

selv om Norge er forpliktet på FN’s menneskerettserklæring Artikkel 26:3, som sier at foreldrene har rett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.

Arbeiderpartiets argument mot privatskolene, er at dette er elite skoler.

Det er et argument som stadig gjentas, senest fra statsministeren, etter Høyre sitt landsmøte i år.

Det er et uforståelig argument, all den tid disse skolene er åpne for alle. Undersøkelsen ovenfor viste også at elevene ikke kommer fra noen overklasse.

En får inntrykk av at Arbeiderpartiet er redd for at elevene skal bli flinke, i så fall må det være middelmådighet som er målet for Arbeiderpartiets skolepolitikk. Hovedgrunnen til Arbeiderpartiets frykt er nok at partiet ikke har innflytelse over verdiene som læres i disse skolene.

Er flere privatskoler løsningen?

Skal vi få en bedre skole i Norge er det mange ting som tyder på at flere privatskoler er den enkleste og mest farbare veien å gå.

Men da må politikerne legge fra seg noe av viljen og trangen til å bruke skolen som et middel til å styre og forme samfunnet, men dette sitter nok langt inne hos Arbeiderpartiet.

Med flere privatskoler vil vi få en mer variert skole, når det gjelder verdier og kunnskapsformidling. Foreldre vil få et valg når det gjelder livssyn og pedagogikk.

En vil få større variasjon i undervisningsformer som vil favne mange av de elevene som faller ut av den videregående skolen i dag.

Det var en skolemann som sa til meg at hvis antallet privatskoler øker, vil disse skolene skumme fløten å trekke til seg de beste elevene, og den offentlige skolen vil sitte igjen med problemelevene.

Ja, det kan godt bli resultatet. I så fall får det offentlige sette inn litt ekstra resurser for å hjelpe disse elevene, men den offentlige skolen vil nok trolig mislykkes, som det offentlige ofte gjør. Jeg tenker da på rusomsorgen, og på Ludvig Karlsen. Han startet evangeliesenteret, som har hjulpet og rehabilitert langt flere rusavhengige, enn det offentlige noen gang har vært i stand til.

Slik tror jeg det finnes ildsjeler som vil kunne skape gode private skoleløsninger også for problemelever.

Jeg har en selvopplevd erfaring fra privatskole på dette området.

Jeg var ingen mønsterelev på folkeskolen, jeg må vel kalle meg en uryddig elev, som ofte kom i konflikt med lærerne, noe som gav meg negative holdninger til skolen, og et dårlig selvbilde. Jeg dro til sjøs, og kom hjem etter et år. Da hadde min mor søkt meg inn på Risøya folkehøgskole for sjømenn.

Lysten til å begynne på denne skolen var ikke veldig stor, men det ble et utrolig godt skoleår, som gav meg lyst og motivasjon til å gå videre på skole.

Jeg jobbet som lærer i 8 år, var først innom et vikariat som lærer i realfag på en ungdomsskole, deretter teorilærer på en yrkesskole og maskinistskole.

De siste fire årene var jeg også med i Rådet for videregående opplæring. (RVO)

Når jeg sammenligner læreryrket med andre yrker jeg har erfaring fra, så er læreryrket et krevende yrke. Du jobber med ungdom, men derfor er det også et utrolig tilfredsstillende yrke når du lykkes.

Flertallet av politikere og folk flest, forstår svært lite av skolens hverdag, og behov.

Læreryrket er hektisk og arbeidstiden for kort til å rekke over det du er pålagt. For å gjøre en god jobb som lærer må du også bruke fritiden. Jeg tror det er svært få lærere som ikke har den erfaringen.

Og selv om det legges opp til et godt samarbeid mellom lærerne innad på skolene, blir de enkelte skolene ofte isolerte øyer med liten kontakt skolene imellom, der en får lite impulser og inspirasjon utenfra.

Hvordan kan politikerne skape en bedre skole?

Jeg har allerede nevnt at flere privatskoler trolig vil bidra.

Men jeg tror at politikernes skoleforståelse er det største problemet. Et fastlåst tankemønster.

Nye læreplaner og reformer øker ikke kunnskapen. Skal man skape bedre læring, og formidling av kunnskap, må det gjøres noe på den enkelte skole, og kanskje også med lærerutdanningen? http://www.vg.no/vgpluss/article/o2VazU

Jeg jobbet noen år i Rådet for videregående opplæring med å lage pensumplaner for den videregående skolen. Vi kom sammen lærere fra forskjellige skoler. Vi måtte trekke inn folk fra industri og næringsliv, for å finne ut hva framtiden ville kreve av elevene, og hvilke basiskunnskaper de burde ha etter endt skolegang. Det var utrolig nyttig.

Jeg tenkte ofte i den perioden, at myndighetene burde gått litt videre, og opprettet grupper som jobbet med undervisningsopplegg og undervisningsformidling. Jeg tenker ikke på lærebøker, men rene undervisningsopplegg som kan hentes på internett, og brukes av lærerne for på den måten å samkjøre undervisningen mellom skolene, og minske kvalitets forskjellene på undervisningen. Jeg tror det ville fungere bedre enn normerte prøver.

En måte dette kunne gjøres på, er at det opprettes permanente grupper med base på lærerskolene, som jobber med undervisningsformidling og trekker inn fagpersoner og pedagoger, og også folk fra andre deler av samfunnslivet.

Vel, dette var noen ville tanker fra min side, som av og til dukker opp når det blir snakk om en bedre skole.

Min opplevelse fra den videregående skolen var at det var liten kontakt med yrkeslivet og ikke noe organisert samarbeid med  næringsliv og bedrifter.

Lærere som har jobbet i yrkesskolen noen år, mister kontakten med utviklingen, blir faglig akterutseilt, og driver og lærer opp elevene til et yrke som ikke lenger eksisterer.

Dette var min opplevelse etter noen år. Jeg kom da til at det var på tide å komme ut i yrkeslivet igjen.

Jeg leste om en håndverksbedrift som hadde startet egen teoretisk yrkesopplæring, for di den offentlige yrkesfaglige utdanningen var for dårlig. Det er jo egentlig litt tragisk, når fagutdanningen ikke har noen form for organisert samarbeid med næringslivet.

Det er viktig med kontakt skole-samfunn, slik at skolen ikke lever sitt eget isolerte liv.

Også i ungdomsskolen burde det være god kontakt med samfunnet utenfor. Valgfagtimer og samfunnsfagtimer burde kunne brukes til besøk av folk fra forskjellige lag av samfunnslivet som informerer om sine yrker og arbeidsplasser.

Når en ungdom oppdager at han ikke kan drive jakt i de store skogene, og må finne nye drømmer for framtiden, så kan denne form for informasjon og kontakt skape nye realistiske drømmer.