Den israelske fredsbevegelsen

Karin Abraham har skrevet en svært interessant bok om den israelske fredsbevegelsen, med tittelen ”Israel. Da fredsbevegelsen forsvant.”

Karin Abraham er kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo og har en mastergrad i Midtøsten-studier fra Ben Gurion Universitetet i Israel. Hun er fortiden bosatt i Jerusalem hvor hun arbeider som oversetter, samt skribent og journalist for norske medier.

I dag er fredsbevegelsen en marginal bevegelse, men har på grunn av støtten den får fra europeiske land, deriblant Norge, større innflytelse enn medlemstallet skulle tilsi.

Boka viser at de som står på barrikaden i dag, virkelig tror på kampen de kjemper. De har ikke gitt opp håpet om fred, og er overbevist om at den israelske høgresiden er det egentlige problemet.

Men hvor realistisk er denne fredsbevegelsens drøm om fred?

I denne bloggen vil jeg ta et kort tilbakeblikk på fredsbevegelsens historie, og referere litt av innholdet i boka. Jeg har også lagt inn noen linker til web sider som viser enkelte sider ved denne konflikten som ikke får mye fokus i norske medier.

Den Israelske fredsbevegelsen oppstod etter Anwar Sadats, besøk i Jerusalem i 1977.

Intellektuelle ved universitetene, og offiserer i Hæren, kom sammen i 1978, og dannet fredsbevegelsen, Peace Now, for å påvirke politikerne i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset, og statsministeren Menachem Begin, til å inngå fred med Egypt.

Forhandlingene mellom Israel og Egypt, resulterte i en fredsavtale i 1979.

Det var hovedsakelig venstresiden i Israel som sluttet opp om bevegelsen, særlig velgerne til det venstre-sosialistiske partiet Meretz, og det israelske Arbeiderpartiet.

En rekke professorer og akademikere ble sterke talsmenn for bevegelsen.

På 1980 tallet under Libanon krigen, greide fredsbevegelsen å samle flere hundre tusen demonstranter. På 1990 tallet etter  Oslo prosessen samlet fredsbevegelsen også noen hundretusen israelere til demonstrasjoner for fred.

Det er ikke så rart at fredsbevegelsen fikk stor oppslutning, mange israelere lengter etter fred. Flere av de som ble sterke forsvarere av fredsbevegelsen har mistet familiemedlemmer i krigene Israel har gjennomgått. Forfatteren David Grossman som er aktiv i bevegelsen, mistet en sønn.

Det å leve med fiender rundt seg hele tiden, stadig utsettes for terror, se barn, brødre, søstre som må avtjene flere års militærtjeneste, med konstant frykt for nye krigsutbrudd, det tærer på den israelske befolkningen.

Alle aldersgruppene i den israelske befolkningen har opplevd krig, mange som soldater. Eldre israelere jeg har snakket med sier at det er tungt å oppleve at vi i ti år etter ti år, må lære opp våre ungdommer til krig. Det ser ikke ut til å ta noen ende.

Alle israelere har noen av sine nærmeste eller i bekjentskapskretsen som avtjener militærtjenesten. To unge jenter fortalte ved en anledning om hvordan de opplevde Libanonkrigen i 2006 og Gazakrigen i 2009. De gikk rundt med en konstant angst for slektninger og venner som deltok i kampene.

Med Oslo-avtalen i 1993 så de ut som om freden var innen rekkevidde.

Særlig var troen stor på at fred var mulig hos den politiske venstresiden i Israel.

Mange israelere på høgresiden derimot hadde liten tro på fredsviljen til Arafat, og var svært skeptiske. De trodde ikke på noen change of heart hos denne mannen som i flere ti år hadde forårsaket så mye terror mot jøder.

Avtalen splittet jødene, ikke bare i Israel, men over hele verden.

Oslo-avtalen førte til at motsetningene ble veldig sterke mellom den politiske venstresiden og høgresiden i Israel, disse to fløyene var nokså jevnbyrdige på den tiden.

Motsetningene toppet seg i 1995, da ble den israelske statsministeren Yitzchak Rabin  myrdet av en jødisk ortodoks student, under en stor fredssamling til støtte for Oslo-avtalen..

Shimon Peres tok over som statsminister.

Høgresidens statsministerkandidat Benyamin Netanyahu, vant så vidt valget i 1996.

Han hadde liten tro på Oslo-avtalen. Kjemien mellom han og Yasser Arafat var svært dårlig. Netanyahu forlangte at Arafat skulle følge opp sin del av Oslo-avtalen før Israel gjorde innrømmelser, og fredsprosessen gikk mer eller mindre i stå.

I 1999 vant Ehud Barak fra Arbeiderpartiet valget i Israel med god margin. Han lovet å få fredsprosessen på skinnene igjen.

Jeg var i Israel sommeren 1999, og jeg husker optimismen som rådet blant folk. De snakket om de kommende forhandlingene. En professor ved Universitetet i Haifa som vi snakket med, så ingen problemer med å komme til enighet med Yasser Arafat, når bare viljen var tilstede på Israelsk side.

I 2000 møttes Ehud Barak og Yasser Arafat i USA, med president Clinton som vert.(Se Camp David forhandlingene)

Vi husker alle hvordan det gikk.

Der kom det store tilbakeslaget for fredsprosessen, med etterfølgende Intifada

Det førte til et stort frafall fra fredsbevegelsen i Israel, men den harde kjerne av israelske fredsaktivister holder fortsatt stand.

Det er også i dag flere prominente aktivister innen bevegelsen, som forfattern David Grossman, politikeren Avraham Burg, og journalisten Amira Hass i avisen Haaretz.

Disse står fortsatt på barrikaden og anklager den israelske høgresiden for manglende fredsvilje, og blir flittig sitert i vestlige medier.

I desember 2009, var det en sak som fikk store overskrifter i norsk media.

Israelsk Høyesterett hadde i en rettssak overført eiendomsretten av et hus i Sheikh Jarrah,

øst Jerusalem til en jødisk organisasjon.

De palestinske beboerne måtte ut av huset.

NRK viste bilder av illsinte demonstranter som demonstrerte foran huset, som da ifølge NRKs reporter Sidsel Vold, skulle overtas av jødiske bosettere.

Ut fra NRK reportasjen, kunne en få inntrykk av at det var palestinere som demonstrerte, men flertallet var israelere fra den harde kjerne av fredsbevegelsen.

Når jeg får denne typen nyheter om Israel fra NRK, eller andre norske medier, tar jeg en runde med å sjekke utenlandske aviser på Internett. I dette tilfellet hadde jeg vært innom Jerusalem Post, og fått bakgrunnen for rettssaken.

I 1948 bodde det 100.000 jøder i Jerusalem av en befolkning på 160.000. Tusenvis av disse bodde i øst Jerusalem, og måtte rømme når byen ble delt i 1948. Arabere flyttet inn i husene deres.

I 1967 havnet hele Jerusalem tilbake på Israelske hender.

I Gamlebyen ble det jødiske kvarter gitt tilbake til sine jødiske eiere, men ikke  husene i resten av øst Jerusalem.

En sefardisk Jødisk organisasjon, eide et stort hus i Sheikh Jarrah i øst Jerusalem.

Dette var kjøpt i 1870 åra, i en tid da mange jøder slo seg ned i dette området av Jerusalem.

Denne organisasjonen kunne vise til skjøte på huset, og forlangte å få huset tilbake.

Rettsaken kom opp første gang på1980 tallet og endte til slutt i Israels Høyesterett.

Høyesterett kom til at Den jødiske organisasjonen hadde eiendomsretten til huset, men beboerne hadde havnet i huset under spesielle forhold (Krigen i 1948), og kunne ikke kastes ut.

På grunn av eierforholdene, ble beboerne pålagt å betale en symbolsk leie til den jødiske organisasjonen. Nå nektet beboerne å betale denne leien, og rettsaken kom opp igjen på slutten av 1990 tallet, og gikk på ny helt til Høyesterett. Der dommen ble at leien skulle betales, eller utkastelse.

Denne dommen har blitt en symbolsak for den harde kjerne av israelske fredsforkjempere,

De arrangerer demonstrasjon i Sheikh Jarrah en dag hver uke.

Men også religiøse israelere fra høyresiden ble sterkt oppmuntret av dommen, og kjemper både gjennom rettsvesenet, og ved oppkjøp, for å få tilbake tidligere jødisk eiendom.

På den palestinske siden har investorer fra gulf statene og Saudi Arabia intervenert for å sikre rettighetene til den arabiske befolkningen.

Denne kampen om sheikh jarrah  er ikke bare en politisk kamp, men langt på vei en religiøs kamp som utkjempes om Jerusalem, mellom jødedom og Islam.

Karin Abraham forteller i boken, at hun overvar noen av demonstrasjonene til fredsbevegelsen i Sheikh Jarrah. Demonstrantene samlet seg ved en park, der det ble holdt appeller, og det ble spilt arabisk og hebraisk musikk.

En kveld var det også med mange palestinere i demonstrasjonen. Stemningen var god, israelere og palestinere synger og holder appeller.

Den palestinske skuespilleren og forfatteren Samieh Jabbarin skal holde appell.

Da skjer det noe!

”Jeg vil ikke se Israelske flagg her, sier han hardt inn i mikrofonen

Jeg anerkjenner ikke staten Israel, ikke noe av den, for også Jaffa og Haifa er okkupert område.”

Stemningen har brått endret seg, hun ser noen israelske kvinner som deltar i demonstrasjonen, senke flaggene sine.

Ved siden av henne står det noen politifolk. Den ene sier – Det er avskyelig at israelere er med på å arrangere noe slikt.

Dette er også holdningen hos store deler av den israelske befolkningen i dag.

Mange av de som trodde på fred er blitt desillusjonerte.

En mann ved navn Udi forklarer seg slik i boka.

- Jeg har alltid sett på meg selv som venstreorientert. Jeg har stemt på venstrepartiet Meretz de siste 20 årene.

Nå orker jeg ikke lenger.

Palestinerne har forbigått så mange muligheter til å inngå fred, forklarer han.

De har hatt mange anledninger, som Camp David forhandlingene i 2000.

Yasser Arafat kunne fått en rettferdig avtale for palestinerne. Men istedenfor å signere, ødela han alt ved å starte den andre intifada. Arafat skyldte på Ariel Sharons besøk på tempelhøyden, at det var dette som utløste voldshandlingene og terroren. Men flere toneangivende palestinere som Hamas-leder Mahmound Zahar, har senere bekreftet at intifadaen var planlagt og orkestrert av Arafat.

Jeg ønsker at det skal bli fred, men jeg orker ikke å holdes for narr lenger.

Derfor har jeg gitt opp.

Fredsbevegelsens innflytelse i dag.

Tittelen på Karin Abrahams bok er ”Da fredsbevegelsen forsvant”

Men selv om det er få som støtter bevegelsen i Israel i dag, er den fortsatt svært aktiv, og har god økonomi på grunn av stor støtte utenfra.

I dag har fredsbevegelsen opprettet organisasjoner som Settlement Watch, som overvåker bosetterne på Vestbredden, der de rapporterer til europeiske land om hva som skjer i bosetningene i Judea og Samaria. Dette sysselsetter svært mange i organisasjonen, og pengene overføres fra europeiske land. Fra Norsk UD, mottar Settlement Watch,1,5 millioner årlig.

En rekke israelske organisasjoner, ofte langt ute på den politiske venstresiden, får en stor andel av sin finansiering fra europeiske stater. Norge er landet som gir i særklasse mest til de organisasjonene som NGO Monitor mener driver  “polariserende virksomhet”.

I tillegg til de større organisasjonene som Peace Now og B’tslem, er det mange små organisasjoner ute på venstresiden (både fredsaktivister og menneskerettsaktivister) som mottar støtte fra europeiske land. En regner med at disse forskjellige organisasjonene  til sammen mottar ca 144 millioner dollar, dvs. rundt 860 millioner kroner årlig. Derfor har disse organisasjonene stor innflytelse og påvirkning, selv om de er marginale når det gjelder medlemstall.

På en måte er dette et positivt bidrag til sysselsetningen i landet.

Men mange av disse organisasjonene jobber sammen med NGO-er (ikke statlige organisasjoner) i utlandet som arbeider for å skade Israel ved boikott og lignende, samt fremsetter anklager om krigsforbrytelser og trusler om rettslig forfølgelse og arrestasjoner av israelske representanter i utlandet.

Disse opererer med helt andre standarder for Israel enn andre land.

Tidligere israelsk utenriksminister Tipsi Livni, måtte avlyse sin tur til England i 2009, fordi  Storbritannia som et av få land i verden, tillater såkalt "universell jurisdiksjon", dvs. rettsforfølgelse av utlendinger for påståtte grusomheter begått hvor som helst i verden.

Dette benytter pro palestinske NGO-er seg av.

Mange av de sakene som kjøres i det israelske rettssystemet, er stevninger mot den israelske staten som er isenesatt av israelske NGO-er, med støtte fra utlandet.

Derfor ble det i 2008 innført en lov om at alle disse organisasjonene i Israel måtte innrapportere hvor mye penger de mottok fra Utlandet. Men dette bremset ikke aktiviteten.

I nov. 2011 kom det opp to lovforslag i Knesset, det ene lovforslaget ville begrense pengeoverføringer fra utlandet pr. organisasjon, til 20.000 Shekel dvs. 30.000 kroner.

Det andre lovforslaget ville legge en skatt på utenlandske pengeoverføringer på 45%.

Lovforslaget om skatt fikk flertall i Knesset.

Venstresiden i Israel kom i harnisk, og kalte forslaget fasistisk, og en sterk innskrenking av demokratiet. Særlig brukte den venstreorienterte avisen Ha’aretz sterke ord mot regjeringen.

Den kjente amerikansk advokaten Alan Dersowitch, som er jøde og støtter den israelske venstresiden, dro til Israel for å roe ned gemyttene. Han påpekte at denne ordbruken ble brukt av Israels fiender i Europa, og ellers i verden til å framstille Israel som et fasistisk og udemokratisk land.

Lovforslaget ble ikke satt i kraft av regjeringen, på grunn av motstanden, ikke bare fra venstresiden i Israel, men særlig fra flere EU land, det kom også protester fra Norsk UD.

Fredsbevegelsens støtte fra utlandet til aksjoner som kan skade landet, frustrer mange israelere.

I Juli 2011 godkjente Knesset en annen omstridt lov som vil straffe dem som organiserer eller offentlig støtter politisk boikott mot landet, inkludert kampanjer rettet mot israelske universiteter, bosetninger og bedrifter på Vestbredden.

Men flere fremtredende israelske politikere, avis spaltister, og jurister, mener at loven trolig er brudd på ytringsfriheten, og ikke vil tåle en behandling i Høyesterett.

Fredsbevegelsens folk kjemper for en palestinsk stat, og fjerning av bosetterne fra Vestbredden. De er overbevist om at dette hindrer forhandlinger og en fredsavtale.

Her er de på bølgelengde med de fleste europeiske og norske politikere og journalister.

Den Israelske regjeringen går også inn for en to stats løsning, og 71% av folket i Israel støtter en slik løsning.

Men er palestinerne interessert i denne staten?.

Jeg nevnte tidligere den palestinske skuespilleren og forfatteren Samieh Jabbarin. som under en demonstrasjon i Sheikh Jarrah, gjorde krav på hele Israel.

Dette er ikke et sært krav fra en palestinske aktivist.

80% av den palestinske befolkningen mener det samme som han.

I dag blir den palestinske befolkningen indoktrinert om at hele Israel er deres. Dette budskapet formidles i politiske taler på arabisk, i palestinske skolebøker og i media, som i dette TV programmet vist på den offisielle palestinske TV kanalen.

La oss ta et tilbakeblikk på hva verdenssamfunnet og også Israel har har gjort for å prøve å etablere en palestinske stat.

I 1921 la den engelske regjeringen grunnlaget for en palestinsk-arabisk stat som utgjorde tre fjerdedeler av det britiske Palestinamandatet. Staten heter i dag Jordan.

I 1947, prøvde det internasjonale samfunnet å skape en palestinsk-arabisk stat nr.2 i det som var igjen av det britiske palestinamandatet. Denne staten ble forkastet av palestinaaraberne og senere erobret av Jordan og Egypt.

I 2000 inviterte president Clinton, Arafath og Ehud Barak til forhandlinger på Camp David, i et forsøk på å skape en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Den samme palestinske stat araberne forkastet in1947.

Barak var villig til å avstå over 90% av Vestbredden og 100% av Gaza for å etablere en palestinsk stat. Palestinerne kunne hatt denne staten nå, men Arafath sa nei!

I 2011 forsøkte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, å få Sikkerhetsrådet til å godkjenne en palestinsk stat uten å gå veien om forhandlinger med Israel. Han uttalte da at den arabiske avvisningen av delingsplanen for Palestina i 1947, var en feil han håpet å rette opp.

Dette forsøket til Abbas støtte an mot FNs sikkerhetsråds resolusjon 242, som krever en fredsavtale gjennom forhandlinger. Derfor fikk ikke Abbas et flertall i Sikkerhetsrådet. (Uansett ville USA lagt ned veto)

Men han ble tilbudt denne staten av regjeringen til Ehud Olmert i 2008.

En del av de tunge israelske bosetningene ble unntatt, men det ble lagt til områder av Israel, slik at denne staten utgjorde 100% av Vestbredden og Gaza, med en togforbindelse mellom disse.

Men Abbas sa Nei!

Et av ankepunktene de palestinske lederne har overfor Israel, er bosetningene på Vestbredden. Men både i 2000 og i 2008, ville en avtale ført til at en stor del av disse bosetningene ville blitt fjernet.

I 2012 krevde de palestinske lederne forhåndsbetingelser for å delta i nye forhandlinger. De krevde at grensene for Gaza og Vestbredden skulle følge våpenhvilelinjen fra 1949, (The green line) for å gå med på forhandlinger.

Men selv om dette kravet hadde blitt innfridd, og forhandlinger kommet i gang, ville det ikke ført til noen fredsavtale med Israel, til det står Abbas alt for svakt.

Han ville fort fått samme endelikt som Anwar Sadat, som ble myrdet i 1981, av egne offiserer etter å ha undertegnet fredsavtale med Israel i 1979.

Dette vet alle oppegående politikere i USA og EU. Likevel holdes dette spillet i gang.

Da Abbas i september 2011 prøvde å få godkjenning for en palestinsk stat i FN, uten forhandlinger med Israel, fikk den libanesiske avisa Daily Star, et intervju med den palestinske ambassadøren i Libanon

I dette intervjuet sier Palestinas ambassadør til Libanon: Palestinske flyktninger får ikke bli borgere av en ny palestinsk stat

Ambassadøren sier altså utvetydig at palestinske flyktninger ikke ville bli borgere i en ny FN-anerkjent palestinsk stat.

Dette temaet har vi diskutert, sier han "Disse flyktningene er palestinere, det er deres identitet, men de er ikke automatisk borgere av denne nye staten."

Dette vil ikke bare gjelde for flyktninger i land som Libanon, Egypt, Syria og Jordan eller de andre 132 land der Abdullah mener palestinere bor. "Selv palestinske flyktninger som lever i flyktningleirer inne i den palestinske staten, er fortsatt flyktninger. De vil ikke få statsborgerskap. "

"Den nye palestinske staten vil ligge innenfor 1967-grensene, (dvs. våpenhvilelinjen fra 1949) men flyktningene kommer fra hele Palestina.

Når vi har fått en stat akseptert av FN, er det ikke slutt på konflikten.

En palestinsk stat betyr ikke en løsning på konflikten med Israel.

Den palestinske frigjøringsorganisasjon PLO (Palestine Liberation Organization), ville forbli ansvarlig for flyktningene, og UNWRA  ville fortsette sitt arbeid som vanlig ....

Det blir her sagt helt tydelig fra palestinsk hold, at en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, ikke gir fred i området.

Målet er en fortsatt kamp for å få de palestinske flyktningene returnert til Israel,

På denne måte skal de palestinske flyktningene bidra til Israels ødeleggelse

Opprinnelig utgjorde antallet palestinske flyktninger ca 700.000 -med etterkommere utgjør de i dag nærmere 5 millioner, som alle skal returneres til Israel.

(850.000 jøder måtte i samme tidsrommet rømme fra arabiske land, på grunn av trakassering, massakrer og drap. Over halvparten av Israels befolkning i dag er flyktninger fra arabiske land, så egentlig har det skjedd en form for befolkningsutveksling.)

Cif Watch, er en engelsk pro israelsk web side, som prøver å skape litt motvekt til den sterkt pro palestinske engelske avisen Guardian

Cif Watch spør om hvorfor det er helt taust i avisa om det palestinske lederskapets behandling av de palestinske flyktningene?. Hvorfor blir ikke dette tatt opp i Guardian?. (Se link) http://cifwatch.com/tag/abdullah-abdullah/

Vi kan stille det samme spørsmålet til våre norske medier,

De norske mediene er vår hovedkilde til kunnskap om det som skjer i Midtøsten

En tidligere arbeidskollega kom i snakk med en kvinnelig israelsk journalist i lobbyen på et Bergenshotell.

Hun var en oppegående dame, fortalte han. Men, sier han, det ble en underlig samtale, for hun hadde et totalt forvrengt syn på situasjonen i Midtøsten.

De fleste israelere som lever mitt opp i det som skjer, er nok bedre orientert om situasjonen i Midtøsten enn oss nordmenn,.

Derfor er det rart at vi nordmenn forstår situasjonen så mye bedre, og kan komme med hard kritikk og veiledning om hvordan Israel bør oppføre seg.

Dette gjelder både vanlige nordmenn, politikere, og særlig norske journalister.

Journalister er sjelden objektive, de er vanlige mennesker med antipatier og sympatier. Mange vestlige journalister, og svært mange norske, har helt klart tatt palestinernes side i konflikten.

Og vi opplever fra tid til annen at representanter fra den israelske fredsbevegelsen får en slags vitnestatus når vestlige journalister skal beskrive situasjonen i Israel. De blir sannhetsvitner som støtter opp om journalistenes synspunkter og fordommer.

Linkene nedenfor, viser to eksempler på hvordan fredsbevegelsens folk profilerer Israels politikk i dag.

 http://www.nytimes.com/2012/08/05/opinion/sunday/israels-fading-democracy.html?pagewanted=all)

http://www.newint.org/features/web-exclusive/2012/04/26/jeff-halper-interview-israel-palestine/

Den mest aktive israeleren til å fordømme Israel, er den venstre orienterte journalisten Gideon Levy fra avisa Haaretz. Her er noen smakebiter:

 ”Most Israelis support an apartheid regime in Israel,”

Israeli back discrimination against Arabs: poll (Sydney Morning Herald)

Israeli poll finds majority would be in favour of ‘apartheid’ policies (The Guardian)

Israelis approve discrimination if West Bank annexed: poll (AFP)