Å TRO PÅ BIBELEN

Opplevelser – erfaringer ved å tro på Bibelen.

Jeg var passert 30 år, da jeg kom til tro på Bibelens budskap , tidlig på 1970 tallet.

I denne bloggen skal jeg ikke forsøke å komme med en avhandling om Bibelen.

Heller ikke prøve å forsvare Bibelen som Guds ord.

Trosforsvar kalles med et fremmedord for apologetikk.

Mange har tro på apologetikk, at det er mulig å rydde av veien intellektuelle hindringer, slik at det skal bli lettere for folk å godta Bibelen og den kristne tro.

Andre mener at trosforsvar er bortkastet tid. Intellektuell virksomhet kan ikke rydde bort troens "anstøt”.

Derfor vil jeg heller fortelle om hvordan det har vært for meg å tro på Bibelen, hvordan jeg opplevde den første tiden som kristen, erfaringene –opplevelsene. 

Hvis Bibelens budskap får mulighet til å påvirke oss, så blir ikke kristenlivet en teoretisk kunnskap, men vi gjør en del erfaringer i livet, som stadfester sannheten i Bibelens ord.

For å gå litt tilbake i tid.

Etter mange år som sjømann og maskinist, tok jeg ingeniørutdanning ved en ingeniørhøgskole på Østlandet. Der opplevde jeg en kristen omvendelse.

Hvordan jeg ble en kristen har jeg fortalt i en annen blogg

Da jeg var ferdig med ingeniørutdanningen, reiste jeg hjem til Vestlandet og jobbet en kort stund på et Skipsverft.

En dag oppdaget jeg en annonse i lokalavisen, om et ledig lærervikariat i realfag på en ungdomsskole. Jeg hadde lyst til å prøve læreryrket, søkte og fikk jobben. 

Da lærerjobben og skoleåret gikk mot slutten, begynte jeg å søke på ingeniør jobber.

En av de siste dagene på skolen, fikk jeg telefon fra personalkontoret til et Bergens rederi, med tilbud om jobb som teknisk assistent på en ny borerigg som skulle starte leite-boring etter olje i Nordsjøen.

Jeg hadde ikke søkt på denne jobben, men jeg hadde vært i kontakt med personalkontoret til dette rederiet i slutten av studietiden. Nå over et år etterpå, idet jeg var i ferd med å avslutte lærervikariatet, fikk jeg tilbud om denne jobben.

Jeg hadde flere jobbsøknader jeg ikke hadde fått svar på. Jeg var litt usikker og bad om betenkningstid noen dager.

Etter en uke ringte jeg rederiet, og fikk beskjed om at jobben ikke lenger var ledig, jeg hadde ventet forlenge med å svare.

Jeg søkte på flere jobber, og reiste til Sørlandet på en  kristen ungdomssamling i regi av det som i dag heter Idremisjonsforbundet. Som fersk kristen, hadde jeg på den tiden et sterkt behov for å komme på kristne samlinger og høre kristen forkynnelse.

Da jeg kom hjem, meldte jeg meg på et bibelkurs i Molde, som hadde en ukes varighet.

Jeg hadde ikke fått positive svar på noen av jobbsøknadene mine.

Siste dagen på bibelkurset ringte min yngste bror, og fortalte at personalsjefen i Bergens rederiet hadde ringt og tilbudt meg jobben på ny, den var på ny blitt ledig.

Dersom jeg var interessert måtte jeg gi beskjed neste dag når jeg kom til Bergen.

Jeg hadde en herlig tur med rutebåten til Bergen den natten. Jeg opplevde at dette jobbtilbudet ikke var tilfeldig. Det var denne jobben jeg skulle ha.

Oljevirksomheten var ny i Nordsjøen den gangen. Det var bare Ekofiskfeltet som på det tidspunktet produserte olje. Boreriggen jeg hadde fått jobb på var en Aker H3 rigg, og den var en av de mest moderne riggene den gangen. Vi drev med leite-boring etter olje både på norsk og engelsk sokkel.

Ledelsen om bord var amerikanere og kanadiere, og arbeidsmiljøet om bord var det vi kan kalle amerikanisert. Det var røft,  men samtidig et skvært og greit miljø å jobbe i.

Den første tiden hadde vi to uker på jobb, og to uker av. Etter kort tid ble fri periodene utvidet til 3 uker.

Jeg bestemte meg for å bruke fri-ukene på en bibelskole i Stavanger.

Når jeg var om bord på boreriggen, tenkte jeg av og til på hvordan jeg fikk denne jobben, at det var en grunn for at jeg var om bord her. Alle viste at jeg var en kristen. Jeg hadde Bibelen liggende på bordet i lugaren, og når det ble spurt om hva jeg brukte fritiden til, svarte jeg at jeg gikk på en bibelskole. Reaksjonen på dette svaret varierte en god del.

En kveld kom jeg på at jeg kunne jo gjøre litt mer. Jeg kunne ta med meg noen kristne bøker hver gang jeg reiste ut på boreriggen.

Siden en stor del av gjengen om bord var engelsktalende, tok jeg i tillegg til norske bøker,  også kristen litteratur på engelsk.

Jeg hadde en del arbeid med å finne passende lesestoff når jeg var i land, bøker med et personlig vitnesbyrd, der mennesker fortalte om hvordan de var blitt kristne, eller ting de hadde opplevd i kristenlivet.

Jeg la disse bøkene ut i et felles oppholdsrom.

Når jeg vandret gjennom gangene i boligkvarteret, og lugardørene stod åpne, var det rart å se at bøkene ofte havnet inne på lugarene og ble lest der,

Ikke ofte, men noen ganger kom de folk som ville vite hva jeg trodde på. En dag kom det en og spurte om hva jeg mente om Jehovas vitner. Han hadde veldig hyggelige naboer som forsøkte å få han med i sin menighet. Det var litt vanskelig å fortelle på en god måte at jeg ikke så på Jehovas vitner som kristne.

En annen kom en dag og fortalte at han var skeptisk til alt som het kristendom, for han kjente en KrF mann som var helt igjennom kjeltring. Det var ikke alltid lett å forholde seg til slike utspill.

En dag i kontrollrommet på boreriggen, ble det en større diskusjon om kristendom. Det var ikke jeg som startet diskusjonen, men en ikke kristen, som gav uttrykk for at han trodde på Bibelens profetier.

Hos de andre var stemningen over for kristendom heller negativ. En av de som satt der var lenge taus, men så tok han ordet og fortalte følgende. Jeg har en nær slektning som er kristen. Han bor i USA, og er med i en karismatisk menighet der borte. Han er en velstående forretningsmann. Han og kona er ofte hjemme i Norge og besøker oss.

Du skal høre når kona hans begynner å snakke om syner og åpenbaringer hun har hatt, det er helt vilt. En gang de var på besøk fortalte de at de skulle til Tyskland og kjøpe en dyr utgave av en Porche sportsbil, for kona hadde fått en åpenbaring om at hun skulle ha en slik bil.

Dette var før framgangsteologien, også kalt herlighetsteologien, hadde fått noe større inngang i landet vårt.

Å få slike åpenbaringer fra Gud, var noe nytt og ukjent for meg, noe jeg ikke fikk til å stemme med Apostlene og Paulus sitt liv og forkynnelse. Paulus sier i 1. Tim 6:6, at gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!

Jeg måtte gi vedkommende rett, da det ikke var lett å se at slike åpenbaringer var i tråd med Bibelens ord.

Denne forkynnelsen, også kalt trosforkynnelse, har sitt utspring i USA. Hvis vi tror, skal vi ha økonomisk framgang. Vi skal slippe alle sykdommer. Vi kan med andre ord oppleve Himmelen her på jord.

Jeg husker noen ord fra en kinesisk pastor som nå bor i Tyskland. Han fortalte at han hadde kommet til, at ut fra Herlighetsteologiens forkynnelse fantes det ingen sanne og rettroende kristne i Kina, for i Kina opplevde de kristne forfølgelse, vanskeligheter og fattigdom.

Selv om det var et godt miljø, og greit å jobbe ute på boreriggen, så var det likevel alltid godt og komme på land og oppleve tre uker med undervisning på bibelskolen i Stavanger.

En gang jeg kom inn fra Nordsjøen, tok jeg hurtigbåten fra Bergen til Stavanger.  Det var lite folk på båten, setene framme var helt tomme. Jeg gikk helt fram og satte meg. Jeg tok opp Bibelen fra veska, og satte meg til å lese. Plutselig kom det en jente i slutten av tjue årene fram og satte seg ved siden av meg. Jeg ser du leser i Bibelen, sier hun. Hun kunne da fortelle at hun hadde kommet med i en vekkelse, i en av frikirkene i småbyen der hun bodde for noen år siden. Men det hadde blitt så tungt og vanskelig at hun hadde gitt opp kristendommen. Hun hadde lest i Bibelen og bedt, og strevd en lang periode.

Hun trodde ikke lenger på Gud, sa hun, men når noe kom på måtte hun be til ham likevel. Jeg fikk ikke helt klarhet i hva hun hadde strevd med, om det var synd, eller uoppgjorte ting som var problemet. Jeg hadde mer en følelse av at det var en slags forandring hun ventet skulle skje med henne, bli fri fra synd.

I Bibelen står det: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Romerbrevet 5:8)

Jeg prøvde flere ganger å peke på det som skjedde på Golgata, Jesu død og soning for våre synder. Det er kun for oss å ta imot dette, og si takk Jesus.

Jeg husker enda skepsisen i ansiktet hennes når jeg sa dette.

Jeg har tenkt litt i etterkant på et lite hefte som heter ”Alt for ingenting” og er skrevet av en tysk prest for mange, mange år siden.

Der forteller denne presten om da han var ung og nyutdannet, og hørte onkelen forkynne evangeliet i en kirke i en liten landsby i Tyskland. Svært få av innbyggerne i denne landsbyen var kristne. Onkelen forkynner evangeliet så klart og enkelt som han er i stand til. Presten ser utover forsamlingen, og ser at alle sitter med skeptiske kalde ansikter. Presten snakker med den gamle onkelen sin etter prekenen.

Du forkynte evangeliet så klart og sterkt, hvorfor var det ingen glade ansikter å se.

Det var ingen som trodde på det jeg sa, sier onkelen. Mennesket dømmer Gud ut fra seg selv, derfor sitter mennesket med den forestilling at det må betales utrolig mye for håp om Himmelen.

- Det er vanskelig for oss mennesker å tro Bibelens ord

Jeg hadde en bok i veska som inneholdt et godt vitnesbyrd fra en som hadde hatt mange vanskeligheter i livet. Denne boka gav jeg henne før vi gikk på land i Stavanger.

Jeg har ikke truffet henne siden. Jeg hadde et lite håp om at boka kanskje kunne gi henne hjelp.

Det å vente på at ting skal skje med oss  - forandringer som skal gjøre oss til bedre kristne, eller at vi må oppleve store ting. Alt dette går under navnet opplevelsestrelldom.

Jeg husker en samtale med en av elevene på bibelskolen. Denne eleven fortalte en dag at han var lei og hadde bestemt seg for å slutte.

Han var blitt så lei av forkynnelsen på bibelskolen. Det er bare synd og nåde, synd og nåde hele tiden. De kommer ikke noe lenger her, vi kommer ikke videre, sier han.

I timene på bibelskolen gikk vi gjennom mange forskjellige emner som kirkehistorie, sjelesorg, misjon, samt deler av Det gamle og Det nye testamentet. Jeg syntes jeg hadde stort utbytte av undervisningen.  

Men han var som sagt blitt lei av forkynnelsen, og det  ble også til at han sluttet.

Det er en historie i 2. Mosebok 16, som jeg synes forteller noe i denne sammenheng.

I versene 13 – 35, står det om da Gud sendte manna som mat til folket under ørkenvandringen. Da de kom inn i Sinaiørkenen, etter utgangen fra Egypt, manglet folket både mat og vann. Så opplever de at Gud sender denne mannaen, som en dugg som kommer ned fra himmelen hver natt, og legger seg utover ørkenen som et lag av rim.

De får beskjed av Moses om å samle opp dette rimet og lage brød av det, det står at de samlet så mye de trengte. Dette gjentok seg under hele ørkenvandringen i 40 år.

Denne mannaen er et bilde på Guds ord som vår åndelige mat under jordelivet her.

Men så vet vi at israelfolket blei lei av mannaen. I 4. Mosebok 21:5, sier folket: vi er inderlig lei av denne usle maten! De gjorde opprør mot Moses og ville ha kraftigere kost.

I 1. Kor 10:9-11, står det at disse bibelske fortellingene er forbilder, og det er skrevet til formaning for oss.

Jeg tror at det ligger en stor fare for alle kristne i dette å bli lei av å lese og høre Guds ord. Vi føler at det må skje noe mer, at vi må oppleve noe mer.

Men det er bare ordet om synd og nåde, ordet om Jesus som gir oss liv.

Tiden på boreriggen var en god periode, bortsett fra de stadige problemene med en evaporator som forsynte oss med ferskvann. Den havarerte hele tiden og skapte mye arbeid, og det ble ofte en sur stemning hver gang det skjedde.

Men det var også mange artige episoder som oppstod. Jeg husker spesielt en episode med en kaptein i rederiet som fikk jobb på boreriggen. Denne mannen var en svært dyktig kaptein, men han hadde blitt noe alkoholisert, og havnet på en klinikk for rusavhengige.

Rederiet gav han jobb på boreriggen der han var skjermet for alkoholpåvirkning.

Han begynte som maler og rustpikker. En dag riggen skulle flyttes til en ny lokasjon, måtte kapteinen ombord  reise hjem pga. sykdom i familien, og rederiet gav denne rustpikkeren beskjed om at han skulle overta som kaptein i den andres fravær. Om kvelden kom en amerikaner, sjefen for boringen opp på broen, på offshore språket ble han kalt toolpusher.

Han fikk sjokk og panikk da han forstod at rustpikkeren hadde kommandoen på brua.

Det var tydelig at kommunikasjonen fra rederiets side hadde vært mangelfull.

Jeg tok samme helikopter som toolpusheren inn til land noen dager senere. Inne på heliporten traff han noen kjente, og han gav høylytt uttrykk for den skremmende opplevelsen med rustpikkeren som hadde tatt kommandoen på brua.

Etter et og et halvt år, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle gjøre videre. Bibelskolen var ferdig, og jeg fikk lyst til å prøve meg som lærer i den videregående skolen,

Jeg tok turen innom kontoret til en rektor jeg kjente,  på en videregående skole i Stavanger. Han anbefalte meg å søke på Pedagogisk seminar for yrkeslærere i Oslo.

Jeg søkte og fikk plass.

Dette  pedagogiske seminaret var svært moderne lagt opp. En prøvde nye ting innen pedagogikkundervisningen. Lærerne hørte alle til ute på den ytterste venstre fløy politisk. De hadde et radikalt syn på hvordan skolen skulle drives.

Elevene derimot var eldre folk med erfaring fra yrkeslivet. De fleste var tradisjonelle og konservative i sin tankegang.

Vi ble kjørt inn i gruppearbeid og rollespill, som ble en tøff opplevelse for mange. Det ble mye diskusjon, der lærerne kom med synspunkter som ofte provosert. Jeg husker særlig en flyktning fra Øst Tyskland, som kom i et sterkt motsetningsforhold til en av lærerne om et undervisningsopplegg, men så var de nå også politisk på kollisjonskurs disse to.

En dag var det tidligere tiders undervisning som var emne.

Det ble raljert over utenat læringen, og da særlig pugging av salmevers.

Jeg husker at jeg ble litt provosert, og tok til motmæle. Kristendomsundervisningen var en viktig del av undervisningen i tidligere tider, og det var viktig for en lærer den gang å formidle stoffet slik at det førte til kristen tro hos elevene. I mange salmevers finner vi en kristen erfaring, en erfaring forfatteren har gjort i møte med Guds ord. Slik sett var pugging av salmevers god pedagogikk når en ville formidle kristen tro. Men for disse lærerne, og de fleste i vårt samfunn i dag, hører pugging av salmevers hjemme i en mørk og uopplyst fortid.

En dag i kaffepausen satt vi en gjeng rundt et bord og diskusjonen kom inn på religion, om hvorvidt tradisjonell kristendom hadde en rett forståelse av Bibelen.

Noen hadde et ateistisk syn, men de fleste hevdet at de trodde på Gud, men hadde et nærmest hinduistisk syn på religion. De mente at alle religioner inneholder sannheter og dermed kan lede mennesker til Gud.  De mente at dette også kom til uttrykk i enkelte vers i Bibelen, at Bibelen ikke utelukker andre religioner.

En sykesøster fortalte at hun som operasjonssykesøster en gang hadde opplevd at en pasient døde på operasjonsbordet.  De fikk ikke hjertet i gang, og måtte gi opp.

En kristen lege som var i rommet, gikk da bort og la hendene på den døde og begynte å be til Gud for ham. Hjertet begynte å slå igjen og den døde kom tilbake til livet.

Den døde hadde senere fortalt henne at han der i dødsøyeblikket hørte en stemme si: ”Du skal få leve” Dette hadde befestet hennes tro på at det fantes en Gud, og et liv etter døden. Hun var likevel ikke enig i den kristendomsforståelse som kom til uttrykk i kristne miljøer. Hun mente at alle religioner førte til Gud.

Mine forsøk på innspill i debatten var heller mislykket.

Jeg gikk og tenkte litt utover dagen på denne diskusjonen, hva jeg kanskje burde ha sagt. På denne tiden hadde vi undervisningsøvinger foran videokamera, der fremføringen ble diskutert i etterkant.

Vi hadde to fremføringer hver på 15 minutter. Emne kunne være hva som helst, det valgte vi selv.

Jeg var ferdig med mine to undervisningssekvenser, og tenkte at disse hadde vært en god mulighet til å ta opp et emne som Bibel og kristen tro.

Samtidig var jeg litt glad for at jeg var ferdig, for jeg hadde ikke stor frimodighet til å stå foran denne forsamlingen med dette emnet.

Utover dagen og kvelden på hybelen, tenkte jeg likevel en god del på denne diskusjonen.

Neste dag etter lunch var det to andre som skulle i ilden med undervisningssekvenser foran kamera. Da viste det seg at den ene ikke hadde forberedt seg og bad om utsettelse.

Læreren kom da stigende nedover i klasserommet og stoppet ved meg. Kan du ta den ene sekvensen, spurte han. Du får en halv time til å forberede deg på. Det er greit, svarte jeg, men da vil jeg snakke om kristen tro.

Læreren ble litt paff, men svarte ”Okay”

Jeg gikk inn på et grupperom, tok fram et Ny testamente jeg hadde i lomma, og prøvde å forberede et vitnesbyrd.

Jeg kjente meg ikke så veldig ovenpå da tiden var omme og jeg skulle fram for forsamlingen.

Det var en litt spent, forventningsfull atmosfære i klasserommet. Jeg begynte med å si litt om Bibelen, om Messiasprofetiene i Jesaja boka kapitel 53, som forteller hvorfor Jesus døde. Disse var skrevet ned 700 år før det skjedde. Det eldste eksemplaret en har av Jesaja boka ble funnet i Qumaran ved Dødehavet i 1947, og er fra det 2. århundret før Kristus. Dette eksemplaret er identisk med den Jesaja boka vi finner i vår Bibel i dag. Også i denne utgaven av Jesaja, står det: Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred (Jesaja 53:5)

Jeg snakket videre om løftene i Bibelen. Deretter fortalte jeg litt om hva jeg opplevde da jeg ble en kristen.

Det ble etter hvert en helt spesiell atmosfære i rommet, det ble helt stille.

Da jeg var ferdig satte jeg meg ned som om jeg hadde holdt et vitnesbyrd i en kristen forsamling.

Læreren spratt opp og kommanderte meg fram til tavla. Han grep tak i noe av det jeg hadde sagt, og gikk i rette med dette, mens han noterte sine motforestillinger på tavla.

Deretter spurte han klassen om hvordan de opplevde dette vitnesbyrdet mitt.

To av damene i klassen, som virket preget av stunda, sier litt nølende at de var lite kjent med kristendom, men syntes det var greit at jeg fortalte om min tro på denne måten.

En mann i klassen reiser seg da, og sier at han opplevde hele innslaget som provoserende. Han anklagde læreren for at han slapp meg til uten at klassen var forberedt.

Det var direkte utidig å få et kristent vitnesbyrd over seg på denne måten uten forvarsel, men han var glad for at læreren hadde gått i rette med det jeg sa. Det hadde virket beroligende.

En annen av elevene i klassen, en mann rundt 30 år, som ofte hadde kommet med negative ytringer om kristendom, reiste seg nå og sier med litt sorgtung stemme: ”Jeg har ofte tenkt på å bli en kristen, hvordan får jeg en slik opplevelse som du har hatt”

Jeg ble litt overrasket, og var ikke i stand til å svare der og da på dette.

Læreren gav nå beskjed om at dagen var slutt, dette var siste time. Diskusjonen er ikke over, sier han, vi fortsetter i morgen.

Jeg var litt nervøs da jeg gikk hjemover. Jeg regnet med at jeg ville bli kjørt ganske hardt neste dag, når læreren hadde fått litt tid på seg.

Jeg gruet meg hele kvelden, og enda mer neste dag på vei til skolen.

Da jeg kom på skolen satt en gjeng av elevene og så på videoopptaket fra dagen før. Disse elevene hadde jobbet med en gruppeoppgave, og ikke vært med på denne undervisningssekvensen.  I ettertid fikk jeg vite at en større gruppe av elevene hadde samlet seg etter skoletid, og diskutert innlegget mitt. De elevene som ikke var tilstede ble da svært nysgjerrige, og måtte se videoen da de kom på skolen om morgenen.

Da læreren kom proklamerte han, vi fortsetter debatten fra i går.

Han innledet til ny debattrunde med å fortelle at han selv var humanetiker, ut fra en tankemessig og logisk vurdering, og ikke minst ut fra en vurdering av kristendommens historie. Det han spesielt reagerte på var at hvis kristendommens budskap var sant, da hadde store menneskemengder gått fortapt gjennom tidene.

Han hadde meldt seg ut av Statskirken, og han hadde heller ikke døpt sine barn. Han ville ikke at de skulle oppdras i den kristne tro.

Dette siste provoserte en av elevene i klassen, en mann i slutten av 30 årene.

Han forklarte selv at han var ingen kristen, men han hadde valgt å døpe sine barn, og ville at disse skulle få kristendomsopplæring. Selv om han ikke trodde på Gud, kunne han ikke si at Gud ikke eksisterte, eller at Bibelen ikke var sann. Om Bibelen skulle være sann, ville han ikke hindre barna fra å få en kristen tro.

Hvordan kan du vite så sikkert at Gud ikke eksisterer, spurte han læreren.

Logisk tenkning og fornuft sier meg det, svarte læreren.

Debatten ble ganske intens mellom disse to.

Jeg ble sittende som tilhører, og var glad for det.

Tilslutt avlyste læreren debatten, og undervisningen fortsatte i et annet spor.

Det ble større åpenhet i klassen etter dette. Flere ble engasjert av diskusjonen. Vi følte på en måte at vi kjente hverandre bedre etterpå.

I en kaffepause en mandag førmiddag, da noen få var samlet, sier en av de eldre i klassen: Jeg har hatt det så vanskelig i det siste, men da jeg var hjemme i helgen så jeg at det er evangeliet som er svaret. Jeg så det så klart alt sammen.

Jeg var redd for at forholdet til Læreren skulle bli ganske anstrengt etter dette, men det ble egentlig ganske gemyttlig og godt. En dag han fordelte praktiske oppgaver til en del av elevene, spurte han om jeg kunne ta en tur til Menighetsfakultetet, og gi en muntlig rapport om hvordan jeg opplevde miljøet og stemningen der.

Jeg kjente en som studerte teologi der, og sa ja til oppfordringen.

Da jeg kom til Menighetsfakultetet, var det mitt i forelesningene, og det var lite folk å se. Jeg ruslet rundt i gangene, og kikket på oppslagstavlene på veggene. Jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget at marxist-leninistene var aktive også her.

Borte i en gang, satt det en eldre mann ved et bok bord.

Det viste seg å være pastor John Holen, bibellærer i Misjonsforbundet.

På bordet lå det en haug med små hefter. Det var et hefte han hadde skrevet, som hadde tittelen ”Daniel og kritikerne”

Jeg stilte meg opp ved bokbordet, nikket til han, og begynte å bla i et av heftene.

Han kikket opp på meg med et litt tilbakeholdent og skeptisk blikk.

Den gangen hadde jeg runde briller, halvlangt hår og skjegg.

Det var for det meste folk på den politiske venstresiden som så slik ut på 70 tallet.

En gang møtte jeg lederen i SV, Berit Ås, på en jernbanestasjon. Hun smilte og hilste på meg. Hun var nok sikker på at jeg var en av hennes velgere.

En annen gang kom jeg inn på en kristen bokhandel. Jeg kikket litt i bokhyllene og gikk bort til dama ved disken, som var tydelig nervøs. Jeg spurte etter en bestemt bok og fikk den. Da jeg en tid senere var innom butikken, sier hun. Første gangen du var innom her var jeg sikker på at du var en venstreradikal, som ikke likte bøkene mine.

Det var nok slik han opplevde meg denne gamle pastoren også.

Jeg ble stående der og bla og lese. Boken var interessant. Etter hvert kom vi i prat, og fikk en god samtale. Jeg kjøpte et hefte, det kostet 5 kroner.

Denne samtalen og dette lille heftet ble en innføring i konflikten mellom bibeltro og liberal teologi. Jeg var ikke så godt inne i dette temaet på det tidspunktet.

Grunnen til at han satt der ved bokbordet, forstod jeg etterpå, i samtalen med denne teologistudenten, at det var en diskusjon som pågikk ved Menighetsfakultetet den gang, om ektheten av en del av Bibelens bøker. Det gjaldt særlig Daniels bok. Noen av lærerne ved MF hadde da invitert pastor Holen til å selge denne boken sin der, som et ledd i diskusjonen, og i forsvaret av Daniels bok.

Liberale teologer har hatt store problemer med mange av Bibelens bøker, særlig Daniels bok. Det gjelder de overnaturlige hendelser en leser om der, men aller mest gjelder det profetiene som Daniel kommer med i kapittel 11 i boka. I disse profetiene ser han hendingene fra perserrikets undergang fra rundt 330 f.K. fram til jødeforfølgelsene under makkabeertiden, i årene 165-164 f.K. Alle disse profetiene kunne en i ettertid konstatere gikk i oppfyllelse.

Liberale bibelforskere mener derfor at boka må være skrevet i ettertid, rundt år 164 f.K. ved avslutningen av disse profetiene, og er å betrakte som fromme eventyrfortellinger, som skulle gi det jødiske folket mot og trøst i en vanskelig tid.

Disse forskerne hevder at Daniels bok, ikke er skrevet av profeten Daniel som bodde i Babylon i tidsrommet mellom 600-500 f.K. slik boka selv forteller, men av en ukjent mann som levde ca. fire hundre år senere.

I dette lille heftet som lå på bokbordet, påviser Holen at konklusjonen til disse liberale forskerne hviler på et skrøpelig fundament.

Hele den jødiske tradisjon og litteratur går god for Daniels bok, det samme gjør den jødiske historieskriveren Josefus (37-100 e.K.)

Daniels bok er også med i Septuginta, den greske oversettelsen av Bibelen som ble påbegynt i året 285 f.K.

Det nye testamentets skrifter stadfester også Daniels bok. Jesus viser til profeten Daniel i Matt. 24:15.

Det er ikke bare Daniels bok liberale teologer stiller spørsmål ved.

Det gjelder i dag de fleste av bibelens bøker.

Jesaja boka, fra kapitel 40 og utover, skal også på grunn av oppfylte profetier om perserkongen Kyros, være skrevet av en ukjent person som levde senere en profeten Jesaja, en vis dutero-Jesaja, som også er helt ukjent for den jødiske litteratur og tradisjon.

Det er ikke så enkelt å orientere seg i den teologiske verden. I dag er de fleste av de teologiske fakultetene i den vestlige verden liberalteologiske, det gjelder også Menighetsfakultetet. Men holdningen til Bibelens troverdighet varierer sterkt innenfor disse fakultetene.

Det tryggeste er å se på Bibelens eget vitnesbyrd om seg selv. Bibelen forteller i stor utstrekning selv om hvem som har skrevet den, og om hvordan den er blitt til.

Se også HVA SLAGS BOK ER BIBELEN?