For alle
som er interessert i det som skjer i Midtøsten, er boka ”Araberne” vel verdt å
lese.
Denne arabiske historieboka er på over 600 sider, men en bør være
historieinteressert for å gi seg i kast med dette dokumentet.
Boka forsøker
å gi et sammenhengende bilde av arabernes nyere historie. Den gir grundig
informasjon om hendelsene i araberverdenen under tyrkisk ottomansk styre, og overgangen fra ottomansk styre i Midtøsten
og Nord Afrika, til britisk, fransk kolonisering av området.
Den gir en
god helhetlig oversikt over nærmere femhundre år med arabisk historie i
Midtøsten og Nord Afrika.
For mitt
vedkommende, var boka en oppfriskning om de jeg husket fra nyhetsbilde i min
ungdom, de politiske strømningene i araberverdenen på 1950-60 tallet, Nasser
perioden, krigen i Algerie og Arafats terrorisme på 1970 tallet.
Nå handlet
boka i hovedsak om arabernes kamp mot kolonialisering. Boka viser noe av arabernes
væremåte som kan oppleves nokså destruktiv, men boka er likevel pro arabisk. Den
er samtidig også klart antiisraelsk og antijødisk. Og det er på en måte forståelig
når en ser på Eugene Rogans bakgrunn, engelskmann oppvokst i Midtøsten, gått på
arabiske universitet osv.
Jeg har i
mange år brukt mye tid på å sette meg inn i Palestinas historie, både den
ottomanske og britiske perioden.
Og jeg må
innrømme at jeg ble litt provosert over Rogans selektive historieskrivning når det gjelder konflikten mellom jøder og arabere.
I denne
bokanmeldelsen vil jeg kommentere noen av avsnittene i boka der forfatteren tar
for seg palestinakonflikten.
Forfatteren
bruker mange og sterke palestinaarabiske øyevitneskildringer om jødiske
grusomheter, men er svært forsiktig med å omtale palestinaarabiske grusomheter,
som Kfar Etzion masakren 12-13 mai 1948, der et helt jødisk samfunn på 129
personer ble slaktet ned. Han berører så vidt Hebron massakren i 1929, uten å
utdype denne massakren med øyenvitneskildringer.
Det å bruke sterke øyevitneskildringer av den ene partens krigshandlinger, er effektivt hvis en vil få frem et
negativt budskap til leserne. Når en bruker øyevitneskildringer kan hellere
ikke forfatteren gjøres ansvarlig for sannhetsgehalten i vitneprovene.
Nå er dette
en svært omfattende historisk bok, der forfatteren ikke har mulighet til å ta
opp alle sidene ved det palestinske samfunnet i perioden 1882 til 1948, den perioden jødene har strømmet til landet, men
det er likevel sider ved historien forfatteren behandler svært selektivt og overfladisk.
På side 534
nevner forfatteren den palestinaarabiske Husseini familien som en av de mest
respekterte familiene i Jerusalem.
Det er
deler av historien om denne familien Eugene Rogan går svært lett over, som Husseini familiens nazi sympatier i 1930
årene, massakrer på jøder og også på arabere som støttet britene.
Stormufetien
av Jerusalem som etter hvert ble overhode for al Husseini familien, var Hitlers
mann i Bosnia under 2. verdenskrig, der soldatene hans drepte 90% av jødene i
landet.
Etter
delingsplanen for Palestina i 1947, stod araberne fram i FN og andre fora og
ropte ut at palestinaaraberne hadde måttet bære omkostningene for Hitlers
jødeutryddelse.
På side 182
har forfatteren en kort omtale av Feisal –
Weizmann avtalen januar 1919.
der
forfatteren kun omtaler den siste linjen i avtalen, som gjelder Feisals
avlysing av avtalen dersom England og Frankrikes ikke stod ved sine forpliktelser.
Men selv om
britene og franskmennene forandret avtalen i et fransk og britisk mandat (sykes–picot
agreement) så fikk araberne litt mer enn det var enighet om i
Feisal-Weizmann avtalen. De fikk også mer enn det de var forespeilet i McMahon
korrespondansen. mellom britene og Hussein av Mekka.
De fikk
Libanon og Syria. Feisal ble innsatt som konge i Mesopotamia av britene. De
fikk også over tre fjerdedeler av Palestinamandatet (Jordan), av britene der
bror til Feisal, Abdullah,
ble innsatt som konge.
I dag har
araberne 21 stater, og jødene har kun en som utgjør 0,2 prosent av arabernes
landområder.
På side 183
og de følgende sidene, omtaler forfatteren den amerikansk ledede King-Crane
kommisjonen i 1919. Den amerikanske presidenten Wilson, foreslo å opprette en
flernasjonal undersøkelseskommisjon for å finne ut hva det arabiske folket
ønsket.
To
amerikanere Henry C King og Charles R. Crane ble sendt til Syria av Wilson, for
å skrive en rapport om arabernes
holdninger til selvbestemmelse. (Araberne,
sidetall 183-188)
Jeg kan forstå
at forfatteren framhever de antikoloniale holdningene hos Wilson, og rapporten
disse to skrev i etterkant. Han omtaler rapporten som et unikt dokument som gir
en rimelig presis analyse av situasjonen i området.
Disse to karene
King og Crane, snakket ikke arabisk, kun engelsk. De ble geleidet rundt i
området av en tolk fra den syriske overklassen, nasjonalisten Shah Bandar, og
skrev rapporten utfra holdningene til den politisk aktive overklassen de møtte
i Damaskus. (Også familieklanene i Jerusalem ledet av Amin al-Husseini var tilstede i Damaskus).. Det ble
derfor den arabiske overklassens syn rapporten gav utrykk for.
I Jerusalem
bodde det 6 velstående familieklaner, de to mektigste var al Husseini og al-Nashashibi. Disse klanene eide 30 % av jorda i Palestina,
mens resten var eid av rike arabere i Damaskus, landeieren Sursock i Beirut, og Hadi familien i Nablus. Det var
fra disse landeierne den jødiske bankmannen Rotchild, kjøpte jord til de
jødiske jordbrukskoloniene fra 1880 og utover.
Den palestinaarabiske bonden ble grovt utbyttet av de arabiske jordeierne. De krevde
ågerrenter av disse leiebøndene. Det står en del om forholdene disse bøndene
levde under i Hope
Simpson rapporten
1930.
På side 65 i rapporten står det.
Livet til den arabiske bonden er
en eneste stor kamp. Den økonomiske tilstanden for bondebefolkningen er
desperat Det finnes knapt noen arabiske landsby som ikke har stor gjeld. I
tillegg er de nedtynget med skatter
I et annet avsnitt står det:
Når det gjelder den arabiske bonden, så
er forholdene de lever under helt uutholdelige -Han er stadig på vandring. Han drar til et hvert sted han kan tenke seg å
finne arbeid.
I tillegg til ågerrentene, ble disse bøndene skattlagt av de
Tyrkisk ottomanske riket. Det var den arabiske overklassen i byene som stod for
skatteinnkrevingen, der bøndene måtte ut med opptil 2/3 deler av avlingen, samt
å betale skatt på andre skatteobjekt som levende trær på eiendommen de leide.
Mark Twain reiste gjennom Palestina i 1867. Bortsett fra
Jerusalem, Nablus, Jaffa og noen mindre byer, opplevde han et øde og tynt
befolket land, bosatt av beduiner, og fattige landsbybønder, og mye sykdom. I
boka han skrev etter turen ”The Innocents abroad”, har han et sterkt innlegg om
skatteleggingen av disse fattige bøndene.
I Peel rapporten som kom i 1937, står det en del om den
arabiske bonden og jødiske landoppkjøp. Om denne rapporten står det følgende i
Wikipedia under ”Findings”: "Mye av landet som nå står med appelsinlunder,
var sanddyner eller myr og utmark når det ble kjøpt ... Da landet ble kjøpt av
jødene var det lite bevis for at de arabiske eierne hadde ressurser eller
kunnskap til å utvikle jorda."
Det står videre i Peel rapporten at den arabiske bonden har
profitert på opprettelsen av de jødiske jordbrukskoloniene, som gav disse bøndene
arbeid og opplæring.
Disse jødiske koloniene og de tyske templer koloniene, ble
en vitamin innsprøytning for hele området.
Fattige
arabiske bønder slo seg ned rundt de jødiske
jordbrukskoloniene, og fikk seg arbeid der.
I et brev fra en russisk jøde
bosatt i moshaven Rishon Le Zion ved Tel Aviv i 1889, skriver han til en
Russisk avis: I denne moshaven bor det 40 jødiske familier
I tillegg til disse førti, har mer
enn firehundre arabiske familier slått seg ned rundt moshaven.
Hope Simpson rapporten forteller at det var et godt forhold
mellom disse jordløse bøndene og jødene i jordbrukskoloniene.
Men
dette medførte også at Husseini familien og de andre
klanfamiliene i Jerusalem mistet for en del makten over disse bøndene, og
mistet leie inntekter på jorda de eide.
I 1920 under den muslimske Nebi Mussa feiringen i Jerusalem,
fikk to personer av Husseini familien i stand et oppløp i Jerusalem. Foran en
stor forsamling muslimer gikk de hardt ut mot jødene som ifølge muslimsk lov var
et dimmi folk (annen rangs borgere), og nå var i ferd med å bli herrer i
landet. De pisket opp stemningen, og muslimer strømte inn i det jødiske
kvarter, mange av jødene som bodde der ble skadet og noen drept. Stormuftien av
Jerusalem, som tilhørte denne familien, startet året etter nye massakrer på
jøder i Jaffa og Petah Tikwa. I 1929 fikk han i gang en ny massakre mot jødene
i Hebron og Safed, gamle jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert i
mange hundre år.
Disse sidene av Palestinahistorien er så vidt nevnt i boken.
På
side 300 og 301 tar
forfatteren for seg massakren i Deir Yassin april 1948, og bruker en palestinsk
historiker Arif al Arif som sannhetsvitne.
Han omtaler angrepet på Deir Yassin som et uprovosert angrep
på landsbyen av en overlegen jødisk styrke fra organisasjonen Irgun, støttet av
pansrede kjøretøyer og fly.(Dette
med bruken av fly vil jeg komme tilbake til, helt til slutt) Han beskriver
deretter panikken og redselen som oppstod, og grusomhetene som ble begått av
jødene der 250 mennesker ble drept.
Jeg har lest en del om det som skjedde i Deir Yassin, og
historiene spriker svært, alt etter om det er jødiske eller arabiske nettsider
som forteller historien.
Men det palestinske Bir Zeit universitetet i Ramallah gjorde
en undersøkelse i 1988, der de intervjuet overlevende fra Deir Yassin. I denne
undersøkelsen kom det ikke fram slike grusomheter som en kan lese om på enkelte
arabiske nettsteder, og ingen voldtekter.
I rapporten fra Bir Zeit,
er antallet døde 107. Av disse var 23
sårede og døde såkalte arabiske frihets krigere
Irguns folk forteller om det som skjedde, at de møtte større
motstand enn de forventet, og de jødiske angriperne mistet kontrollen da
Irakiske frihets krigere som oppholdt seg i landsbyen forsøkte å komme seg i
sikkerhet sammen med kvinner og barn, som forsøkte å komme seg bort fra
kamphandlingene.
Fra delingsplanen for Palestina ble godkjent av FN nov. 1947
til staten Israel ble proklamert 14. mai 1948, sendte den Arabiske Liga,
tusenvis av frivillige geriljakrigere inn i Palestina fra Syria, Irak og Egypt.
Jeg
vil også ta med beskrivelsen han gir av de jødiske
styrkene som tok kontrollen over Haifa i april 1948. Forfatteren bruker her en
kommunal arabisk leder Haij Ibrahim, som sannhetsvitne.
Det er denne Haij Ibrahims historie som fortelles på side
302 og 303 i boka.
”De neste 48 timer hamret jødiske styrker løs på arabiske
bydeler med bombekastere og handvåpen, med støtte av jødiske fly. Det skapte frykt hos kvinner og barn.
Tusenvis av mennesker skyndte seg til havneområdet i en tilstand av kaos og
frykt uten sidestykke i den arabiske nasjons historie. De rømte husene sine og
dro ut til kysten, barbente nakne, og ventet til det ble deres tur til å reise
til Libanon. De forlot hjemlandet, husene sine, eiendelene, pengene sine,
velferden og jobbene sine og oppgav sin verdighet og sin sjel”
Den venstreorienterte israelske avisen Ha’aretz, som ofte
støtter fredsbevegelsens folk i Israel, hadde en artikkel i juni 2011, der
avisen prøvde å nøste opp i hva som skjedde i Haifa april 1948, ved å bruke
forskjellige kilder.
Det bodde 70.000 jøder i Haifa i april 1948, da britene
trakk seg ut, og jødiske Haganah styrker gikk inn. Det bodde på den tiden 62.000
arabere i byen, mange tusen av disse var irakere. På oljeraffineriet i Haifa
jobbet det nærmere 2000 irakere som britene hadde hentet fra Irak, som på den
tiden hadde en oljeindustri. Flere tusen av araberne i Haifa var fra Syria. Som
havneby var også Haifa viktig både for jøder og arabere.
Siste del av artikkelen gir et godt bilde på hvorfor disse
araberne dro.
Mange av de som ikke ønsket å dra, dro likevel for å slippe
represalier senere.
5000 araber ble tilbake i Haifa, de fleste kristne arabere.
Resten dro til Libanon, der etterkommerne fortsatt sitter i flyktningleirene.
Mange av disse araberne som dro hadde nøkkelposisjoner i by
administrasjonen, og hvis disse araberne dro ville samfunnsmaskineriet i byen
bryte sammen.
Hvis vi
slår opp på Haifa i den engelske utgaven
av Wikipedia april 1948, så står det at det jødiske lederskap forsøkte å stoppe
den arabiske utvandringen fra byen. og Ifølge den britiske politisjefen i
Haifa, "ble alle anstrengelser gjort av jødene for å overtale den arabiske
befolkningen til å bli". Wikipedia er ikke kjent for å
være pro israelsk.
Tilslutt
litt om flystøtten disse forskjellige øyenvitnene
forteller om i boken.
I 1936 fikk det jødiske samfunnet i Palestina et de Havilland D.H.82C Tiger
Moth fly, etter mye motstand fra britene. Britene var
ikke interessert i at jødene skulle disponere fly, og slett ikke ha noe flyvåpen under den britiske mandatperioden.
Denne type de Haviland er
heller ikke noe kampfly, men et treningsfly.
I slutten
av 1947 da britene hadde bestemt seg for å trekke seg ut av Palestina, fikk de
to nye de Haviland fly som gave fra Canada. I mars -april 1948 brukte de disse flyene til rekognisering og støtte for jødiske transport på veiene, de hadde da montert et maskingevær på flyene.
Først rett
før krigen brøt ut i april-mai 1948, fikk de tak i fire tyske Messersmidt fra
Tsjekkoslovakia, men de hadde ingen piloter som kunne fly disse flyene. De
sendte haste bud til jødiske amerikanske krigsflyvere, og ba de melde seg til
tjeneste i Israel.
Historien
om disse flyverne kan du se på denne videoen http://vimeo.com/54400569
