Araberne - Bokanmeldelse:

For alle som er interessert i det som skjer i Midtøsten, er boka ”Araberne” vel verdt å lese. 

Denne arabiske historieboka er på over 600 sider, men en bør være historieinteressert for å gi seg i kast med dette dokumentet.

Boka forsøker å gi et sammenhengende bilde av arabernes nyere historie. Den gir grundig informasjon om hendelsene i araberverdenen under tyrkisk ottomansk styre,  og overgangen fra ottomansk styre i Midtøsten og Nord Afrika, til britisk, fransk kolonisering av området.

Den gir en god helhetlig oversikt over nærmere femhundre år med arabisk historie i Midtøsten og Nord Afrika.

For mitt vedkommende, var boka en oppfriskning om de jeg husket fra nyhetsbilde i min ungdom, de politiske strømningene i araberverdenen på 1950-60 tallet, Nasser perioden, krigen i Algerie og Arafats terrorisme på 1970 tallet.

Nå handlet boka i hovedsak om arabernes kamp mot kolonialisering. Boka viser noe av arabernes væremåte som kan oppleves nokså destruktiv, men boka er likevel pro arabisk. Den er samtidig også klart antiisraelsk og antijødisk. Og det er på en måte forståelig når en ser på Eugene Rogans bakgrunn, engelskmann oppvokst i Midtøsten, gått på arabiske universitet osv.

Jeg har i mange år brukt mye tid på å sette meg inn i Palestinas historie, både den ottomanske og britiske perioden.

Og jeg må innrømme at jeg ble litt provosert over Rogans selektive historieskrivning når det  gjelder konflikten mellom jøder og arabere.

I denne bokanmeldelsen vil jeg kommentere noen av avsnittene i boka der forfatteren tar for seg palestinakonflikten.

Forfatteren bruker mange og sterke palestinaarabiske øyevitneskildringer om jødiske grusomheter, men er svært forsiktig med å omtale palestinaarabiske grusomheter, som Kfar Etzion masakren 12-13 mai 1948, der et helt jødisk samfunn på 129 personer ble slaktet ned. Han berører så vidt Hebron massakren i 1929, uten å utdype denne massakren med øyenvitneskildringer.

Det å bruke sterke øyevitneskildringer av den ene partens krigshandlinger, er effektivt hvis en vil få frem et negativt budskap til leserne. Når en bruker øyevitneskildringer kan hellere ikke forfatteren gjøres ansvarlig for sannhetsgehalten i vitneprovene.

Nå er dette en svært omfattende historisk bok, der forfatteren ikke har mulighet til å ta opp alle sidene ved det palestinske samfunnet i perioden 1882 til 1948,  den perioden jødene har strømmet til landet, men det er likevel sider ved historien forfatteren behandler svært selektivt og overfladisk.

På side 534 nevner forfatteren den palestinaarabiske Husseini familien som en av de mest respekterte familiene i Jerusalem.

Det er deler av historien om denne familien Eugene Rogan går svært lett over, som Husseini familiens nazi sympatier i 1930 årene, massakrer på jøder og også på arabere som støttet britene.

Stormufetien av Jerusalem som etter hvert ble overhode for al Husseini familien, var Hitlers mann i Bosnia under 2. verdenskrig, der soldatene hans drepte 90% av jødene i landet.

Etter delingsplanen for Palestina i 1947, stod araberne fram i FN og andre fora og ropte ut at palestinaaraberne hadde måttet bære omkostningene for Hitlers jødeutryddelse.

På side 182 har forfatteren en kort omtale av Feisal – Weizmann avtalen januar 1919.

der forfatteren kun omtaler den siste linjen i avtalen, som gjelder Feisals avlysing av avtalen dersom England og Frankrikes ikke stod ved sine forpliktelser.

Men selv om britene og franskmennene forandret avtalen i et fransk og britisk mandat (sykes–picot agreement) så fikk araberne litt mer enn det var enighet om i Feisal-Weizmann avtalen. De fikk også mer enn det de var forespeilet i McMahon korrespondansen.  mellom britene og Hussein av Mekka.

De fikk Libanon og Syria. Feisal ble innsatt som konge i Mesopotamia av britene. De fikk også over tre fjerdedeler av Palestinamandatet (Jordan), av britene der bror til Feisal, Abdullah, ble innsatt som konge.

I dag har araberne 21 stater, og jødene har kun en som utgjør 0,2 prosent av arabernes landområder.

På side 183 og de følgende sidene, omtaler forfatteren den amerikansk ledede King-Crane kommisjonen i 1919. Den amerikanske presidenten Wilson, foreslo å opprette en flernasjonal undersøkelseskommisjon for å finne ut hva det arabiske folket ønsket.

To amerikanere Henry C King og Charles R. Crane ble sendt til Syria av Wilson, for å skrive en rapport om arabernes  holdninger til selvbestemmelse.  (Araberne, sidetall 183-188)

Jeg kan forstå at forfatteren framhever de antikoloniale holdningene hos Wilson, og rapporten disse to skrev i etterkant. Han omtaler rapporten som et unikt dokument som gir en rimelig presis analyse av situasjonen i området.

Disse to karene King og Crane, snakket ikke arabisk, kun engelsk. De ble geleidet rundt i området av en tolk fra den syriske overklassen, nasjonalisten Shah Bandar, og skrev rapporten utfra holdningene til den politisk aktive overklassen de møtte i Damaskus. (Også familieklanene i Jerusalem ledet av Amin al-Husseini var tilstede i Damaskus).. Det ble derfor den arabiske overklassens syn rapporten gav utrykk for.

I Jerusalem bodde det 6 velstående familieklaner, de to mektigste var al Husseini og al-Nashashibi. Disse klanene eide 30 % av jorda i Palestina, mens resten var eid av rike arabere i Damaskus,  landeieren Sursock  i Beirut, og Hadi familien i Nablus. Det var fra disse landeierne den jødiske bankmannen Rotchild, kjøpte jord til de jødiske jordbrukskoloniene fra 1880 og utover.

Den palestinaarabiske bonden ble grovt utbyttet av de arabiske jordeierne. De krevde ågerrenter av disse leiebøndene. Det står en del om forholdene disse bøndene levde under i Hope Simpson rapporten 1930.

På side 65 i rapporten står det.

Livet til den arabiske bonden er en eneste stor kamp. Den økonomiske tilstanden for bondebefolkningen er desperat Det finnes knapt noen arabiske landsby som ikke har stor gjeld. I tillegg er de nedtynget med skatter

I et annet avsnitt står det: Når det gjelder den arabiske bonden, så er forholdene de lever under helt uutholdelige  -Han er stadig på vandring. Han drar til et hvert sted han kan tenke seg å finne arbeid. 

I tillegg til ågerrentene, ble disse bøndene skattlagt av de Tyrkisk ottomanske riket. Det var den arabiske overklassen i byene som stod for skatteinnkrevingen, der bøndene måtte ut med opptil 2/3 deler av avlingen, samt å betale skatt på andre skatteobjekt som levende trær på eiendommen de leide.

Mark Twain reiste gjennom Palestina i 1867. Bortsett fra Jerusalem, Nablus, Jaffa og noen mindre byer, opplevde han et øde og tynt befolket land, bosatt av beduiner, og fattige landsbybønder, og mye sykdom. I boka han skrev etter turen ”The Innocents abroad”, har han et sterkt innlegg om skatteleggingen av disse fattige bøndene.

I Peel rapporten  som kom i 1937, står det en del om den arabiske bonden og jødiske landoppkjøp. Om denne rapporten står det følgende i Wikipedia under ”Findings”: "Mye av landet som nå står med appelsinlunder, var sanddyner eller myr og utmark når det ble kjøpt ... Da landet ble kjøpt av jødene var det lite bevis for at de arabiske eierne hadde ressurser eller kunnskap til å utvikle jorda."

Det står videre i Peel rapporten at den arabiske bonden har profitert på opprettelsen av de jødiske jordbrukskoloniene, som gav disse bøndene arbeid og opplæring.

Disse jødiske koloniene og de tyske templer koloniene, ble en vitamin innsprøytning for hele området.

Fattige arabiske bønder slo seg ned rundt de jødiske jordbrukskoloniene, og fikk seg arbeid der.

I et brev fra en russisk jøde bosatt i moshaven Rishon Le Zion ved Tel Aviv i 1889, skriver han til en Russisk avis: I denne moshaven bor det 40 jødiske familier

I tillegg til disse førti, har mer enn firehundre arabiske familier slått seg ned rundt moshaven.

Hope Simpson rapporten forteller at det var et godt forhold mellom disse jordløse bøndene og jødene i jordbrukskoloniene.

Men dette medførte også at Husseini familien og de andre klanfamiliene i Jerusalem mistet for en del makten over disse bøndene, og mistet leie inntekter på jorda de eide.

I 1920 under den muslimske Nebi Mussa feiringen i Jerusalem, fikk to personer av Husseini familien i stand et oppløp i Jerusalem. Foran en stor forsamling muslimer gikk de hardt ut mot jødene som ifølge muslimsk lov var et dimmi folk (annen rangs borgere), og nå var i ferd med å bli herrer i landet. De pisket opp stemningen, og muslimer strømte inn i det jødiske kvarter, mange av jødene som bodde der ble skadet og noen drept. Stormuftien av Jerusalem, som tilhørte denne familien, startet året etter nye massakrer på jøder i Jaffa og Petah Tikwa. I 1929 fikk han i gang en ny massakre mot jødene i Hebron og Safed, gamle jødiske samfunn i Palestina som hadde eksistert i mange hundre år.

Disse sidene av Palestinahistorien er så vidt nevnt i boken.

På side 300 og 301 tar forfatteren for seg massakren i Deir Yassin april 1948, og bruker en palestinsk historiker Arif al Arif som sannhetsvitne.

Han omtaler angrepet på Deir Yassin som et uprovosert angrep på landsbyen av en overlegen jødisk styrke fra organisasjonen Irgun, støttet av pansrede kjøretøyer og fly.(Dette med bruken av fly vil jeg komme tilbake til, helt til slutt) Han beskriver deretter panikken og redselen som oppstod, og grusomhetene som ble begått av jødene der 250 mennesker ble drept.

Jeg har lest en del om det som skjedde i Deir Yassin, og historiene spriker svært, alt etter om det er jødiske eller arabiske nettsider som forteller historien.

Men det palestinske Bir Zeit universitetet i Ramallah gjorde en undersøkelse i 1988, der de intervjuet overlevende fra Deir Yassin. I denne undersøkelsen kom det ikke fram slike grusomheter som en kan lese om på enkelte arabiske nettsteder, og ingen voldtekter.

I rapporten fra Bir Zeit, er antallet døde 107.  Av disse var 23 sårede og døde såkalte arabiske frihets krigere

Irguns folk forteller om det som skjedde, at de møtte større motstand enn de forventet, og de jødiske angriperne mistet kontrollen da Irakiske frihets krigere som oppholdt seg i landsbyen forsøkte å komme seg i sikkerhet sammen med kvinner og barn, som forsøkte å komme seg bort fra kamphandlingene.

Fra delingsplanen for Palestina ble godkjent av FN nov. 1947 til staten Israel ble proklamert 14. mai 1948, sendte den Arabiske Liga, tusenvis av frivillige geriljakrigere inn i Palestina fra Syria, Irak og Egypt.

Jeg vil også ta med beskrivelsen han gir av de jødiske styrkene som tok kontrollen over Haifa i april 1948. Forfatteren bruker her en kommunal arabisk leder Haij Ibrahim, som sannhetsvitne.

Det er denne Haij Ibrahims historie som fortelles på side 302 og 303 i boka.

”De neste 48 timer hamret jødiske styrker løs på arabiske bydeler med bombekastere og handvåpen, med støtte av jødiske fly. Det skapte frykt hos kvinner og barn. Tusenvis av mennesker skyndte seg til havneområdet i en tilstand av kaos og frykt uten sidestykke i den arabiske nasjons historie. De rømte husene sine og dro ut til kysten, barbente nakne, og ventet til det ble deres tur til å reise til Libanon. De forlot hjemlandet, husene sine, eiendelene, pengene sine, velferden og jobbene sine og oppgav sin verdighet og sin sjel”

Den venstreorienterte israelske avisen Ha’aretz, som ofte støtter fredsbevegelsens folk i Israel, hadde en artikkel i juni 2011, der avisen prøvde å nøste opp i hva som skjedde i Haifa april 1948, ved å bruke forskjellige kilder.

http://www.haaretz.com/weekend/magazine/port-in-a-storm-1.365729

Det bodde 70.000 jøder i Haifa i april 1948, da britene trakk seg ut, og jødiske Haganah styrker gikk inn. Det bodde på den tiden 62.000 arabere i byen, mange tusen av disse var irakere. På oljeraffineriet i Haifa jobbet det nærmere 2000 irakere som britene hadde hentet fra Irak, som på den tiden hadde en oljeindustri. Flere tusen av araberne i Haifa var fra Syria. Som havneby var også Haifa viktig både for jøder og arabere.

Siste del av artikkelen gir et godt bilde på hvorfor disse araberne dro.

Mange av de som ikke ønsket å dra, dro likevel for å slippe represalier senere.

5000 araber ble tilbake i Haifa, de fleste kristne arabere. Resten dro til Libanon, der etterkommerne fortsatt sitter i flyktningleirene.

Mange av disse araberne som dro hadde nøkkelposisjoner i by administrasjonen, og hvis disse araberne dro ville samfunnsmaskineriet i byen bryte sammen.

Hvis vi slår opp på Haifa i den engelske utgaven av Wikipedia april 1948, så står det at det jødiske lederskap forsøkte å stoppe den arabiske utvandringen fra byen. og Ifølge den britiske politisjefen i Haifa, "ble alle anstrengelser gjort av jødene for å overtale den arabiske befolkningen til å bli". Wikipedia er ikke kjent for å være pro israelsk.

Tilslutt litt om flystøtten disse forskjellige øyenvitnene forteller om i boken.

I 1936 fikk det jødiske samfunnet i Palestina et de Havilland D.H.82C Tiger Moth fly, etter mye motstand fra britene. Britene var ikke interessert i at jødene skulle disponere fly, og slett ikke ha noe  flyvåpen under den britiske mandatperioden.

Denne type de Haviland er heller ikke noe kampfly, men et treningsfly.

I slutten av 1947 da britene hadde bestemt seg for å trekke seg ut av Palestina, fikk de to nye de Haviland fly som gave fra Canada. I mars -april 1948 brukte de disse flyene til rekognisering og støtte for jødiske transport på veiene, de hadde da montert et maskingevær på flyene. 

Først rett før krigen brøt ut i april-mai 1948, fikk de tak i fire tyske Messersmidt fra Tsjekkoslovakia, men de hadde ingen piloter som kunne fly disse flyene. De sendte haste bud til jødiske amerikanske krigsflyvere, og ba de melde seg til tjeneste i Israel.

Historien om disse flyverne kan du se på denne videoen http://vimeo.com/54400569