Dov Eisdørfer’s historie

Dov fylte 93 år i 2014. Han er klar i sin tanke, og husker godt alt det han har vært igjennom.

Han bor i Haifa, og er en fast gjest på Beit Skandinavia.

Beit Skandinavia er en tre etasjes bygning i bydelen Bat Galim i Haifa, som Lilly og Torvald Tånsberg kjøpte som et gjestehus for unge volontører som jobber i Israel.

Navnet Eisdørfer  kommer fra byen Eisdorf i Tyskland, der en av forfedrene hans bodde på midten  av 1800 tallet.  I dag er det bare Dov som har dette navnet, barn og barnebarn  har skiftet til et mer hebraisk klingende navn.

Fødebyen til Dov, Sevlus. var den gang en Tsjekkoslovakisk by.

I 1939 etter at Hitler hadde tatt Tsjekkoslovakia, ble byen og området overført til Ungarn, og byen ble hetende Nagyszőlős, på ungarsk.  

Den røde arme inntok området i slutten av 2. Verdenskrig, da ble grensene flyttet vestover, og byen ligger nå i det vestlige Ukraina, og heter i dag Vinogradov eller  Vynohradiv

Familien var religiøs, og holdt fast på de jødiske høytidene og de jødiske bønnene. Jødene har tre bønnestunder i løpet av dagen: morgenbønnen (Shacharit) ettermiddagsbønnen (Mincha) og kveldsbønnen (Maariv)  Med kveldsbønnen fulgte også den Jødiske trosbekjennelsen (Shema Israel)

Dovs far Josef Eisdørfer, holdt fast ved bønnene, og hadde alltid på seg bønnesjalet (Tallit) når han hadde sine bønnestunder.

Moren het Rivka, og Dov hadde fire søstre og en bror, søstrene Esther, Chava, Tova, Olga, og broren Tzvi. Dov som yngstemann ble født i 1921.

Barna ble oppdratt i den jødiske religionen.

De måtte gå hos rabbineren til Ceder, en religiøs omgangsskole som ble arrangert i hjemmene. Der en fikk lære deler av den jødiske bibelen (Torah) og særlig da Mosebøkene.

Foreldrene var også sionister,

og tilhørte den tyske sionistbevegelsen, som gav ut et blad en gang i måneden.

Sionist bevegelsen ble startet av Theodor Herzl, en jødisk journalist fra Wien, etter at han hadde dekket Dreyfussaken, i Paris i 1894.

Dryfus var en jødisk offiser i den franske hær, og han ble hovedpersonen i et justismord, der han ble anklaget og dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet 12 år senere, og til sist frikjent.

Etter den franske revolusjonen i 1789, ble det innført religionsfrihet, som førte til at jødene kunne få stillinger som de tidligere ikke kunne få.

Napoleon som kom etterpå, forsøkte å assimilere jødene til å bli franske borgere.

Jøder kunne da bli offiserer i den franske hær. Frankrike var på den tiden, et av de bedre land for jøder å bo i. Men Theodor Herzl oppdaget under Dryfussaken at antisemittismen var sterk i det liberale Frankrike. Han skrev i 1896 boken Der Judenstaat,

På den tiden ble jødene forfulgt og massakrert i Russland og Øst Europa, og når han da opplevde det voldsomme hatet mot en jøde i Frankrike, så han ikke noen annen mulighet, enn at jødene måtte etablere sin egen stat i deres gamle hjemland Palestina. 

Alle barna i Eisdørfer familien var medlemmer av sionistiske ungdomsgrupper.

Dov var med i den sionistiske speiderbevegelsen Hashomer Hatzair, som var en sionistisk og sosialistisk organisasjon.

Tova  meldte seg inn i organisasjonen HaNoar HaTzioni som var mer en sionistisk-judaistisk organisasjon,

og Olga i den sionistisk sportsbevegelse Maccabi

Broren Tzvi og søsteren Chava var også medlemmer i den sionistiske speider bevegelsen Hashomer  Hatzair, som hadde store avdelinger i flere land i Øst Europa, og oppfordret medlemmene til å dra til Palestina, for å bygge kibbutzer der.

Folk fra Hashomer- Hatzair, var også den drivende kraft i opprøret mot tyskerne i Warszawa gettoen

Hashomer  Hatzair hadde avdelinger i mange land også i USA,  Noam Chomsky kjent jødisk amerikansk venstreradikal forfatter, sympatiserte også med denne sionistiske ungdomsbevegelsen i sin ungdom.

Her en fortelling om en annen amerikansk jøde som også var med i denne speiderbevegelsen.   

Antisemittismen var latent i store deler av Europa den gangen, men i Dovs barneår var Sevlus en god by for jøder å bo i, men det skulle bli verre senere, da jødene i Sevlus ble plassert i en getto, og fra juni 1944 ble ført til Auschwitz.

Dov husker hendelser i barndommen fra gården familien drev med korn, poteter og tobakks produksjon. De hadde melkekyr og hester. Han husker en haglskur der faren kjørte hesten inn under et tre, for å unngå hagl store som egg, og da søsteren Esther ble bitt av en rabbis infisert hund og måtte helt til Praha for å få vaksine.

Slik så byen Sevlus ut på den tid Dov bodde der, med en stor jødisk befolkning.

Det er ingen jøder igjen i Sevlus i dag.

Det jødiske samfunnet i Sevlus  innvandret på 1500 tallet, og kom opprinnelig fra Tyskland. I middelalderen måtte jøder rømme fra Tyskland, for å berge seg unna store massakrer, og kom stadig lenger østover.

Jødenes historie i Tyskland.

I det 9. århundre, hadde Karl den store ( Charlemagne) rekruttert jødiske handelsmenn fra det jødiske samfunnet i Italia til Rhin-regionen i Tyskland. Disse jødene kalte området som de flyttet til Ashkenaz og ble kjent som Ashkenazi jøder. Her oppstod det Jødiske språket "Jidish"

Men store forfølgelser oppstod tre århundrer senere, da korstogene begynte.

Korsfarerne begynte først med å massakrere jøder i Tyskland, og dro derfra videre til Jerusalem som ble erobret i 1099.

Sevlus og området rundt.

Byen Sevlus lå i sentral Europa, i et område som heter Carpatia Rutenia, og hadde en svært etnisk mangfoldige befolkning. De var et lappeteppe av nasjonaliteter og språk. I tillegg til ungarere, slovaker, rumenere og tyskere, så var det også Rutenere som snakket et øst slavisk språk,

og en stor jødisk folkegruppe, som snakket Jiddisk.

På grunn av at dette var et landområde uten en klar majoritetsbefolkning, så  var det ganske stor frihet for jødene i dette området. Det jødiske samfunnet i Sevlus hadde en stor synagogen og en rekke velferds og veldedige organisasjoner. De hadde en, Yeshiva, en ortodoks jødisk skole for studier av Torah, Misjná og Talmud. Det hadde også en hebraisk skole med 150 barn.

De meste av byens handel var på jødiske hender. Jøder eide to banker, tre møller, to destillerier, en hermetikkfabrikk, og et teglverk. Det jødiske samfunnet i Sevlus hadde fire leger, to veterinærer, seks advokater og tre ingeniører. Noen av jødene var administrative tjenestemenn.

Sionistene i Sevlus var aktive i det Jødisk-nasjonale partiet som hadde 11 av de 36 setene i kommunestyret i 1921. Men det var ikke alle jøder som var sionister. Sevlus hadde en jødisk anti sionistiske bevegelse Agudat Israel, som bestod av ultra ortodokse jøder, de hadde også mange tilhengere, og hadde en skole for jenter i byen.

Far til Dov leide jord utenfor Sevlus, og var i denne perioden ganske velstående, helt til avtalen ble sagt opp tidlig på våren 1929.

Dov gikk ikke på den hebraiske skolen i Sevlus, da gården lå utenfor byen. men på en skole der han var den eneste jødiske gutt blant ungarske barn. Han begynte der da han var 6 år. Læreren var ungarer og bodde i byen Beregovo, eller Beregasas som også hadde en stor jødisk befolkning

Læreren måtte undervise to parallelle klasser samtidig

Dov måtte hjelpe læreren, og ble en slags hjelpelærer. En dag han kom for sent til bussen, kom læreren forbi på motorsykkel, Dov ble plukket opp, og fikk sitte på motorsykkelen til læreren hver morgen etterpå, og ble kjørt hjem etter skolens slutt.

Som eneste jødiske gutt i klassen, ble han en dag kalt skitten jøde av en medelev.

Det ble slåsskamp, men læreren som ikke hadde den store sympatien for jøder, tok Dov i forsvar.

Da leieavtalen i Sevlus ble sagt opp, flyttet familien til landsbyen Fekisovce

ved byen Michalovce i det som nå er Slovakia

Der leide familien et jordbruks område, med et stort hus, med hele ti rom.

Her var han også den eneste jødiske gutten blant slovaker i skolen.

Her hadde læreren 4 parallell klasser å undervise, også der måtte Dov etter en stund hjelpe læreren med undervisningen.

Da han begynte på skolen der, kunne han ikke snakke slovakisk, men forstod litt.

I følge Dov, hadde disse slovakiske elevene fått antisemittismen i blodet fra barndommen av.

Da en gutt i klassen kalte han ”Skitten, stinkende, ekle jøde” forstod han det straks  og det ble slåsskamp. Elevene i klassen sprang til læreren og fortalte at den nye gutten hadde startet slåsskampen, og læreren som snakket ungarsk, som også Dov snakket, ville ha en forklaring. Dov fortalte hva som ble sagt, og læreren svarte, og da måtte du begynne å slåss?

”Hva om de kalte deg en skitne, stinkende, ekle slovak”, svarte Dov.

Læreren ble overrasket over motet til gutten,  og læreren ropte til elevene:

Jeg vil ikke høre noen stygge ord i denne skolegården, og ingen slåsskamper mellom elevene.

Dov ble respektert etter denne slåsskampen og fikk mange gode venner der.

Etter tredje klasse da han var 9 år, ble han sendt til en by som heter Uzhhorad, også kalt Ungvar og Uzhgorod, som i dag ligger i Ukraina. På den tiden lå byen i Tsjekkoslovakia, og  hadde en stor jødisk befolkning, Dit ble han sendt for å begynne på den hebraiske folkeskolen.

Der hadde han en del slektninger.  Foreldrene som var sionister ønsket at barna skulle gå på en jødisk skole. Han bodde hos en tante og spiste da rundt om hos de forskjellige slektningene der.

Søsteren Chava og broren Tzvi gikk på det Hebraiske gymnaset i Munkacs, som ikke lå så langt fra Uzhgorod.

Men så kom børskrakket i  New York i 1929

Krakket nådde også Europa, det ble nedgangstider med mye arbeidsledighet.

Prisene på jordbruksvarer falt i sentral Europa, der Dovs familie bodde.  

Leien på gården var høy, og Dov’s far fikk ikke forandret leien. Familien måtte selge de fleste husdyra, og hadde noen få hester og kyr igjen.

Familien flyttet til  Uzhhorad, i 1932.

Der prøvde de å livberge seg på et lite småbruk. Det ble en stor overgang for familien.

Søsteren Ester fikk seg jobb i byen som sydame, og fikk hjelp med syingen av søsteren Olga. Tova hjalp foreldrene hjemme.

Broren Tzvi sluttet på det Hebraiske gymnaset i byen Munkacs da foreldrene og familien flyttet til Uzhhorad, og begynte i en gullsmedsmie slik at han ikke belastet foreldrenes økonomi.

Men søsteren Chava fikk fortsette. Dov begynte også der et par år senere.

 Uzhhorad. Byen kalles også Uzhgorod, og Ungvar på de forskjellige språkene i området

Der bodde familien fram til våren 1944, da opprettet naziregimet i Ungaren en getto i denne byen i en mursteins fabrikk. Der havnet hele familien, og ble senere sendt til Auschwitz , så nær som Dov, og søsteren Tova som slapp unna. 

I mars 1944 tok Tyskland kontroll over Ungarn. 

Uzhhorad, der familie bodde, ble etter Munchen avtalen  en del av Ungarn.

Våren 1944 ble ungarske jøder plassert i gettoer i de ungarske byene.

Men så startet den store deportasjonen av over 400.000 jøder til Auschwitz,

Mer om familiens skjebne senere.

Bar Mitzva.

Etter fire år på den Hebraiske skolen i Uzhhorad, bestemte Dov seg for å begynne på det Hebraiske gymnaset i Munkacs.

Men før han forlot Uzhhorad, måtte han gjennomføre Bar Mitzva i synagogen der.

Han måtte lese fra Mosebøkene. Skriftlesingen måtte framføres i en tradisjonell melodi. Deretter måtte han gjennomføre Haftarah, som også måtte synges.

Dette gjorde han svært bra og fikk gode ord fra foreldre og slektninger.

Synagogen i Uzhhorad

Tiden på det Hebraiske gymnas i Munkacs.

Klassen til Dov da han som 13 åring begynte på det Hebraiske gymnas i Munkacs

Det Hebraiske gymnas lå i byen Munkacs, som hadde en stor jødisk befolkning.

Her en kort video om jødisk boksalg i Munkacs i 1930 årene. Jødene har alltid vært bokens folk.

Dov var i fire år på den Hebraiske skolen i Uzhhorad. De to siste årene var en avdeling av det Hebraiske gymnaset i Munkacs.

For å komme inn på det Hebraiske gymnas krevdes det flere opptaksprøver, og det fortsatte med tunge eksamener, et hardt studium og kamp for å komme videre.

Da han begynte på det Hebraiske gymnas, kunne Dov seks forskjellige språk.

På det Hebraiske gymnasiet begynte han også å lære engelsk, det ble det syvende Språket.

Her ser vi en video fra det Hebraiske gymnasiet i Munkacs tidlig i 1930 årene, der skolebarna synger Hatikvah. Dov er kanskje med på videoen. Filmen er tatt rundt den tiden da han begynte på det Hebraiske gymnaset i 1934.

Det var stort sett aktive sionister som sendte barna til dette gymnaset.

Gymnaset i Munkacs  var det eneste hebraiske gymnas i sentral Europa, og det kom elever fra store deler av områdene rundt, de fleste fra velstående familier.

Dov forteller at han var blant lavstatus studentene i klassen.

Dov måtte leie rom sammen med andre studenter, men da familien ikke hadde god  økonomi måtte han spise hos forskjellige slektninger hver dag. Han hadde en del slektninger i byen på farens mors side.

Det var i de harde tretti åra, dårlig med mat hos de familiene han spiste hos, han pådrog seg magesår som han slet med i perioder.

En viktig del av utdanningen på den hebraiske folkeskolen, og det Hebraiske gymnas, var å lære Hebraisk.

På det hebraiske gymnaset hadde de et stort utvalg av hebraiske aviser, som ble utgitt i Palestina, og andre europeiske land. Sionismen var på mange måter en nasjonal oppvåkning for de jødiske samfunn i Europa, og målet var en tilbakevending til Eretz Israel. Kimen til dette hadde jo vært levende i nærmere to tusen år, med den jødiske hilsen ”Neste år i Jerusalem”

Dov var teknisk interessert, og hans store ønske var å bli elev på det tekniske universitetet i Brno i Tsjekkia.

Men med den historiske utviklingen vi fikk i Europa i 1930-40 årene ble ikke dette noe av.

I tiden på det Hebraiske gymnaset, fikk han problemer med en jødisk mattelærer som var utdannet ingeniør. Denne læreren var også svært religiøs. Han underviste også i Tenach det Gamle testamentet, og han mislikte sterkt speiderbevegelsen ”Hashomer-Hatzair” som Dov var med i, siden dette var en ikke religiøs og sosialistisk bevegelse.

Konflikten med denne læreren, oppstod i en time med undervisning i det Gamle testamentet, da læreren bad han forklare hvorfor jødene på Jesajas tid opplevde fattigdom og utnyttelse (I Jesaja 58, og andre steder i Jesaja boken er det folkets ugudelighet som er årsaken)

Men Dov la da ut Marx’s sine teorier om årsaken til fattigdom.

Læreren eksploderte og bad han forlate klasserommet. Dov erklærte da at jeg går til rektor og legger saken fram for han. Læreren løp da ut av klasserommet, og det ble et kappløp mellom disse to for å komme først til rektors kontor.

Først hørte rektor på læreren, deretter på Dov. Da han var klar over lærerens negative forhold til Dov, bad han i etterkant Dov om å heve seg over dette.

I disse jødiske byene i sentral Europa, var jødedommen sentral og nærværende, men det var sterke spenninger mellom sionistene og de ortodokse.

Da Elieser Ben Yehuda som skapte det moderne hebraiske språket, hadde oversatt Robinson Crusoe til hebraisk fikk han sterk motstand fra de ortodokse, for di han hadde vanhelliget det hebraiske språket. Etter at han flyttet til Jerusalem i 1881, møtte han fortsatt stor motstand fra de ortodokse jødene der.

Men også en stor del av sionistene tok vare på jødenes religion, og jødiske tradisjoner.

Det Hebraiske gymnasiet var et sionistisk lærested, der jødiske religion og de jødiske høytidene ble feiret, men også jødiske tradisjoner ble tatt vare på, som feiring av Lag-Baomer og Horah dans, som er tradisjon ved jødiske brylluper.

I denne videoen ser vi jødiske ungdommer danse Horah dans i Munkacs gater i 1930 årene, mange av disse jødiske ungdommene havnet nok i nazistenes konsentrasjonsleirer.

Som nevnt tidligere, var det spenninger mellom de ortodokse og sionistene, og da en lærer fra Praha, satte opp en moderne sionistisk operette på det Hebraiske gymnaset, skapte det stor bestyrtelse blant de ortodokse jødene, og det ble en voldsom diskusjon mellom sionister og ortodokse i en av byens gater. De mest religiøse foreldrene tok sine barn ut av gymnaset.

Det ble en svært spent situasjon etterpå, og det toppet seg da rabbineren i den store synagogen i Munkacs holdt en preken der han bannlyste det hebraiske gymnaset og elevene der.

Bannlysingen skapte stort raseri  blant sionistene i byen, og de sionistiske ungdomsorganisasjonene tok til gatene i en demonstrasjon, som førte til sammenstøt med de ortodokse. Det ble steinkasting, og politiet måtte gripe inn.

Dette skapte vondt blod mellom sionistene og de ortodokse i byen og i hele regionen.

Munchen avtalen” mellom Hitler og Chamberlain

I oktober 1938 ble det Hebraiske gymnasets pedagogiske virksomhet avsluttet.

Det skyldtes ”Munchen avtalen” mellom Hitler og den britiske statsministeren Chamberlain i september 1938, der Tsjekkoslovakia måtte avgi en del av sitt territorium (Sudetenland) til Tyskland.

Hitler forsikret Chamberlain, at blir problemet om de sudettyske området i Tsjekkoslovakia løst ville han ikke komme med andre territorielle krav i Europa.

I mars 1939 gikk troppene hans inn og tok hele Tsjekkoslovakia, men da Ungarn på den tiden førte en svært tyskvennlig politikk, overførte Hitler store deler av Tsjekkoslovakia tilbake til Ungarn, de områdene der det bodde mange ungarere.

Byene Munkacs,  Uzhgorad, Beregasas og Sevlus, med stor jødisk befolkning ble nå overført til Ungarn.

Gymnaset ble stengt, og lærere og elever forlot byen, da denne byen og området nå tilhørte Ungarn, med en tysk vennlig regjering.

Dov fikk jobb i en vinkjeller, med å lagre vintønner i høyden. Vintønnen måtte trilles opp plankebord, en tung jobb for en ung student.

Men etter noen måneder ble det gjort et forsøk fra en del lærere på å få i gang ny  undervisning på dette gymnaset, og de fikk elever til å melde seg på fra de nærmeste byene. Men nå kunne de ikke lenger drive hebraisk undervisning, all undervisning måtte være på ungarsk.

Dov ble spurt av folk fra den sionistiske ungdomsbevegelsen ”Hashomer-

Hatzair” om han ville begynne på skolen igjen. De sionistiske ungdomsbevegelsen var nå ulovlig i Ungarn. Den hadde skiftet navn, og blitt en undergrunnsbevegelse, og det var som undergrunns aktivist for bevegelsen, Dov ble bedt om begynne på skolen igjen.

Hashomer Hatzair og andre sionistiske ungdomsorganisasjoner hadde ulovlige treningsgrupper som forberedte seg på å dra til Palestina, de forberedte seg også på det som kunne komme fra Nazi-Tyskland.

Trening i disse gruppene ble oppgitt som sykefravær. Men lærerne oppdaget etter hvert hva som foregikk.

Dov husket en episode da han hadde vært borte en periode på en hemmelig trenings leir for denne sionistiske ungdomsbevegelsen, og læreren spurte han da han kom tilbake i klassen, hvordan hadde dere det i treningsleiren? Dov opptrådte da som han ikke forstod hva læreren snakket om, selv om det var jødiske elever i klassen, så måtte dette holdes hemmelig.

Men disse treningsleirene ble avslørt etter to måneder av det ungarske gendarmerie.

De hadde treningsleiren på en gård og var med i arbeidet der, for å lære mer om jordbruk. Det var viktig å få kunnskap om jordbruk, da de planla å reise til Palestina og jobbe i kibbutzene der.

De ble transportert til en by i nærheten, og fengslet på politistasjonen der.

Guttene i et rom, og jentene i et annet. Jerngitter foran vinduet, og ikke noe dørhandtak på innsiden av døren. Det var første gangen de var fengslet, og det ble stor frykt for hva som ville skje videre.

Dov var talsmann for gruppen som ble arrestert.

Han ble tatt i forhør og ble anklaget for å spre kommunist propaganda, da Hashomer Hatzair var en sosialistisk-sionistisk bevegelse som var forbudt i Ungarn.

Dov svarte at han ikke var kommunist, men sionist. Han ble spurt om nasjonalitet og svarte jøde. Vi har ingen jøder her, vi er alle ungarere, med forskjellig tro, svarte politisjefen.

På den tiden hadde Ungarn lover som diskriminerte jøder, og Dov viste til, at de med jødisk tro ikke lenger kunne studere ved universitetene, og var ikke ønsket i landet.

Så ble han spurt om hva som var hans morsmål, det var flere språk som ble snakket i Ungarn.

Hebraisk, svarte Dov.

Politisjefen ble irritert, men Dov svarte, som jøder og sionister ønsker vi å dra til Palestina, der vi kan snakke vårt gamle morsmål.

Dov var litt overrasket over sitt eget mot.

De ble holdt fengslet i to uker

Dov ble sent hjem til hjembyen Uzhhorad på jødisk nyttår Rosh-Hashana

1. September 1939

På den tiden invaderte tyske tropper Polen.

Da Tyskland angrep Polen i 1939 ble all undervisning ved det Hebraiske gymnaset i Munkach avsluttet, elevene ble spredd.

Noen greide å komme seg til USA, andre havnet i Vest Europa, og flere kom til Palestina.

50 år etter i 1989, ble det arrangert en gjenforening i Israel for studentene på det Hebraiske gymnaset, og disse tidligere elevene kom fra Israel og flere land den vestlige verden.

De gjenværende elevene ved det hebraiske gymnaset i byen Munkacs, da gymnaset ble avsluttet i 1939. Dov er  midt i tredje rekke til høgre nedenfra.

En av de som gikk ved gymnaset, men ikke fortsatte etter at det ble gjenåpnet, dro til Praha og ble med i en Tsjekkisk motstandsgruppe mot nazistene.

Han var med i den gruppen som drepte SS leder  Reinhard Heydrich, i den såkalte operasjon Anthropoid

Han ble tatt og torturert, sammen med de andre i denne tsjekkiske undergrunns gruppen, og hans navn er inngravert på minnesmerket over denne motstandsgruppen i Praha.

2. verdenskrig starter. Den tyske invasjon av Polen

I august 1939 kom Molotov–Ribbentrop-pakten. mellom Tyskland og Sovjet. Deretter invaderte Tyskland Polen den 1. September,

og Sovjet invaderte det østlige Polen 17. September 1939.

De Polske styrkene overgav seg ikke til Tyskland, men flyktet til nabolandet Ungarn og Romania, der ble de internert. Begge disse land var offisielt alliert med Tyskland.

I begge land var det sterk sympati for polakkene. Dette gjaldt spesielt i Ungarn.

Polske soldater begynte å forsvinne fra interneringsleirene i små grupper og dro til Storbritannia. Som et resultat ble det i løpet av noen måneder dannet en ny polske hær i Storbritannia.

Hjemme i Uzhhorad måtte Dov melde seg på politistasjonen en gang i uken, han hadde ikke lov å reise bort. Politiet viste alt om aktivitetene hans i Hashomer- Hatzair bevegelsen.

Han fikk seg jobb på ny på et vinlager, for å ikke belaste foreldrene.

På grunn av aktiviteten hans, så måtte han bevise for politiet at han hadde rett til statsborgerskap i Ungarn.

Oldefaren hans hadde bodd i Paseka, som den gang lå i Ungarn fram til 1848, og han måtte da bevise at oldefaren hadde betalt skatt til Ungarn fram til dette årstallet.

Han dro til Paseka, fikk kontakt med borgermesteren, og var litt heldig da han fikk se gamle dokumenter som viste at oldefaren hadde betalt skatt.

Jøder som ikke hadde rett til Ungarsk statsborgerskap ble utvist til Kamenets-Podolsk området som nå ligger i det vestlige Ukraina, men den gangen lå i Ungarn.

Mellom 30 og 20 tusen jøder ble deportert til store mottaksleirer i dette området.

Vinteren 1939-40 døde de fleste av hard kulde og mangel på mat.

De ble de første Holocaust leirene for jøder.

Dov måtte vente i flere måneder på ungarsk statsborgerskap, og var redd for å bli sendt til interneringsleiren i Kaments Podolsk.

Han dro til innen-ministeriet i Budapest og fikk møte viseministeren der. Han fortalte da at uten statsborgerskap kunne han ikke tjenestegjøre i den ungarske hæren.

Han fikk da papirer på at han var ungarsk statsborger.

Våren 1940 fortalte politiet i Uzhhorad der han bodde, at det ukentlige oppmøte på politistasjonen ikke var nødvendig lenger. Han sov ikke lenger hjemme hos foreldrene men hos forskjellige venner, da han var redd for å bli arrestert. Han fortsatte å ligge rundt hos venner, og en dag møtte politiet opp hos foreldrene for å arrestere han. Han ble varslet av foreldrene og dro til Budapest med nattoget, da han var redd for politiinspeksjoner.

I Budapest hadde den sionistiske ungdomsbevegelsen et bofellesskap som ble kalt kibbutz Gimel, en del av Hashomer- Hatzair bevegelsen.

og de hadde der en form for hemmelig kontor for bevegelsen der.

Da Dov kom til Kibbutz Gimel, fant han at det ikke var en trygg plass å bo. Hvis han ble ettersøkt, ville politiet straks lete der. Han forlot stedet, og en halv time etterpå kom politiet på besøk for å arrestere han. Noen av de jødiske ungdommene som bodde der ble tatt med til forhør, og ble banket opp, da de ikke greide å gjøre rede for hvor han hadde dratt.

Han ble boende hos noen venner han kjente fra byene Ungvar og Munkacs.

Han fikk jobb på en mekanisk fabrikk som lagde sykkel og motorsykkeldeler. Fabrikken var eid av en religiøs jøde. Det jobbet 130 personer på fabrikken og 30 av disse var jøder.

Etter en tid fikk han seg et rom i Budapest med egen inngang, slik at vennene fra Hashomer- Hatzair bevegelsen og Kibbutz Gimel, kunne komme uten at det vakte mistanke.

En dag på jobben fikk han sterke smerter i magen og måtte til det jødiske samfunns hospitalet i Budapest. Der ble det tatt røntgen bilder av mageregionen i en helt ny røntgen maskin, og det viste seg at han på nytt hadde fått magesår. Han ble liggende en måned på sykehuset på diett.

Da han lå på sykehuset ble en del av det rumenske Transilvania ført til bake til Ungarn. I 1940 ble Wien-traktaten undertegnet av Hitler og Mussolini, sammen med statsministrene i Ungarn og Romania.

I denne traktaten ble landområder fordelt tilbake slik det var før første verdenskrig (Transilvania ble tatt fra Ungarn ved Trianon traktaten i 1920)

Den transilvanske hovedstaden Cluzh, har i dag det rumensk navnet Cluj-Napoca.

Det ungarske navnet er Kolozvar, og den har også et tysk navn Klausenburg, da det i 1699 ble en del av Habsburgmonarkiet

Sionistlederne i Cluzh sendte en agent til Budapest for å be om hjelp fra sionist organisasjonene i Ungarn. I 1940 ble det et regime skifte i Romania, der nazisten Ion Antonescu kom til makten, og det ble vanskelig for mange av de unge sionistene der å holde oppe aktiviteten. Sionistlederne i Ungarn mente at de måtte sende en person til Transilvania, for å få oversikt over situasjonen, og valget falt på Dov.

Han måtte slutte på fabrikken, der han likte seg godt. Han likte å jobbe med mekaniske ting.

Han dro til Cluzh, men selv om Transilvania nå tilhørte Ungarn, så var det fortsatt kontroll av ungarske soldater på grensen. Han ble sittende i en vogn med tyske soldater som var på vei til Hellas. Dov snakket tysk, og han ble sittende å snakke med disse soldatene. Da de ungarske soldater så han snakke med tyske soldater, ble han ikke kontrollert.

Sionistene i Cluzh hadde leid et rom til han, der han kunne bo. Men posten måtte han hente på en annen adresse. Og samtaler mellom de forskjellige sionistene i byen måtte skje på en tredje adresse.

I begynnelsen av mars 1941 dro han tilbake til Budapest, og overrakte rapporten om situasjonen for sionistene i Cluzh.

Restriksjoner i innvandringen til Palestina 1939

Britene styrte Palestina gjennom det såkalte Palestinamandatet.

Men i 1939 innskjerpet de mulighetene for jøder til å innvandre til Palestina, gjennom det som kaltes Hvitboken av 1939, maks titusen jøder kunne komme inn hvert år.

Samtidig var det store forfølgelser av jødene i Tyskland. Europeiske land ville ikke ta imot de tyske jødene, og Palestina var tilnærmet stengt.

I land som Ungarn og Romania som var allierte av nazi-Tyskland stod heller ikke jødene høyt i kurs. I februar 1942, seilte skipet Struma ut fra Constantza i Romania med 781 jødiske flyktninger om bord med Palestina som mål. De fikk motorstans utenfor Istanbul. De forsøkte gjennom det britiske konsulatet i Istanbul å få komme til Palestina, men britene trenerte alle forsøk fra de jødiske flyktningene. En natt kom det en slepebåt ut og kuttet ankerkjettingen, og slepte båten ut i Svartehavet og den ble deretter senket av en russisk ubåt,

kun en av de jødiske flyktningene overlevde.

Hashomer- Hatzair bevegelsen som var en undergrunnsbevegelse i Ungarn, hadde kontakt med den britiske ambassadøren i Budapest. Ambassadøren lot en del jødiske ungdommer i Ungarn dra til Palestina.

De britiske ambassadørene i de forskjellige europeiske land hadde stor påvirkning når det gjaldt jødenes skjebne i Europa.

Jeg har lyst til å ta med en historie om Joseph Kennedy, president Kennedys far som var ambassadør i London 1938-1940. I mai 1939 seilte et skip med navn St. Louis

med 938 tyske jøder fra Hamburg til Cuba for å komme bort fra Nazi Tyskland. De hadde søkt om oppholdstillatelse i USA hos den amerikanske ambassadøren i London, Joseph Kennedy, og fikk avslag. De forsøkte da å komme til Cuba, men på grunn av at de var nektet adgang til USA, ble de også avvist der. De forsøkte å ankre opp utenfor Miami Beach, men ble avvist av kystvakten, og måtte dra tilbake til Europa.

250 av disse omkom i tyske konsentrasjonsleirer. En jødisk rabbiner i London, hadde et møte med Joseph Kennedy etter at St Louis kom tilbake til Europa. Han leste da ordene 1. Mosebok 12,3. for ambassadøren.

Våren 1941 dro Dov Eisdørfer til Palestina.

Blant de som dro da den britiske ambassaden i Budapest innvilget innreise til Palestina, var Dov og søsteren Tova.

Kjæresten hans som han ble kjent med i Budapest, dro noen måneder tidligere i en annen pulje.

Reiseruten var med tog fra Budapest, til Beograd i Jugoslavia, videre til Constantza i Romania. Med båt til Istanbul, og videre med tog til Palestina.

Da toget kom til den Jugoslaviske grensen ble det stopp, på grunn av krigshandlingene. Toget kunne ikke gå videre til Beograd.

Mens de ventet der ved grensen så de tyske stuka bombere som angrep den jugoslaviske hæren. Dov mintes at det lydde som tåkelurer når de tyske flyene angrep og stupte mot de jugoslaviske styrkene.

De måtte gjøre vendereis tilbake til Budapest, og det var en mismodig stemning over disse unge jødene når de forstod at de ikke kom videre.

Men neste dag gjorde de et nytt forsøk, og da gikk toget over den jugoslaviske grensen til Beograd.

Fra Beograd dro de videre til havnebyen Constantza i Romania.

Dov hadde ikke noe pass, men han hadde et reisedokument som kalles  Laissez-Passer en form for nødpass, med navnet David Davidovitz.

Søsteren Tova hadde et pass med bilde av en venninne i passet sitt.

Dov gav henne beskjed om at hun måtte ha på seg en hatt som dekket en del av ansiktet.

Da følget gikk om bord i båten i Constantza, ble de kontrollert av to menn fra den rumenske grensekontrollen og en som representerte Gestapo. Romania var allerede da under Gestapo kontroll.

Dov hadde glemt at han het David Davidovitz, og sa sitt eget navn. Den ene i grensekontrollen var nok en jødisk agent, han var raskt ute med passasjerlisten og fant navnet David Davidovitz, er det navnet ditt, spurte han. Ja, sier Dov, og det berget han igjennom kontrollen.

Grensekontrollen gikk greit for søsteren Tova, og resten av gruppen.

Båten skulle gå videre til Istanbul, der skulle de dra videre med tog til Palestina.

I Istanbul ble de boende en uke i bydelen Kadikoy på den asiatiske siden.

Der drakk han for første gang tyrkisk kaffe, og spiste søt Chalva, som ble ganske vanlig når han kom til Palestina.

De dro videre med tog først til Izmir, deretter til den tyrkiske hovedstaden Ankara, videre til Adana i det sørlige Tyrkia, deretter til den syriske grensen, og videre inn i Syria til Aleppo og Homs. Togturen endte i Beirut i Libanon.

Reisen tok en hel uke, det ble en slitsom tur. Det var kun i benkene i vogna en kunne sove, og disse ble overlatt til jentene, bagasjen lå på gulvet, så det ble ikke lett å sove for guttene. Den hygieniske tilstanden ble etter hvert stadig verre, men de holdt motet oppe, de var tross alt på vei til Palestina som var det store målet.

Fra Beirut dro de videre med buss til grensen til Palestina. På grenseovergangen i Rosh-Hanikra, møtte de britiske soldater som tok i mot dem i grensekontrollen.

De britiske soldatene hadde ikke noen stor sympati overfor disse jødiske ungdommene. Soldatene gav beskjed om at hvis ikke disse jødene åpnet kofferten kvikt, ville de sprette dem opp med kniv.

Framme i Palestina

Etter grensekontrollen ventet en representant fra Jewish Agency, som hadde rekvirert busstransport til Haifa, til Jewish Agency sitt hus ”Beit Haloim” i bydelen Bat Galim.

Etter noen dager i Bat Galim, dro han videre til kibbutz Dan i øvre Galilea.

Da de stod på busstasjonen og skulle dra fra Haifa, kom italienske fly for å bombe havneområdet i Haifa. Haifas havn var viktig for britene under 2. Verdenskrig.

Tre personer ble drept under bombingen, to av disse kom fra kibbutzen Sha’ar HaGolan ved Genesaret sjøen, Sha'ar HaGolan ble grunnlagt i 1937 av medlemmer av Hashomer Hatzair bevegelse i Tsjekkoslovakia og Polen.

Disse to var i Haifas havn i et ærende, den dagen bombingen skjedde.

Kibbutz Dan var grunnlagt i 1939 av jøder fra Transilvania. Kibbutzen var tilknyttet den sionistiske Hashomer Hatzair bevegelsen, som Dov var medlem av.

De jødiske kibbutzene i Palestina ble grunnlagt av de forskjellige sionistiske organisasjonene i Øst Europa, som sendte sine medlemmer til Palestina for å grunnlegge kibbutzer og moshaver der.

Dovs søster Tova var medlem av Hanoar-Hatzioni bevegelsen. Denne sionistbevegelsen hadde opprettet kibbutzen Lamakor, som nå er en del av byen Herzlliya, nord for Tel Aviv. Tova slo seg ned i denne kibbutzen.

På veien opp til kibbutz Dan, kjørte Dov gjennom Jisre’el-dalen, og så alle kibbutzene som var bygd der i 1920 årene. Store deler av Jisre’el-dalen var før 1920 sumpområder med mye malaria. Området ble kjøpt av det Jødisk Nasjonalfond, fra den rike arabiske Sursock familien i Beirut. Jødiske pionærer Chalutzim, drenerte sumpområdene, og mange døde av malaria.

(Chalutzim er en betegnelse på sionistiske innvandrere som kom til Palestina særlig i den ottomanske og britiske mandatperioden)

På turen kjørte Dov også forbi Gilboafjellet der Israels første konge, kong Saul ble drept i et slag mot filistrene. Dov som hadde gått på Ceder, hebraisk folkeskole og på det Hebraiske gymnas, kunne sin bibelhistorie. Historien om kong Saul finner en i Samuelsbøkene i Bibelen.

Hvordan ble egentlig dette landet som i flere tusen år har vært jødenes land, kalt  Palestina?

I år 70 e.K, gjorde jødene opprør mot romerne og Jerusalem ble ødelagt og templet brent ned. I år 132 e.K ble det et nytt opprør fra en jøde med navnet Bar Kobka.  Keiser Hadrian drev da jødene ut av landet, og kalte landet "Palestina" etter filistrene, som hadde vært fiender av jødene tusen år tidligere, på Sauls og Davids tid.

Men dette navnet varte ikke så lenge i Midtøsten. Når den arabiske kalifen Umar erobret Jerusalem i 637, kalte han det "Jødenes land"

Hverken arabere eller tyrkere brukte navnet Palestina.

Men i Europa ble jødenes land hetende Palestina, og den britiske overtakelsen av ottomansk land etter 1. verdenskrig fikk navnet Palestinamandatet

Bussen dro videre til Beit She’an og oppover Jordandalen til Tiberias ved Genesaretsjøen, derfra slet bussen seg oppover til Rosh Pina, den første jødiske jordbrukskolonien i Galilea, som ble byget i begynnelsen av 1880 årene.

Da de kom til kibbutz Dan møtte Dov kjente som hadde reist ned to år tidligere, og vært med å bygge kibbutzen. Han traff også kjæresten som han ble kjent med i Budapest. Hun ble noe overrasket, for han stod ikke på listen over de som skulle komme.

De nyankomne opplevde at det var svært trangt om plassen i bygningene. Flere ektepar måtte bo i samme rom, også ungkarer måtte bo sammen med ekteparene, så det var lite privatliv i kibbutz Dan.

Å bo i telt var strengt forbudt på grunn av malariafaren. Det er om kvelden og natten, etter at solen har gått ned at myggen angriper. Alle husene hadde myggnett foran vinduene. Men likevel var det flere som pådro seg malaria.

Kibbutz Dan

På veien til kibbutz Dan så de store britiske troppestyrker på vei mot Syria og Libanon. Troppene bestod av indere og australiere.

Den franske Vichy regjeringen som var alliert med Tyskland hadde kontrollen i Syria og Libanon våren 1941. Det var også tyske tropper og fly stasjonert der på den tiden.

Syria – Libanon kampanjen fra den britiske styrken, var for å sikre seg mot tyske  angrep fra Syria mot Palestina og Egypt.

Den neste dagen ble folket i kibbutz Dan vekket ved daggry av kanontorden.

De britiske styrkene på dette frontavsnittet, møtte sterk motstand av tyske og franske styrker og ble drevet på retrett.

Kibbutz Dan og de andre kibbutzene i øvre Galilea måtte evakuere kvinner og barn, men ledelsen i den jødiske forsvarsorganisasjonen Haganah, gav beskjed om at mennene skulle bli værende.

Britene kom på offensiven igjen, og etter et par uker hadde de tatt Syria og Libanon.

På den første dagen i Kibbutz Dan ble Dov tatt ut som nattevakt. Han fikk utlevert et gevær. Han hadde i tiden i Ungarn i den sionistiske undergrunnsbevegelsen fått opplæring i våpenbruk.

Det var Hagana som leverte våpen til kibbutzene, og det måtte skje på nattetid, så britene ikke oppdaget det.

Å være nattevakt i en kibbutz var en viktig oppgave i den tiden, særlig å følge med på hva fremmede i området foretok seg, da mange arabere var fiendtlige innstilt.

For å hindre myggstikk, brukte nattevaktene en salve til å smøre seg inn med,.

Men Dov var nok ikke så nøye nok med smøringen, for etter fire uker ble han malaria syk. Han stod i dusjen en dag med varmt vann strømmende over seg, og merket at han frøs og skalv, han havnet på sykestua og fikk kinin tabletter en hel måned. På sykestua fikk han på nytt magesår, som han hadde slitt med tidligere.

Etter å ha blitt frisk fra malaria og magesår, ble han satt til å arbeide med vanningssystemet til grønsak hagen i kibbutzen. Etter hvert ble det mange forskjellige oppgaver som å gjete krøtterflokken fra hesteryggen, og å plante trær.

Kibbutz medlemmene måtte glemme det de hadde jobbet med i sine hjemland, og lære det arbeide kibbutzen hadde bruk for.

Vinteren 1941-42 ble det bestemt at Dov skulle overføres til en Kibbutz nede på kystsletten, som i dag er en liten by og heter Hod HaSharon. Dov som hadde jobbet på et mekanisk verksted i Budapest, og hadde litt teknisk erfaring ble satt til å ha ansvar for lager og vedlikehold i kibbutzen.

Våren 1942, landsatte den tyske general Rommel sine panserstyrker i Libya i Nord Afrika, som feide østover og trengte langt inn i Egypt, der britene hadde sine styrker som beskyttet Suez kanalen. Rommels panserstyrker kom like til El Alamein uten for Alexandria, og britene var sterkt presset. Nå ble Rommel slått ved El Alamein, men hvis britene hadde tapt, ville nok de tyske styrkene fortsatt inn i Palestina og utslettet de jødiske samfunnet der.

Da dette skjedde fikk Hagana i gang en treningsleir for jødiske menn.

Dov ble også innrullert i denne styrken, og de hadde militærtrening en hel måned, 18 timer i døgnet. Det var stor frykt blant jødene i Palestina, at de tyske styrkene skulle seire i Egypt.

På den tiden begynte britene å gi militæropplæring til unge jødiske menn i Palestina, som senere ble kalt den jødiske brigade, Denne brigaden bestod av frivillige jødiske menn, som meldte seg til den britiske hæren for å delta i 2. verdenskrig. De ble trent av britiske offiserer. Før den britiske hæren gikk inn i Syria våren 1941, hadde de trent opp en del av Haganahs elitestyrke ”Palmach”

Den britiske regjeringen forsøkte først å stable på bena en hær som bestod av jøder og arabere i Palestina. Men svært få arabere meldte seg, mens 130.000 jøder ønsket å delta.

Da panserstyrkene til den tyske generalen Rommel, nådde El Alamein sommeren 1942, dannet britene en ren jødisk brigade, og gav 40.000 jøder i Palestina militær opplæring. Av disse jødiske soldatene, ble en styrke på 5000 mann satt inn i kampene i Nord Italia i 1944. Disse jødiske soldaten fikk en kamperfaring som kom til nytte under krigen i 1948, da 5 arabiske land gikk til angrep på den nyoppretta jødiske staten.

Mot slutten av 1942 var 18.000 av disse palestinske jødene innrullert i den britiske hæren, de fleste som politistyrker i Palestina.

Høsten 1942 ble også Dov plukket ut av Haganah til å bli trenet av britiske politi.

Han var blant de første som fikk denne treningen.

Mange i Kibbutzen, der Dov bodde, jobbet i forskjellige bedrifter utenfor kibbutzen.

Dov likte å jobbe med mekaniske ting, og høsten 1942 fikk han seg jobb i metall-industrien i Tel Aviv.

Den første bedriften han jobbet i, måtte han gjennom tre praktiske oppgaver for å få jobben, og det gikk bra, men han fikk lavere lønn enn det han var forespeilt.

Hele lønnen hans gikk egentlig til Kibbutzen, men prinsippene var viktige for Dov.

Han sluttet og begynte i en større bedrift i Tel Aviv, med navnet Sadan, som produserte maskindeler for det britiske flyvåpenet.

Han husket en episode på denne fabrikken.

De ansatte hadde gått til streik, og Golda Meir, som ble Israels statsminister i 1969, som på den tiden var i ledelsen av den israelske fagbevegelsen. Hun kom til fabrikken og forlangte at arbeiderne tok opp arbeidet igjen. En av arbeiderne ved bedriften tok ordet: Få på deg buksene Golda og bli med oss i arbeidet. Golda Meir ble fullstendig satt ut, samlet sammen papirene sine, og forlot bedriften.

Under hele 2. verdenskrig jobbet han i forskjellige mekaniske bedrifter som laget maskindeler, pumper osv. Samtidig var han kibbutz medlem.

Men magesåret dukket opp igjen og han ble innlagt på Hadassah sykehuset i Jerusalem.

Legen ville ikke operere, når du nærmer deg 60 år kan vi begynne å tenke på operasjon. Legen fortalte videre at han måtte selv finne fram til den type mat som han tålte, som samtidig gav nok næring. Han fikk medisiner på sykehuset, som etter hvert stanset smertene, og han kunne vende tilbake til normalt arbeid.

Da han lå på Hadassah sykehuset, ble han venn med en ung jente på sykehuset som var sykepleie student.

Og i tiden etterpå dro han så ofte han kunne til Jerusalem for å møte henne.

Han prøvde også å reise litt rundt og se landet, blant annet var han en tur til Masada.

En tur han husket veldig godt, var en militær treningstur for folk fra kibbutzen.

De dro med tog fra Jaffa til Jerusalem, og dro videre til Kfar Etzion, på den tiden en enslig jødisk bosetning sør for Jerusalem, og deretter skulle de trene litt lenger nord ved Salomos basseng (Solomons pools) og Kibbutzen Ramat Rachel

Denne kibbutzen Kfar Etzion ble noen år senere, 13. mai 1948, angrepet av den Jordanske hæren (den arabiske legion) og 130 av de som bodde der ble massakrert.

Jordans hær var på den tiden under kommando av en britisk general (Glubb Pasha) og britiske offiserer.

På denne marsjen mot, Kfar Etzion, var været svært varmt og tørt. Og de vannpyttene de regnet med å finne vann i var tørre, og det ble streng rasjonering av vannet. En av deltakerne ble svært dårlig, og det ble bestemt at noen måtte gå for å finne vann, blant disse var Dov.

På turen tok de pause under et tre som gav litt skygge, men da ble de angrepet av en bie-sverm. Langt om lenge fant de en vannkilde i en liten arabisk landsby. Dette var under 2. verdenskrig, og araberne i landsbyen, som så disse personene i kakiuniformer, gav beskjed til britisk politi, om at de var fiendtlige styrker i området, og dette gikk ut på de britiske radionyhetene i Palestina.

De kom seg tilbake med vann til de tørste, og det var natt da de kom til Kfar Etzion. De var så stuptrøtte at de la seg uten mat. Neste morgen dro de til Kibbutzen Ramat Rachel ved Betlehem der de gjennomførte militærøvelsen.

Brev fra Bergen Belsen.

I april 1945 fikk han et brev fra en britisk sykesøster, kun med navnet Dov Eisdørfer, og kibbutzens navn. Brevet kom fra Bergen Belsen. Allierte styrker hadde da frigjort denne konsentrasjonsleiren. Den britiske sykesøsteren hadde funnet to av Dovs søstre, Chava og Olga. De var sterkt avmagret og hadde tyfus, men det er håp for at de skal overleve, skrev hun.

Skjebnen til Dovs familie.

I byen Uzhhorad, der Dovs familie bodde, ble etter Munchen avtalen  en del av Ungarn.

Fra 1938 førte Ungarn en tyskvennlig politikk.  Men etter at tyskerne tapte ved Stalingrad i februar 1943, fikk den ungarske regjeringen kalde føtter og forsøkte å trekke seg ut av samarbeidet med Tyskland. I mars 1944 gikk tyske tropper inn og tok over styret i Ungarn. Dette nye naziregimet i Ungarn opprettet en jødisk getto i Budapest, og flere andre byer.

I byen Uzhhorad, der Dovs familie bodde, ble det også opprettet en jødisk getto i en mursteins fabrikk.

Der havnet hele familien, og ble senere sendt til Auschwitz , så nær som Dov, og søsteren Tova som var dratt til Palestina.. 

Søsteren Chava som var i gettoen sammen med resten av familien, ble spurt av en agent inne i leiren som hadde kontakter i Budapest, om hun ville bli med det såkalte ”Kastner Train” som førte jøder i sikkerhet i Sveits. Men hun ville ikke forlate sine foreldre.

I mai 1944 begynte transporten av 400.000 jøder til Auschwitz.  

Fra Uzhhorad der Dov’s familie bodde, ble det sendt 16 tusen jøder til Auschwitz.

Da Dov’s familie ble ført med toget, hadde broren Tzvi lurt med seg en øks inn i kuvogna. Flere unge menn gikk da løs på døra med øks, og fikk laget en åpning der de greide å komme seg ut og hoppe av toget under fart. Disse ungdommene slo seg sammen med en partisan gruppe, og overlevde Holocaust. Men moren tryglet Tzvi om å bli sammen med familien, ikke hoppe av toget. Han lot seg overtale, og havnet i Auschwitz.

Foreldrene og den eldste søsteren Esther, ble ført direkte til gasskammeret, i Aushwitz. De tre andre Chava, Olga og Tzvi, ble tatt ut til tjeneste i arbeidsleirene.

Søstrene Chava og Olga, var blant de som ble med i dødsmarsjen fra Aushwitz til Bergen–Belsen i januar 1945.

Broren Tzvi, ble på slutten av 2. verdenskrig ført fra Aushwitz til konsentrasjonsleiren Ebense som var en del av Mauthausen leirene i Østerrike. Han overlevde men, da de tyske soldatene stakk av fra leiren i mai 1945, fant de utsultne fangene et lager med margarin. Når en er utsultet bør en ikke spise fett, og Tzvi døde på grunn av det.

Det jødiske folk har hatt noen opplevelser her i Europa, med korsfarere, kirkelig jødehat, pogromer, som toppet seg med Holocaust.

Dov drar fra kibbutzen til Haifa

Vinteren 1945-46, tenkte han å forlate kibbutzen han bodde i.

Det ble stadige diskusjoner, som ikke førte til noen beslutninger.

Krangel om en kunne motta gaver, tillate røyking osv.

som førte til at 30 personer forlot kibbutzen.

Han ønsket å flytte til annen kibbutz i nærheten, kibbutz HaOgen, som hadde fått mange holocaust overlevende fra Europa.

Men der ble det en diskusjon om kibbutz medlemmer kunne jobbe utenfor kibbutzen, diskusjonen ble langvarig.

Han dro da til Haifa og fikk seg et sted å bo, og fikk jobb på et mekanisk verksted. Han måtte gjennom en prøve, som han bestod med glans, og fikk svært god lønn.

Men han hørte til Hashomer Hatzair bevegelsen som var en politisk bevegelse (og i 1948 dannet bevegelsen sosialistpartiet Mapam) Denne bevegelsen var en konkurrent til det israelske Arbeiderpartiet Ahdut HaAvoda,

Arbeiderpartiet hadde kontroll over fagbevegelsen Histadrut. For å bli medlem av fagbevegelsen, måtte en også melde seg inn i det israelske Arbeiderpartiet.

Dov var prinsippfast og sta, han lot seg ikke presse til å bli medlem. Folk fra fagbevegelsen gikk til sjefen hans ingeniør Ullman, som var fornøyd med Dov, men på grunn av det sterke presset ble han til slutt oppsagt.

Dov fikk seg ny jobb som ikke var helt i hans gate, jobben var å konstruere en stålkonstruksjon som skulle brukes i en mursteins fabrikk. Når denne jobben var ferdig klarte han å få seg ny jobb som dreier på et metallverksted i Haifa, også her fikk han topp lønn, og greide å spare halve lønna.

Til Praha februar 1947.

Dov fikk vite at søsteren Olga, som overlevde Aushwitz og Bergen Belsen, bodde i Praha, og prøvde å skape seg en levemåte som sydame. Dov dro da til Praha for å få søsteren Olga til Palestina.

Søsteren Chava som også overlevde disse konsentrasjonsleirene, var allerede dratt til Palestina. Hun hadde gått på det Hebraiske gymnaset i Munkacs, sammen med en gutt, som het David Mandel. Han hadde blitt med ”Kastner Train” som førte jøder fra Budapest til sikkerhet i Sveits.

Han hadde fått innreise til Palestina, og bodde nå i kibbutz Ma'anit. Han klarte å få Chava lovlig inn i Palestina. De ble senere gift.

Den britiske Hvitboken av 1939, gjaldt fortsatt. Den begrenset sterkt jødisk innvandring til Palestina.

Det var to hundre tusen jøder som overlevde Holocaust, som ventet i leirene i Tyskland og Østerrike. De så ingen framtid i Europa.  Mange av disse forsøkte å komme til USA og Canada, men der måtte en ha slektninger for å komme inn.

De fleste ville til Palestina.

70.000 av disse tok seg fram med hjelp av de jødiske organisasjonene ”Bricha” og ”Aliyah Bet,” til Middelhavet, for å komme seg til Palestina.

Aliyah Bet kjøpte kondemnerte skip i Pireus, og andre steder, og fraktet disse jødene hjem. Men britiske krigsskip lå utenfor kysten av Palestina og bordet disse flyktningeskipene. De jødiske flyktningene ble sendt til leirer på Kypros, med svært dårlige sanitære forholde. De kom fra Hitlers konsentrasjonsleirer, til stadig nye leirer.

Dov ønsket ikke at søsteren Olga skulle oppleve dette.

Dov dro til Praha med det samme passet han dro til Palestina med, et nød pass  Laissez-Passer, med navnet David Davidovitz. Han skulle jo tilbake igjen og da måtte han ha samme identiteten som han kom inn i Palestina med. Men han hadde også et identitetskort med det rette navnet.

Han dro til Praha med et Dakota fly, mellomlandet i Roma, der kjøpte han blomster til søsteren Olga, han regnet med at han ikke ville finne blomster i Praha i februar.

Da han landet på Ruzin flyplassen i Praha, var det vinter og snø. Han møtte Olga og fikk overlevert blomstene.

Han tok der kontakt med den britiske ambassaden, og opplevde å få ordnet reisen for Olga, slik at hun kunne komme lovlig inn i Palestina, og hun og alle de overlevende i Eisdørfer familien endte opp i Palestina.

 Europakartet i 1947.

 Mens han var i Praha, tok han en tur til Budapest, der han bodde før han dro til Palestina. Han trengte tillatelse fra den røde arme som regjerte i Øst Europa nå, for å komme over grensen til Ungarn, men tillatelse ble avslått.

Han fikk kontakt med ”Bricha”-agenter, øst europeiske jøder som jobbet illegalt for å få holocaust-overlevende inn i Palestina. Han ble smuglet over grensen, og  kom til Budapest. Han møtte noen jøder, men det store jødiske samfunnet i Budapest var borte nå, utryddet  helt på slutten av krigen, i 1944-45.

Han dro tilbake til Tsjekkoslovakia, til byen Karlovy. Her traff han på noen slektninger, og her traff han tilfeldig på morens yngste søster sammen med sin andre mann. Dov viste ikke at hun hadde overlevd Holocaust. Hun og den første mannen sammen med en baby havnet i Auschwitz, kun hun overlevde.

Tilbake til Haifa

I Praha ble han fortalt at han kunne reise sammen med tohundre soldater fra den jødiske brigade, som skulle tilbake til Palestina. De var blant de soldatene som hadde kjempet på britisk side i Nord Italia. Den jødiske brigade kjempet mot tyske soldater i Nord Italia, deretter fortsatte de inn i Østerrike, og ble en del av den britiske okkupasjons styrken der.

De ble dimittert og sendt hjem sommeren 1946. Men noen av disse soldatene dro tilbake til Europa, engasjert i illegal jødisk emigrasjon, som medlemmer av Bricha og Alyah Bet. De soldatene Dov reiste sammen med var nok tsjekkiske jøder som hadde benyttet anledningen til å besøke gamlelandet etter at de var dimittert.

Turen tilbake til Palestina, gikk med tog fra Praha, gjennom det sørlige Tyskland, der de opplevde mange byer i ruiner. De dro videre til Marseille i Frankrike, derfra med båt til Palermo på Sicilia, og videre til Haifa.

Til kibbutz HaOgen

Tilbake i Haifa dro han til kibbutzen HaOgen som ligger mellom Hadera og Netanya, Kibbutzen hadde holdt til i en midlertidig leir i Kfar Saba. Nå ble han med å på å bygge opp den nye Kibbutzen.

Han dro tilbake til Haifa i nov 1947, på den tiden delingsplanen for Palestina ble godkjent av FN.

Det ble stor feiring av jødene i Haifa, med Hora dans i gatene, men neste dag ble den jødiske bydelen angrepet av arabiske gjenger.

Delingsplanen ble akseptert av lederne av det jødiske samfunnet i Palestina, representert ved Jewish Agency.  Planen ble avvist av lederne av de arabiske statene, og den palestinske  Arab Higher Committee, 

Kort tid etter vedtaket av resolusjonen brøt det ut en borgerkrig, isenesatt av den arabiske liga, som i februar 1948 sendte inn arabiske frihetskjempere fra Irak, Syria og Egypt.

Etter denne FNs delingsplan eskalerte terroren i Palestina. Den 30. desember 1947, ble en jødisk buss som kjørte på kyststripen sør for Haifa, angrepet av arabere. Fem ble drept og flere såret. En halv time senere ble en annen buss ved Hadera angrepet, to jøder ble drept. Samme dagen skyter arabiske snikskyttere på jødiske busser i Jerusalem og Haifa.

Etter dette ble det en hevnaksjon fra den hemmelige militante sionistgruppen Irgun, som kastet to bomber inn blant arabiske arbeidere som står i kø foran raffineriet i Haifa og drepte seks av dem. Rasende  arabere på raffineriet massakrerte 39 jøder som jobbet der, som hevn. Men britene som hadde besluttet å trekke seg ut den 15. mai 1948, gjorde ikke store anstrengelser for å få kontroll over situasjonen.

Etter Hvitboken av 1939 som begrenset jødisk innvandring til Palestina ble det et anstrengt forhold mellom jødene i Palestina og de britiske myndighetene der. Det forverret seg etter Strumaaffæren i 1942. Men sommeren 1946, da britene aksjonerte i kibbutzer og moshaver over hele Palestina, i det som ble kalt Black Sabbath, 

og konfiskerte våpen i disse jordbruks koloniene, ble det nærmest en krigstilstand, særlig fra Irgun og Sterngjengen, der mange unge jøder og britiske soldater ble drept.

Staten Israel opprettes 14. Mai 1948, av Ben Gurion

Da Dov kom til Haifa i november 1947, fikk han seg et sted å bo i nærheten av det gamle Technion, den tekniske høgskolen i Haifa. Der ble han boende sammen med en student fra Rosh Pina i nord Galilea, som studerte på Technion.

Han fikk seg jobb på et stort og moderne skipsreparasjons verksted i Haifa bay.

Men på grunn av uroen som oppstod etter delingsplanen måtte han kjøre til arbeidsplassen i pansret buss.

Der jobbet han 15. mai i 1948, da 5 arabiske armeer gikk til angrep på staten Israel, som ble erklært selvstendig dagen før.

Den første måneden kjempet jødene med stor mangel på våpen, mot godt utrustede arabiske hærer. Men 8. juni fikk FN i stand en våpenhvile, da fikk jødene inn våpen, artilleri og panserkjøretøyer fra Tsjekkoslovakia, og unge jødiske menn med krigserfaring kom fra mange land, særlig fra USA for å delta.

Flere amerikanske jøder som hadde vært krigsflygere under 2 verdenskrig, meldte seg og bemannet fire tyske Messer- Smidt fly som Israel hadde fått fra Tsjekkoslovakia. Disse flyene stoppet den egyptiske hæren sør for Tel Aviv.

8 juli gikk egyptiske styrker til angrep på nytt, men da var det Israel som kom på offensiven. September 1949 ble krigshandlingene avsluttet.

Her en tidslinje, som tar for seg hele denne krigen i 1948.

Da de arabiske statene angrep, ble alle menn fra 18 år til 50 mobilisert i Haganah.

Men under kampene ved Latrun, den 28 mai, ble Haganah omformet til Israels hær (IDF)

Dov ble mobilisert, han var 27 år den gangen. Han hadde hatt øvinger med Haganah tidligere, men da avdelingen hans vendte tilbake til Haifa etter den første våpenhvilen i begynnelsen av juni, ble det bestemt av ledelsen i avdelingen at han var mer nyttig på skipsverkstedet, som nå var blitt et militært verksted der de jobbet 12 timers dag.

Etter krigens slutt i 1949, gikk verkstedet tilbake til normal produksjon.

På dette verkstedet ble Dov valgt som leder av fagforeningen. Han var da medlem av det ny oppstarta sosialistiske Mapam partiet, som var en konkurrent til det israelske arbeiderpartiet, Ahdut HaAvoda, som hadde kontroll over fagbevegelsen.

Han opplevde her på nytt, det han hadde opplevd i den første jobben i Haifa, på ingeniør Ullmans verksted. Det ble et sterkt press fra arbeiderpartiet for å få han fjernet.

Han skiftet jobb, og begynte i en bedrift som het Chemed, i dag heter denne bedriften Rafael, som lager svært avanserte våpensystemer.

Etter tre år der fikk han tilbud om å jobbe på det mekaniske laboratoriet på det tekniske universitet Technion i Haifa.

En dag kom dekanen ved fakultetet og fortalte at han hadde ikke den nødvendige tekniske utdanningen, han ble da tilbudt kveldskurs.

Han brukte flere semestre på å få en teknisk utdanning, og det ble etter hvert en akademisk utdanning. Han studerte senere ved ” The University of Bath” i sør vest England.

Dov giftet seg på begynnelsen av 1950 tallet.

Ikke med noen av de tidligere kjærestene,

men med Hilda, som bodde i kibbutzen Maanit, der Dovs søster Chava også bodde sammen med mannen David Mandel.

Hilda var blant de som reiste ulovlig til Palestina, gjennom undergrunns organisasjonen Bricha. Hun reiste fra Marseille i Frankrike med en båt lastet med ulovlige flyktninger til Palestina, og kom fram til Hadera sør for Haifa, 15. mai 1948, da britene hadde forlatt landet, og Israel ble angrepet av 5 arabiske stater. Hun ble senere boende i kibbutz Maanit.

De ble kjærester, og Hilda ba Dov bli med å besøke tanten som bodde i kibbutz Dorot sør i Israel. Tanten hadde reist til Palestina i 30 årene, og Hilda hadde lettet lenge for å finne henne.

De giftet seg i kibbutzen Gan Shmuel, der en av hennes slektninger bodde.

Som nygifte ble det store problemet å finne en leilighet. Det strømte europeiske og arabiske jøder inn til Israel disse årene, mange måtte bo i teltleirer, dette gjaldt særlig for jøder fra arabiske land.

Men de fikk en to roms leilighet, Der ble de boende i samme leilighetskomplekset sammen med studenten fra Rosh Pina, som nå var gift, og som Dov bodde sammen med i 1947.  De måtte dele kjøkken, bad og toalett.

På den tiden døde mannen til Dovs søster Chava, hun satt igjen med to tvillinger på to år. Hilda tok seg av disse to tvillingene mens Chava som hadde lærerutdanning fra det Hebraiske gymnas i Munkacs, ble opptatt som lærer på en grunnskole i Holon, som er en bydel i Tel Aviv. Senere fikk hun seg leilighet i Holon, og tok tvillingene med.

Dov og Hilda fikk også tvillinger, to gutter. Senere flyttet de til German Colony i Haifa, der de fikk en bedre leilighet.

Dov er nå enkemann. En av sønnene bor i Haifa, den andre i USA. Begge sønnene var med i Yom Kipur krigen i 1973.

Dov har reist mye i de senere årene.

En tur han husker godt er en tur med en lærergruppe fra Israel som var invitert til Vest Tyskland. De var invitert av tyske lærere fra Hildesheim i Niedersachen. Disse tyske lærerne hadde tidligere vært en tur til Israel, og hadde invitert israelske lærere på en gjenvisitt.

Der i Tyskland besøkte de Bergen Belsen, sammen med lærerne fra Hildesheim,

hvor søstrene Olga og Chava ble ført etter dødsmarsjen fra Auschwitz.

Dov har vært åtte ganger i Norge, siste gang på seinsommeren 2014.

Da besøkte han Lilly Tånsberg på Kollevoll i Lyngdal

Steinar Spjelkaviknes tidligere redaktør i Farsunds Avis, hadde da et intervju med Dov, som han satte inn i ”Beit Skandinavia nytt” som sendes rundt til Beit Skandinavias venner.

Jeg tar med et lite utdrag av intervjuet:

Den nå snart 94 årige Dov husker i detalj det som skjedde i årene rundt frigjøringen.

Han har opplevd alle krigene, og har opplevd hvordan verdensopinionen har snudd fra entusiasme til hat overfor hans hjemland.

Hvorfor?

Fra 1948 til 1967, ville Israel ha fred, men araberne ville ikke. De tapte krigene i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1982 i Libanon. Den siste var en ulykke og skulle aldri ha skjedd, sier Dov.

Temperaturen i stuen på Kollevoll, stiger noen hakk når Lilly vil ha et ord med i laget.

Hun var i Haifa under hele Libanon krigen, og hun har et annet syn på begrunnelsen for denne krigen. Hun nevner alle terror-angrepene, og rakettene som ble avfyrt fra Libanon. Dov hevder bestemt at det var Israel som startet 82 krigen i Libanon fordi de brøt en avtale. Temperaturen stiger ytterligere i stuen, det blir nesten en ny krig, denne gangen en ordkrig. Lilly gir seg ikke, heller ikke Dov.

Men freden senker seg snart over den lille forsamlingen som diskuterer krig og fred i et av verdens fredelige hjørner, langt fra krigens skrekk og gru. Dette gjenspeiler den eksplosive situasjonen som alltid oppstår når temaet er Israel og Palestina.

Venner faller ut og blir uvenner i en periode inntil freden til slutt senker seg.

Dov har truffet alle de største og meste kjente lederne i Israel. Golda Meir ble han kjent med i 1943, og Peres har han truffet flere ganger. Han var også på fornavn med den Israelske politikeren David Remez, som var glad i kvinner, akkurat som meg, sier Dov og ler.