Sannheten om Palestina

Mark Twain,  besøkte Palestina i 1867, og beskriver det slik i boka “The Innocents abroad” 

 ... et øde land hvor jordsmonnet er rikt nok, men helt

 overgitt til ugress-”
- stille sørgmodige sletter ..
- slike dyster forlatthet kan umulig finnes andre steder
på jorden. 

Det var knapt et tre eller busk noen sted.” 

Mark Twain  dro gjennom Palestina, og dette var ruten han fulgte.

Han kom først med båt til Beirut, og dro videre på hesteryggen til Damaskus. Deretter dro han gjennom Galilea.  Han hadde noen arabiske voktere med seg på turen, men han var ikke helt trygg på disse araberne.

Når han drar gjennom Galilea siterer han Bibelen: 3M 26:32-35

”Jeg vil legge landet øde, så deres fiender som bor der, skal forferdes over det.

Men dere vil jeg spre blant hedningene. Deres land skal bli øde og deres byer en ørken.”

Mark Twain sier her: er det ikke en eneste landsby i 30 mils omkrets.

Det finnes noen få beduin telt, men ingen faste bosetninger.

Du kan ri ti mils uten å se et menneske.

Her har profetien i 3.Mos 26 gått i oppfyllelse, sier han

” Jeg vil legge landet øde”

Tar med fortsettelse av 3.Mos 26 versene 42-45 (Jeg bruker 1930 oversettelsen)

”Og så vil jeg komme i hu min pakt med Jakob, og min pakt med Isak og min pakt med Abraham vil jeg komme i hu. Og landet vil jeg komme i hu.

Men først skal de ha forlatt landet. Det skal gjøre godt igjen for sine sabbatsår, mens det ligger øde og forlatt av dem. Og de skal bøte for sin misgjerning, fordi de foraktet mine lover og forkastet mine bud.

Men selv da, når de er i sine fienders land, vil jeg ikke støte dem bort og avsky dem, så jeg skulle tilintetgjøre dem og bryte min pakt med dem. For jeg er Herren deres Gud.

Til gagn for dem vil jeg komme i hu pakten med fedrene.”

Han kom til Kapernaum og Tabka,  ved Genesaretsjøen, men der var det stille og dødt -  fartøyene som apostlenes brukte? - men båter og fiskere er borte nå, sier Mark Twain.

Mark Twain kom til Magdala ved nordsiden av Genesaretsjøen, og der bodde det en liten flokk mennesker.

Magdala var ingen vakker plass. Da vi red inn i landsbyen var det ikke en sjel å se, men klapringen fra hestehovene vekket folket, og de kom alle ut, gamle menn og kvinner, gutter og jenter. Blinde og galne og krøplinger. Alle kledd i filler, og alle var de tiggere av natur, instinkt og utdanning.

De pekte på sår og forkrøplede lemmer. De hengte seg fast i man og hestehale.

Og ut av deres hedenske struper lydde et infernalsk kor,

Howajji, buchsheesh!  (almisser)

Tiberias  var også en ruinby da Mark Twain var der.

Men her bodde det en koloni  jøder.

Han dro fra Tiberias til Tabor,  men der var det ikke en sjel å se på hele turen. Han dro videre til Nasaret. Nasaret var den største byene i Galilea den gangen, men Mark Twain var ikke særlig imponert over tilstanden der. En forkommen by, skriver han.

Han dro derfra til Jerusalem.

Men før han forlot Galilea, var han innom tre Bibelske byer Endor, Nain og Jisre’el, dette var ruinbyer, men det bodde noen fattigfolk i ruinene, dette var Magdala enno engang, skriver han.

Han dro forbi Samaria, den gamle hovedstaden i Israelsriket. Herodes den store hadde gjort Samaria til en vakker by, men når Mark Twain dro forbi, var det noen søyleganger igjen.

Ifølge Mark Twain, så hadde Jerusalem - en befolkning på 14.000, som bestod av jøder, muslimer, kristne grekere, italienere, armenere, syrere, koptere, etiopiere, og en handfull protestanter, Jerusalem var en pilgrims by, med en brokete forsamling av innbyggere.  Det var stort sett gamlebyen som eksisterte den gangen, men det ble bygget en jødiske bydel, utenfor Jerusalems murer i 1850 årene.

Han dro videre til Jeriko, og deretter til Jaffa, og dro videre med båt til Egypt.

I kapitel 56 i boken ”The Innocents Abroad”

kommer Mark Twain med en oppsummering og beskrivelse av turen gjennom landet Palestina, som ikke er særlig positivt.

Palestina sitter i sekk og aske og tilhører ikke lenger den verden der ting skjer.

Palestina hører hjemme i poesien, tradisjonen og drømmene.

Nasaret er en forkommen by ... 

Jeriko ... ligger i ruiner

Jerusalem ... en landsby av elendige ...

Når han forlater Jaffa, skriver han:

Palestina er et øde og utrivelig land. Og hvorfor skal det være annerledes.

Kan Guds forbannelse gjøre et land vakkert?

Mark Twain og boka hans har skapt mye frustrasjon hos mange palestinere og palestinatilhengere. Palestinske nettsider prøver å vise at han tok feil, og at sionistene har tatt sitatene ut av sin sammenheng.

Hentet fra en Palestinsk nettside: Quoting Mark Twain out of context on Palestine

to portray Palestine as "empty, destitute, and a barren desert", of course until the Zionist Jews "made" its desert bloom.

- what he wrote is filled with dangerous stereotypes, racism emotions

I den Ottomanske perioden, da Tyrkia styrte Midtøsten

Da var 80-90% av det arabiske folket analfabeter.

Før 1900 var det bare en avis i den arabiske verden, som ble produsert i Paris og ble utgitt i Beirut. Den delen av befolkningen som kunne lese og skrive var velstående familier som bodde i Beirut, Damaskus, Bagdad, Jerusalem og Kairo.

De dominerende familiene i Jerusalem var Husayni, Kalidi, Nusaybah og Nashashibi samt noen få familier til. Disse familiene sendte sine sønner på skole i England og Frankrike. Disse velstående araberne var også jordeiere, som leide ut jorda til leiebønder til ågerrente.

I den ottomanske  perioden kom det mange jøder til Jerusalem.

Hvorfor strømte jødene til Jerusalem, da de ikke hadde noen rettigheter der, og måtte forsørges av jøder i andre land? Svaret finner du i 1Kong 8:29ff

”La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag – det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted.  Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette sted. Ja, du vil høre på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.”

Ved innvielsen av Salomos tempel fikk folket disse løftene , om at den som kom til Jerusalem og bad foran Tempelet, ville bli hørt av Gud.

I år 70 e. K, ble Jerusalem erobret av romerne, og Tempelet ødelagt. Bare Vestmuren var igjen. Her levde en stor koloni jøder fra mange land. De studerte skriftene og bad til Israels Gud.

I 2016 ble Vestmuren i Jerusalem - et av jødedommens helligste steder i 2000 år - overgitt til muslimene, som et muslimsk hellig sted. FNs organisasjonen UNESCO fant ut at Vestmuren var en del av Al Aqsa moskeen?

En folketelling i 1864, da var det 80% jøder i Jerusalem

I 1853-kom Krim- krigen mellom Russland og det Ottomanske Tyrkia. Krigen varte til 1856. Krigen startet på grunn av den økende russiske innflytelsen på Balkan og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet. Dette førte til at England og Frankrike  grep inn i konflikten på ottomansk side. De ønsket ikke at Russland skulle bli for mektig. Etter Krimkrigen i 1856 fikk England et konsulat i Jerusalem.  

Vi må også få med oss en historie litt tidligere, i 1492 ble 300.000 jøder utvist fra Spania, de kom til Nord Afrika, og til Tyrkia, de som kom til Tyrkia fant veien til jødenes gamle land, til Jerusalem, Safed, Hebron og Tiberias, og det var disse jødene Mark Twain møtte i Tiberias.

Safed ble et jødisk senter for jødiske lov studier. Det bodde titusen mennesker  på attenhundre tallet i Safed. Gamlebyen er i dag blitt en religiøs kunstner by.

Hebron hadde graven til Abraham, Isaks og Jakob. Det var en stor jødisk befolkning som bodde i Hebron på 1800 tallet og fram til1929, da ble det en stor massakre på jødene i Hebron. Jødene flyttet tilbake til Hbron i 1967, etter seks dagers krigen.

Krim krigen på 1850 tallet, da fikk England et holdepunkt og konsulat i Jerusalem, for å ta vare på jødenes interesser, dette ble derfor en mulighet for jødene i Jerusalem.

Og for denne mannen her, Moses Montefiore, en rik engelsk jøde, som reiste rundt i verden og hjalp jøder i nød. Han reiste fra England til Jerusalem 7 ganger første gang i 1827, siste gang i 1875, for å støtte jødene der.

I 1850 årene bygger Moses Montifiore, jødiske institusjoner i Jerusalem,  jødisk skole, jødisk sykehus, jødisk fattighus og den første jødiske bydel Mishkenot Sha'ananim, utenfor Jerusalems murer. Han bygde også en jordbruksskole, Avraham's Vineyard. Jødene hadde ikke tidligere kunnet eie jord i Palestina. Dette ble starten på de jødiske jordbruks koloniene. I 1878, kjøpte jøder fra Jerusalem et landområde i nærheten av Jaffa, og her bygde de den første jødiske jordbrukskolonien. Petah Tikwa, som tok i mot russiske jøder i 1880 årene.

På turene fra England til Jerusalem, reiste Montefiore om Istanbul og forhandlet med Sultanen, om jødenes rettigheter. Det kunne han gjøre med England i ryggen, og dette ble begynnelsen til staten Israel.

Mot slutten av 1800 tallet, det var mange europeere og amerikanere som reiste gjennom jødenes gamle land.

Samuel Manning i boka ”Those Holy fields” i 1874. Landet er blitt liggende øde og forlatt, uten innbyggere.

Den franske forfatteren Pierre Loti besøkte Palestina i 1895, og skriver: Jeg reiste gjennom Galilea på våren, og fant det sørgelig stille.

Den norske presten Friman Koren reiste i landet i 1881 og skriver: Jødenes gamle land åpenbarer seg i Galilea nærmest der igjennom at dets rige fruktbarhet henligger unyttet der er så vemodsfult stille: kun en og annen enslig ussel landsby, eller en beduinleir. forøvrig er menneskerøsten forstummet i de folketomme daler.

Vi begynte med Mark Twain, som besøkte landet i 1867.

Hadriani Relandi var der på 1700 tallet.

Han var en lærd jøde, han skrev en bok om Palestina, snakket hebraisk, arabisk og gammelgresk, samt flere europeiske språk, boken ble skrevet på latin.

I 1695 ble han sendt på et oppdrag til det som i dag er Israel. På reisen var han innom mange bibelske steder i landet. Mesteparten av landet var tomt og øde, og innbyggerne få i antall, og de fleste bodde i byene Jerusalem, Acco, Safed, Jaffa, Tiberia og Gaza. De fleste av innbyggerne var jøder og kristne. Det var få muslimer, hovedsakelig beduiner.

I Sikem, bodde det 120 mennesker, som var medlemmer av den muslimske Natasha familie og ca 70 samaritanere. I Nasaret, bodde det noen kristne arabere og i Jerusalem 5000 mennesker, de fleste jøder og noen kristne. Forfatteren nevner at muslimene er nomader som kommer til området som jordbruksarbeidere og sesongarbeidere.

David Roberts, en skotsk maler som reiste gjennom Palestina rundt 1840.

Han malte byene Betlehem, Nasaret, Tiberias og  noen andre byer.

Betlehem i 1840

Betlehem 1840 slik Roberts opplevde byen.

Betlehem var en pilgrims by, når vi ser på bildet, så var ikke mange som bodde der,  vi ser det øde landskapet rundt byen. Det er ikke lett i dag å finne de rette tallene over befolkningen i de palestinske byene. På grunn av den arabisk-israelske konflikten har det gått politikk også i folketallet fra tiden fra slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet.

Det var en kristen befolkning i Betlehem i tidligere tider. Etter hvert vokste Betlehem, særlig  var det mange kristne i bydelen Beit Jala.

Under intifadaen fra 2000 og utover, flyktet 25.000 kristne fra Beit Jala, de dro til Sør-Amerika, til Chile. Bare 6000 kristne lever fortsatt i Betlehem.

Det er en pastor i Betlehem Naim Khoury, First Baptist Church i Bethlehem, som har  den største evangeliske kirken i palestinsk-kontrollert områder på Vestbredden. Han er glad i jødene, og er blitt sterkt forfulgt av muslimene. Flere i menigheten er blitt drept, også broren hans.

Naim Khoury sier, vi er glemt av de kristne i Vesten, men vi er ikke glemt av Gud, men det er også noen kristne fra Vesten som stikker innom kirken hans, her på denne videoen forteller han om livet sitt. Han vokste opp i en religiøs gresk ortodoks familie, og når han ble frelst, så følte han sterk trang til å fortelle det til familien, han fortalte det til moren først, dette  må du ikke si til noen, dette må du holde tett med. Det er flere kirkesamfunn i det hellige land, gresk ortodokse, melkittiske, arameiske og katolske, de er stort sett stivnet i gamle former. Hvis du ser begynnelsen av videoen, ser du at Naim Khoury har festet høytalere på taket. Muslimene i moskene hadde høytalere med bønnerop. Naim Khoury, jeg har også et godt budskap, kan jeg få høytalere på kirken min. Politisjefen kunne ikke gjøre forskjell. Bønneropene lød fra baptistkirken, med et godt kristent budskap. Det ble stor frustrasjon fra muslimene, men etterhvert kom de inn i kirken, og det har blitt en form for vekkelse. https://www.youtube.com/watch?v=-9xzkslinL4

Nasaret i Galilea i 1840 årene, der var det en kirke og en moske, det kan ikke være mange mennesker som bodde der den gangen. Men på begynnelsen av 1900 tallet var det nesten utelukkende en kristen by, men dette har forandret seg i dag. Nasaret har ca. 63 000 innbyggere, hvorav ca. 33 000 er muslimer og ca. 30 000 er kristne.

Gabriel Naddaf bor også i Nasaret, han er gresk ortodoks prest. Han er en av grunnleggerne av et forum for å rekruttere kristne i Israel Defense Forces (IDF) både han og sønnen har blitt trakassert av muslimene i Nasaret.

Bildet nedenfor: Roberts malerier av Tiberias.

Byen var stor på Jesu tid, Herodes Antipas bodde i Tiberias.

Det var ikke mange mennesker som bodde der rundt 1840.

Samuel Manning i boka ”Those Holy fields” i 1874

Landet er blitt liggende øde og forlatt, uten innbyggere.

Store Russiske pogromer fra 1881, med store massakrer på jødene i Russland.

Fra 1882 til 1. verdenskrig flyktet 3,5 millioner jøder fra Øst Europa vestover pga. de store forfølgelsene i Russland. 2,5 millioner  havnet etter hvert i USA og Canada.

Fra 1850 årene og til første verdens krig, kom det tusenvis av russere med pilgrimskip fra Odessa til Jaffa, De brukte tre dager på veien opp til Jerusalem. Fra 1882 og utover kom det mange russiske jøder med disse pilgrimskipene, ca 70.000  drog til det ottomanske Palestina, et primitivt, til bakestående landområde den gang, drevet av ønsket om å komme til Jerusalem og fedrenes land.

Øst Europeiske jøder begynte å befolke Galilea, og kystslettene, de bygde jordbrukskolonier, de begynte å drenere, og dyrke jorda på begynnelsen av 1900. Det gjaldt også store deler av resten av landet.

Under den tyrkiske ottomanske riket på 1800 tallet fram til 1. Verdenskrig, 

var landområdene i Galilea, Jisraeldalen og deler av kystslettene ( de grønne områdene) infisert av malariamygg, dette var også en årsak til at deler av disse landområdene ble liggende uten befolkning. Jødene utførte et enormt og effektivt arbeid ved å drenere disse områdene, og mange døde av malaria.

1917 ble et merkeår for det jødiske folk. Da britene hadde erobret Jerusalem, kom den britiske utenriksministeren Balfour opp med det som senere er blitt kalt Balfour erklæringen, som lovte det jødisk folk et nasjonalt hjem i Palestina

Englands regjering hadde ikke noen myndighet til å utstede folkerettslige traktater, men denne traktaten ble et folkerettslig dokument under San Remo konferansen i 1920, og endelig bekreftet av Folkeforbundet i 1922.

Under 1. Verdens krig var det en britisk offiser Lawrence of Arabia, som prøvde å samle araberne mot det Ottomanske Tyrkia https://www.youtube.com/watch?v=rNumspRA8k4

Oppfølgingen av fredsprosessen etter 1. Verdenskrig ble administrert av  Folkeforbundet. Det gjaldt også britenes overtagelse av Ottomansk land i Midtøsten.

Det hele startet med fredskonferansen i Paris i 1919, San Remo konferansen året etterpå. Fredsprosessen ble avsluttet med The Treaty of Lausanne i 1924.

San Remo konferansen i 1920, der kom stormaktene samen, for å fortsette arbeidet de påbegynte i Paris året før, for å opprettet nasjonenes Europa.

Tre store imperier var gått i oppløsning, Habsburgerriket, det Ottomanske riket og Tyskland. Og Europakartet skulle trekkes opp på nytt, nye nasjonalstater oppstod.

Denne tanken kom til uttrykk også når det gjaldt Midtøsten. San Remo konferansen

tok utgangspunkt i det jødiske folks historiske røtter, jødenes tilknytning til Jerusalem og  dette landområdet i Midtøsten, og de godkjente Balfour erklæringen om et jødisk nasjonal hjem i Palestina.

To år senere, i 1922 godkjente Folkeforbundet Balfour erklæringen, og gav enstemmig mandatmyndigheten til Storbritannia for det geografiske området Palestina.

Storbritannia skulle gi landområdet slike politiske, administrative og økonomiske forhold at det ville sikre etableringen av et jødisk nasjonalhjem. Det skulle også bli tilrettelagt for jødisk innvandring. Dette mandatet gjelder folkerettslig fremdeles,

også for de omstridte områdene på Vestbredden og Gaza-stripen.

Da FNs charter ble vedtatt, skulle artikkel 80 i FN pakten,

sikre at tidligere inngåtte rettigheter i Folkeforbundet til stater og folk, ble videreført.

Hva med de araberne som bodde i Palestinamandatet?

I 1922 var Winston Churchill koloniminister i England

Da ble Palestina delt mellom Jøder og Arabere,

der araberne fikk ¾ av Palestinamandatet 77%,

og jødene fikk ¼, eller 23%

Ikke noe land i verden har større lovlig eksistens berettigelse enn Israel, sier folkerettseksperten Alan Derschowitz som er professor på Harvard law school.

https://www.youtube.com/watch?v=12KJa4a0d64

Med FN resolusjon 181 i 1947, ble dette området som jødene hadde fått, delt opp på nytt. Delingsplanen kunne blitt folkerett hvis begge parter undertegnet, men araberne forkastet dette forslaget.

Dr. Jacques Gautier, er en folkerettsjurist som har brukt mange år på de folkerettslige sidene rundt Israels opprettelse, og Jerusalems status.

Han sier at etableringen av Israel skjedde ikke med delingsplanen for Palestina, den ble aldri en bindende avtale, fordi araberne forkastet forslaget.

Israel ble etablert i San Remo i 1920, og ble folkerett i 1922.

En video der Dr. Jacques Gautier holder et foredrag i Oslo Symposium 2015.

San Remo konferansen i 1920, der ble jødene anerkjent som et folk, med historiske rettigheter i Palestina. San Remo konferansen rekonstituerte (gjenoppretter) jødenes nasjonale hjem, basert på historiske kjensgjerninger. Dette ønsket ble helt og fullt oppfylt. To år senere i 1922, ble det jødiske folkets historiske rettigheter godkjent av Folkeforbundet. Da FNs charter ble vedtatt, skulle artikkel 80 i FN pakten,

sikre at tidligere inngåtte rettigheter i Folkeforbundet til stater og folk, ble videreført.

https://www.youtube.com/watch?v=smTHnLkuQrE

2013 ble det ført en sak for en fransk rett, som verdens store og små medier tydeligvis ikke tok ad-notam. Rettssaken fant sted i Appellretten i Versailles, og slo fast at Israel er legal eier av Judea og Samaria.

http://jcnyheter.devay-foris.net/?p=234

I den britiske mandat perioden fra 1918 til 1948 ble det mye uro i Palestina.

I 1920-21 og 29 og særlig i 1936-39 startet arabere omfattende terror i Palestina. Massakrer på jødene i Hebron i 1929, var inspirert av denne mannen Haj Amin Al Husseini

Haj Amin Al Huseini - Stormufetien av Jerusalem

Hitlers maktovertakelse i Tyskland 1933, ble godt mottatt av mange arabere i Midtøsten. En stor del av den arabiske intelligentsiaen tok parti med Hitler.

Det ble gjort en meningsmåling av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941 blant Palestinaarabere. Det viste at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet England.

Haj Amin Al Husseini under 2. Verdenskrig. Stormuftien var Hitlers mann i

det tysk okkuperte Bosnia under krigen, der han var svært aktiv i jødeforfølgelsen.

Nazi soldatene hans drepte 90% av jødene i Bosnia.

Det blir litt hult når palestinaarabere i dag hevder at de er uten skyld for jødenes skjebne under krigen. Vi hører av og til at det palestinske folket har måtet bære omkostningene for Europas jødeforfølgelse.

Etter  det arabiske opprøret i 1936-39 i Palestina, ble det satt ned en undersøkelseskommisjon, som skulle prøve å kartlegge årsakene til opprøret.

Kommisjonen ble ledet av Sir John Hope Simpson

Rapporten tar også med virkningen av de jødiske land- oppkjøp og den jødiske koloniseringen av Palestina.

Jeg tar med litt av Hope Simpson rapporten: Når det gjelder jødisk oppkjøp av land av ”den palestinsk jødiske koloniserings foreningen”, kan det ikke være noen tvil om at araberne har profitert stort på opprettelsen av de jødiske jordbruks koloniene.

Forholdet mellom kolonister og deres arabiske naboer var godt. 

De jødiske myndigheter har ingenting å bebreide seg selv for i saken om kjøp av land fra landeieren Sursock. Jødene betalte høye priser for landet, og i tillegg betalte de til enkelte av beboerne i disse landområdene en betydelig sum penger som de ikke var juridisk bundet til å betale.

Sursock, var en rik libanesisk familie i Beirut, som eide store landområder i Palestina, som ble solgt til jødiske landoppkjøpere

Det ottomanske riket var et føydal samfunn fram til 1918.

I prinsippet eide Sultanen all jord. Men i praksis var det rike arabiske familier i Beirut, Jerusalem, Damaskus som var jordeiere i Palestina.

For å forstå landbruket i Palestina, den gang må en forstå skatte-systemet i det Ottomanske riket.

Mark Twain har en veldig god beskrivelse av det ottomanske skattesystemet på side 42 i boka ”The innocents abroad”

Syrerne er svært fattig, og blir holdt nede av et skattesystem som ville drive enhver annen nasjon til vanvidd. 

I fjor var deres skatter tunge nok,  - men i år har de blitt økt ved at skatter som ble ettergitt i tider med hungersnød blir innkrevd. På toppen av dette har regjeringen øket skatten med en tiendedel. Dette er bare halve historien. 

Pachaene som styrer de forskjellige provinsene i det ottomanske riket, driver ikke inn skattene selv, han gjør en kalkulasjon over hvor mye skatt han kan få inn i et bestemt distrikt, så kaller han sammen de rike menn i distriktet, får det høyeste budet på spekulasjonen, den som vinner budrunden betaler Pachaen på stedet, 

deretter selger de ut skattekravet til en horde med skattepirater.

Disse sistnevnte tvinger bonden til å bringe sin lille avling av korn til landsbyen, på egen regning. Avlingen må veies, og dessuten er det andre skatteobjekter som krever ulike tilleggsskatter. Resten av avlingen returneres til produsent. 

Men skatteindriveren forsinker tilbakeleveringen av avlingen dag etter dag, mens bonden går tom for brød, og  denne fattige stakkaren, som ikke forstår spillet, sier, " Ta halvparten - ta to tredjedeler hvis du vil, og la meg gå! "

Tilstanden for disse fattige bøndene er opprørende. Sultanen samler inn penger som vann, som investeres i England og Paris, mens hans undersåtter lider.

En av tilleggsskattene bøndene måtte betale var skatt på levende trær.

Alle trær ble derfor hugget ned, for å slippe denne skatten.

Over tid gjorde dette noe med jorderosjon og klima i området, og førte til avlingssvikt og hungersnød.

Bøndene brøt da opp fra stedet de bodde, og forsøkte å finne livberging andre steder.

Disse bøndene ble en flokk med leilendinger, mens rikfolk i byene eide jorda.

De arabiske jordeierne hadde ofte problemer med å få avkastning på de landområdene de eide. Derfor var det god butikk å selge jord til den jødiske bankmannen i Paris Rotshild, som støttet jødiske oppkjøpene, og det jødisk nasjonal fond.

Jødiske jordbruks kolonier tok imot den arabiske arbeidskraften.

Fattige bønder i Palestina, og fra det som i dag er

Syria, Libanon, Jordan og Egypt, fikk arbeid i de jødiske jordbrukskoloniene, og bygde sine settlement rundt disse.

Det eksisterte ingen grenser i dette tyrkiske koloniområdet den gang. De arabiske statene i området oppstod først etter 1. verdenskrig, i den britiske mandatperioden

Både i den tyrkiske perioden (1880 – 1918) 

og i den brittiske mandatperioden (1918 – 1948) 

kan det dokumenteres stor innvandring av arabere fra naboland, bla. fra bøker, brev og avisartikler skrevet i denne perioden i Palestina.

Gen. Allenby tok med seg 55.000 egyptiske jernbanearbeidere inn i Palestina i 1917, da han under 1, verdenskrig erobret Palestina fra Tyrkerne, og senere kom det mange tusen flere.

Hope Simpson rapporten 1930 fastslår at arabisk innvandring er et problem

På denne videoen ser vi at Yasser Arafat kalte seg en palestinsk flyktning, men han ble født i Kairo 1929, han var i den egyptiske hæren, og studerte på Kairo universitetet, så  ser vi videre en arabisk dame som var finalist i et israelsk TV show om matlaging, som tydelig har røttene i Egypt, så får vi med oss Hamas sin innenriks minister, han sa dette til Egyptisk TV i 2012. Halvparten av palestinerne er egyptere, og de andre kommer fra Saudi Arabia, fra Jemen og andre plasser.

England fikk et konsulat i 1856. Den britiske konsulen James Finn i 1857 sa at landet var tomt, og trenger en større befolkning, så ser vi flere personer som utaler seg om tilstanden i landet Charles Elliott, Mark Twain, og Samuel Manning,  vi ser videre når de øst europeiske jødene som kommer til Palestina i slutten 1800 årene og i mandat perioden, da ble det skapt jobber, dermed starter også den arabiske innvandringen. En guvernør fra det syriske området Hauran, sa i 1934, at i noen få måneder hadde 30.000 syrere flyttet inn i Palestina. Franklin Roosevelt sa i 1939, at den arabiske innvandringen til Palestina var mye større en den jødiske innvandringen. Winston Churchill sa også i 1939, om den arabiske innvandringen: Araberne har strømmet inn i landet, slik at deres befolkning har økt mer enn alle verdens jøder har vært i stand til å øke den jødiske befolkningen. Walid Shoebat en araber fra Betlehem, han sa at palestinerne er fra de omliggende nasjonene, jeg vokste opp vel vitende om historien og opprinnelsen til dagens palestinere. Til sist Zahir Muhsein, en PLO leder som sa dette til en Hollandsk avis, det palestinske folket eksisterer ikke, etableringen av et palestinsk folk er bare et middel for å fortsette kampen mot staten Israel https://www.youtube.com/watch?v=aYMviMHH0nc

En god del av den arabiske befolkningen i Israel i dag er etterkommere etter arabiske innvandrere, og trolig en enda større del av de som rømte fra Palestina i 1948-49, og ble palestinske flyktninger. FN’s definisjon på en palestinsk flyktning er en som har bodd i Palestina i to år. Mange av disse innvandrere forsøkte under krigen i 1948 å komme tilbake til det arabiske landet der kom fra. I stedet ble de internert i leirer, og gjort til flyktninger til evig tid, både de og etterkommerne deres.

En video av Jan Benjamin Rødner, som tar for seg det palestinske flyktning problemet

 - flyktninger til evig tid?

https://www.youtube.com/watch?v=62aBi5N9i7w

Den danske presten Axel Torm, bodde i Palestina på slutten av den engelske mandatperioden, han skriver i boka ”Jødene og Palestina” som utkom i 1947:

Det kjempes om Palestinas jord. Jødene og araberne møter med sine krav

og engelskmennene har en vanskelig oppgave.

- Jødene har vist at de har greid å bringe landet på fote igjen.

Alt blomstrer opp under deres hender. Ødemarkens tid er snart forbi.

Sunnhetstilstanden er også blitt bedre, og alle disse godene nyter også araberne godt av.

Enda er det slik at arabere fra andre arabiske land innvandrer til Palestina for å nyte fruktene av jødenes innsats. Det jødiske arbeid har på denne måten også gagnet araberne.

Dette er en øyevitneskildring fra en mann som bodde i Palestina i 1940 årene. Å si noe sånt i dag vil bli oppfattet som historieforfalskning. Historien om det tomme landet, og arabisk innvandring, er en Sionistisk myte, blir vi fortalt i dag, og beviset er et brev fra en jødisk lærer Yitzhak Epstine til en rusisk avis i 1907, med tittelen ”Et skjult spørsmål"

- there are no empty fields [in Palestine];

to the contrary every fellah tries to enlarge his plot. Dette er et sitat vi finner på mange palestinske nettsider

- det er ingen tomme marker [i Palestina];
derimot prøver hver arabisk bonde å øke sitt lille jordstykke,
Yitzhak Epstine Rosh Pina 1907

Egentlig står det ikke (Palestina), det er flettet inn i teksten.

Men det er en situasjonsbeskrivelse av området i øvre Galilea i 1907, med arabisk innvandring fra nord og øst

På enkelte palestinske nettsider får en inntrykk av at Epstine var en motstander av Zionismen

Epstine var sionist, og hans syn var at jødisk innvandring var en vinn-vinn situasjon både for jøder og arabere

Jødene vill da gjenvinne sitt gamle hjemland og araberne ville komme ut av fattigdom og uvitenhet

Den gangen bodde det to tusen tyske Luteranere (De Tyske templerne) i 7 kolonier i Palestina, en av disse lå i Haifa, og en i german colony som er en bydel i Jerusalem.

Han skriver: Vi har mye å lære av tyskerne, men ikke når det gjelder deres behandling av araberne. Jødene fra Øst Europa hadde ingen jordbruks erfaring, men ble lært opp av tyskerne, som blant annet førte inn citrus frukter. Mange av disse tyskerne ble nazister i 30 årene, og endte opp i en leir i Atlit, sør for Haifa, de ble skipet ut til Tyskland, og de som ikke var nazister dro til Australia.

Hvordan jødiske innvandrere uten kunnskap om landbruk forvandlet et øde land til en oasen kalt Israel. https://www.youtube.com/watch?v=oxxYmn3HpDU

Jeg vil slutte med Mark Twain.

Det var her i øvre Galilea Mark Twain siterte 3. Mos 26

om landet som var lagt øde. Og det var her Yitzhak  Epstine 

40 år senere, beskriver alle araberne som slo seg ned rundt de jødiske jordbruks koloniene

 Da Mark Twain reiste gjennom Galilea 40 år tidligere, var store deler av landet tomt

Tilslutt vil jeg ta med en bok:

”En reise til det Hellige Land anno 1881”

Skrevet av den norske presten Willhelm Friman Koren. Tilrettelagt og komentert av Elin Elkouby

I motsetning til de fleste bøker om emnet, kan den leses på norsk, og gir et godt bilde av situasjonen i Palestina på denne tiden.

Friman Koren skriver tilslutt i boken sin:

Når man drager igjennom de nu så mennesketomme egne, får man et sterkt inntrykk av, hvilken evne de har til å føde en stor befolkning.

Der synes meg å hvile en gribende vemod over dette lands natur, som pga. det jødiske folks brøde ligger uten røgt og menneskelig kultur.

Men vi glemmer dog ikke, at dette sukkens land ennu alltid er løftenes land.

Vi må også ta med dette, i 1948 var det 850.000 jøder måtte rømme fra de arabiske land fra 1948 og utover. Mange av disse dro til Frankrike, men 600.000 kom til Israel. I dag er også de franske jødene på vei til Israel.

Jan Sandvik