Den
ungarsk-jødiske forfatteren og tenkeren Arthur Koestler,
Sier at
opprettelsen av staten Israel , er avhengig av hva man tar som utgangspunkt
for
historien til dette landet.
En troende jøde vil ta utgangspunkt i løftet som ble gitt til Abraham,
”For hele
det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid” (1. Mos 13:15)
Arthur
Koestler, som var ateist tok et annet utgangspunkt.
Han mener
at Israels historie begynner med den første Aliyah i 1882, da øst europeiske
jøder begynte å strømme til landet.
Og de kom ikke til et tomt land, sier han.
Det gjorde heller ikke Abraham. Han var ikke
i et folketomt land, da han fikk disse løftene fra Gud. Slik sett kan det se ut
som om Bibelen er på kollisjonskurs folkeretten?
Men en må gå mange tusen år tilbake i tid, hvis vi skal finne en nasjon som etablerer seg i et
tomt land.
Da Columbus kom til Amerika var ikke landet tomt.
Australia
var heller ikke
folketomt da britene koloniserte landet.
Tyrkia ble skapt da innvandrere fra øst, okkuperte det bysantinske
riket, rundt år 1400, da ble det Osmanske riket til, og de forandret både
språk, religion og kultur i landet.
Da araberne erobret Midtøsten med sverd på 600 tallet, så var dette også en voldelig
okkupasjon av de mange kristne samfunn i Midtøsten, der kristne måtte betale
kopskatt og ble dimier, et annenrangs folk.
Og denne
historien er araberne svært stolte over i dag.
Da Jødene kom til Palestina i 1880
årene var de
sårbare flyktninger som kom til forfedrenes land fra pogromer og massakrer i
Øst Europa. Senere fra nazistenes forfølgelser, og folkemord i 1940 årene, og etter 1948 kom jøder fra de arabiske land der de ble
forfulgt og trakassert.
De kom ikke som militære okkupanter!
Melani Philips
fra den engelske
avisa Daily mail, sier at desinformasjonen
om hvordan Israels ble til, er så stor i dag at mange israelere går
rundt med skyldfølelse,
de tror at Israel er født i synd.
Israelsk TV2
intervjuet Melani Philips i 2011, intervjueren
presenterte to av bøkene hennes på hebraisk ”Londonistan” og ”The World turned upside down” men etter
hvert fikk hun slippe til, der sier hun, at europeiske medier er blitt et
globalt vaskeri for løgnene mot Israel og intoleransen mot jødene som klekkes ut
i den arabiske og muslimske verden. https://www.youtube.com/watch?v=aOCjtHagaTw
Går tilbake til Arthur Koestler, han mente at Israels historie
begynner i 1882,
da øst
europeiske jøder begynte å strømme til landet.
Israels
nyere historie begynner egentlig flere ti år før.
Den første
spede begynnelse ser vi allerede i 1850 årene.
I 1853-kom
Krim- krigen mellom Russland og det Ottomanske Tyrkia. Krigen varte til 1856. Krigen startet på grunn av den
økende russiske innflytelsen på Balkan og Russlands ønske om tilgang til
Middelhavet, på bekostning av et vaklende ottomansk rike.
Dette førte til at England og Frankrike
grep inn i
konflikten på ottomansk side.
De ønsket
ikke at Russland skulle bli for mektig.
Religiøse motiver spilte også inn, den ortodokse kirke hadde en dominerende posisjon i Jerusalem. Tsar Nikolaj I
av Russland mente at den russisk ortodokse kirke var blitt ydmyket, da
ottomanene gav den katolske kirke privilegier i Jerusalem i 1851.
Franskmennene fikk da et fotfeste i Jerusalem, som forsvarer av den
katolske Kirke. England
fikk også et holdepunkt og konsulat i Jerusalem, for å ta vare på jødenes
interesser. For engelskmennene var det viktig å få et holdepunkt i
Jerusalem.
Og dette
siste kom til å bety mye for den jødiske befolkningen i
Jerusalem.
I 1850 årene hadde Jerusalem en befolkning på
14-15.000 innbyggere.
Av disse var ca. 6-8000 jøder
Krim
krigen ble derfor en mulighet for jødene i Jerusalem.
Og for denne mannen her, Moses Montefiore, en rik engelsk jøde,
som reiste rundt i verden og hjalp jøder i nød. Han reiste
fra England til Jerusalem 7 ganger første gang i 1827, siste gang i 1875,
for å støtte jødene der.
I 1850 årene bygger
Moses Montifiore, jødiske
institusjoner i Jerusalem, jødisk skole,
jødisk sykehus, jødiske fattighus og den
første jødiske bydel Mishkenot Sha'ananim, utenfor Jerusalems murer. Han bygde
også en jordbruksskole Avraham's Vineyard, dette ble starten
på de jødiske jordbruks koloniene. Jødene hadde ikke tidligere kunnet eie jord
i Palestina og jødene hadde ikke før noen rettigheter i Jerusalem, og måtte
underholdes av jøder i andre land.
På turene
fra England til Jerusalem, reiste Montifiore om Istanbul og forhandlet med
Sultanen,
om jødenes rettigheter. Det kunne han gjøre med England i ryggen.
Fra 1860
årene fikk Russland et sterkt nærvær i Jerusalem.
Da ble ”the
Russian Compound” byget for å ta i mot
russiske pilgrimer.
Pilgrimskip begynte å gå i fast rute mellom Odessa og Jaffa.
Her i det
russiske compound, ble det byget store sovesaler for de russiske pilgrimene.
Den ligger fortsatt der i dag, litt nord for Gamlebyen, ved Jaffa gata.
Tusenvis
av russiske pilegrimer kom til Jerusalem.
Det kunne
være ti tusen i løpet av et år.
Leo
Tolstoys skrev en
novelle i 1885 som han kalte "To
gamle menn”
En
interessant fortelling om to russisk pilegrimer som dro til Jerusalem.
Den ene ble heftet i en landsby, for å hjelpe noen syke. Den andre dro videre.
Det er en
god moral i denne fortellingen til
Tolstoy - den som stoppet for å hjelpe de syke i landsbyen – og pilgrimen som
dro videre til Jerusalem, når de møttes igjen, sa denne som dro til Jerusalem.
Jeg var der, men min sjel var ikke der, han oppdaget at det å hjelpe mennesker
i nød, er vårt oppdrag i denne verden. https://www.youtube.com/watch?v=EMW6MNuGuQA
Da pilgrimskipene kom til Jaffa,
brukte russerne tre dager på veien til Jerusalem.
Russiske
pilgrimer på vei til Jerusalem
Men det kom også en store
innvandring av russiske jøder til Palestina, det startet med mordet på Tsar Alexander
II i 1881. Dette førte til store forfølgelser av jødene i Øst Europa. 3,5
millioner jøder flyktet vestover, derav ca 2,5 millioner til USA og Canada.
Ca
70.000 jøder drog til det ottomanske Palestina, et primitivt, tilbakestående
landområde den gang, drevet av ønsket om å komme til Jerusalem og fedrenes
land.
Bildet nedenfor: I alle disse byene, ”Pale området”
som ligger i Russland, Ukraina. Polen og Baltikum, der ble det drept svært
mange jøder, og også i byene inne i Russland
I dette
området bodde 40% av jødene i verden, og fra 1881 til 1. Verdenskrig ble det store
massakrer i dette området.
Noen jøder
kom også til Norge i disse årene.
Mange jøder som rømte fra pogromene
i Russland, kom med disse pilgrimskipene
fra
Odessa.
Jaffa hadde
ingen havn, og pilgrimene ble hentet med robåter.
Bildet over: Russiske
pilegrimer ankommer Jaffa i 1880- årene.
De to karene i den fremste båten er jøder, det kan en se på klesdrakten.
Mange russiske jøder kom med disse
pilgrimskipene særlig fra 1882 og utover.
I 1878, kjøpte jøder fra Jerusalem et landområde i nærheten
av Jaffa, og her bygde de den første jødiske
jordbrukskolonien. Petah Tikwa, som tok i mot russiske jøder i 1880 årene. Fra
havnen i Jaffa, var det kort vei til Petah Tikwa.
Jordbrukskolonien
ble finansiert med hjelp fra bankmannen baron Rothschild fra Paris.
Hvordan var landet da jødene
innvandret fra Øst Europa?
Mark Tvain
reiste gjennom Palestina i 1867, og opplevde et tynt befolket land. Det var
langt mellom landsbyene, hvor det bodde lutfattige landsby beboere.
Mange var
syke, blinde og krøplinger. En kan lese om reisen hans i boka
”The
innocents abroad”.
Mark Twain
kom fra Damaskus, dro gjennom Galilea, til Genesaretsjøen.
”Du kan ri
ti mils uten å se et menneske”, skriver han om turen gjennom Galilea, og de få
menneskene han møtte var beduiner.
Langs
Genesaretsjøen, Kapernaum og Tabgha, var det øde og folketomt.
I Tiberias
bodde det en koloni med jøder. På veien fra Tiberias til Tabor, så ikke Mark
Twain et eneste menneske. På veien til Nasaret møtte han kun en kamel karavane.
I tillegg
til Mark Twain, er det mange reisende som gir en lignende beskrivelse av
landet, som Samuel Manning som reiste i landet i 1874.
Han
skriver:
”Hvor er
Innbyggerne? -Landet er blitt liggende øde og forlatt, uten innbyggere”.
Oberst C.R.
Conder reiste gjennom Palestina i 1872 og i 1880.
Han
opplevde et tynt befolket land, og få som dyrket jorden.
Øst Europeiske jøder begynte å befolke Galilea, og
kystslettene, de bygde jordbrukskolonier, de
begynte å drenere, og dyrke jorda på begynnelsen av 1880 årene. Det gjaldt også
store deler av resten av landet.
Under den tyrkiske
ottomanske riket på 1800 tallet fram til 1. Verdenskrig,
var landområdene i
Galilea, Jisraeldalen og deler av kystslettene infisert av malariamygg, dette
var også en årsak til at deler av disse landområdene ble liggende uten
befolkning. Jødene utførte et enormt og effektivt arbeid ved å drenere
disse områdene, og mange døde av malaria.
Hvordan fikk jødene land til
jordbrukskoloniene sine? Den ble finansiert først med hjelp fra bankmannen baron Rothschild i
Paris, og i den britiske mandat perioden så var det Jødisk Nasjonalfond, som samlet penger for å kjøpe land.
Den rådende oppfatningen vi møter i
dag, er at dette var en jødisk kolonisering av palestinaarabisk land. Palestina fantes ikke den gangen.
Det var det ottomanske riket (Tyrkia) som styrte Midtøsten den gangen. De kjøpte land fra
de rike velstående familier som bodde i Beirut, Damaskus, Bagdad, Kairo og i Jerusalem.
De dominerende
familiene i Jerusalem var Husayni, Kalidi, Nusaybah og
Nashashibi samt noen få familier til. Disse familiene sendte sine sønner på
skole i England og Frankrike. Disse velstående araberne var også jordeiere, som
leide ut jorda til leiebønder til ågerrente.
Sursock, var en rik libanesisk familie i
Beirut, som eide store landområder i Palestina, som ble solgt til jødiske
landoppkjøpere
1. Verdenskrig
kom også til Midtøsten.
Her ble det kamp om oljekildene i Irak og
Baku. Og det ble kamp om Suez kanalen, som England holdt. I 1917 hadde den
engelske generalen Allenby, samlet
store styrker i Egypt, og han gikk da til angrep på de tyrkiske stillingene i
Palestina og tok Jerusalem
1917 ble et
merkeår for det jødiske folk. Da britene hadde
erobret Jerusalem, kom britiske
utenriksministeren Balfour opp med det som senere er blitt kalt Balfour
erklæringen, som lovte det jødisk folk et nasjonalt hjem i Palestina
Englands regjering
hadde ikke noen myndighet til å utstede folkerettslige traktater, men denne
traktaten ble et folkerettslig dokument under San Remo konferansen i 1920, og
endelig bekreftet av Folkeforbundet i 1922.
Oppfølgingen av
fredsprosessen etter 1. Verdenskrig ble administrert av Folkeforbundet.
Det gjaldt også britenes overtagelse av Ottomansk land i Midtøsten.
Det hele startet
med fredskonferansen i Paris i 1919, San Remo konferansen året etterpå.
Fredsprosessen ble avsluttet med The Treaty of Lausanne i 1924, og den
Anglo-American convention on Palestine 1924.
San Remo
konferansen i 1920, der kom stormaktene samen, for å fortsette arbeidet de
påbegynte i Paris året før, for å opprettet nasjonenes Europa.
Tre store imperier
var gått i oppløsning, Habsburgerriket, det Ottomanske riket og Tyskland. Og
Europakartet skulle trekkes opp på nytt, nye nasjonalstater oppstod.
Denne tanken kom
til uttrykk også når det gjaldt Midtøsten. San Remo konferansen
tok utgangspunkt i
det jødiske folks historiske røtter, jødenes tilknytning til Jerusalem
og dette landområdet i Midtøsten, og de godkjente Balfour
erklæringen om et jødisk nasjonal hjem i Palestina.
Til
fredskonferansen i Paris i 1919, kom Emir
Feisal fra Mekka, som arabernes representant, og Chaim Weizmann som jødenes representant.
De kom sammen før
fredskonferansen i Paris januar 1919, og skrev under en avtale , om
arabisk-jødisk samarbeid om opprettelse av en Jødisk og en arabisk nasjon
(Feisal-Weizmann avtalen) De fikk bringe fram sin sak og ble hørt.
Vilkårene Chaim
Weizmanns ønsket å få oppfylt under fredskonferansen
At jødene ble
anerkjent som et folk, med historiske rettigheter i Palestina.
Han bad
fredskonferansen om å rekonstituere (gjenopprette )
jødenes nasjonale
hjem, basert på historiske kjensgjerninger.
Denne anerkjennelsen av det jødiske
folks historiske rettigheter fikk han i
San Remo i 1920. Han fikk dette ønsket helt og fullt oppfylt.
To år senere i
1922, ble det jødiske folkets historiske rettigheter også
godkjent av
Folkeforbundet.
Hva med de
araberne som bodde i Palestinamandatet?
I 1922 var Winston
Churchill koloniminister i England da ble Palestina delt mellom Jøder og
Arabere, der araberne fikk ¾ av Palestinamandatet 77%, og jødene fikk ¼, eller
23%
I 1922 benyttet den britiske regjeringen seg av en passus i artikkel 25 i
dette palestinamandatet, for området Trans-Jordan (som er staten Jordan i
dag)
Dette
området var gitt en spesiell status i artikkel 25
Dette
brukte britene til å dele mandatet i to.
Også araberne fikk
sine ønsker oppfylt, de fikk riktignok sitt områder
delt i Mesopotamia, Libanon og Syria. Og de fikk Jordan av britene.
I dag har araberne
21 stater og jødene 1.
Men hverken arabere eller jøder var lovet selvstendighet over natten.
I artikkel 22 i
Folkeforbundspakten av 1919 står det:
De territoriene
som på grunn av denne krigen har opphørt å være
under maktene de
tidligere tilhørte, (dette gjaldt araberne som var under det Ottomanske riket) og
som enda ikke er i stand til å stå på egne ben
De folkene dette
gjelder, er underlagt et mandat, et fransk og britisk mandat, som er ansvarlig for folkets velferd og
utvikling.
For å sikre at
dette blir utført, er dette nedfelt i denne pakten
Et Jødisk nasjonalt hjem i Palestina.
Ble nedfelt i Folkeforbundets Dokument for palestinamandatet.
Dette dokumentet
har 28 artikler som forpliktet Storbritannia, som
mandatmyndighet.
De kan leses på
denne Web-adressen:
I artikkel 2 står
det.
Storbritannia
skulle gi landområdet slike politiske, administrative og økonomiske forhold at
det ville sikre etableringen av et jødisk nasjonalhjem.
Det skulle også
bli tilrettelagt for jødisk innvandring.
Både jøder og arabere fikk sine folkerettslige ønsker oppfylt.
Nå vet vi at England og Frankrike ikke fulgte opp det mandatansvaret de
hadde fått av Folkeforbundet. De opptrådte som koloniherrer,
og tok lite hensyn til at de forvaltet et mandat med klare forpliktelser og
lover. Folkeforbundet hadde heller ikke store sanksjonsmuligheter over for
Storbritannias og Frankrikes brudd på mandatreglene.
Det er nå engang slik her i verden at det er makten
som rår.
Men fra Folkeforbundet fikk både jøder og arabere sine historiske
rettigheter oppfylt, med klare landegrenser i de britiske og franske mandat
dokumentene.
I 1923 overførte England Golan til det franske Syria-mandatet,
i bytte mot et landområde i Syria mot grensen til Irak, der de regnet med å
finne olje.
Dette
var brudd på Folkeforbundets mandat.
Men resten
av området ble gitt som et nasjonalt hjem til jødene, der jøder hadde rett til
å bosette seg i Judea, Samaria og i Gaza.
I avisene blir det av og til vist til en Hussein-McMahon avtale fra 1915, der den britiske
høgkommissæren i Egypt lovet Kong Hussein av Mekka et arabisk kongedømme i
Midtøsten under første verdenskrig, dersom araberne ville støtte britene
mot det tyrkisk ottomanske riket.
I avisene blir ofte dette framstilt som om jøder og arabere ble lovet
samme landområde. Hussein av Mekka ble regnet som
en representant for araberne på den tiden. I brevet til Hussein av Mekka, fra
denne britiske høgkommissæren blir ikke Libanon og heller ikke området vest av Jordan
elva, gitt til Hussain,
da disse
områdene ikke er typisk arabisk land, men befolket av minoriteter.
Disse
områdene var for en stor del befolket av kristne, drusere og jøder.
Sykes-Picot-avtalen var en hemmelig avtale inngått i
1916 mellom Frankrike, Storbritannia
og Russland. Den handlet om hvordan Det osmanske rike skulle deles etter første
verdenskrig. Avtalen fikk navn etter den britiske etterretningsoffiseren Mark
Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot.
England og
Frankrike hadde sine ambisjoner om å kolonisere tidligere ottomansk land, og det anså ikke araberne i
stand til å styre seg selv, da de var splittet i mange fiendtlige klaner.
(Kartet nedenfor) Den såkalte
Sykes–Picot avtalen. Den røde delen gikk til England, den blå til Frankrike, og
det grønne område til Russland.
Under 1.
Verdenskrig bodde noe i underkant av hundre tusen jøder i Palestina.
I de første
årene etter 1. Verdenskrig kom det like mange nye jøder til Palestina.
Som før nevnt ble den britiske mandatperioden en oppgangstid
med industribygging og jobbskaping.
Både i den
tyrkiske perioden (1880 – 1918)
og i den brittiske
mandatperioden (1918 – 1948)
kan det
dokumenteres stor innvandring av arabere fra naboland, bla. fra bøker, brev og
avisartikler skrevet i denne perioden i Palestina.
Men det ble
også etter hvert mye politisk uro, isenesatt av denne mannen på bildet,
stormuftien av Jerusalem Amin
al-Husayni.
Amin al- Husayni Grand
Mufti of Jerusalem
Han var
årsak til et arabisk opprør i Jerusalem i 1920 der mange jøder ble drept.
i det
jødiske kvarter. https://en.wikipedia.org/wiki/1920_Nebi_Musa_riots
Han fikk
startet nye opptøyer i Jaffa i 1921. I 1929 startet han også et arabisk opprør,
som førte til massakrer av jødene i Hebron. https://en.wikipedia.org/wiki/1929_Hebron_massacre
I 1936-1939 ble det et arabiske
opprøret i Palestina
mot den britiske administrasjonen av Palestinamandatet, dette grunnet seg i at
Folkeforbundet hadde godkjent et Jødisk nasjonalt hjem i Palestina i 1922.
Rundt
1930, startet en
islamist fra Syria, Din al-Qassam, et opprør mot britene.
Han bodde noen år i Haifa, der han fikk samlet en opprørsgruppe av fattigfolk og landarbeidere.
Han ble
drept av britisk politi i 1935, noe som igjen førte til et større arabisk opprør mot
britene i Palestina. Opprøret ble slått ned av den
britiske generalen Montgomery som vi kjenner fra 2. verdenskrig..
Med Din
al-Qassam kom religionen med full
tyngde inn i konflikten. (Han har i dag en høg stjerne hos Hamas
sine folk, som har kalt rakettene sine opp etter han.)
Dette
arabiske opprøret mot
britene i 1936-39, førte til britiske
granskninger.
Vi fikk
Peel kommisjonen i 1937 som kom til den løsningen vi ser på kartet nedenfor.
I Peel
rapporten står det:
Det jødisk
nasjonalhjem er ikke lenger et eksperiment.
Det har
fått et moderne demokratisk europeiske preg i dag, og kontrasten til den
arabiske verden rundt er påfallende.
Det er ikke
mulig å få til en fusjon eller assimilering mellom jødiske og arabiske kultur.
De kom til at den
beste løsningen var å dele Palestina
i en jødisk og en arabisk stat.
På kartet (nedenfor) ser du den jødiske staten lagt til det område der det bodde
flest jøder, ( fiolett) Og et britisk baseområde (skravert)
Nå var
jødenes område blitt mindre enn ti prosent av det de hadde blitt lovet
opprinnelig. Jødene aksepterte og
godtok denne mini-staten
Men araberne sa nei!
Under Peel
kommisjonens London konferanse i 1937, sier palestina-arabernes representant
Abdul Hadi: Det finnes ikke noe slikt land som Palestina, Det er et begrep som
Sionistene har funnet opp. Palestina er fremmed for oss.
Fra arabisk
side var Palestina et fremmed legeme. Navnet var ukjent. Arabere kunne ikke
engang uttale det. I mange hundre år hadde ottomanene styrt disse provinsene
fra Damaskus. De ville ikke ha en palestinaarabisk stat.
Hitlers maktovertakelse i Tyskland
1933, ble godt mottatt av mange arabere i Midtøsten.
En stor del
av den arabiske intelligentsiaen tok parti med Hitler. Det ble gjort en
meningsmåling av det amerikanske konsulat i Jerusalem i 1941 blant
palestinaarabere.
Det viste
at 88% støttet Nazi Tyskland, bare 9% støttet England.
Husayni-familien,
med stormuftien Mohammad Amin al-Husayni ble tidlig Hitler sympatisører. Bildet
viser Stormuftien i audiens med Hitler i 1941
Han døde i
1974, og han fikk oppleve seksdagerskrigen og Jomkipur krigen.
Det ble en ny stor London konferanse
i 1939 om Palestinamandatet,
der alle de
arabiske delegatene gikk inn for at Folkeforbundets
løfter til jødene skulle skrinlegges. Og det arabiske flertallet skulle styre
Palestina. Selv om araberne allerede hadde fått tildelt 77% av
palestinamandatet. De forlangte alt.
Vi fikk den andre Verdenskrig, den
kom også til Midtøsten.
Den jødiske brigade var frivillige jødiske menn fra Palestina, som meldte seg til den
britiske hæren for å delta i 2. verdenskrig. De ble trent av britiske
offiserer.
Først dannet den britiske regjeringen en hær som bestod av jøder og
arabere i Palestina.
Men svært
få arabere meldte seg, mens 130.000 jøder ønsket å delta.
Da panserstyrkene til den tyske generalen Rommel, nådde El Alamein
sommeren 1942, dannet
britene en egen jødisk brigade,
og gav 40.000 jøder i Palestina militær opplæring.
Mot slutten
av 1942 var 18.000 av disse palestinske jødene innrullert i den britiske hæren,
de fleste som politistyrker stasjonert i Palestina.
Men
sommeren 1942, fikk flere tusen soldater i den jødiske brigade spesialtrening i
Egypt. I begynnelsen av november 1942 vant General Montgomery slaget ved El
Alamein, og drev den tyske panserstyrken vestover.
Før slaget
ved El Alamein ble en mindre gruppe av den Jødiske Brigade satt inn i et
kommando raid ved Tobruk i Nord Afrika,
senere ved Monte Casino i Italia
Men de
fleste av soldatene i Den Jødiske brigade ble først satt inn i kampene mot
tyske styrker i Nord Italia i oktober 1944. De utgjorde 5000 soldater i den
britiske 8. arme. De fikk her en kamptrening som de ellers ikke ville fått i
Palestina i 1948, ikke minst logistikk erfaring. En video om den jødiske
brigade uten lyd. https://www.youtube.com/watch?v=0PvJehx6c30
Den
jødiske brigade fortsatte inn i Østerrike, og ble en del av den britiske okkupasjons styrken
der. Der møtte de jødiske flyktninger i leirene, og ble engasjert i arbeidet
med å få disse flyktningene illegalt inn i Palestina.
Etter en
tid oppdaget britiske myndigheter hva den jødiske brigaden holdt på med, og
flyttet brigaden til Belgia og Nederland i juli 1945.
Der
fortsatte de i samme spor, med å organisere transport av jødiske flyktninger
til havner ved Middelhavet. Derfor ble de dimittert og sendt hjem sommeren
1946. Men mange av disse soldatene dro tilbake til Europa, engasjert i illegal
jødisk emigrasjon, som medlemmer i Alyah Bet.
Vi må også
få med oss jødenes skjebne i Europa under 2. Verdenskrig. https://www.youtube.com/watch?v=9fNSY0TIoWM
Etter 1945, skar det seg kraftig mellom
den jødiske befolkningen i Palestina,
og britene.
Britene beholdt lovene fra 1939, Hvitboken, og slapp et fåtall jøder inn.
Det var over to hundre tusen jøder som ventet i leirene
i Tyskland og Østerrike.
70.000 av disse
tok seg fram med egen hjelp til Middelhavet, for å komme seg
til
Palestina.
Den jødiske
organisasjonen Aliyah Bet kjøpte kondemnerte skip i Pireus, og andre steder, og
fraktet disse jødene hjem. Men engelske krigsskip lå uten for kysten av
Palestina, og bordet disse flyktning-skipene.
I Haifa ligger det et marinemuseum, som gir et godt innblikk i denne historien. Til å begynne
med ble flyktningene sendt til øya Mauritius i det Indiske hav.
Etter hvert begynte
England sende disse jødiske flyktningene til leirer på Kypros. De brukte store resurser på å hindre jøder fra å komme til Palestina
Spikeren
i kisten for britenes mandatperiode i Palestina ble behandlingen av 4500 holocaust
overlevende jøder på flyktningeskipet Exodus. Dette flykning skipet ble bordet av britiske krigsskip, noen av
flyktningene ble drept under bordingen. De
ble deretter lastet om bord i andre skip og ført til Frankrike, og
forsøkt landsatt der.
Da forsøket på
landsetting ble mislykket, ble
de sendt tilbake til Hamburg og leirene i Tyskland.
Fra
nyhetsbilde i 1947
NTB fra
Reuter
Leon Blum,
den gamle franske sosialistleder og tidligere statsminister, har rettet et
voldsomt angrep mot Storbritannia på grunn av engelskmennenes umenneskelige
behandling av jødene ombord på flyktningeskipet ”Exodus".
Disse arme mennesker,
sa Leon Blum, er behandlet på den mest ubarmhjertige måte,
Flere av
menneskene ombord er folk som nærmest ved et under har unngått Hitlers
gasskamre. Til slutt sa Leon Blum at engelskmennene selv for en stor del er
skyld i utviklingen i Palestina, også for de siste terrorhandlingene der.
Kritikken
fra verdenssamfunnet etter
”Eksodus” affæren, førte til at England sendte Palestinaproblemet over til FN,
og ba FN komme opp med en løsning på problemet.
Det var Trygve Lie, FNs generalsekretær som fikk oppgaven med å finne en løsning. Han
satte da ned en komite (United Nations Special Committee on Palestine)
FN
resolusjon 181 i 1947, 29 November
1947
Denne komiteen kom
i novber 1947 fram til samme konklusjon som Peel kommisjonen i 1937, en delingsplan for Palestina i en
jødisk og en arabisk stat, den ble vedtatt med 2/3 flertall i FNs hovedforsamling,
og dermed fikk den flertall.
Med FN resolusjon
181 i 1947, ble dette området som jødene hadde
folkerettsligkrav på fra Folkeforbundet i 1922, delt opp på nytt.
Delingsplanen kunne blitt folkerett hvis begge parter undertegnet, men araberne
forkastet dette forslaget.
Dr. Jacques
Gautier, er en folkerettsjurist som har brukt mange år på de folkerettslige
sidene rundt Israels opprettelse, og Jerusalems status.
Han sier at
etableringen av Israel skjedde ikke med delingsplanen for Palestina, den ble
aldri en bindende avtale, fordi araberne forkastet forslaget.
Israel ble etablert i San Remo i 1920, og ble folkerett i
1922.
Dr. Jacques Gautier holder et foredrag i
Oslo Symposium 2015.
I det jødiske samfunn i Palestina.
David Ben Gurion ledet dette samfunnet 1930 og 40 årene. Han
var fra Polen og kom til Palestina i 1906. Han ble utvist for politisk arbeid i
1915, av tyrkiske styresmakter, og drog til USA, der han oppholdt seg til 1918
da britene hadde tatt over Palestina. Han var ofte i flyktningleirene i
Tyskland og Østeriket etter
2. Verdenskrig.
Den Anglo amerikanske komiteen kom
fram til at jødene i flyktningleirene i Tyskland og Østerrike, burde få reise
til Palestina, siden dette var deres
ønske.
President Truman støttet denne tanken, men den britiske
regjeringen ledet av utenriksminister Bevin
og statsminister Atlee sa et klart og tydelig NEI!
Den britiske regjeringen forsøkte hardt og nådeløst å
avvæpne Hagganah den
jødiske militære organisasjonen, og de andre jødiske militære gruppene i
Palestina. De foretok rassia i jødiske kibbutzer, og konfiskerte våpen som var
brukt til vakthold og forsvar av de jødiske jordbrukskoloniene.
Den militære jødiske organisasjonen Hagganah derimot, hadde hemmelige lagre som de sjelden
fant.
Jødene som ble tatt av britene havnet i dette fengslet i
Akko. Disse unge jødiske mennene som gjorde militært opprør mot britene ble
fengslet, de ble henrettet ved henging. I dag er dette et museum - fengselet
var i bruk fra 1920 til 1948
14. Februar 1947, sendte England Palestina problemet over
til FN
Den jødiske
delegasjonen kom til New York like etterpå.
Abba Eban fortalte at den jødiske delegasjonen så mørkt på at Palestina spørsmålet ble tatt opp til votering i FN.
De var sikker på at Sovjet med sine vasallstater ville stemme nei.
Latin Amerika med
sin katolske bakgrunn ville også si nei. De sosialdemokratiske land i Europa
ville stå sammen med Bevin, og araberlandene vil si nei.
I slutten av
april 1947, ble det en spesial sesjon i FN
Da Sovjets representant Gromyko
kom på talerstolen, la han fram tre grunner for å støtte jødenes krav:
Jødenes historiske tilhørighet til landet.
Utryddelsen av 6 millioner jøder under krigen.
Europas manglende evne til å beskytte jødene.
Han gikk inn for en jødisk stat i Palestina.
Gromyko handlet på ordre fra Stalin, som så en mulighet her
for å skape problemer for England (Englands regjering trodde ikke at FN kunne
løse Palestina problemet med alle motsetningene der, de trodde England ville få
saken tilbake og få kjøre sitt eget løp). Gromyko gjorde jobben på svært
overbevisende og god måte.
29 november 1947 delingsplan for
Palestina vedtatt. Da
ble det borgerkrig i Palestina, der den arabiske liga, sendte tusenvis av
frivillige arabiske soldater fra Syria, Irak og Egypt. Britene holdt seg
nøytrale, men måtte ordne opp i enkelte episoder. Det ble en kamp for
jordbrukskoloniene som lå utsatt til, der den jødiske militsen Hagganah, måtte beskytte disse koloniene.
14.
MAI 1948 ble Israel proklamert som selvstendig stat.
Den arabisk-israelske krig 1948
14 mai
1948 ble staten Israel opprettet, den 15 mai prøvde 5 arabiske land å utslette den jødiske
staten. Den første måneden kjempet
jødene med stor mangel på våpen, mot godt utrustede arabiske hærer. Men 11. juni fikk FN i stand en
våpenhvile, da fikk jødene inn våpen, artilleri og panserkjøretøyer fra
Tsjekkoslovakia, og unge jødiske menn med krigserfaring kom fra mange land,
særlig fra USA for å delta.
Hagganah, som da var Israels
hær. Israel fikk også noen tyske Messerschmitt jagerfly og tre B-17 bombefly
fra Tsjekkoslovakia, men Israel hadde ikke piloter til a bemanne disse flyene,
da var det amerikanske jødiske piloter fra
2. Verdenskrig, som tok seg av
denne jobben. De stanset en egyptisk arme sør for Tel Aviv, og disse pilotene
ble værende i Israel for å byge opp det Israelske flyvåpenet. https://vimeo.com/54400569
Da araberlandene
angrep Israel i mai 1948.
Hagganahs problem var at den
jødiske bosetningen i Jerusalem som var avskåret fra forsyninger. Det bodde
hundretusen jøder i Jerusalem i 1948. Den Jordanske hæren (den arabiske legion)
blokkerte veien til Jerusalem, de hadde et fort i Latrun med kanonstillinger som
britene hadde overlatt til den arabiske legion. Det ble harde kamper, der mange
jøder falt.
Da den første våpenhvilen var
på plass, ble det bygget en vei litt lenger sør i et ulendt terreng, kalt Burma
veien (som spilte en strategisk rolle under 2. Verdenskrig)
Da fikk de forsyninger til
Jerusalem.
Våpenhvilen ble avsluttet 28.
oktober 1948, da egyptiske styrker angrep, men da kom israelske styrker på
offensiven, og tok Galilea, Negev og ned til Eilat ved Akababukten.
September 1949 ble
krigshandlingene avsluttet, med våpenhvile linjen rundt Vestbredden.
Jøder fra mange land så det
som et kall å kjempe for Israel
Utfallet av denne krigen i
detalj.
Israel og folkeretten i et historisk perspektiv (Del
2)
