Israel fra 1948 til
2016.
Men først tar vi for
oss FN systemet.
Det er her mye av
problemet for Israel ligger.
Folkeretten
blir i dag administrert av FN og domstolen i Haag.
Folkeretten består av forskjellige Internasjonale lovverk,
som gjelder
mellom nasjoner vist nedenfor.
Internasjonal
økonomisk lov
Internasjonal
sikkerhet lov
Internasjonal
strafferett
Internasjonal
miljørett
diplomatiske
lov
Internasjonale
menneskerettigheter
Internasjonal
humanitær rett eller krigens folkerett.
Det
er de to siste lovene som brukes mot Israel i dag
Menneskerettighetene
og krigens folkerett.
Menneskeretts
erklæringene er en viktig del av folkeretten,
retten til
liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.
.«Verdenserklæringen
om menneskerettighetene».
er grunnloven
for menneskerettene, som alle de andre menneskeretts konvensjonene bygger på. Den
er ikke juridisk bindende, men det er konvensjonene vist nedenfor.
Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen
FNs
konvensjon om sivile og politiske rettigheter og
FNs
konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I alt er det syv
konvensjoner.
De aller
fleste land i
verden har godtatt disse menneskeretts erklæringene, som bygger på den vestlige
verdens verdisystem, bortsett fra de muslimske land
I august 1990
møtte representanter for 54 muslimske land i Kairo og undertegnet Kairo-erklæringen
om menneskerettigheter i islam.
Denne
erklæringen forsøkte å tilpasse menneskerettene til islamske verdier, men
det er blitt en uthuling av menneskerettene. Denne Kairo-erklæringen, er i konflikt med helt sentrale retter
som, ytringsfrihet og livssynsfrihet. Og de ønsker en blasfemi lovgivning som
skjermer Islam fra kritikk.
Denne forskjellen i verdisyn er en
del av problemene i verden i dag.
I
tillegg til menneskerettighetene,
har vi også
Genève og Haag-konvensjonene, som er en viktig del av humanitær folkerett.
Det var
kristensionisten Henri Dunant, sine opplevelser av slaget ved Solferino i
Italia 1859, som gav støtet til opprettelsen av Genève Konvensjonene,
- et
regelverk for hvordan stater skal oppføre seg i krig.
Slaget stod
mellom Østerike- Ungaren og Frankrike – Sardinia.
Her ble fanger
og sårede henrettet, og det glemte aldri Dunant.
Israels
erfaringer med folkeretten ?
FN og
domstolen i Haag den har ikke vært positiv de siste 30 år for Israel. Det
skyldes innflytelsen fra den muslimske blokk på 56 land. Tidligere var også den
kommunistiske blokk, en del av denne alliansen.
I
resolusjon etter resolusjon, har de anklaget Israel for folkerettsbrudd og
menneskerettsbrudd mot den palestinske befolkningen.
I mange år
har denne resolusjonskverna vært i drift.
Lista over
FN resolusjoner mot Israel er lang som et vondt år.
Israel har
fra FNs Generalforsamling og Sikkerhetsrådet, fått langt over 600 resolusjoner
mot seg fra 1948 fram til i dag.
Nord Korea
har i den samme perioden fått ca. 25, og Sudan som har begått folkemord på 2
millioner mennesker i Sør Sudan og Darfur, har også fått ca. 25 resolusjoner
mot seg fra FN.
Kinas
okkupasjon av Tibet har knapt blitt registrert i FN.
Over 600 resolusjonene
mot Israel?
Ikke noe land i
verden har større lovlig eksistens berettigelse enn Israel, sier
folkerettseksperten Alan Derschowitz som er professor på Harvard law school.
FNs
generalforsamling, også kalt Hovedforsamlingen. United Nations General
Assembly
FNs
hovedforsamling er ikke er et verdenspoliti, eller internasjonal
namsmyndighet.
Vedtak -
resolusjoner i FNs hovedforsamling er ikke bindende for noen nasjon, så lenge man ikke
godtar resolusjonen.
FNs
generalforsamling - har vært hovedleverandøren av resolusjoner mot Israel opp gjennom årene.
Tre
resolusjoner som stadig dukker opp i denne
konflikten.
Det er resolusjon
181, og resolusjon 194 (begge fra FNs Hovedforsamling) og resolusjon 242 fra
Sikkerhetsrådet, denne siste er blitt en slags hjørnestensresolusjon for
løsning av konflikten.
I 1964
begynte PLO og jobbe med en palestinsk stat, men det var først etter
seksdagerskrigen i 1967 at disse tankene kom opp i den arabiske verden.
I 1974 ble
PLO anerkjent av 20 arabiske land, som den eneste representant for det
palestinske folk, og at en fremtidig
palestinsk stat skulle være uavhengig av Jordan
( 1974 Arab
League summit)
Det rare
med mange FN resolusjoner er, at de over tid kan gjennomgå en forvandling og ny fødsel. Resolusjoner
som araberlandene har forkasta, og prøvd å begrave, har plutselig fått nytt liv
i kampen mot Israel.
FN
resolusjon 181, ”Delingsplanen for Palestina,” ble
forkastet og sterkt fordømt av araberlandene i 1947.
I 1988
kom PLO opp med en palestinsk uavhengighets erklæring, (Palestinian Declaration of
Independence) der de skisserte en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza med
Jerusalem som hovedstad.
Fundamentet
for denne staten var av alle ting FNs resolusjon 181,
som det palestinaarabiske lederskapet og den arabiske liga forkastet i
1947. Og som PLOs charter av 1964, fordømmer nord og ned.
De hevdet at FNs resolusjon 181, fortsatt gav
internasjonal legitimitet for en palestinske stat.
I dag har de fleste av FNs medlemsland godkjent denne forståelsen av
resolusjonen.
FNs
Sikkerhetsråd
Sikkerhetsrådet
er ifølge FN-pakten
FNs handlingsorgan.
Det er
kun Sikkerhetsrådet i FN som kan vedta bruk av sanksjoner, og
beslutte bruk av makt for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred
og sikkerhet, utfra artikkel 41 og 42 i FN pakten.
USA,
Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia er faste medlemmer,
Disse fem
nasjonene er en form for formynderi i FN, med vetorett.
I tillegg
har Sikkerhetsrådet 10 medlemmer som rullerer.
Også i fra Sikkerhetsrådet har Israel fått en rekke resolusjoner mot seg,
men ikke
mange sanksjoner, det har USA sørget for.
En av de viktige
resolusjonene fra Sikkerhetsrådet var resolusjon 242.
FN
resolusjon 242. kom
i etterkant av Seksdagers krigen i 1967.
En kort
repetisjon av hendelsesforløpet:
Etter
konflikten mellom
Israel og Egypt i 1956, ble det utplassert FN styrker langs grensen mellom
Egypt og Israel, og Egypt fikk ikke lov til å ha tropper i Sinai.
Nasser forlangte i 1967, FN styrkene ut av Sinai, og kjørte sine styrker inn.
Egypt
stengte også
Tiranastredet for alle Israelske skip. En krigserklæring.
Flere
arabiske land sendte
store troppestyrker mot Israels grense,
Israel
måtte da mobilisere alle
sine styrker. Araberlandene forsøkte seg med utmatting av Israel, med
krigsretorikk over arabisk radio.
Israel kunne ikke
holde store deler
av sine mannlige befolkning mobilisert veldig lenge før samfunnsmaskineriet
kollapset.
5. Juni i
1967 gikk Israel til angrep og slo ut det Egyptiske flyvåpen, og slo de arabiske
styrkene i løpet av seks dager. De erobret Sinai, Vestbredden og Gaza.
Oppbygningen
av arabiske styrker før seksdagers krigen i 1967.
Sikkerhetsrådet
oppfattet krigen som en Israelsk forsvarskrig.
Det kommer
til uttrykk i resolusjon 242, som krever tilbaketrekning av Israel, først etter
en endelig fredsavtale er inngått
med de arabiske land.
Men de
arabiske land dro til Khartoum i Sudan, og sa et trefoldig NEI til fred med
Israel. Nei til annerkjennelse av Israel. Nei til forhandlinger med Israel.
Nei til fred med Israel. Situasjonen var låst helt fram til 1979, fredsavtalen
med Egypt.
Vi
fikk også Yom-kipur krigen i 1973: https://no.wikipedia.org/wiki/Jom_kippur-krigen
Medias dekning av Israel:
Kartet nedenfor ligger på NRKs nettside, og forteller om
hvordan Palestina er blitt redusert fra 1948 til i dag.
Det er
media som er vår hoved kilde til informasjon om Midtøsten.
Og store deler av media deltar som part i konflikten
i dag.
Haag domstolen er også en del av
folkeretten.
FNs medlemsstater kan bringe stridsspørsmål inn for domstolen i Haag, via FNs
Hovedforsamling.
Når de
gjelder domstolens behandling av slike stridsspørsmål, så er en dom her kun rådgivende. - den
forplikter ikke de berørte parter.
La oss
se litt på Israels forhold til folkeretten.
Det er fem områder som skaper folkerettslig strid
om Israel i dag.
1. Lovligheten av de israelske
bosetningene i de palestinske
områdene.
2. Israels
annektering av Øst-Jerusalem.
3. Det
israelske sikkerhetsgjerdet rundt Vestbredden.
4. Hvordan
juridiske grenser bør avgjøres mellom Israel og en
Palestinsk stat.
5. Og den
rettslige status for de palestinske flyktningene fra 1948.
Det er
særlig bosetningene på Vestbredden, som av mange i dag blir oppfattet som brudd på den fjerde
Genève konvensjonens
artikkel
49, paragraf 6. Der står det følgende:
Okkupasjonsmakten
kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det
område som den okkuperer.
Den australiensk Professor i
folkerett Julius Stone, som døde i 1985, har en fyldig kommentar om denne Genève konvensjonens
artikkel. I en av sin avhandlinger “Legal Controls of International Conflict”.
Han viser der til at tanken bak artikkel 49
paragraf 6, var Tysklands okkupasjon av Polen, der de etter å ha ført en
angrepskrig fjernet den jødiske befolkningen (området ble gjort Judenrein), og
tyskere ble ført inn i området.
Israels krig i 1967 Seksdagerskrigen, var en
forsvarskrig mot Jordanske styrker, i et område Jordan okkuperte ulovlig i 1948, i strid med
FNs resolusjon 181.
Spørsmålet
blir da hvilket land hadde Israel okkupert?
Hvilke andre stater hadde rett til dette området? Det var ingen palestinsk stat der -
ingen arabere talte om en Palestinsk stat og et palestinsk folk den gangen.
Heller ikke FN og verden samfunnet.
En kan jo også spørre: Hva med Balfour- erklæringen som
gav jødene dette området?
Denne traktaten ble et folkerettslig dokument under San Remo
konferansen i 1920, og endelig bekreftet av Folkeforbundet i 1922, men er glemt og utvisket i FN
organisasjonen.
Det er resolusjon 181, delingsplanen
fra 1947, som gir legitimitet til Israels eksistens i dag.
Og fredsgrunnlaget for konflikten er resolusjon 242 fra 1967, som prøver
å bringe situasjonen tilbake til tiden før seksdagerskrigen, en tilstand som
igjen var i strid med delingsplanen for Palestina.
Begge disse
resolusjonene kreve en fredsavtale, for å være virkekraftige, som ikke er
oppfylt i dag.
I 2012 utnevnte Netanyahus regjering den såkalte Levy kommisjonen, som bestod av tre dommere i
folkerett. Den skulle se på lovligheten av de Israelske bosetningene på
Vestbredden.
Levy-rapporten
prøvde å få brakt
den folkerettslige forankringen tilbake til San Remo, og Folkeforbundets
palestinamandat av 1922.
Levy-rapporten
så bort fra
resolusjon 181, delingsplanen for Palestina, og resolusjon 242.
Den
baserte sin juridiske tolkning på Palestina mandatet fra 1922.
som gav
jøder rett til å bosette seg i Judea og Samaria.
Rapporten baserte seg videre på tilstanden i dag, at området har vært under israelsk
kontroll i flere tiår, og ifølge rapporten vil forbli det også i all
overskuelig fremtid.
Men dette
førte til veldig mye støy, og viste seg å medføre flere problemstillinger som
viser at folkerett Ikke er noen enkel materie!
Det kom
sterke reaksjoner på Levy-rapporten fra to kjente israelske folkerettsjurister.
Israel har fra 1967 brukt den fjerde Geneve
konvensjonen, når
land konfiskeres på Vestbredden, noe som ifølge okkupasjonsretten er lov
dersom det kan begrunnes militært, ifølge folkerettsjurist David Kretzmer,
Og bruk av Geneve
konvensjonen i over 40 år skaper presedens. Israel innrømmer, med sin praksis, at de
okkuperer området, sier Ruby Siebel folkerettsekspert ved det hebraiske
universitet i Jerusalem.
En av de som var sterkt uenig med Levy rapporten av en litt annen årsak, var Israels president Shimon Peres.
Han mener
at en må ta hensyn til de 1, 5 millioner palestinaarabere på Vestbredden, som ikke ønsker å bli Israelske statsborgere.
Han mener
at det også vil forrykke den
demografiske balansen i Israel på sikt, slik at araberne kan bli i
flertall i fremtiden, hvis Vestbredden og Gaza innlemmes i Israel.
Netanyahu har også godkjent en to-statsløsning. Ut fra samme grunngiving som Simon
Peres.
Men Levy rapporten ble likevel en påminning om at Israel har en
folkerettslige forankring når det gjelder eiendomsretten til Judea og Samaria.
Det er stor splittelse i det
israelske samfunnet i dag.
Venstrepartiet Meretz fredsbevegelsens parti er klippefast
i troen på at det går an å få til en fredsavtale med palestinerne. Det er den
israelske høgresiden som er problemet mener de. Særlig høgresidens bosetnings
politikk, som truer muligheten for en fredsavtale.
Naftali Bennett fra partiet ”Det jødiske hjem” –
Setlerenes parti. Han sier at problemet er uløselig. (Kartet nedenfor)
Han ønsker
å annektere deler av Vestbredden, C-områdene, der det bor ca 50.000 arabere og
400.000 jøder i dag.(C områdene er de hvite områdene på kartet
Bosetningene
er merket med blått) Synet dette partiet har, er at det ikke er mulig å få til
en fredsavtale i dag, på grunn av konflikten mellom Hamas og Fatah, og
på grunn av den muslimske verden.
I 2000 kalte Bill Clinton inn statsminister
Barak og Arafat til freds forhandlinger i Camp David i USA, Barak lovte 95% av
Vestbredden og hele Gaza, men Arafat sa NEI!.
Kartet
nedenfor viser Olmerts fredsplan i 2008.
Israelske
områder ble lagt til Vestbredden og Gaza, slik at det kompenserte for
bosetningene på Vestbredden.
Men
Abbas sa NEI!
Om han
hadde godtatt denne fredsplanen,
hadde han ingen ryggdekning i den Muslimske verden
- å skrive
under en fredsavtale med Israel, ville være å skrive under egen dødsdom.
Han vil fort fått
samme skjebne som Egypts president Anwar Sadat som ble myrdet i 1981, dette
gjaldt nok også Arafat.
USA
oppdaget etter fredsforhandlingene i Camp
David i 2000,
at hele den muslimske verden må stå bak en slik avtale, om den
skal lykkes.
Det var
dette USA forsøkte å få til med Taba konferansen januar 2001.
Forhandlinger
er ingen farbar vei for det palestinske lederskapet, og derfor har de i det siste prøvd
ut et nytt konsept. (et knep)
I 2011 forsøkte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, å få Sikkerhetsrådet til å
godkjenne en palestinsk stat, uten å
gå veien om fredsforhandlinger med Israel.
Han uttalte
da at den arabiske avvisningen av delingsplanen for Palestina i 1947,
var en feil han håpet å rette opp.
Dette forsøket fikk ikke flertall i Sikkerhetsrådet, som er forpliktet på resolusjon 242, som krever en fredsavtale.
Om det
hadde blitt flertall i Sikkerhetsrådet ville USA lagt ned veto. Politikere i
USA og Europa, er klar over at Abbas ikke kan inngå en fredsavtale med Israel,
likevel holder disse politikerne fra USA og Europa, på med denne dansen rundt
forhandlingsbordet.
Israel og folkeretten?
Det 2. som skaper folkerettslig strid i dag er
2. Israels annektering av Øst-Jerusalem.
Binyamin Netanyahu
pleier å si: “Jerusalem
is Not a Settlement. It’s Our Capital”
Da
Israel proklamerte Jerusalem som Israels udelelige hovedstad i 1980,
fikk Israel
en FN resolusjon fra sikkerhetsrådet mot seg (UNSC resolusjon 478)
Og de fleste av FNs medlemsland trakk sine ambassader fra Jerusalem.
USA og de fleste vestlige land viste til resolusjonen 242. De mente at denne resolusjonen
ikke gav Israel rett til å annektere Øst Jerusalem, men at det skal forhandles om Jerusalem, som en del av en endelig
fredsavtale ifølge denne resolusjonen.
Men USA gav
beskjed om at de ikke ville godta sanksjoner mot Israel.
De
muslimske land mente at Jerusalem er en arabisk og muslimsk by, mens andre land viste til resolusjon 181 Delingsplan
for Palestina i 1947) der Jerusalem var
bestemt å være en internasjonal by administrert av FN (corpus
separatum).
Da Jordan
okkuperte byen i 1948, tok de ikke hensyn til delingsplanen for Palestina, som
sa at Jerusalem skulle være en åpen internasjonal by, men det delte byen i to med piggtråd
sperringer.
Den gangen
hadde Jerusalem et stort jødisk flertall, 100 tusen jøder. Mange tusen jøder
bodde i Øst Jerusalem, og disse måtte rømme da Jordan tok byen. Hadessa
sykehuset og det Hebraiske Universitetet, ble liggende i en demilitarisert
lomme i Øst Jerusalem
Dr.
Jacques Gautier, er
en folkerettsjurist som har brukt over 20 år på de folkerettslige sidene rundt
Jerusalems status, som har endt opp i en doktoravhandling på 1400 sider.
http://vimeo.com/16094246
Han sier
her i foredraget at jøder og kristne finner støtte i de bibelske skriftene
for jødenes
rett til Jerusalem. Men denne kilden blir ikke godtatt av verdens ledere og
dommere
i dag.
La oss gå til folkeretten, og se på
hva den sier, og han viser der igjen til San Remo.
Det Jødiske
folks rett til å rekonstituere (gjenopprette) sine historiske rettigheter,
dette gjelder også Jerusalems historie.
Jerusalem er ”Gamlebyen” og den største jødiske folkegruppen i
Jerusalem har vært der helt fra den Ottomanske perioden fra femten hundre
tallet.
I 1864
foretok det britiske konsulatet en folketelling i Jerusalem, 80% av
befolkningen var da jøder.
Har det
noen gang eksistert et palestinsk Jerusalem?
Det må i så fall være under Keiser Hadrian i det første
århundre etter Kristus. Han kalte jødenes land for Palestina.
Da kalifen
Omar inntok Jerusalem i 637, kalte han landet for ”jødenes land”
Området
har i 2000 år aldri vært et eget
land med Jerusalem som hovedstad
Det
nærmeste en kommer må være korsfarertiden, da satt det en konge i Jerusalem,
men han var underlagt Rom.
Som før nevnt: I delingsplanen for Palestina av 1947, var Jerusalem skilt
ut og fikk en spesiell status Corpus
Separatum, Jerusalem skulle administreres av FN
Det bodde da
100.000 jøder, 20.000 kristne og 40.000 muslimer i Jerusalem.
Jerusalem
var da en jødisk by. I delingsplanen
fra 1947, var denne statusen for Jerusalem tenkt å vare i ti år,
fram til 1957, da skulle det holdes folkeavstemming.
Det er ikke
vanskelig å se hvem som ville vunnet den folkeavstemningen.
Særlig når
en tar med innvandringen av jøder til Israel i dette ti året.
I dag er Jerusalem under Israelsk jurisdiksjon en åpen by,
som er åpen
for muslimer, kristne og jøder.
Israels og folkeretten?
Det 3. området som skaper folkerettslig strid om Israel i dag
3. Det israelske sikkerhetsgjerdet rundt
Vestbredden.
I 2004 bad
FNs hovedforsamling domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse angående
lovligheten av det israelske sikkerhetsgjerde.
Domstolen
kom til at gjerdet var ulovlig. Haagdomstolen mente at Israel hadde plassert en
del av gjerdet innenfor våpenhvilelinjen av 1949 (the Green Line) og dermed
annektert en del av palestinsk område
Sikkerhetsgjerdets
oppgave er å hindre terror.
Men
Vestbredden er også viktig for Israels sikkerhet, Og en del militære
installasjoner ligger inne på Vestbredden. Disse områdene ligger også bak
sikkerhets gjerder.
En del
bosetninger er bygget med tanke på sikkerheten.
Bosetningen
Ofra ligger på et av de høyeste punktene i Samaria, og har radaranlegg for
tidlig varsling for Israels flyvåpen
Israels
Høgsterett gjorde
det klart at deres godkjennelse av trasen for gjerde var basert på militære
sikkerhetshensyn. Dette var ikke
en grenselinje. En fredsavtale vil måtte føre til forhandlinger om
grensen. Denne dommen i Haag var
ikke folkerettslig bindende, men slike dommer har en opinionspåvirkende
effekt.
På Israels seminaret til MIFF i Sandnes 2012, hadde Cecilie
Hellestveit,
forsker ved UiO, et interessant innlegg om Israel og krigens folkerett.
Hun sier i
dette foredraget at Israel har et
unikt system for å overholde folkeretten, idet Israelsk
Høgsterett som har dyktige jurister på folkeretten, overprøver Hæren hele tiden
om hva den har lov til. Cecilie
Hellestveit: Ingen andre stater har et slikt system.
Israels og folkeretten?
Det 4. området som skaper folkerettslig strid om Israel i dag.
4. Hvordan juridiske grenser bør avgjøres mellom
Israel og en Palestinsk stat.
Flertallet
i FN etter
seksdagers krigen i 1967, stod i mot
araberlandenes rop om fordømmelse av Israel og krav om
tilbaketrekning til våpenhvilelinjen fra 1949.
Israel handlet i selvforsvar i 1967. Det var Jordan som angrep.
I henhold
til internasjonal lov er en slik okkupasjon lovlig når en prøver å stoppe en
aggressor.
Et viktig
ord i resolusjon 242 er tilbaketrekning fra territorier , ikke alle
territorier.
Israel har
i følge resolusjonen, rett på sikre
grenser. Lord Caradon som
ledet arbeidet med resolusjonen 242, bekreftet etterpå at Israel har
rett til å
justere
grensene. Sikkerhetsrådets resolusjon 242, sier klart at grensedragningen er en del av en
fredsavtalen.
I avtalen
om våpenhvilelinjen mellom Jordan og Israel som ble undertegnet 3. april 1949,
der sier Artikkel 2
Det
erkjennes at ingen bestemmelse i denne avtalen, skal på noen måte berøre de
rettigheter, krav og posisjoner partene har. Avtalen gjelder utelukkende
militære hensyn.
Når USAs
president Barack Obama i 2011, mener at våpenhvilelinjen som ble
forhandlet frem i 1949, skal gjelde som framtidig grense for en Palestinsk
stat, og dele Jerusalem på ny, så
går han ut over sitt mandat, og de FN resolusjoner USA har skrevet
under på, selv om han er USAs tidligere president. Til denne våpenhvilelinjen
kan det ikke knyttes rettigheter eller krav, og FN resolusjon 242, krever rett
for Israel til å justere grensen.
Israels og folkeretten?
Det 5. området som skaper folkerettslig strid om Israel i dag -
5. Den rettslige status for de palestinske
flyktningene fra 1948?
Et sted
mellom 600-650 tusen palestinere
flyktet fra kamphandlingene i
Palestina,
i perioden 1947-48. Etter seksdagerskrigen i 1967, rømte også mange palestinere
fra Vestbredden, Det offisielle tallet ble da 700-720 tusen flyktninger.
Mens
alle verdens flyktninger sorterer under FNs høykommissær for flyktninger (United Nations High Commissioner
for Refugees),
så har
araberlandene greid å få de palestinske flyktningene underlagt en egen FN
organisasjon UNWRA med et helt eget regelverk, der etterkommerne forblir flyktninger
til evig tid, hvis de ikke kan bringes tilbake til dagens Israel.
Disse
700.000 er nå blitt til 5 millioner flyktninger.
Flyktningene
ble plasert i leirer og gjort statsløse.
Mange av
disse sitter ennå i flyktningeleirer i Syria og Libanon.
Det var presset fra de arabiske land, og Folke Bernadottes naivitet, som skapte
dette
flyktningproblemet, som er blitt
uløselig.
Folke
Bernadotte var FNs
hoved megler i Palestina i 1948. Han hevdet da, at FN hadde et ansvar for disse
flyktningene, fordi det var en FNs opprettelse av Israel, som hadde gjort dem
til flyktninger
Egentlig
så var det de arabiske lands angrep på Israel som var
årsaken.
FN-resolusjon
194, blir i dag
flittig brukt for å understreke at disse flyktningenes rett til å vende til
bake.
FN-resolusjon
194.
ble
vedtatt i FNs hovedforsamling da krigen mellom Israel og araberlandene gikk mot slutten i
1949.
Denne
resolusjonen går inn for en fredsavtale mellom partene, som gir de
flyktninger som ønsket å leve i fred med sine naboer, rett til retur
Resolusjon
194, ble fulgt opp fra FN sin side med flere tilleggs resolusjoner.
Disse
resolusjonen ber de berørte parter om å få flyktningene integrert inn i det
økonomiske livet i Midtøsten, enten ved hjemsendelse eller bosetting i de land
flyktningene oppholder seg.
Resolusjonen
retter seg mot Israel og særlig mot araberlandene.
Men de
arabiske land nektet å godta en fredsavtale med Israel, som er en forutsetning for
resolusjonen og nektet i tillegg å godta resolusjon 194.
Likevel
hevder de i dag at denne resolusjonen, gir de palestinske flyktningene right of
return, (rett til å returnere til Israel)
Men
resolusjonen er ikke oppfylt fra arabisk side, og den krever en fredsavtale!
Millioner av flyktninger kom fra øst
Europa i slutten av og etter den andre
verdenskrig.
Fra 1951
ble alle verdens flyktninger underlagt
UNHCR
FNs
høykommissær for flyktninger,
Alle
bortsett fra de palestinske.
Millioner
av flyktninger fra
Øst Europa ble integrert og bosatt i de vesteuropeiske land, etter krigen. De
ble ikke satt i leirer og gjort statsløse.
En halv
million finske flyktninger måtte forlate Karelen i 1944, da Sovjetunionen tok
dette området fra Finland.
De
har aldri fått noe løfte om å få vende tilbake.
Disse flyktningene
er svært sammenlignbare med de palestinske. De kom til områder med samme kultur
og språk.
Før 1948 bodde det rundt 950.000 jøder i arabiske land. 850.000 av disse
måtte rømme etter 1948 ca
600.000 av disse drog til Israel.
Denne artikkelen stod
i New York Times i 1945. (nedenfor)
”Jødene
i stor fare i alle muslimske land”
Dette var
før krigssituasjonen som oppstod mellom Israel og araber landene.
Etter
1948, ble det mye
verre, og araberverdenen ble nærmest tømt for jøder..
Dette bilde nedenfor, er fra en flyktningleir i Israel
rundt 1950.
Dette er jødiske flyktninger fra arabiske land.
Israel var
egentlig en stor flyktningleir på den tiden.
Dette er helt glemt i dag.
ALBERT
MEMMI. Fransk forfatter og Jøde fra Tunis.
Han
skriver: Da Ghadaffi var statssjef i Libya, kom han med et generøst tilbud til
de jødene i Israel som hadde arabisk bakgrunn. ”Kom til bake til deres
fødeland”
Hva
opplevde jeg der i mitt fødeland Tunis, skriver han.
Vi fryktet
for livet, og fremtiden for barna våre. Vi ble nektet en normal eksistens.
Du kan se i
dag på de arabiske kristne, hvilken pris de betaler for retten til bare å
overleve.
Det
arabiske skrytet om det idylliske liv jødene hadde i de arabiske land, er en
myte.
Vi var en
minoritet i et fiendtlig miljø, der vi opplevde frykt og fortvilelse, og en
konstant følelse av å være skrøpelige tapere.
Hvordan fungerer FN som en forsvarer
av folkeretten og menneskerettene i dag?
Under
intifadaen som startet i 2000, måtte Israelske soldater på ny okkupere byer på
Vestbredden der selvmordsbomberne hadde tilhold.
Disse
Israelske aksjonene førte til anklager om Israelske brudd på folkeretten fra
arabiske land i FNs menneskeretts kommisjon.
De forsøkte
å stadig å få disse anklagene mot Israel opp i Sikkerhetsrådet.
Men det kom ingen klager fra de arabiske land på
palestinsk terror
USAs ambassadør til FN i 2002,
Negropointe
innførte da
det som ble kalt Negropointe doktrinen:
Hver gang det blir forfattet en resolusjon der Israel anklages, skal det legges ved:
En sterk og
tydelig fordømmelse av all terrorisme og tilskyndelse til terrorisme;
En
fordømmelse ved navn på al-Aqsa Martyrenes Brigade, Islamsk Jihad og Hamas,
grupper som har påtatt seg ansvaret for selvmordsangrepene i Israel.
Etter
dette kom det ikke flere anklager mot Israel til Sikkerhetsrådet.
Negropointe
I 2006 tok
FNs generalsekretær Kofi Annan ,
initiativ til å få erstattet FNs menneskeretts kommisjon, med en egen
Menneskerettskomite. ( United Nations Human Rights Council.) som på selvstendig grunnlag kunne
behandle menneskeretts brudd, og utstede resolusjoner.
Grunnen til
dette, var at menneskerettighetene skulle få mer oppmerksomhet.
Men det var
de samme gamle diktaurne som var medlemmer i denne nye Menneskerettskomiteen
UNHRC. Både Libya og Iran var innom formannsvervet i komiteen. I dag er det
Saudi Arabia som har formannsvervet.
En FN
rapport kunne fortelle om mye familievold i de palestinske områdene. Hun som
leder Menneskerettsrådet i dag i 2016, sier at det er Israels undertrykkelse av
palestinerne som er skyld i denne familievolden.
FNs
Menneskerettsråd fra 2006 til 2010 ble det fattet 33 vedtak 27 av disse var mot
Israel. Det kom opp 22 vedtak mot Israel i 2012, og 4 mot andre land. I 2013
fattet Menneskerettsrådet 25 vedtak 21 var mot Israel.
I 2007 hadde Hillel Neuers
fra Canada, som var formann i organisasjonen UN Watch, en tale i denne
nye FNs Menneskerettskomite. (United Nations Human Rights Council)
Da han
holdt talen (23. mars 2007) hadde Israel som det eneste land i verden blitt fordømt
8 ganger, og det var på gang tre nye resolusjoner mot Israel.
Hillel Neuers tale kan høres på
denne videoen.
FNs rolle i Konflikten
Det er over
50 muslimske land i FN, og da er det lurt av Ban Ki-Moon å holde seg inne med
de muslimske land. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, anklager Israel for å
forårsake dagens arabiske terrorbølge, han sier at de dødelige angrepene er
"avlet fra nesten femti år med israelsk okkupasjon.”
Den
internasjonale kampanjen for å utslette jødenes historiske krav på landet
Israel, en av de sentrale FN-organ, UNESCO, der Vestmuren i Jerusalem - et av
jødedommens helligste steder i 2000 år - ble overgitt til muslimene – som et
muslimsk hellig sted. UNESCO fant ut at Vestmuren var en del av Al Aqsa
moskeen.
Med over 50
muslimske land i FN, så er det palestinerne som får all støtte, de får liten
støtte fra Europe.
I årevis har politikere og eksperter
i Vesten sett på hvordan de kan løse den israelsk-palestinske konflikten, og uten å forstå at det blir brukt
som et verktøy for å avlede oppmerksomheten fra regionens egentlige problemer,
som borgerkrigen i Syria, og problemene i Irak, Jemen, Sudan og all
elendigheten i den arabiske verden
Borgerkrigen i Syria
Obama administrasjonen mente å få
løst dette problemet i Midtøsten. Hvis du løser denne konflikten, så vil det
bli fred i hele regionen.
Da John
Kerry ble utenriks minister i 2013, ble det fortgang i fredsforhandlingene.
Palestinerne
avviser Kerrys prinsipper for to stater for to folk, her får du bekreftelse av
den palestinsk lederen Hanan Ashrawi i intervju med palestinsk TV, en Video med
klar tale fra Hanan Ashrawi.
23. desember 2016,
Obama lar
FNs sikkerhetsråd vedta en sterk anti-israelsk resolusjon om Vestbredden. USAs
representant sikkerhetsrådet, Samantha Power, la ikke ned veto.
Den viktigste hinder for kompromiss
er at palestinske ledere har en sterk uvilje mot å akseptere eksistensen av en
jødisk stat.
Jeg gjentar dette enda en gang.
I 2000
kalte Bill Clinton inn statsminister Barak og Arafat til freds
forhandlinger i Camp David i USA, Barak lovte 95% av Vestbredden og hele Gaza, men
Arafat sa NEI!.
Under
Olmerts regjeringsperiode i 2008 så ble det lagt en fredsplan, der israelske
områder inn til Vestbredden ble lagt til (det ble 100%), men Abbas sa NEI!
Det er noe disse palestinske lederne
må forholde seg til:
Om Arafat
og Abbas hadde godtatt denne fredsplanen, hadde de ingen ryggdekning i den muslimske
verden - å skrive under en fredsavtale med Israel, ville være å skrive under
sin egen dødsdom. De ville fått samme skjebne som Egypts president Anwar
Sadat som ble myrdet i 1981.
Jan
Sandvik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar