Antisemittismen i dag

Jeg har nettopp lest boka ”Den nygamle antisemittismen” av Jahn Otto Johansen.

Den gir et godt bilde av antisemittismens mange ansikter.

I dag er det ikke stuerent å være antisemitt, slik det var før og under andre verdenskrig.

Men det er fullt legitimt og akseptert å være antisionist.

Sionismen er grunnlaget for staten Israels eksistens (Se  http://snl.no/sionisme)

Og Israels eksistens er folkerettslig forankret
i Folkeforbundet (Balfourerklæringen) og i FNs resolusjon 181

Israel som nasjon er blitt til over en periode på 130 år, og har som ovenfor nevnt en solid forankring i folkeretten.

Å være antisionist innebærer en avvisning av Israel som egen jødisk stat, noe som truer eksistensen til  7 millioner israelske jøder.

 Det vi ser i dag, er at denne antisionismen har kledd seg i en spesiell forkledning

Den har utviklet seg til en juridiske antisemittisme, som har tatt i bruk folkeretten, og menneskerettene

Denne antisemittismen har sitt utspring i FN, der harde diktaturer i den store muslimske blokk på 56 land, og tidligere også den kommunistiske blokk, i resolusjon etter resolusjon, har anklaget Israel for menneskerettsbrudd mot den palestinske befolkningen.

Israel har fra FNs Generalforsamling og Sikkerhetsrådet, fått over 600 resolusjoner mot seg fra 1948 fram til i dag.

Nord Korea har i den samme perioden fått ca. 25, og Sudan som har begått folkemord på 2 millioner mennesker i Sør Sudan og Darfur, har også fått ca. 25 resolusjoner mot seg fra FN.

Kinas okkupasjon av Tibet har så langt jeg kan se, påført landet 3 FN resolusjoner.

Det var også svært få resolusjoner som kom fra FN i perioden 1975 - 1979, da Pol Pots regime utførte folkemord i Kampuchea.

Da Vietnam gikk inn i landet og fjernet dette regimet, fikk derimot Vietnam en del FN resolusjoner mot seg.

Først 10 år senere opprettet FN en internasjonal domstol for å prøve å få dømt Røde Khmer’s tjenestemenn for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord på mellom 1 og 2 millioner mennesker.

Hvordan FN i praksis fungerer når det gjelder staters menneskerettighets brudd,  kan en se på youtube” The UNbelievable UN response to Syria”

Der en bruker mindre enn en time på 40.000 døde i Syria, og 5 timer på å fordømme Israels boligbygging i Øst Jerusalem.

FNs kamp for menneskerettene ble av Hillel Neuers fra Canada kalt ”et menneskerettslig mareritt” da han  i 2007, som formann i organisasjonen UN Watch, hadde et innlegg i FNs Menneskerettskomite. (Se video)

FNs Menneskerettskomite som ble etablert i 2006, var et nytt FN organ, som skulle avløse FNs menneskerettskommisjon. Da Neuer i 2007 holdt dette innlegget, hadde FNs menneskeretts-komite fordømt Israel 8 ganger, og 3 nye resolusjoner mot Israel var på gang.

Ingen andre land var så langt blitt fordømt for menneskeretts brudd. Ikke Sudan, ikke Nord Korea.

Det universelle hatet mot jødene opptrer i dag som engasjement for folkerett og fredsarbeid og beskyttelse av menneskerettigheter.

Vi opplever dette også i vårt land.

Man kler seg i menneskerettighetsklær, og kjemper på rettferdighetens side mot Sioniststaten, noe vi så i 1. Mai togene dette år.

Man går gjerne i fakkeltog for å markere krystallnatten, og tar avstand fra nazisme og deportasjon av norske jøder til Auschwitz.

Men når en angriper Israel, så er det av godhet og ut fra en våken retts bevissthet,

en fordømmer den jødiske staten.

Denne formen for anti-semittisme er på en måte uangripelig.

Kort om Antisemittismens historie i Europa.

Antisemittismen er svært gammel, en finner den i gammeltestamentlig tid, i Esters bok.

Men den antisemittismen vi kjenner i dag var opprinnelig religiøs og startet som antijudaisme i Antikken.

Johannes Chrysostomos, en av kirkefedrene fra de fjerde århundre, jobbet hardt for å holde de kristne borte fra den jødiske synagogen, og ved språkbruken sin ble han skyld i mye av jødehatet i den ortodokse kirke i Øst Europa.  Han ble opphav til stereotyper om jøder som kom til å prege kirken, og også jødene som Kristus mordere.

Augustin, var noe mildere i språkbruken,

men erstatningsteologien i Den Katolske kirke har fått sin utforming fra han. 

Augustin mente at det jødiske folk definitivt var parkert på et sidespor. De hadde ikke lenger noen rolle i Guds frelseshistorie.

Ifølge denne teologien, er alle ord i Skriften som handler om Israel og det jødiske folk, uten reservasjoner blitt overført på kirken.

Problemet blir da landløftene der Gud gav Abrahams etterkommere Israels land til en evig eiendom, og hvordan skal man  forstå alle løftene om jødenes tilbakevending til landet?

Det var nok ikke noe tema på Augustins tid, men det er det i aller høyeste grad i dag.

Luther var Augustiner munk, og leste Augustins skrifter. Han  var også Erstatnings-teolog.

På sine gamle dager skrev  Luther boka ”Om jødene og deres løgner” Jeg tar med noen få linjer fra boka.  

”La meg gi dere et ærlig råd: For det første bør synagogene brennes. Dette skal skje til Guds og kristendommens ære. – For det andre bør deres hus rives og ødelegges. – For det tredje bør man ta fra jødene deres bøker, - og for det fjerde bør rabbinerne under trussel om dødsstraff forbys å undervise.

Luther som selv hadde kjempet for sin tro, hadde tydeligvis liten toleranse for andres tro. Og hans antisemittisme og intoleranse forplantet seg til vårt land, der vi fikk  jøde paragrafen i Grunnloven og  Den Norske kirkes kamp mot dissentere.

På 800 tallet på Karl den stores tid, fant jødene et fristed langs Rhinen i Tyskland.

Her utviklet de det jødiske språket Jiddisch.

Men store forfølgelser oppstod i Middelalderen. Det begynte i korsfarertiden,

og jødene måtte rømme østover til Polen

Fra 1096 opplevde jødene blodige massakrer fra Korsfarerne flere steder i Europa, og nye store massakrer kom etter svartedauden i 1348.

Disse massakrene ble utført i Kristi navn.

Forfølgelser opplevde de også i Øst Europa.

Med mordet på Tsar Alexander II i 1881, startet store forfølgelser av jødene i Russland.

Det var ikke jøder som hadde utført drapet, men det ble et påskudd for den russiske Tsar og den russisk ortodokse kirke for å drive jødene bort i fra landet.

Nye store forfølgelser kom etter den Japanske – russiske krig i 1905, der Russland tapte en stor del av krigsflåten sin.

Fra russisk hold kom også skrivet  Sions vises protokoller, en konspirasjonsteori om at jødene hadde opprettet et hemmelig råd som hadde som mål og overta verden, noe som forverret jødehatet.

Det førte til at 3,5 millioner jøder flyktet vestover, derav ca. 2 millioner til USA,

Ca. 70.000  drog til Palestina

Antisemittismen har gitt seg mange utslag opp gjennom historien, fra isolering og utstøtelse til deportering og massedrap.

Begrepet Antisemitisme stammer fra den tyske journalisten Wilhem Marr.

I 1879  startet han den første tyske organisasjon, stiftet spesielt for å bekjempe den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Organisasjonen arbeidet for å fjerne jødene fra landet.

Wilhem Marrs jødehat fremstod som nøytralt, objektivt og vitenskapelig

Dette jødehatet skiftet også  klær fra religiøst til rasistisk.

Jødene var en degenerert rase, som ikke kunne assimileres med Tyskere.

I løpet av ca. 50 år førte denne rasistiske antisemittismen til Holocaust og Auschwitz.

Det å vandre gjennom "Auschwitz-Birkenau" er en sterk opplevelse. 

Du kjenner på en moralsk degenerering og grusomhet, som  det er vanskelig å forstå kunne skje i en kristen kulturnasjon som Tyskland. Men grunnen til at det kristne Tyskland ikke stod opp for jødene skyldtes den påvirkning erstatningsteologien hadde påført den Katolske og Lutherske kirke, og Luthers skrifter.

Da nazistene forsøkte seg med dødshjelp overfor psykisk utviklingshemmede, reagerte kirkene, og nazistene måtte oppgi forsøket.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               

Etter 2. Verdenskrig i Europa  – fikk vi noe som kalles Sekunder antisemittisme,

Antisemitisme uten jøder. Særlig i Øst Europa. Jødehatet var fortsatt like sterkt. og er det også i dag.

Fra 1970 tallet har vi fått den moderne venstreorienterte antisemittismen.

Den er mer raffinert og akademisk. Den bruker ikke Sions vises protokoller, men opererer  med en Israel lobby i USA, som de påstår gir jødene stor makt over amerikansk politikk.

Amerikanske jøder har nok endel innflytelse i amerikansk kulturliv, og deler av media. Men en finner også store Jødefiendtlige bastioner i USA, som oljeindustrien og byråkratene i State-department. De siste tar seg av utenrikspolitikken.

Dette blir oppveid til en viss grad av Kongress og Senat, der det store flertall av de folkevalgte er sterkt israelsvennlige. Noe som skyldes at de blir valgt av den amerikanske grasrota, der rundt 70% støtter Israel.

Men det finnes også en del ekstremt jøde fiendtlige miljøer i USA, som mange lytter til, som bladet ”Veterans to day”

For en tid til bake kom det ut en bok i USA, som fikk mye kritikk der borte, men ble svært populær i Europa og her i Norge. Den heter ”Israels Lobbyen” og er skrevet av to professorer, Mearsheimer og Walt, fra henholdsvis  Chicago universitetet og Harvard.

De mener at støtte til Israel ikke tjener USAs interesser, da dette kompliserer USAs forhold til den muslimske verden, og  at denne lobbyen, som består av mange grupperinger, både amerikanske jøder, og konservative kristne, er årsak til USAs ufornuftige politikk i Midtøsten.

Egentlig kan vi si at denne lobbyen består av et flertall av det amerikanske folk som ut fra sin rettferdighetssans, støtter Israels kamp mot terrorisme og fiendtlige naboland.

Dette moralske aspektet står ikke sterkt i Europa.

Den venstreorienterte spanske politikeren Javeier Solana, som i mange år styrte EUs utenrikspolitikk, har uttalt at vi bør ikke se på Midtøsten ut fra et rett og galt ståsted, men hva som kan skape fred på sikt.

Ut fra en slik tankegang, kan det se fornuftig ut å avvikle Israel som stat, og spre de 7 millioner jødene der, rundt om i verden på ny.

Men når vi ser på hvordan islamittene går fram i de arabiske land i dag, tror jeg neppe at fjerning av Israel vil skape mer fred i Midtøsten.

Det er denne venstreorienterte antisemittismen som dominerer i Norge også.

Etter at den pro israelske  amerikanske stjerneadvokaten Alan Dershowitz  besøkte Norge i forbindelse med Oslo symposium 2011, skrev han en artikkel i New York times om sine opplevelser i Norge.

  ALAN M. DERSHOWITZ      

  New York Times  MARCH 29, 2011

Dershowitz  oppdaget i Norge en antisemittisk treenighet av universitetsledelse, media, og venstreorienterte politikere.

Han skriver:

”Jeg har nylig avsluttet en tur rundt på norske universiteter, hvor jeg snakket om internasjonal lov som gjelder for den israelsk - palestinske konflikten. 

Men turen ble nesten ikke noe av.
Sponsoren, en norsk pro-Israelsk gruppe, tilbød seg å la meg forelese uten kostnader for de tre største universitetene i Norge. 

Norske universiteter hopper generelt på enhver anledning til å invitere forelesere fra andre universiteter. 

Da min Harvard kollega Stephen Walt, medforfatter av "The Israel Lobby," kom til Norge, ble han umiddelbart invitert til å presentere et foredrag på Norsk teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU i Trondheim. 

Likeledes historikeren  Ilan Pappe, som stadig driver med demonisering av Israel, og som underviser ved Oxford.

Min sponsor forventet derfor at deres tilbud om å la meg presentere et annet akademisk perspektiv på den israelsk-palestinske konflikten ville bli akseptert. 

Jeg har skrevet et halvt dusin bøker der jeg presenterer et syn fra et sentrums ståsted, til støtte for en to-statsløsning. 

Men de norske universitetene sa NEI!.
Dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen sa han ville være "beæret" hvis jeg kunne presentere et foredrag ”om OJ Simpson saken," 

så lenge jeg var villig til å love ikke å nevne Israel. 

En administrator ved NTNU i Trondheim sa at Israel var

for "kontroversielt."

Universitetet i Oslo sa ganske enkelt "nei" uten noen forklaring. 

Bare én gang før har jeg blitt forhindret fra å undervise ved universiteter i et land. Det var under Apartheid i Sør-Afrika.

Til tross for de norske fakultetenes avslag, så holdt jeg tre forelesninger på disse universitetene for fullpakkede auditorier etter invitasjon fra studentgrupper ved universitetene

Jeg fikk langvarig applaus både før og etter forelesningene.

Det var da jeg forsto hvorfor alt dette skjedde. 

På alle de norske universitetene, har det vært arbeidet med å vedta akademisk og kulturell boikott av jødiske - israelske akademikere.
Administrasjonene på universitetene har nektet å godta denne formen for kollektiv avstraffelse av alle israelske akademikere, så det formelle kravet om en boikott mislyktes.

Men i praksis finnes det en de facto boikott av jøder.

I tillegg til den venstreorienterte antisemittismen, har vi i Norge i dag, også den kirkelige, og en muslimsk antisemittisme importert fra Midtøsten og Nord Afrika.

I dag kan vi egentlig oppleve hele spekteret  av antisemittisk utfoldelse i Norge.

All antisemittisme er i sin grunn religiøs, også den vi finner blant venstreorienterte og ateister. I alle antisemittiske leirer kan man oppleve folk som nærmest har fått et religiøst kall, en slags besettelse.

Voltare var ateist.

Han hatet jødene, ikke fordi de hadde tatt livet av Jesus som mange av hans samtidige mente, men fordi de hadde bidratt til den kristne sivilisasjons fødsel. Uten jødedom ingen kristendom. Voltaire hatet kristendommen like sterkt som han hatet jødene.

Muslimene hater Israel fordi Israel skaper problem for deres tro på Koranen.

I følge Koranen tilhører jødene historien, og har kun eksistensberettigelse som dhimmier i et muslimsk samfunn. Alt land som tidligere var under Islam, er fortsatt å betrakte som muslimsk land. Derfor kommer Israel som en jødisk stat på tidligere muslimsk jord, direkte i konflikt med Koranen.

Erstatnings teologene har også store problemer med Israel, som skaper problemer for deres teologi. Da Israel ifølge erstatnings-teologien ikke lenger har noen særstilling, får de problemer med jødenes tilbakevending til landet, og den jødiske statens  eksistens. Og vi opplever i dag at endel av disse teologene slår seg sammen med Israels fiender.

Kristenheten er i dag delt i to.

De som  støtter Israel, er hovedsakelig evangeliske kristne rundt om i verden, særlig i USA og i den tredje verden.

De som har et negativt forhold til Israel er for det meste de gamle kirkesamfunn, som ortodokse, katolske, lutherske og liberale kirkesamfunn, der erstatningsteologien står sterkt.

Nå er det ikke helt stuerent å være erstatnings teolog i dag, da en kan bli satt i bås med Luther og hans uttalelser om jødene.

Derfor kaller man det i dag Oppfyllelses Teologi, men innholdet er i store trekk det samme.

Men Israels plass i vår bibelforståelse dreier seg ikke bare om teologi. Det er også blitt et politisk spørsmål, fordi at i vår tid går dette emnet rett inn i Midtøsten konflikten.

Bibelens landløfter, vil av mange bli oppfattet i enkelte liberale kirkelige  kretser,

som en ren politisk provokasjon.

Det er erstatnings teologien som rår grunnen i mange Kirkesamfunn i Midtøsten også.

For kristne i Midtøsten er fiendskap mot Israel og jødene, en måte å overleve på.

Og enkelte kirkeledere fra arabiske evangeliske  kirkesamfunn, har fått god innpass  i Den Norske kirke.

Vi opplever i dag at store deler av  Den Norske kirkes teologer og biskoper, stiller seg bak palestinernes sak, der det palestinske folk blir framstilt som den lidende og svake part., og det er ingen tvil om at mange palestinere lider under denne konflikten.

Det jeg har vanskelig for å forstå, er hvordan kristne kan se bort fra den underliggende årsak til palestinernes problemer. Det religiøse hatet mot jødene, som gir seg utslag i vold og hat mot sivile jøder. Der selvmordsbombere blir hedret på palestinsk TV, og får gater i Ramallah oppkalt etter seg.  Der småbarn på palestinsk barne-TV blir  indoktrinert med hat til jødene (Se Palestinian Media Watch)

Dette religiøse fiendskapet fra Hamas og Fatah mot Israel,  er selve drivkraften i konflikten.